Fredag 1. oktober viser Rootsy igjen fram nye, solide norske americana-navn på Thorvalds på Grünerløkka i Oslo. Nye navn, men flere allerede godt kjente og etablerte. Dette må bli bra! Fri adgang.
Vi ser sånn fram til dette, og gleder oss til å vise fram alle artistene, snakke med hverandre og bare henge sammen! Håper noen får en ny favoritt, og ny inspirasjon!
Vibeke Sjøvold, Rootsy
Johan Berggren: Johan Berggren fikk Spellemannominasjon for Lilyhamericana, og det nye albumet «Ei hytte foran loven» er minst like bra. Gubberock har omtalt dem begge. Det går rykter om full jubel på konsertene hans! Les om «Ei hytte foran loven» her.
Rossman: Gubberock har nylig omtalt Rossmans flotte, nye album og minst like gode konsert i Oslo for få uker siden. Dette blir bra! Les mer her!
Rebbeka Lundstrøm (foto: Tormod Reiersen), Johan Berggren (foto: Ali Nije) og Rossman (pressebilde) blir alle å se på Rootsy Showcase førstkommende fredag.
Thorleif Bratval: Den 21-årige viserockeren Thorleif Bratval debuterte i fjor høst med albumet “Sjelefred” til stor begeistring blant annet for Gubberocks ene medarbeider. Siden den gang har han sagt opp jobben som fører av Oslotrikken, og signert med STAGEWAY, forteller Rootsy.
Even Martinsen: Gubberock kjenner ham ikke og siterer Rootsy: «Even Martinsen er født og oppvokst i Oslo, skriver låter på godt og vondt, mens han vever inntrykk og ord til historier om det meste mellom himmel, jord, virkelighet og drømmer. Even Martinsen er godt plantet i det moderne americana-landskapet, med tydelige nikk fra hattebremmen til både blues og country.» Spennende!
Rebekka Lundstrøm: Rebekka platedebuterte i mars 2020 med albumet «Carousel». Gubberock har allerede skrevet om henne flere ganger og sett henne live. En personlig favoritt blant norske americana-artister. Les omtale av konsert med henne her.
Vegard Hertzberg: Vegard Hertzeberg har samarbeidet med Johan Berggren og hr første langspiller klar, “Lediggang” . Rootsy lover at vi introduseres til Oslo etter stengetid, og at det blir nakent og rufsete, og helt i stil med en endeløs natt i Tigerstaden.
DjBethsy DjBethsy spiller tradisjonell country, 70/80-talls country-rock og selvsagt americana mellom slagene.
The Felice Brothers – From Dreams To Dust (album 2021)
Bilde av album og fra hjemmesiden til The Felice Brothers. Maleriet på coveret er: «Winter Sunday In Norway, Maine» fra ca. 1960.
Ny plate fra New York-baserte The Felice Brothers! «From Dreams To Dust» kommer høyt på mi liste over de beste albumene for 2021. Dette er så bra at den neste uka er planen å ikke høre stort annen musikk enn The Felice Brothers!
Den siste fulle konserten jeg var på før nedstengningen i mars 2020 var med The Felice Brothers på John Dee i Oslo. Bandet oste da av spilleglede, jeg ville ha mer enn de 80 minuttene vi fikk! Selv om jeg ikke er noen storkjenner av bandet, setter jeg «Undressed» (2019) høyt. Samt den selvtitulerte (2008) og ikke minst «Yonder Is The Clock» (2009).
Favorittbandet til Conor Oberst fra Bright Eyes
Da jeg så Conor Oberst på Rockefeller i 2017, omtalte han The Felice Brothers som verdens beste band. Litt seinere på året ga han ut flotte «Salutations» backet av nettopp The Felice Brothers. På platecoveret på årets plate fra The Felice Brothers hilser de tilbake til Conor. Nate Walcott fra Conors gruppe, Bright Eyes, deltar på to låter. Jeg nevner dette da det gir noen hint om det musikalske landskapet The Felice Brothers befinner seg i; et slags folk-rock/americanalandskap med stor vekt på tekstene. Tekster som er tilstrekkelig subtile, gir bilder og fascinerer. Samtidig synger Ian Felice i The Felice Brothers heller ikke så ulikt den godeste Conor. Flott og uttrykksfullt! Så kan man gjerne tilføye at det er en dæsj av Bob Dylan og The Band her også.
