Morgan Pain – The Hammer And The Bell (album 2023)
Albumcover og pressebilde
«Your glasses broken on the carpet, you can see them sparkle in the neon light You’re dancing barefoot around the room, until the last breath of the night
You cock your pistol and take aim, and say your name is Morgan Pain A muzzle flash and a crack, as your life goes up in flames.»
Alt er ikke alltid slik du tror det er. Noen slipper unna med alt, til og med mord. Morgan Pain er ute med sitt første album, The Hammer And The Bell. Teksten på den beste låten herfra, «She’ll Get Away With murder/The Ballad Of Morgan Pain», gjør det sannsynlig at det er helt tilsiktet at Morgan Pain rimer på Morgan Kane. Kanskje er musikkstilen til Morgan Pain ørlite grann western, selv om jeg synes de mest av alt fremstår som et band som blander sammen norsk og amerikansk tradisjonsmusikk. Denne låten og flere låter til har ei fele som får musikken til å smake av norske fjorder, daler og fjell. Og harmonisang, låtkvalitet og mandolin som sender tankene i retning av både The Jayhawks på det beste og bluegrass.
Morgan Pain består av Øyvind Vådahl på vokal og gitar, Terje Johnsen på gitar, mandolin og sang, samt Gunnar Erik Walseth på fiolin og sang. Alle tre har bakgrunn fra blant annet bandene Skrult og Homo Lupus og har lang fartstid sammen. The Hammer And The Bell er likevel Morgan Pains debutalbum.
Om «She’ll Get Away With Murder» er albumets aller beste låt, er konkurransen likevel hard. Aller først kommer en stillferdig «The Forest» med nydelig gitarspill fremst i lydbildet. Flott melodi og en låt som faktisk minner meg om tidlig Simon & Garfunkel. Og når første låt lover så mye, skal det noe til å holde løftet. Men så fortsetter det jo med allerede mye omtalte «She’ll Get Away With Murder», og når tredje låt er den glimrende «All That Is Real» er alle løfter innfridd, og resten blir ren bonus!
Men festen er ikke over, det er mer kake igjen. Mye mer. Lettbente «The Habit Of The Heart» fenger som bare rakker’n med sine tempoendringer, musikernes herjinger og sin herlige melodi. Deretter den vakre og inderlige «The Cage», om indre demoner som kan komme i veien for kjærligheten slik jeg tolker den. Herfra og ut er kvaliteten fortsatt omtrent like høy, og jeg kan love deg at du ikke går lei før det hele er over, kanskje må du umiddelbart ha en ny runde med plata når siste låt «The One» toner ut.
Liker du musikk som blander amerikana og norsk folkemusikk, har gode melodier, musikere som vet hva de driver med og vakker sang med flere stemmer som smelter sammen, trenger du ikke lete lenger. Morgan Pains debutalbum har alt dette og mer til. Rett og slett en svært tilfredsstillende totalopplevelse. På den øvre siden av terningkast fem. Spill høyt!
Paal Flaata – I Heard the Bells on Christmas Day (album 2023)
Coveret er malt av Flaatas 10 år gamle datter. Foto: Sigve Kvamsdal
Søndag morgen. Tolv kuldegrader ute. Fyr på peisen og varm kaffe i koppen. Og Paal Flaatas nye juleplate, I Heard the Bells on Christmas Day, på stereoen. Kanskje varmer musikken mer enn peisen, og kanskje synes naboene at «O Holy Night» på full guffe er fin, men det er mindre sannsynlig at de liker den klokka åtte en søndags morgen.
Det har gått 17 år siden Flaata ga ut forrige julealbum, det smått legendariske Christmas Island. Årets I Heard the Bells on Christmas Day er bedre, har en større tyngde. Mens andre artister jobber for å bli bedre låtskrivere, er Flaatas fokus på å fremføre andres låter stadig bedre. Vi har tidligere fått flotte plater med låtskrivere som Chip Taylor, Townes Van Zandt og Mickey Newbury. Nå går vi stort sett mye lenger tilbake i tid.
Åpningslåten «O Holy Night» kjenner vi kanskje aller best som «Adams julsång» etter komponisten Adolphe Adam eller «O Helga Natt», fremført av Jussi Bjørling. Denne er for mange julesangen over alle julesanger. Sangen er opprinnelig fransk og først fremført i 1847. Sangen er godt kjent, og slik sett en praktfull åpning, men den er ikke av de mest spennende sangene på albumet. Det gjelder i og for seg også de to sangene som avslutter albumet før den korte instrumentalen «December» kommer helt til slutt. «What Child Is This» fremføres nemlig til samme melodi som velkjente «Greensleeves». «Auld Lang Syne» er basert på en tekst av den skotske poeten Robert Burns og en folketone fra 1500-tallet. Den synges av britene ved inngangen til et nytt år. Om sangene som omslutter albumet ikke er de aller mest spennende, er de likevel en perfekt ramme og inngangsport til resten av sangene.
