David Olney’s Masterful Farewell

Photo: Duende Vision

David Olney & Anana Kaye – «Whispers & Sighs” (album 2021)

Written by Tormod Reiersen, norsk versjon her

“I ran out of excuses
On the twenty-third of March
Had to look the truth straight in the eye”

The cello that we already heard in the intro slides almost seamlessly into the most beautiful song you will hear this year, a song not without kinship with two other David Olney classics, «1917» and «There Was A War». The cello is accompanied by David Olney’s distinctive voice, several instruments, and, yes, Anana Kaye’s heavenly piano. Had this song been all that came out of the collaboration between David Olney and Anana Kaye, I would have been more than happy. But we get so much more. A treasure of an album that I predict will be a classic. To me it already is.

«Whispers & Sighs» has been ready for more than a year. David Olney died on January 18 last year. He was on stage in the middle of a song, said «I’m sorry», and died. It was sad, but also a bit beautiful, yes, poetic, like the man himself. So, when David Olney sings «My Favorite Goodbye» in the song I refer to in the introduction, you also think of this, the way Olney dies. Also, it is almost ironic that on the last song on this album, the almost equally great «The Great Manzini (Disappearing Act)» he sings «The last train has left the station, The Ship has sailed to sea, The city’s under quarantine, And I can never leave». But like so much timeless art, the album «Whispers & Sighs» can be interpreted into the reality of the listener.

Photo: John Partipilo

David Olney was what Mary Gauthier described as “the master of perspective”. He composed songs from the perspective of the iceberg that Titanic hit and from the perspective of a French prostitute who meets the soldier before he goes to war to the certain death in the song «1917». On Palm Sunday, it is also appropriate to refer to the incredible «Brays», about the donkey Jesus rode when he went into Jerusalem that day, as well as another song I associate with Easter, equally strong «Jerusalem Tomorrow». His songs have been recorded by greats such as Emmylou Harris, Steve Earle and Linda Ronstadt.

On «Whispers And Sighs» we get new perspectives. And it is probably Olney himself and one of the key contributors to this project, Irakli Gabriel, that makes me imagine that all the songs are performed from inside of a bar or café. Outside, a senseless war is raging, and a story is being told about a soldier who has not seen his family for another year. We get songs about love and broken relationships. Lyrics I will not thoroughly analyze. Can not analyze. The lyrics gradually open up to the listener. Beautiful as the music. I have plenty of time.

Photo: Duende Vision

Although it is David Olney who is my entrance to this project, it cannot be emphasized strongly enough that this is a collaborative project:

«There is a place, a country, actually, in my imagination. It comes to me as a dream. Sometimes the scenes are in black and white, sometimes in color. It exists between 1890 and 1920. It is apparently in Europe but is no place I can identify. » This is how David Olney’s description of the album begins. And he adds that there are intense discussions in the cafes about art and what makes life worth living. And at one of these cafes sits David Olney and his new friends and partners Anana Kaye and Irakli Gabriel, a married couple who together make up the duo Anana Kaye. Occasionally, they are visited by songwriter John Hadley, the man behind songs recorded by a number of well-known country artists. Olney’s description is longer than this, and I am left with a feeling that this is about creating art by letting illusions and reality slide into each other. The songs were made at a cafe table in 2019. Or in 1890. People meet, are different. They have different backgrounds. They find each other through music. Complement each other. The couple is originally from Georgia, where Eastern Europe meets Western Asia. They have now settled in Nashville. One of the key elements that elevates this record above most other excellent records with David Olney, is the dimension these two bring into the record, elements of a musical tradition not necessarily associated with Olney. A new energy. Contrasts, no, not really that either.

David Olney writes that the scenes that take place are in black and white, sometimes in color. But the images I get from hearing this album, because it gives cinematic associations, are exclusively in black and white. Maybe this is due to the excellent music videos that accompany the album and which I suspect that Irakli Gabriel has a lot of credit for, the great photos taken during the recording of the album or the album cover art made by David Olney’s daughter. But the music itself also pulls me in that direction. I have mentioned strings and then maybe mainly the cello which is never far away on this record. Elements of chamber music. Anana Kaye’s piano.

