Gubberock

Konsert med Best i Motlys med Trøgstad Musikkompni på Bellevue, (Cosmopolite), Oslo 27. januar 2024

”Jeg kan ikke synge en sang som heter «Nuet», den må hete «Det er her jeg hører tel». Jepp, Trond Granlund kan ikke synge en sang som heter «Nuet», selv om ordet vel er der, i låten. Men før jeg kom så langt, altså så langt som å komme på slippfest med bandet Best i motlys på Soria Moria, hadde jeg kjørt rundt på Torshov i Oslo for å finne parkeringsplass. Presis klokka 20 gikk jeg inn døra, og presis klokka 20 startet slippkonserten for Best i Motlys sin flunkende nye plate Dagslyset venter. Og jeg var ikke ett sekund i tvil: «Det er her jeg hører tel». Diktene, artistene, musikken. Ja, publikum. Dette er mi gate, og da tenker jeg ikke på gateparkeringen.

Dagslyset venter er nettopp anmeldt til terningkast seks her på Gubberock. Yngve Kveine er initiativtaker og mannen bak tekstene, og Johan Berggren har skrevet alle melodiene. Denne ringe skribent kom i sin omtale i skade for å kalle Trond Granlund og Bjørn Sundquist for gode hjelpere, og fikk passet mitt vennlig påskrevet da mor til Yngve sa noen ord til slutt. Deilig å være en anonym tilskuer da. Vil du vite mer om prosjektet kan du lese her.

Men hjelpere eller hovedattraksjoner; jeg kunne ikke bry meg mindre. Trond Granlund åpnet forestillingen, det blir nesten en forestilling når Bjørn Sundquist fyller rommet med sin blotte tilstedeværelse. Sangen Trond åpnet med, var den nydelige «Mitt Oslo». Og siden gikk det slag i slag, men ikke i samme rekkefølge som på plata. Når Bjørn leser dikt, så høres det forskjellig ut hver gang, også på plate. Nye oppdagelser. Musikken som Trøgstad Musikkompani krydrer med er så dirrende og intens at det er aldri mer musikk enn når Bjørn leser. Sånn omtrent!

Jeg liker ikke å snakke om høydepunkt verken på konsert eller plate. Dette er gjennomført bra, selv om man sikkert kan finne svakheter om man dissekerer prosjektet, men det skal man da ikke! Men jeg synes det var gøy å høre «Strafferunder i september» og «Groruddalen Blues» snakket fram av Yngve selv og sunget av Johan Berggren. Og spilt av Trøgstad Musikkompani. Som Johan sang, som bandet spelte! De utvider stadig sitt spekter i flere retninger. Ekstra gøy at vennegjengen til Yngve fra «Groruddalen Blues» var tilstede, og vi fikk noen fornøyelige dansetrinn fra én av dem. En annen låt som virkelig vokser, er episke «Grus og ledninger». Dyster, men også – som på flere andre av låtene – med humor: ”Men alt dette er minner nå//kanskje er hun stua vekk//i en villa oppi åsen//med boblebad og hekk“.

Joda, vi fikk countrysviska «Bleike minner» anført av Trond, en sprudlende «Vindunken» med Johan & co der publikum klappet takten, den fengende «Så godt» – for en låt! – og Trond og Bjørn i kompaniskap med det glitrende, denne gangen antydende bandet, på teksten «Tapte dikt» som Yngve har skrevet i dialog med seg selv. To legender og Trøgstad Musikkompani. Denne kvelden kommer jeg til å huske lenge!

Så da jeg kom tilbake til bilen, måtte plata på igjen, og det passet vel godt at Trond Granlund synger om Torshov, nettopp når jeg passerer Soria Moria-bygget på Torshov. Der pågår nok festen enda!

Takk for i kveld!

Best i motlys – Dagslyset venter (album 2024)

Én av favorittlåtene mine på dobbeltalbumet Dagslyset venter med Best i motlys er «Tapte dikt». Bjørn Sundquist leser, Trond Granlund synger, og bandet briljerer med piano, elektriske gitarer og dask på trommer. Jazz? Rock? For ei stemning som skapes! “…når pennen din har svikta deg, har verden blitt for stor“. Slik føler jeg det egentlig her jeg sitter og skal forsøke å yte dette verket litt rettferdighet. Kommer ordene?