Foto: Nikolai Mørck
Den kanskje litt odde ungsauen her er Willie Nelsons «Pretty Paper». Sangen er fra 1963 og var året etter en hit med Roy Orbison. En fin utfordring for Paal å skulle matche Orbisons stemmeprakt. Det går helt utmerket. Ellers er det flere gamle godbiter jeg ikke hadde noe sterkt forhold til fra før, og for meg er det aller gjeveste å bli bedre kjent med sanger som «Away In The Manger», «I Wonder As I Wander», «Still, Still, Still», «Ukrainien Bell Carol» og tittellåten. Det er låter med amerikansk, østerriksk, britisk og ukrainsk opphav. Sanger som er 100, 200 og 300 år gamle, tekster som skal være skrevet av kjente og ukjente. Her er det bare å finne frem Wikipedia og lese om sangene!
Kanskje har jeg hørt flere av de for meg mer ukjente sangene tidligere, jeg har bare ikke visst at jeg likte dem så godt! Flaata har produsert plata sammen med Gøran Grini, og jeg mistenker at Grini har mer enn ett ord med i laget når piano, strykere, kor og Paals stemme skaper en spennende og dynamisk atmosfære hele albumet gjennom. Snakker vi en ny juleklassiker?
Når jeg hører albumet The Poet med Espen Langbråten og hans The Miller Sessions, er jeg ikke i tvil om at dette er den helt riktige måten å fremføre tekster av en den amerikanske poeten Joaquin Miller som hadde sitt virke mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Musikken er innenfor en amerikanasjanger med røtter langt tilbake i tid. Det er mulig det skyldes manglende fantasi fra min side, og det er helt sikkert feil, men disse tekstene kunne da ikke vært fremført med en annen stemme, andre musikere og andre melodier? Etter åtte år får Espen Langbråtens prosjekt en forløsning gjennom albumet Miller Sessions The Poet.
Prosjektet. Joaguin Miller (1841-1913), dommer, kokk, hestetyv, redaktør og poet. Slik omtaler mannen bak prosjektet, Espen Langbråten, Joaquin Miller. Langbråten fra Østfold, med bakgrunn fra blant annet bandet Helmers Hage, er så fascinert av Miller at han like gjerne har tonesatt flere av diktene til Miller og skapt en forestilling med ville historier og sanger om den glemte poeten. Han ønsker at flere må få øynene opp for Miller! Nå foreligger det altså et album med sanger fra forestillingen.
Målsetningen med Miller Sessions er å ta vare på stemningen til diktene og kle dem i en moderne amerikana- drakt. Som det har lykkes! Langbråten står bak musikken, helt, eller i samarbeid med andre. Frederik Bjørnstad spiller på orgel, trekkspill og barytongitar – ja, vi har tidligere skrevet om to band han også spiller i, The Licking Moose og Utan Dom. For øvrig består bandet av Lars Martin Torp på bass og Andreas Łosiewicz på trommer.
Langbråten har en rekke historier om Miller, og noen av dem deler han generøst med Gubberocks lesere. Mer enn en anmeldelse er dette en omtale av Miller og en smakebit på Espen Langbråtens prosjekt. Sett på plata og les denne omtalen. Tekstene finner du på Millers Sessions hjemmeside.
Foto: Hjemmeside til Miller Sessions
Låtene. Albumet åpner med opplesning fra Trevis Read før Langbråtens begynner å synge tittellåten «The Poet». En dramatisk og mørk låt med en stemning som dirrer når trekkspillet kommer inn. Her beskriver Miller drømmen om å komme ut og se verden fra et annet perspektiv enn det litt triste 1800-talls USA som han kjente.
”While you seek gold in the earth, why, I See gold in the steeps of the starry sky // And which do you think has the fairer view Of God in heaven — the dreamer or you“
Neste låt vil nok enkelte dra kjensel på fra Bob Dylans album Self Portrait. Der heter låten «Days Of ‘49», her er navnet «49». Dette er ikke en Miller-tekst, men en gjendiktning av en sang gruvearbeiderne sang når de kom ut av gruvene etter endt arbeidsdag. Millers gjendikting har mer håp og er litt mindre dyster enn den orginale. Her starter den som en marsj sunget til trommer før resten av bandet kommer inn. Glimrende uansett!