Album cover by Lillian Olney and Brydget Carillo

But also when it kicks off with a little dirtier guitars and David when he recites. «Lie To Me Angel» is a tough rocker, which ends with insistent angry voices. «Lie To Me Angel» turns into another highlight on the album, «Thank You Note»:

“You’re breaking up with me, I didn’t hear a word you said
I’m busy breaking up with the voices in my head
What kind of love is this? What kind of strange disease?
Oh the touch of your hand
Is the touch of the cold cold death”

This time it is the beautiful voice of Anana Kaye that carries the lyrics and over the well-adapted accompaniment: a crying violin. And then comes the cello and Eastern European choirs and the piano. I can only listen and listen. Disappear. What a voice Anana Kaye has!

I wrote earlier about this year’s best song. I also do not get away from a candidate for this year’s rock song. It is late at night. The atmosphere in the bar is good. You hear noises and toasts. Anana Kaye begins to sing «The Last Days Of Rome», she sings a few verses, takes the song to several heights before David Olney sings one verse. I love the dynamics these voices create together. Guitars, pianos, drums, strings, you name it. Then Anana Kaye comes and takes the song to even a new level. Goosebumps. The end of Rome? A celebration to the bitter end?

 “Nothing changes, nothing will
In the world long gone wrong
What can we do? Raise your glass to the
last days of Rome»

And listen to Anana Kaye perform the beautiful ballad “Tennessee Moon. A voice for the future!

When I was trying to write about this album, I contacted Irakli Gabriel in the duo Anana Kaye. He says that he became acquainted with Olney after a concert at a local bar in 2017 without knowing him before. They had a long talk together, and Irakli said that he was a musician and that he also made music videos. Eventually the snowball began to roll and we can now hear the final result. Irakli says that he lived in Trondheim for one year 30 years ago. There he became acquainted with the music of people such as Leonard Cohen, Kris Kristofferson, Tom Waits, Bob Dylan and Lou Reed. Then I almost think that Trondheim and Norway can get some of the credit for this album, because this is a record everyone should want ownership of.

Photo: Veronica Sanchez

I can not praise this album enough. In April it will be available on CD in Europe, and in June it may be ready on vinyl in Europe. In the meantime, we get to stream. Again and again. David Olney had already released a large number of high-quality albums throughout until his death. Here, however, Anana Kaye, David Olney and the producer Brett Ryan Stewart have brought out the best in each other and released something that is on a par with the very best from David Olney’s career. I have trouble seeing that anyone can top «Whispers & Sighs» in 2021.

“There is no rabbit in my hat
The dove has flown away
There are no secret spells to cast
No magic words to say”

Yes, once again we got to experience Olney’s magical abilities. I am so grateful to everybody involved in this project.

Et urolig, brennende hjerte for et rausere samfunn

Tove Bøygards «Eld» var det norske albumet jeg satte aller mest pris på i 2021. Se kåring her. Under kan du lese mine tanker om albumet da jeg hadde hatt det i hus en snau uke for snart ett år siden.

Tove Bøygard – Eld (album 2021)

«Akkurat no – i eit lys tå – år som har satt sine spor
Akkurat no – på andre sida – der tide er vår sorglause bror»

Ja, slik er deler av teksten på «Sorglaus», en av de flotteste låtene på Tove Bøygards nye plate, «Eld». På plata synger hun også om angst og uro som tidligere fikk for mye plass i livet. Her synger hun om å gripe de gode verdifulle stundene der sjelen slår seg til ro. For Tove er det neppe et mål at disse stundene varer lenge. Toves uro virker nå først og fremst ikke å være på vegne av seg selv. Her er det snakk om å stå opp mot verdens urettferdighet og samtidig være god mot sine nærmeste.

Opplevelsen av Tove Bøygards nye plate, «Eld», starter i det jeg tar plata ut av pappen den ligger i. Flott plateomslag med tekster på innsiden. Håndskrevet, personlig hilsen fra Tove på plateomslaget og på et fint takkekort som følger med. Jeg har allerede fått god valuta for pengene som ble investert i dette fysiske produktet. Låttitlene lyser mot meg. På de fleste av dem utgjør ett kort ord hele tittelen, se eget bilde.

