Tom Roger Aadland med spiss penn om levd liv

Tom Roger Aadland – Skyer (album 2023)

”Det er tiende september“, synger Kine Nesheim i duetten «September» på Tom Roger Aadlands nye album, Skyer. Ja, det er det sannelig! Og min fars fødselsdag. Skyer er et bestillingsverk som ble urframført i Haugesund 10. september 2022, så datoen i låten er nok valgt med omhu. I dag har det altså gått nøyaktig ett år. Men for en låt! De fine og fengende poplåtene «Skyer» og «Kan ikkje gi oss» er opptakten. To lettere låter, optimistiske, positive, men likevel med Aadlands tyngde, sans for gode rim og metaforer: ”Når aller minst me vente det// Vil broene me brente//Ta oss him“. Så når sønnen min erter meg med at «Kan ikkje gi oss» høres ut som en dansebandlåt, har han litt rett. En flott, fengende poplåt, sier vi heller.

Men den tredje låten, «September», er altså enda et hakk vassere enn åpningsduoen. Rett og slett en litt mystisk perle.

Velkomponert på alle måter. Kjetil Steensnæs spiller på mange strenger og har også produsert albumet sammen med Aadland. Blant musikerne finner vi også Bjørn Holm på bass samt Karl Oluf Wennerberg og Erland Dahlen på slaginstrumenter, og som vi skal komme tilbake til; flere og mer til.

Noe av det som slår meg når jeg hører Tom Roger Aadlands nye album, Skyer, er hvor velkomponert låtrekkefølgen er. Ypperlig balanse mellom de lettere åpningslåtene, de rolige låtene og de røffere rocklåtene. Om jeg skal trekke fram én låt til fra side 1 spesielt, må det bli den tøffe «Levd liv», om dikteren som må spisse blyanten, nei pennen! Teksten er ellers nokså åpen. Det er ikke alle setningene man forstår den fulle meningen med hos Aadland. Men gjennom snedige formuleringer gir han lytteren nok til at det skapes bilder og noen ganger en slags ubevisst mening likevel. «Levd liv» har referanser til både Bjella og OnklP. Og produksjonen er særdeles spennende.

Outsidere. Aadland heier på outsiderne, han er én av dem selv. Han skriver om å trå feil. Men vi gir oss ikke. Så blir det levd liv av det til slutt. Når jeg hører Aadland, tenker jeg – og mange med meg – på Bob Dylan. Aadlands gjendiktninger av Dylan på nynorsk står som bautaer i norsk musikkhistorie. Aadland har også æren for de norske tekstene til den flotte teaterforestillingen med Dylan på norsk, Vikla inn i blått – et kulturelt høydepunkt under pandemien. Og akkurat sangen «Vikla inn i blått», eller «Tangled Up In Blue» som Dylan kalte den, har en tekstlinje som jeg synes beskriver mange av låtene på «Skyer»:

“Det einaste eg visste av
Var å halde fram med å halde fram om det gjekk trått
Vikla inn i blått“

Det gjelder både de store samfunnsmessige utfordringene og på det individuelle plan. Vi må ikke gi opp! Den vare «Cecilie» avslutter side 1. Det fantastiske orgelet til David Wallumrød er høyt og lavt på dette albumet, ikke minst på denne balladen skrevet til en som gikk bort altfor tidlig.

Side 2. Mine favorittplater fram til nå med Aadlands egne melodier er Rapport frå eit grensehotell (2015) og ikke minst hans forrige album, Motgift (2021). Aadland virker å dyrke det gode, gamle LP-formatet. Motgift var på sett og vis todelt, side 1 var lettere, mer positiv, side 2 var tyngre, mer Thåströmsk. Også Skyer er todelt, der første del er mest melodisk, andre del mer dvelende. Men trodde du det ikke kunne bli bedre enn side 1? Nja, det er vel ikke helt riktig. Side 2 begynner med en låt som i likhet med «Du e den» på side 1 kan fremstå som litt anonym. Men begge låtene har sin funksjon, og særlig «Alt skal komma fram» vokser på meg med sine udiskutable kvaliteter.

Motgift hadde sin snakkelåt «Det svakaste leddet i lenka», den låten jeg likte minst på det albumet. Skyer har «Normalia». En tøff låt, med en tekst om ikke å være for normal, det finnes mye bra i de som sliter, har sår og lever originale liv. Kanskje var Pinochet og Stalin for normale: ”Då stole eg mer på han så jakte dagens siste dose“ og “som er i dialog med sine skyggar“. Og Aadland synger om at Jesus levde blant syndere. Men hva er synd? Se på Russland og hvem som krones som helter og hvem som utstøtes. Det nytestamentlige mantraet om at den første skal bli den siste og den siste den første går som en rød tråd gjennom flere av låtene.

Fantastiske avslutningslåter. Jeg liker «Normalia», men den er også litt slitsom, krevende. Det skjønner Aadland og gir den som holder ut belønning med rentes rente. Først med den aldeles nydelige «Ikkje der du leite», en låt der Aadlands stemme, hans akustiske gitar og Erland Dahlens sag er hovedingrediensene. Fantastisk! Og teksten står helt på egne bein, og trenger ikke mer forklaring, det gjør bare godt å lese den:

”Ikkje i store bølger, men i krusningar så små
Ikkje når det flyte lett, men når du har kjørt deg fast
Ikkje i det så skjer deg, men i måten du tar det på
Ikkje der du leite, men ein aen plass
Ikkje i høge flammer, men i svake glør“

Så helt til slutt den ni minutter lange «Siste natta vår i lag». Aadland får ha meg unnskyldt, men jeg må sammenlikne litt med Bob Dylans lange «Sad-Eyed Lady Of The Lowlands» – sikkert fordi jeg nettopp så Aadland levere en ypperlig versjon av den på norsk i Oslo Konserthus. Sangene har det til felles at det går og går, tilsynelatende monotont, men det skjer likevel mer enn nok, og du håper låtene aldri skal ta slutt. Dylan synger om daværende kone. Aadlands historie er – i likhet med «September» – om kjærlighet og atskillelse. Wallumrøds orgel sentralt plassert i lydbildet, gitarer krydrer i passe porsjoner, mens rytmeseksjonen slentrer av gårde.

Blant årets beste. Mange skribenter er flinke til å plukke ut tre-fire favorittlåter på album de omtaler. Jeg er ofte litt for feig. Selv om det føles litt feil, skal jeg denne gangen kline til å bare nevne to: «Levd liv» og «Siste natta vår i lag». Men velger du «vulgærlytting» og bare hører disse to låtene, går du glipp av mye. Ikke minst vil disse låtene miste litt av sin kraft borte fra der de hører hjemme; på et nøye sammensatt album.

Jeg grugleder meg til å sette opp liste over årets beste norske album. Men Skyer må med. Aadland er låtskriver og dikter på øverste hylle. Han beveger seg ubesværet mellom fengende, røff rock og nydelige ballader. Den særpregede vokalen avslører uansett at dette er Tom Roger Aadland. Alltid med en god tekst, alltid med originale og velklingende rim og en god historie du kan dikte videre på. Så da sender jeg deg over til plata med Aadlands egne, velvalgte ord som også avslutter albumet:

”Det er morgon, og eg frys
Men eg kan sjå ei strime lys
Veit kje kor det kjem ifrå
Ser kje vegen eg skal gå
Og om eg nokon gong kjem fram
Eg kjenner sorg, men ikkje skam
Og aldri vil eg bera nag
For siste natta vår i lag“