Paul Simon – Seven Psalms (album/musikkstykke 2023)
The Lord
The Lord is the earth I ride on
The Lord is the face in the atmosphere
The path I slip and slide on
Det er mulig jeg er inhabil, at jeg er for stor fan, likevel: Mesterverk!
Det har gått ei uke siden jeg mottok en lyttefil med Paul Simons nye musikkstykke, Seven Psalms. Samtidig føles det som stykket har vært med meg for alltid. Nå har Paul Simon igjen skapt musikk man lever sammen med. For meg har det helt siden jeg var 13 år og Paul Simon ga ut Hearts And Bones alltid vært høytid forbundet med en Paul Simon-utgivelse. Ofte har det gått noen år siden sist, og man spør seg hvor Paul har vært på vei. Det som er sikkert, er at det stort sett har vært på en annen vei enn min mer forutsigbare musikalske landevei. Paul Simon har alltid gjort sitt for at vi skal få nye musikalske impulser, og like viktig; musikalske utfordringer.
Grensesprengende. Paul Simon forholder seg ikke til grenser. Ikke musikalsk, og ikke i tekstene. Han har hele livet vært på søken etter noe nytt. Stillstand er stagnasjon. Han var tidlig ute med å krydre musikken sin med reggae og latinamerikansk inspirasjon. Senere ble det den sterkt innflytelsesrike Graceland (1986), lek med elektronika og mye mer. Siste album med nytt materiale kom i 2016, Stranger To Stranger. Det albumet høres ut som noe helt annet enn Simon hadde laget noen gang tidligere.
Flere lag. Idéen til Seven Psalsm kom til ham i en drøm tilbake i 2019. Drømmen var så sterk at Simon skrev den ned. Deretter begynte han å utvikle Seven Psalms på nattestid. Førsteinntrykket av Seven Psalms er at han musikalsk går tilbake i tid. Kler av all staffasje – det er noe med ensomheten i et enkelt instrument. Paul Simon gjør det meste selv, og på overflaten er det Pauls myke stemme og hans suverene og karakterisiske akustiske gitar som utgjør dette albumet. Når man lytter – det er ikke nok å ”høre“ som mange Simon-fans har lært – på Seven Psalms gjentatte ganger, avdekkes stadig nye lag: melodiene, stemmene til den britiske vokalgruppen Voces8, triangel, fløyte, strykere, tangenter og munnspill med mer. Musikalsk nyter dermed dette albumet godt av både Pauls musikalske prosjekt i yngre år, og hans trang til å utforske nye klanger i de seinere år. Ikke alt Paul har gitt ut etter årtusenskiftet har vært vakkert, men om man hører etter, vil man vanskelig kjede seg. Det skjer alltid mye i Pauls sanger.
Men alt på Seven Psalms er vakkert. Utenom det som ligger mellom linjene, kanskje. Paul Simon beskriver Seven Psalms som et sammenhengende musikkstykke, der det er meningen at man skal høre de 33 minuttene stykket varer i sin helhet. Albumet inviterer til meditasjon. Det tar oss med ut i en landskap et sted mellom drøm og virkelighet, ikke helt ulikt det Nick Cave med helt andre og elektroniske virkemidler skapte med sitt album Ghosteen for få år siden. Likhetene mellom Nick Cave og Paul Simon stopper ikke der. Cave ga faktisk for ett år ut sin Seven Psalms, et musikkstykke der Cave leser tekster. Slik jeg forstår Cave, har hans livssyn og virkelighetsforståelse en klar kristen forankring. Paul Simon sier hans Seven Psalms er om en diskusjon han har med seg selv om tro eller ikke tro. Og jeg tilføyer; også sett i lys av at hans eget liv nødvendigvis må nærme seg slutten. Han synger om den lille gutten han var, musikeren på turné. De er borte. Igjen står en gammel mann som møter sin dødelighet, og undres hva som skjer videre:
”I, I have my reason to doubt
There is a case to be made
Two million heartbeats and out“
Det er ikke nytt at Simons album trekkes mot det ikke-verdslige. Med ørene riktig innstilt er hans «Bridge Over Troubled Water» én av de vakreste salmene som er skrevet, og religiøs og spirituell symbolikk (hør albumet The Rhythm Of The Saints (1990)) har ofte vært til stede hos denne, la oss for enkelthets skyld kalle ham, sekulære jøden. Jeg oppfatter likevel en forsterket interesse for religion på flere av låtene på det undervurderte albumet Surprise fra 2006:
How can you be a Christian?
How can you be a Jew?
How can you be a Muslim, a Buddhist, a Hindu.
– Fra «How Can You Live In The Northwest»
På oppfølgeren So Beautiful, Or So What er den religiøse tilstedeværelsen så sterk at en irsk blogger foreslo at albumet skulle kåres til årets kristne album i 2011. Bare hør på sangtitler som «The Afterlife», «Questions For The Angels» og «Love Is The Eternal Sacred Life». I forbindelse med utgivelsen av So Beautiful, Or So What ville Paul Simon ikke definere seg som religiøs, men han var enig i at han har bemerkelsesverdig mange låter som kretser rundt spørsmål om Gud, engler, det hellige og mulighetene for et etterliv. Han kaller seg heller spirituell, så grensene blir hårfine.
“Dip your hand in heaven’s waters/God’s imagination“. Seven Psalms åpner med noe som minner om kirkeklokker. Deretter får vi en sakral åpning, lett perkusjon før vi glir over i albumets musikalske gjennomgangstema, et tema som kan minne om Paul versjon av Dave Grahams «Anji» på Simon & Garfunkel-albumet Sounds of Silence fra 1966.
Snart synger Paul: “I’ve been thinking about the great migration//Noon and night they live the flock“. Vi blir presentert for både en kjærlig Gud fra Det Nye Testamentet – ”The Lord is a meal for the poorest of the poor“ – og en mer lunefull Gud vi kjenner fra Det Gamle Testamentet: ”The Covid virus is the Lord//The Lord is the ocean rising“. Paul donerte inntekter fra sin aller siste turné til ulike naturvernorganisasjoner. Jeg leser også passasjer på dette albumet en oppriktig bekymring for hvor klimaødeleggelsene og kriger fører oss. Er det menneskeheten selv han fryktet snart skal stilles til ansvar overfor Vårherre?
Og hører man etter, vil man også finne spor av av Pauls subtile og alvorlige humor, kanskje spesielt på bluesen «My Professional Opinion». Jeg oppfatter at Paul er oppriktig når han søker tilgivelse i det praktfulle delstykket «Your Forgiveness», tilgivelse før det er for seint – han står sist i køen for å slippe inn gjennom perleporten.
Tro og vitenskap. Om jeg forstår Paul riktig, mener han vitenskapen kan være arrogant når den står overfor tilværelsens mysterier. På «Questions For The Angels» sang han: ”Who believes in angels?
I do//Fools and pilgrims all over the world.» Herlig, om man tror på engler eller ikke. Det er noe med å ta folk og deres opplevelser på alvor. Tidligere i karrieren oppfattet jeg Paul som den geniale mannen som stod med begge beina trygt plassert i realismen og på jorda. Det er derfor sterk fascinerende å bli med ham å utforske grensene mellom liv og etterliv, drøm og virkelighet. Samtidig er dette blitt er vakkert stykke musikk. Svært vakkert. Og som Paul uttaler i ett av de siste intervjuene jeg leste med ham: «The analysis is unimportant – if the song is beautiful then it lasts’». Seven Psalms vil vare.
Amen. På traileren til filmen om Seven Psalms kan med se Paul og kona Edie Brickell holde hender når de sammen synger på to av de siste musikkstykkene på albumet. Albumet ebber ut med Edie som synger: “Children, get ready/It’s time to come home“ før de sammen synger ”Amen“. Om dette er det siste Paul Simon gir ut på plate, er det et verdig punktum. Tekstene er førsteklasses. Selvfølgelig. Poetiske i beste Simon-tradisjon.
Kan vi likevel håpe på enda mer fra denne 81-åringen som aldri slutter å utfordre seg selv? Og oss. Så da ber jeg om tilgivelse for å avslutte med enda et vers:
”Wait
I’m not ready
I’m just packing my gear
Wait
My mind is still clear“
Utvilsomt. Mesterverk!
Karakter: 10/10.
(Redigert 19. mai 2023)
Gubberock 