Bilde: Espen Liane

Tove taler mot likegyldigheten, og det er umulig å stille seg likegyldig til Tove. Jeg har aldri møtt henne, men gjennom platene og nettkonserter får jeg inntrykk av at dette er ei dame det gnistrer av. På forrige plate, «Jord» (2019) spurte hun om hvor det ble av «Hjarte». Jeg stiller ikke dét spørsmålet om Tove og hennes musikk. Er det noe jeg forbinder med Tove Bøygard er det hjerte og brennende engasjement for småkårsfolket og de som sitter «Nederst ved bordet», enten de er oppvokst i Norge eller er «Framande» fra andre land.

Jeg lagde en liten sak om Tove for Popklikk for snart et år siden. I den forbindelse uttalte hun følgende om det som nå er åpningslåten på denne plata:

–«Det var nettopp mitt poeng i konserten på tirsdag, da jeg introduserte en helt ny låt som heter «SKULD». Fordi det kan oppleves som nærmest utidig å kreve noe som helst så lenge vi bor i Norge. Men vi må også huske på at vi er et svært dyrt land å bo og leve i, og sjøl har jeg nå stått på barrikadene for at vi som er kulturarbeidere og selvstendig næringsdrivende uten sikkerhetsnett må bli tatt vare på så lenge vi rett og slett har yrkesforbud. Dette kan vi ikke sette opp mot at vi samtidig må se og gjøre det vi kan for alle de som lever under ekstreme forhold ute i verden, som i alle flyktningeleirene og i fattige land. Der har man ikke økonomi til å ta vare på folket sitt slik Norge kan. Vi må gjøre begge deler»

Som du har skjønt, er tekstene viktige på Tove Bøygards plater. Og i og med at hun synger på halling er det veldig fint at tekstene og ordliste følger med det fysiske formatet. Jeg går av og til i den fellen at jeg tror artistene synger om seg selv og tilkjennegir egne meninger. Og jeg klarer ikke å forestille meg at det er et filter mellom Tove og sangene hennes. Ærlig om egen angst og uro. «Skuggi» handler om å møte angsten med fast mot, når den igjen kommer på kortere besøk etter å ha hatt stor plass i «hine tunge år». Flott melodi og tekst.

Lykkelig gift med sin «RoadieNo 1», som hylles i den flotte balladen om hverdagskjærlighet, «Hellu». Ja, han har lagt heller som gjør veien Tove skal gå lett fremkommelig. Både bokstavelig talt og helt sikkert i overført betydning også.

Og med alt dette engasjementet for andre mennesker. Noen av oss kan nok også få en fortjent stenk av dårlig samvittighet når vi hører «elden» i Toves sanger og stemme! Toves tekster er for det meste nokså lettfattelige, Tove gir også bakgrunnen for dem på sine hjemmesider. Jeg opplever at det viktigste ikke er å være subtil og gåtefull, men å nå ut og inn i våre, ehm, hjerter. Likevel er dette flott poesi, og de gir også hjerneføde om du setter deg ned og studerer dem.

Så var det musikken da! En blanding av hallingpunk, kammermusikk, rock og viser kanskje. Den Rudolf Nilsen-inspirerte låten, Slekters rang», sender tankene mine i retning av Neil Youngs countryfolk på hans album «Comes A Time». Hun har med seg flotte musikere, omtrent samme stjernelag som sist på albumet «Jord» (2019), om jeg ikke husker feil: Jørund Bøgeberg på bass, Eivind Kløverød på bass. Og så var det produsent og tekniker Freddy Holm, da. Han spiller her 12 instrumenter om jeg teller riktig. Et helt strykeorkester, gitarer av alle salg, tangenter og mere til! Men det viktigste; dette låter utrolig bra. Jeg gleder meg til å høre soloversjonene av låtene på nettkonserten på fredag. Låtene virker veldig godt utviklet og arrangert på denne plata; kanskje får soloversjonene frem dette og en annen side av låtene?

Flere av låtene skifter karakter underveis. Allerede i første låt, «Skuld» beveger vi oss fra en låt der Freddy Holms strykere utgjør en naturlig ingrediens, før det hele løftes et par hakk og elektriske gitarer setter sitt tydelige preg på låten. Noe av den samme effekten får vi på kjærlighetssangen «Eld», kanskje platas mest krevende låt med mange ulike musikalske elementer. Dette er ikke easy listening! Én av favorittlåtene mine på plata er «Likesæla» og det er vel unødvendig å nevne at hun her røsker i oss igjen; til kamp mot likegyldigheten. Like viktig – på ei plate med musikk – dette lyder flott.