«Java» åpner igjen med noen få «spoken words» før orgelet og resten av bandet underbygger dramatikken når vi blir med Miller ut på havet. Langbråten forteller at Miller skrev mange dikt om sjømenn og deres reiser. Selv skrøt han på seg mange dristige eventyr til sjøs som dog har vist seg å ikke være helt sanne. «Java» er kanskje platas aller beste låt.
Så roer vi det hele ned med akustiske gitarer på pusterommet «Carmen». En nydelig kjærlighetshistorie i tekst og musikk. Langbråten forteller at historien stammer fra da Miller ble skadet i et slag med indianere i nord California, hvor han kjempet på indianerenes side. Her skal han ha blitt pleiet tilbake til livet av en indianerprinsesse som ryktene senere skal ha det til at han giftet seg og fikk et barn med. Langbråten er usikker på hvor sann denne historien er, men senere i livet skal Miller ha reist tilbake og spandert utdannelse på barnet. Det høres ut som en historie vi skulle ønske var sann i hvert fall!
”The conversation of her eyes Was language of the gods. Her breast Was their abiding place of rest; Her heart their gate to Paradise. Her heart, her heart! ^Tis shut, ah me! ‘Tis shut, and I have lost the key.“
Nydelig!
Vi fortsetter i det akustiske hjørnet med «Midnight Pencillings» og «The Voice Of The Dove». «Midnight Pencillings» ble første gang publisert i en avis Miller var redaktør for, en jobb han tok mot at han fikk publisere diktene sine. Dette er det første diktet Langbråten tonesatte. Langbråten forteller at da Miller dro til London kledde han på seg bjørneskinn og fargerike western-klær. Folk syntes han var en artig karakter, og det var her han fikk tilnavnet «The poet of the Sierras». En kveld i London ble han invitert på fest hos sosieteten der, og det endte med at han la seg på gulvet og bet de fine damene i anklene. Han ble senere spurt hvorfor han ville gjøre noe slik, og svarte «Now they will remember me». Den tids influenser, altså.
«The Voice Of The Dove» er skrevet til Millers datter, Juanita. Juanita var skuespiller og også poet som sin far, og også hun har noen litt spesielle historier knyttet til seg.
Foto: Hjemmeside til Miller Sessions
Etter tre akustiske spor, kjører Miller Sessions opp tempoet og den musikalske dramatikken igjen, denne gangen godt hjulpet av herlige, skitne elektriske gitarer. Teksten som fremføres er hyllest til entrepenøren Peter Cooper som oppfant det første damplokomotivet. Han ble rik, men skal ha levd et sparsommelig liv i New York. Slikt liker vi å høre!
«Colombus» er Millers mest kjente dikt. Flott melodi og fremføring der piano spiller en hovedrolle sammen med antydende trommer. Plata går inn for landing med «Don’t Stop At The Station Despir» og til slutt «An Answer». Langbråten forteller at han forestiller seg at Miller sitter og ser tilbake på livet når han skriver «The Answer», hva som faktisk har betydd noe:
«Well who shall lay hands on my harp but me Or chide my sing from the sounding tree The passionate sun and the resolute sea These were my masters and only these»
Konklusjon. For meg er dette et av årets aller mest interessante album-prosjekt. Tekster, musikk og fremførelse. Flott variasjon mellom det dramatiske og det følsomme. Likevel en klar helhet i stemning og fremførelse der fortid og nåtid smelter sammen. Det er nesten bare gjerrighet som fører til at albumet får en femmer og ikke sekser. Det siste øyet på terningen spares til materialet er sett fremført i levende live med Langbråtens historier om denne originale poeten mellom låtene. I skrivende stund kan det se ut som Langbråten og to andre artister skal på en turne i England i månedsskiftet april mai. I Millers fotspor, kanskje, men ligg unna sosieteten, western-klær kan passere. Lykke til!
(Denne omtalen bygger i stor grad på informasjon og historier Espen Langbråten har sendt meg.)
Bob Dylan – The Complete Budokan 1978 (Bokssett 2023)
Foto: Joel Bernstein. Sony Music Norge
Etter Rolling Thunder Revue-turneen i 1975–1976 dro Bob Dylan ut på en storslagen verdensturné i 1978. Turneen startet i Japan, og konsertalbumet Bob Dylan At Budokan ble utgitt i Japan i november 1978 og i resten av verden i 1979. Jeg må innrømme at jeg aldri har gitt Bob Dylan At Budokan mye oppmerksomhet. Joda, jeg har hørt det noen ganger, men var sikkert påvirket av de kritikerne som mente at låtene var overarrangerte, at her prøvde Bob «å gå Las Vegas» eller å kopiere Bruce Springsteen. Dessuten hadde jeg jo så mye annen Bob Dylan-musikk å oppdage. Jeg er ingen Dylan-ekspert, graver ikke i bootlegs. Så er det sagt. Men har lest noen bøker om ham, likevel. Og interessen blir bare større.
Konsertene i 1978 hadde mange av Dylans største hits, men i ganske annerledes arrangementer enn på studioalbumene. Men om noen er i tvil: lett gjenkjennelige. Inntrykket mitt er at Bob Dylan At Budokan har fått sin oppreisning de siste årene. I vår tid er kritikerne, særlig i USA, mer begeistret for albumet enn man var for 45 år siden.
Nytt lys. Noe av det fine med arkivutgivelsene til Bob Dylan er at de gir muligheter til å nerde og til å se gamle plater i et nytt lys. Jeg har tidligere fått øynene – og ørene – mer opp for Dylans såkalte kristne periode gjennom boksen Trouble No More, nå er tiden kommet til å tette et hull med en forløper til denne perioden gjennom å høre Budokan-konsertenegjennom The Complete Budokan 1978. Jeg vet ikke hvorfor denne utgivelsen ikke inngår i bootlegserien, den har uansett mye til felles med utgivelsene der.
Påkostet. Den påkostede boksen har mange flotte bilder av Joel Bernstein og Hirosuke Katsuyama, postere og korte essays. Vi kan lese om at The Nippon Budokan opprinnelig var bygget som en judohall for olympiske leker i 1964, men ble benyttet som konsertsted for artister som blant annet The Beatles. Og vi kan lese om hvordan det ble blåst liv i både det opprinnelige konsertalbumet og denne komplette boksen. Dette anmeldereksemplaret er veldig fint å sitte med i hendene, men med en pris på rundt hele 3000 kroner må man nesten være både mer enn alminnelig Bob Dylan-interessert og ha en god sparekonto for å kjøpe den. Men om du ikke er anti-strømmer, finner du boksen digitalt. Du får også en kortere utgaver av boksen på en 16 spors dobbelvinyl med tidligere ikke utgitte spor om du ikke trenger – eller ønsker – alt. Og det gjør du kanskje ikke. Men som Dylan synger i en låt du ikke finner i denne boksen: ”Your debutante just knows what you need//But I know what you want“. Så kanskje et julegavetips?
Foto: Joel Bernstein. Sony Music Norge
Den opprinnelige At Budokan hadde 22 låter. The Complete Budokan har to hele konserter, hver på 29 spor fordelt på 4 CD-er. De fleste låtene er identiske på de to konsertene, dvs. konserten 1. mars 1978, hadde fem låter som konserten 28. februar ikke hadde. Lyden er restaurert og flott. Jeg er nå på femte gjennomlytting, jeg hører platene i stua og strømmer albumet på T-banen og i treningsstudio. Første og kanskje andre runde var for å akklimatisere meg, deretter kunne jeg legge studioversjonene litt fra meg og med noen unntak ta konsertene for hva de er og ikke for hva de ikke er.
Energifattig publikum? Bob Dylan fikk ikke mye energi fra publikum. Så lite at han trodde de ikke likte ham. Som om de var på en klassisk konsert klappet de høflig mellom låtene. Og det var det. Men om ikke Bob Dylan fikk energi tilbake fra publikum, måtte han og bandet ha hentet energien fra et annet sted. Dylan synger nemlig storartet og tydelig. Det er lite skriking som på for eksempel konsertalbumet Hard Rain spilt inn få år tidligere, og heller ikke mumling.
Storslagen rock, gospel, reggae. Begge konsertene begynner med instrumentalversjoner av «A Hard Rain’s A-Gonna Fall», Japan hadde jo fått merke det i 1945. Versjonene er så gnistrende at jeg tror jeg har hørt tekstene når de er ferdige, men det har jeg jo ikke. På begge konserter følger én fin coverversjon, hhv. «Reposession Blues» av Roland Janes og «Love Her With A Feeling» av Tamp Red. Så får vi «Mr. Tambourine Man», ikke av mine favorittlåter med Dylan, men egentlig en bra versjon her, om det ikke var for fløyta. Jeg synes i og for seg at fløyta til Steve Douglas er interessant og nesten, ja, nesten morsom, men den er også irriterende på denne låten og et par stykker til som f.eks. på en ellers fin «Knockin’ On Heaven’s Door». Fløyta fungerer bedre og er også et fint krydder på låter der den holder seg mer i bakgrunnen. Saksofonen til den samme Douglas gir mange av låtene noe særeget, gjør det gøy å høre låtene i nye arrangementer. En av favorittsangene mine med Dylan er «Ballad Of A Thin Man», og det svinger som bare det av en engasjert Dylan og et band i storform. «Do-to-dodo.», ja, mer «do-to-dodo» med saksofonen på låten som følger, «Maggie’s Farm». Liker «Maggie’s Farm» her, aller mest på grunn av Dylans vokal og den elektriske gitaren.
Foto: Fra Sony Music Norge
«Love In Vain». Den nyeste låten på repertoaret er «Love In Vain», kanskje den låten jeg falt først for på Street-Legal, et album som skulle bli gitt ut noen måneder etter disse konsertene. Koristene Helena Springs, Jo Ann Harris og Debi Dye gir mange av låtene et gospelpreg og et forvarsel på musikken som ikke bare skulle komme på Street-Legal, men kanskje enda mer de de tre «kristne» platene Slow Train Coming (1979), Saved (1980) og Shot Of Love (1981). Andre låter har innslag av reggae.
Om man legger vekk tanken på originalene ja, fungerer «One More Cup Of Coffee», «Like A Rolling Stone» og «Sooner Or Later (One Of Us Must Know)» som bare rakkeren. Ja, «Threw It All Away» overgår originalen her. Mye fint fra gitaren til Billy Cross, fela til David Mansfield og keyboardet til Alan Pasqua med mer. En fin og dansbar «Love Minus Zero/No Limit» der Dylan har hentet fram munnspillet, og der fløyta er kledelig, mer i bakgrunnen enn på andre låter. «All I Really Want To Do» er herlig leken.
«Shelter From The Storm», «You’re A Big Girl Now» og Oh, Sister» foreløpig not som much, de humper og går. Særlig i vokalpartiene, instrumentalpartiene er bedre. Vent litt, jo, kommer seg! Jeg har også utfordringer med versjonen av én av de store Dylan-låtene, «Don’t Think Twice», It’s All Right». Men som det er sagt om Budokan-innspillingene; når man har hørt sangene i sine originale versjoner, er det faktisk inspirerende med nye vinklinger, endog nye vers på noen av låtene, selv om omstillingen min halter litt av og til. «It’s All Right Ma (I’m Only Bleeding)» er helt forbilledlig med hensyn til å gi lytteren en ny, sterk opplevelse av en gammel låt – sydstatsrock i storbandstappning som det ble skrevet i en svensk blogg. ”Money doesn’t talk, it swears“!
«Tomorrow Is A Long Time» og «The Man In Me». «Tommorow Is A Long Time» er ett av høydepunktene i boksen. Sangen går helt tilbake til 1962, men var lenge uutgitt .Den er i følge Petter Fiskum Myhrs bok Bob Dylan – Jeg er en annen inspirert av savnet av kjæresten Suze Rotolo som oppholdt seg i Italia. Elvis spilte den inn i 1966. Dylan: ”Yeah, Elvis Presley…That’s the one recording I treasure most…I wrote it, but never recorded it“. Sterk versjon av en overmåte flott sang. Også den litt sjeldne «The Man In Me» fra New Morning (1970) skinner. Kanskje to låter som betød noe spesielt for Dylan etter den nylige skilsmissen med Sara?
Mange timers fornøyelse. Joda, jeg har allerede hatt mer enn 20 timer i lag med denne boksen – dog av og til med andre gjøremål – og det blir garantert flere. Bob Dylans beste låter er usannsynlig slitesterke, også i versjonene på The Complete Budokan. Kanskje lot jeg meg innledningsvis blende av den fine innpakningen til boksen, men dette er langt bedre enn ventet. Ikke bare det, dette gode eksempler på en kunstner som stadig puster nytt liv i gamle låter. Til tross for at dissekering gir innvendinger mot enkeltversjoner, blekner det i at helheten fungerer og gir en tilfredsstillende lytteopplevelse utover at dette er interessant fordi det er Dylan. Og kanskje er enda flere innvendinger borte, når boksen har fått enda flere runder?
For meg falt med dette én brikke til på plass i historien om Bob Dylan. Det ligger heldigvis fortsatt noen brikker spredd rundt på bordet.
Gubberock 