Lek og alvor i tekst og musikk
Én av de første som tipset meg om The Felice Brothers var artist og låtskriver Kåre Indrehus. Vi hadde forleden en liten diskusjon om denne nye plata til The Felice Brothers. Jeg påpekte at bandet kanskje var litt mindre lekne enn tidligere og at både musikk og tekster var litt mørkere. Han var ikke enig i det. Og han har rett. « Undressed» fra 2019 tok opp store og tunge temaer, ofte med et lite glimt i øyet, både i tekst og musikk. Kåre og jeg ble enige om at The Felice Brothers er kommenterende mer enn personlige slik at mørket i tekstene får mer filmatiske kvaliteter enn direkte sjelegranskning.
Plata åpner med «Jazz On The Autobahn». Det kan jo sikkert være fint nok. Men lytternes tanker kan nok gå i ulik retning, når vi skjønner at det er selve apokalypsen som sammenliknes med jazz på autobahn. Teksten resiteres for det meste effektfullt.
«And this is what the apocalypse will sound like But it will be loud as a mushroom cloud It will sound like final jeopardy But somehow be ghostly like a glockenspiel Like the testing of bombs or the tapping of stiletto heels
It will sound like jazz Jazz jazz jazz Jazz on the autobahn»
Og selvfølgelig får vi litt jazz i musikalsk forstand, ikke minst gjennom blåserne til Nate Walcott. Om dette ikke er lek nok, etterfølges låten av en av mange favoritter på albumet «To-do List». Låten skrangler av sted, men truer aldri med å falle sammen. Herlige gitarer og piano! Heller ikke The Felice Brothers er uberørt av pandemien, og dette må være én av sikkert flere låter som er inspirert av den:
«Acquire more guilty pleasures Sit and watch as the plague goes by Wash the hot fry stains from my hands And laugh until I cry»
Den låten som fenget meg sterkest, først, er «Celebrity X». Og leter man bak den flotte melodien finner man igjen en mørk, men også oppfinnsom tekst. «All The Way Down» er et eksempel på en låt som roer helt ned før taktfast tromming drar i gang «Money Talks». Superflott, fengende, interessant:
«Money talks with a voice as shrill As the hiss of a chemical spill Down the alleys of Pleasantville On a summer's day»
Musikken er tilstrekkelig, men tekstene trenger seg nok på
Jeg klarer ikke å peke på svake spor på albumet. Melodiene åpenbarer seg for hver lytting og blir sterkere og sterkere. Flere og flere låter trer frem som fantastiske «Inferno» og den flotte «Silverfish». Låtene gir raskt tilstrekkelig tiltrekning gjennom noen catchy og gjentakende fraser, akkurat nok til at denne lytteren bare må ha mer: «Valium, valium…Marilyn, Marilyn». Sammen med de gjennomarbeidede tekstene blir dette en helhet som få andre jeg har hørt i 2021 kan matche. Alvor, men med snert og humor. The Felice Brothers styrer unna det opplagte. Musikalsk er det mer enn nok å glede seg over, så om du ikke vil grave deg ned i tekstene, men heller la dem ligge, kan du likevel ha stort utbytte av albumet. Og kanskje sniker de seg inn bakveien, eller nysgjerrigheten pirres når du oppfatter at både Jean-Claude Van Damme, John Wayne, Anne Oakley, Kurt Cobain og AC/DC nevnes? På «Undressed» satset The Felice Brothers på en presidentkarriere, denne gangen går de kanskje enda mer drastisk til verks gjennom «Blow Him Apart»?
Se gjerne de fine videoene som er laget til flere av låtene! Til slutt kan du grunne over følgende vers som også avslutter dette albumet, et album som kan vise seg å være et mesterverk:
«You shall live again This world is ours and all the stars It's like the icing on the cake of death And the only word that rhymes is breath We shall live again»
Foto: Tormod Reiersen, John Dee, Oslo, februar 2020. James Felice showet og hadde innlevelse om hverandre!
Bob Dylan – Springtime In New York: The Bootleg Series Vol. 16, 1980–1985. (Boks-sett)
Det var med en viss spenning jeg åpnet døra og hentet pakken med den nye Bob Dylan-boksen klokka sju om morgenen forrige lørdag. Noen jobber for at jeg skal få de viktige varene i tide til lørdagskaffen. Den nye utgivelsen i Bob Dylans bootleg-serie teller fem CD’er. Om du synes det er i overkant, kan du kjøpe eller strømme en dobbeldisk. Og om du i motsetning til meg foretrekker vinyl av slike gigantutgivelser, finnes det en slik utgave også.
The Bootleg series
Jeg kjøpte Bob Dylans Bootleg Series Vol. 1–3 i begynnelsen av 1990-årene omtrent da den ble gitt ut. Jeg hadde på ingen måte oversikt over alle Dylans utgivelser– jeg har det knapt enda. Men flere av låtene var mye bedre enn de jeg så langt hadde hørt med Dylan. Særlig likte jeg Vol 3. Åttitallet lød overraskende friskt, ja jeg syntes låter som «Something Gotten Hold Of My Heart», «Angelina», «When The Night Comes Falling From The Sky», «Tell Me» og «Blind Willie McTell» fra tidlig 1980-tall var mye bedre enn dem man fant på de originale platene. Senere har det kommet en rekke utgivelser i bootlegsserien, vi er nå oppe i Vol. 16. Essensielle konsertopptakt fra Manchester i 1966 og fra «The Rolling Thunder Revue» på midten av 1970-tallet. Noen dypdykk i enkeltperioder, som 1965–1966, rundt 1970, «Blood On The Tracks» (1975), den kristine perioden (1979–1981) og perioden fra 1989 til 2006 med den glimrende boksen «Vol. 8: Tell Tale Signs».
Den nye boksen dekker perioden 1980–1985, så nå kan vi høre andre versjoner av låtene jeg oppdaget med Vol. 1–3 og mange andre låter. Så er selvsagt fem disker mye å gape over, men i motsetning til deluxe-utgavene av «The Cutting Edge» (1965–1966), «More Blood On The Tracks» og boksen som dekker den kristne perioden, «Trouble No More», er konseptet i begrenset grad å presentere ørten versjoner av samme låt for å vise en prosess. Her klarer man seg stort sett med én versjon av låtene, slik at dette blir mer enn nerding; vi snakker faktisk om å høre gode plater. Misforstå meg rett, jeg hadde utbytte av å spille gjennom alle de ti diskene på «Trouble No More» noen ganger. Jeg fikk definitivt et mer positivt bilde av Dylans musikk i hans kristne periode. Samtidig ble det nesten som en jobb å høre alt sammen. Slik føles det ikke med «Springtime In New York».
Øving og outtakes
Den første CD’en på «Springtime In New York» er stort sett fra øvinger rundt 1980. Vi får en rekke coverlåter samt et par klassiske Dylan-låter som «Senõr» og «To Ramona». En artig kuriositet er versjonen av Dr. Hooks «A Couple More Years». Disk 2 består av outtakes fra «Shot Of Love», flere låter jeg ikke har hørt før og som bidrar til at dette er av de mest interessante diskene i boksen. Så må jeg trekke frem versjonen av «Angelina», annerledes enn på Vol. 1–3, men minst like nydelig. Tenk å utelate en slik låt fra albumet «Shot Of Love».
Blind Willie McTell!
Disk 3 og disk 4 kretser rundt «Infidels» fra 1983. Albumet i seg selv er jo flott. Det har seks sterke låter og to låter der både tekst og musikk fremstår som nokså håpløse i mine ører: «Union Sundow» og «Neighborhood Bully». Den ene fremsnakker økonomisk proteksjonisme, den andre har en noe unyansert holdning til Israel og Israels naboer. Begge disse låtene finnes på denne boksen i mer musikalsk sympatiske versjoner enn på originalplata uten at de klarer å bli høydepunkter på denne boksen. Men ellers er det uttalige høydepunkter fra «Infidels»-innspillingene her. Noen låter kommer i annerledes og minst like gode versjoner som på albumet. Hør bare den mer nakne «Jokerman» eller de to versjonene av «Don’t Fall Apart On Me Tonight». Men minst like interessant er det med alle låtene som ble droppet fra albumet, men som kunne løftet det opp blant de aller ypperste av Dylans albumutgivelser. «Blind Willie McTell» er kanskje den Dylan- låten jeg setter aller høyest av samtlige. «Tell Me», «Something’s Gotten Hold Of My Heart», «Lord Protect My Child» og «Foot Of Pride» er andre utelatte favoritter, som kommer i glimrende versjoner på denne boksen.
Likte ikke lyden av 80-tallsmusikken
Bob Dylan har uttalt at han ikke likte lyden av musikk på åttitallet, hverken sin egen eller andres. Ett av av hans mindre anerkjente album, «Empire Burlesque» (1985), presenteres i boksens femte disk. Disken er en god påminnelse om at det finnes gode låter også på dette albumet, særlig når noe av staffasjen tas bort. «Dark Eyes», «New Danesville Girl»/«Brownsville Girl», «I’ll Remember You», «Emotionally Yours», «Seeing The Real You At Last» og «Tight Connection To My Heart» er alle solide. Som Dylan synger på «Danesville Girl»! Men best er «When The Night Comes Falling From The Sky». Vi får dem i to flotte versjoner med blant annet bidrag fra Little Steven og Roy Bittan i The E Street Band, versjoner som likevel ikke matcher den himmelstormende versjonen på Vol. 1–3.
Alternativ rute
Noe av fine med denne Bootlegs-serien er å bla i boka som følger med, høre sangene, og få et litt nytt og alternativt perspektiv på Dylans enorme karriere. The Bootleg Series er for mange blitt den parallelle ruten til Dylans originale albumutgivelser. Så lenge Dylan kompromissløst og av uforståelig årsaker opprinnelig ofte har skrotet ikke bare de beste versjonene, men også flere av de beste låtene, blir disse utgivelsene alltid interessante. Og «Springtime In New York» fremstår i så måte som én av de mest interessante i serien.
Alt her er ikke gull, men det trenger det heller ikke være når mye av poenget er å kaste lys over Bob Dylans virke.
Ole Paus & Jon Niklas Rønning: Skilt ved fødselen (Premiere på Latter i Oslo, 22. september)
Jeg har blitt premiereløve. Det er bare rundt ett år siden jeg var på premieren på Bob Dylan-forestillingen «Vikla inn i blått» på Det Norske Teatret og kunne kose meg med å bivåne andre celebriteter. I går var det duket for nok en premiere. Denne gangen Ole Paus og Jon Niklas Rønning med «Skilt ved fødselen» på Latter på Aker brygge i Oslo. Riktignok spilte de forestillingen i Grimstad i sommer. Men oslopremiere i hvert fall.
Igjen kunne kona mi og jeg gjette på hvilke kjendiser vi fikk øye på. Slikt er det lite av på Rockefeller, men jeg kan skryte av å ha sett Mette Marit og Haakon Magnus på Nick Cave-konsert i Oslo Konserthus, så helt ukjent med kjendistilværelsen er jeg ikke.
For sikkerhets skyld hadde vi fått oss plass på første rad, slik at vi hadde oversikt over hver minste øyebevegelse fra mennene. Ole Paus har nå fylt 74 år og fikk for få dager siden en ny pris for tekstene på fjorårets platesamarbeid med Motorpsycho. Jon Niklas har i lengre tid underholdt oss med viser fra og om pandemien og har etterhvert også en lang fartstid som humorist. Det er ingen tvil om at Paus og Rønning har mye til felles. Rønnings Ole Paus-parodier – vi fikk noen stykker også i går – er legendariske. Rønning forteller fra scenen at Paus har vært et stort forbilde, og nå har han altså endt opp som en Paus-parodi. Men like påfallende er det hvor mye han egentlig likner på Paus i fakter og talemåte når de kaster verbale gullkorn fram og tilbake. Paus nesten dobbelt så gammel, men likevel; «skilt ved fødselen». Og om noen er i tvil: Jon Niklas kan brøle!
Rønning og Paus serverte oss aktuell samfunnsatire både i tale og viser. Det sparkes av og til oppover, men det må være lov, særlig når selvironien aldri er langt unna. Fem fjolls fikk passet sitt påskrevet, men det største fjollset stod bak visa, sang Paus. Samtidig var det rom for noen av Paus’ klassiskere som låten han «tok tilbake», «I en sofa fra Ikea». Noen vil si man ikke skal fleipe med «Mitt Lille Land», men det kunne de! Og helt til slutt fikk vi en alvorlig og høytidsstemt versjon av nettopp denne sangen.
Forestillingen varte rundt fem kvarter. Vi koste oss, og det gjorde resten av publikum også. Paus’ og Rønnings åpenbare glede over å opptre sammen smitter. Lunt og trivelig!
Gubberock 