Til å være et facebook- innlegg er selvsagt dette altfor langt. Men jeg må også nevne «Bøte vengji», om å søke forsoning med en slektning. Dramatisk låt med blant annet strykere og piano. Platas beste?

«Armar i kors» rocker hardest av dem alle. Tove kvesser virkelig tenner her, en låt Lucinda Williams’ Good Souls Better Angels (2020) verdig. «Stemplingsur» er en varere låt. Den handler om å ha noe å holde fast i, noe uforanderlig i en verden som endrer seg raskere og raskere. Tematisk en slektning til den tidligere omtalte «Sorglaus», kanskje.

«Von» handler om nettopp det, håp. Håp om en verden uten pandemier, uten elendighet, som hun sier. Kunne reise ut! En fin folkemusikkinspirert låt. Og til slutt: «Undrast’kji». En liten låt påbegynt for 20 år siden, om et forhold til slutt. Musikalsk roer den det hele ned, bare Tove og en akustisk gitar. Som om Tove ønsker å gi oss noen sekunder med fred og ro helt mot slutten, og la oss kjenne på den følelsen også etter at plata ebber ut.

Hvem skal vi sammenlikne Tove med? Jeg synes hun nå favner videre enn noen gang, og heller ikke Mary Gauthier og Lucinda Williams som jeg tidligere har trukket frem, er nå tilstrekkelig for å forstå hva dette handler om, men likevel et sitat til fra saken min for Popklikk:

– «Å JA! Begge to er ledestjerner for meg! Jeg er veldig inspirert av både Lucinda og Mary, og nettopp på den måten du har sett. Jeg har ikke sjøl slitt med rus, men jeg har jobba på gata i Oslo med stoffmisbrukere og prostituerte i over 20 år, og jeg har møtt en virkelighet der som har blitt til mange låter. Og så har jeg en fortid som Blitzer og punker, og rockens energi har alltid tiltalt meg. Kombinasjonen Lucinda har i poesi og rock treffer meg veldig, og Marys poetiske kraft er i en helt egen liga.»

Helt til slutt skal jeg vel skrive at dette er Tove Bøygards beste plate til nå? Nei, det skal jeg ikke. Med hånda på hjertet; jeg vet enda ikke. Jeg har den siste uka hørt gjennom de tre foregående soloalbumene og setter stor pris på dem alle. Hun er i ferd med å bli en av de virkelig store stemmene i norsk, rock, tror jeg at jeg vil kalle det.

«Gå ut frå di varme stugu
Gå ut og sjå deg ikring
Slå skoddin vekk i frå hjarte
Gå ut no og ta verda inn»

Bilde: Espen Liane

Bearbeidet Facebook-innlegg.

David Olney & Anana Kaye – internasjonal favoritt 2021 (del 2)

English version

Album cover: Lillian Olney and Brydget Carillo, Foto: Duende

David Olney & Anana Kaye – «Whispers & Sighs” (album 2021)

På topp over årets internasjonale favorittalbum finner vi David Olney & Anana Kaye sammen med Kyle Jenkins. Se lista her.

“I ran out of excuses
On the twenty-third of March
Had to look the truth straight in the eye”

Vi har allerede hørt celloen, introen glir nesten sømløst over i den vakreste låten du får høre i år, ikke uten slektskap med to andre David Olney-klassikere, «1917» og «There Was A War». Celloen får selskap av David Olneys karakteristiske stemme, flere instrumenter, og, ja, jeg må nesten få lov å si det, Anana Kayes himmelske piano. Hadde denne låten vært alt som kom ut av samarbeidet mellom David Olney og Anana Kaye, hadde jeg vært mer enn fornøyd. Men vi får så mye mer. Et helstøpt album som jeg spår klassikerstatus. For meg er den allerede en klassiker.