Musiker Trond Granlund, skuespiller Bjørn Sundquist, musiker Johan Berggren og forfatter Yngve Kveine er best i motlys? Disse fire er oppe mot sitt aller beste på albumet Dagslyset venter, så jeg synes jeg treffer godt med denne formuleringen som kan ha mange tolkninger. Og den bokstavelige? Hva som egentlig ligger i gruppenavnet Best i motlys, er som mye på denne plata opp til lytteren å tenke litt på, kanskje tolke på egenhånd.

”Tekstene skaper et univers som det er opp til musikerne, artistene og publikum å tolke. Det er her spenningen og psykologien ligger.“

– fra albumets omslagshefte

Samarbeid. For to-tre år siden tok forfatter og Oslo-beboer Yngve Kveine kontakt med musiker Johan Berggren fra Lillehammertraktene. Han hadde en del tekster liggende, om ikke Johan kunne tenke seg å skrive melodier til dem? Yngve hadde nesten gitt opp, men så etter flere måneder lå de plutselig der, flunkende nye melodier satt til Yngves tekster. Johan Berggren er kjent for mange av Gubberocks lesere. Han har nå flere kritikerroste album bak seg – de fleste er norskspråklige – det siste kom i fjor høst. Som om dette ikke er nok, har de fått med seg Trond Granlund og skuespiller Bjørn Sundquist. Trond er rett og slett en av de aller beste norske formidlerne av musikk i mi bok. Det spiller liten rolle om det er eget eller andres materiale han fremfører; som regel vet jeg ikke hva som er hva, for når Trond spiller en sang er den hans, om så bare for de minuttene han spiller den. Slik er det selvfølgelig også her. Det er Tronds plateselskap Østkanfolk dette albumet utgis på.

Bjørn Sundquist er jo én av Norges store skuespillere. Jeg har nok sett ham i litt for mange usympatiske roller, for jeg blir alltid fylt med litt skrekkblandet respekt når jeg ser ham. Og han evner også å gi en ekstra nerve til dette prosjektet. Bjørn har bakgrunn fra et Hammerfest-band på 60-tallet og har også spilt gitar i band offentlig ved noen anledninger. Jeg så ham også i Dylan-forestillingen Vikla inn i blått på Det Norske Teatret, så ukjent med musikk er han ikke.

Vanlige folks tur. Da vi fikk ny regjering i 2021, hørte vi en stund om at det nå var vanlige folks tur. Det slagordet er vel lagt på skraphaugen nå. Best i motlys fremhever at de heier på alminnelige folk: De som sliter, de som taper i kjærlighet eller drukner i vindunker. Det er herlig å høre Johan Berggren synge en tekst jeg forestiller meg han er nærme å kunne ha skrevet selv, «Vindunken». Av alle sangene på dette albumet, er dette den mest Johan Berggrenske, men har jeg hørt bandet hans, Trøgstad Musikkkompani, spille lettbeint bluegrass før? Joda, det kan nok tenkes, jeg har ikke finlyttet på albumene til Johan nå, men jeg husker et band som imponerte ikke så rent lite på Herr Nilsen i Oslo for et par år siden.

Trøgstad Musikkompani! De fire artistene er til sammen et lag som formidler tekster. Vokalene er av og til så langt framme i lydbildet – så nære oss – at du tror vokalistene skal komme ut av høyttalerne. En kunne jo tenke at det blir lite plass til bandet i en slik sammenheng. Men tvert i mot, det får god plass. Musikerne spiller country med nydelig steelgitar som på Johan Berggrens album. Men de spiller sannelig så mye mer enn country, og på noen av låtene går samarbeidet opp i en større enhet, ja, større enn det meste annet.

«Så godt!» Kronologi – hva er det? Jeg rykker tilbake til låt nummer fire, «Så godt», albumets mest umiddelbare og fengende låt? Trond Granlund, altså! ”Vi vet begge vel// dette er vår siste kveld// den må føles bra// vi skal dra”. Så mange motstridende følelser på en gang, bare i dette verset.

De første gangene jeg hørte dette dobbeltalbumet, tenkte jeg at del én er flere hakk bedre enn del to. For å yte del to rettferdighet begynte jeg å dele lyttingen i to, eller bare rett og slett starte med del to. Det var lurt. Jeg har nevnt «Vindunken», sunget av Johan Berggren. Men andre halvdel starter med at Bjørn Sundquist fremfører «Søvn for den søvnløse». Som den mannen kan lese: ”Og det er i denne rytmen av passivt raseri du ligger og vrir deg alene nok en kveld“. Du kommer på innsiden av teksten, enten du forstår den eller ei. Og bandet maler på, slentrende piano. Bjørn – jeg er på fornavn med ham nå – har mer å by på. Ny favoritt: dramatiske «Ordene».

Yngve Kveine selv tar førersetet mot slutten – han resiterer også på den glimrende rockeren «Strafferunder i september» på albumets første halvdel – og bandet får frem enda flere sider av seg selv på «Groruddalen blues»: ”Det ække det at du var borte// Det er det at du aldri dro//stemninga ligger i deg// skaper en sjelden ro». Vakkert. Teksten og rytmen i «Groruddalen blues» sender tankene mine i retning av en annen Oslo-forfatter, nemlig Lars Saabye Christensen og hans «Hvor er det blitt av alle gutta»? Ja, hvor var det det butta for hovedpersonen i «Grus og ledninger» som er mørkere enn «Groruddalen Blues, men beslektet: «Det er gatene som fører meg// det er her jeg holder til// Det er de som styrer føttene// mot alt jeg ikke vil». Først trodde jeg Yngve sang denne, men dette er nok enda et eksempel på en Johan som synger fra stier han ikke har gått på før. Joda, det er Johan som synger – mens Yngve resiterer, ikke synger – på «Groruddalen Blues» og «Strafferunder i september», også, kunne Yngve fortelle meg. Jammen lurte han meg der, Johan, jeg får hans nesten skjulte flir et sted på netthinnen.

Bjørn Sundquist avslutter det hele, helt alene uten akkompagnement med «Begravelsesagenten». Det er over, og helt tilfeldig har jeg ikke nevnt de tre singlene som ble sendt ut i forveien. Én av dem er den fortreffelige åpningen «Mitt Oslo» fremført av Trond Granlund. De to andre følger like etter på albumet og er like bra. Så er det jo nydelige «Det er her jeg hører til» eller «hører tel» som Trond Granlund naturlig nok synger – og for en pedal steel! Og på fine «En morgenstund så blå» får vi en litt annerledes Johan enn vi er vant til. Og igjen får Mats Raknerud på gitarer skinne. Nå kom ordene. De ble for mange. Jeg håper de ikke tilslører, men varmer, for å stjele litt fra en låttekst.

16 låter er mye å gape over for en rastløs sjel. Er du ødelagt av for mye retningsløs scrolling på telefonen, gjør som meg; start med del to av og til, og få med deg de litt mindre umiddelbare, men ikke dårligere, låtene der!

Dette er et særdeles vellykket prosjekt fra initiativtaker og tekstforfatter Yngve Kveine, melodimaker Johan Berggren og de gode hjelperne. De fire stemmene står bra til hverandre. Forskjellige, men de oppleves som et helhetlig lag. Med sterke tekster og melodier er det ikke så mye mer å be om. Bandet Trøgstad Musikkkompani gjør trolig sin aller beste platejobb til nå, og om jeg ikke har fått med meg det før, er jeg nå ikke i tvil om at de kan spille omtrent hva det skal være; viser, country, bluegrass, jazz, rufserock, blues. Både band og artister strekker seg i litt nye retninger, uten at det blir for mye av det gode.

Løp og kjøp. Om du liker fysiske produkter, vil du ha stor glede av å eie dette albumet. Nydelig design. Sett deg ned med tekstene, skru opp lyden og nyt den flotte musikken! Jeg er alltid litt skeptisk til å ta frem seksere, men den må fram! Så da setter jeg strek med en strofe fra det som kan være en av låtene tittelen på albumet, Dagslyset venter, kan være særlig inspirert av. «Mitt Oslo» kan fort kan vise seg å være den neste store Oslosangen:

”Så gi meg en time til
mens byen er grå
og rolig venter på at du forstår
at gleden er en tidlig Oslo morgen
før trikken går og mennesker hopper på“

Albumet gis ut fredag 26. januar 2024. Konsert i Oslo på lørdag!