«Whispers & Sighs» har vært klar i over ett år. David Olney døde 18. januar i fjor. Han var på scenen midt i fremføringen av en sang, sa «I’m sorry», og døde. Det var trist, men det var også litt vakkert, ja, poetisk som mannen selv. Så når David Olney synger «My Favorite Goodbye» på låten jeg referer til innledningsvis, tenker man også på dette, på måten Olney dør. Man kan også si at det er noe nær ironisk over at han i siste låt på dette albumet, den nesten like flotte «The Great Manzini (Disappearing Act)» synger «The last train has left the station, The Ship has sailed to sea, The city’s under quarantine, And I can never leave”. Men som så mye tidløs kunst, kan albumet “Whispers & Sighs» tolkes inn i den virkeligheten lytteren befinner seg i.

Fortsett å lese «David Olney & Anana Kaye – internasjonal favoritt 2021 (del 2)»

Hege synger tidløse sanger fra prærien

Hege Brynildsen – Blue Birds Black Knights (musikkalbum 2021).

Foto: Raymond Mosken.

Tekst: Tormod Reiersen

«Listen to the silent ones
Those who stay And those who cut and run
Listen to the silent ones
I hear them everywhere I go
Listen to the silwnt ones
Please tell me things I have to know»

Allerede fra de første tonene hører jeg at det er noe helt spesielt med det nye albumet til Hege Brynildsen. Noe tidløst, noe klassisk som aldri går av moten.

Det er kanskje ikke slikt en bør skrive, men en gang i tiden var «Huset På Prærien» min favorittserie på TV. Når jeg setter på Hege Brynildsens nye plate og nummer fire i rekken for henne, «Blue Birds Black Knights», begynner jeg å tenke på denne serien. Det er utelukkende positivt ment. Hør låtene «Thought I Loved You» og «Colours I Could See», eller «Hooded Crow» og du forstår kanskje hva jeg mener. Flotte stemningsskapende låter, med passe doser magi gjennom Heges stemme og låter, Fats Kaplins fele og Gøran Grinis piano. Jeg blir tatt bort til en annen tid og et annet sted.

Hege har en stemme som får meg til å forestille meg henne som bestemora til den flotte amerikanske artisten Iris DeMent, og når det står i skrivet fra plateselskapet at Hege er fra Halden, skurrer det. En viktig ingrediens for stemningen på plata er som allerede nevnt amerikaneren Fats Kaplins fele, og når jeg kan lese at den er spilt inn via digitale triks fra USA, høres det også ut som noen driver litt gjøn med meg. Fats sitter selvsagt ved siden av Hege mens de spiller og ser utover et åpent øde landskap «over there».

Hvis jeg skal dra denne tankeleken enda lenger enn det som selvsagt godt er, blir det også noe feil når hun synger om at én av hennes inspiratorer, Johnny Cash savnes i flotte «Little Bluebell». «I think the world would be a better place, if he came down from heaven one day…Johnny Cash, I´m dreaming you back!». En skulle egentlig tro at det det er Johnny som er inspirert av Hege, ikke omvendt.

Det er først på siste låt brikkene faller på plass, «Belltower Haunted By A Ghost». Man kan jo tenke seg at Hege nettopp er det spøkelse som kommer tilbake fra en annen tid. Vi parkerer omsider tankeleken: Låten skal være inspirert av myten om den «Den Hvite Dame», en ulykkelig kjærlighetshistorie med fatale konsekvenser som utspant seg på Fredriksten festnings bratte murer på begynnelsen av 1800-tallet, men like mye en hyllest til alt Halden har å by på; ikke minst et solid musikermiljø.

Det er også to låter som ikke sender meg til «Huset På Prærien», den langt mer elektriske og rocka «Foxy Michigan» samt «The Old Man And The Rabbit». På disse låtene – ja, flere til som den flotte «I Tought I Loved You»– er trolig samboer/ektemann Omar Østli med sine gitarer en sentral skikkelse. Gøran Grini, produsent og tangentspiller og felespiller Fats Kaplin er allerede nevnt. Så skal man heller ikke glemme bassist Finn Tokle og trommis Eivind Kløverød. Sammen skaper de på det beste pur magi. Og rett skal være rett: Lydbildet er mer oppdatert og tilpasset vår tid enn som så.

Plata anbefales for den som er glad i god countryinspirert musikk. Flott dette! Og til slutt: Jeg glemte nesten å nevne «Last Chance Saloon». Nydelig!

Bearbeidet Facebook-innlegg.

%d bloggere liker dette: