«Talkin’ about a dream, tryin’ to make it real» – det perfekte album

Bruce Springsteen—«Darkness On The Edge Of Town» (1978)

Tekst: Tormod Reiersen.

Jeg så nettopp konsertfilmen med alle sangene fra 2019-albumet med Bruce Springsteen, «Western Stars». «Western Stars» er etter min mening den mest interessante og helhetlige plata fra Bruce Springsteen siden tiden rundt «Born In The USA» og «Nebraska» tidlig i 1980-årene.

Låtene er blant annet kledd med et stort strykeorkester, pedal steelgitar, og platas lydbilde er ganske unikt i Springsteens produksjon. Jeg har sett på disse låtene som frittstående historier om en tid som ikke kommer tilbake. Karakterer som har levd sitt liv, på godt og vondt. Mellom låtene i filmen skjer det noe med min forståelse av plata. Springsteen er personlig, sangene reflekterer på mange måter hans eget liv. Han plasserer seg igjen mitt blant oss; en fortapt sjel og drømmer. Han forteller om at han har pådratt seg selv og andre store sår gjennom livet, slik vi alle gjør, og hvordan han forsøker igjen og igjen å bli et bedre menneske.

Dypest sett handler filmen «Western Stars» om å sette pris på livet, og smerten du må tåle for å kunne gjøre nettopp det, har Springsteen uttalt. Tankene mine begynte å vandre etter at jeg hadde sett filmen, og snart var jeg hos den perfekte rockplata, «Darkness On The Edge Of Town».

Det var gått tre år siden gjennombruddsplata, «Born To Run», der nøkkelsporene oser av livsglede og utforskertrang:

«So Mary climb in
It’s a town full of losers
I’m pulling out of here to win»
(Thunder Road)

«Wendy, let me in, I wanna be your friend
I wanna guard your dreams and visions»
(Born To Run»

Låten «The Promise» fikk aldri plass på «Darkness One The Edge Of Town», men viser en Springsteen som har måtte omstille seg etter tre år med juridisk kamp mot tidligere manager Mike Appel. Realismen har innhentet Bruce; drømmer er knust:

“Thunder Road is for the lost lovers and all the fixed games
Thunder Road is for the tires rushing by in the rain
Thunder Road me and Billy we’d always sing
Thunder Road, take it all and throw it all away”

Det perfekte album? Enkelte av Springsteens album fremstår overproduserte, en vegg av lyd, der det er vanskelig å skille det ene instrumentet fra det andre. Også på «Darkness» brukte Springsteen lang tid på å skape det lydbildet han ønsket, og han kunne nok drive The E Street Band til vanvidd i sin jakt på perfeksjon. Men han lyktes! Kanskje er dette det albumet der gitarene får mest plass. Men hver minste lyd betyr noe, hver frasering, hver gitarsolo, hver saksofonsolo, hver munnspillsolo. Nydelig piano og orgel.

Jeg har vært på en del Springsteen-konserter, og har fått høre åpningslåten på «Darkness»; «Badlands», hver gang. Og hver gang kommer gåsehuden. Kanskje i forskjellige partier fra gang til gang. Er det gitarsoloen, er det saksofonen til Clarence Clemons, eller er det én av onelinerne det kryr av i låten? Onelinere, ja, men like fullt onelinere som kan knyttes sammen til en helhetlig tekst. Det er på tide å innse at alle drømmer ikke kan oppfylles, voksenlivets realiteter banker på døra:

“Talk about a dream, try to make it real
You wake up in the night with a fear so real
You spend your life waiting for a moment that just don’t come
Well, don’t waste your time waiting”

Bruce Springsteen har ofte fortalt om sitt forhold til faren. En far som ofte kunne ha vanskelig for å akseptere valgene sønnen tok, men jeg oppfatter at de kom til en slags forsoning mot slutten av farens liv. «Adam Raised A Cain» varierer i intensitet gjennom låten, som så mange andre låter på dette albumet. På deler av den får vi en Springsteen som synger villere og mer følelelsesladet enn på noen annen låt, i det minste enn sanger på andre plater. Denne sangen kan ha truffet og gjort vondt for pappa Springsteen, men en kan også finne sympati her:

“Daddy worked his whole life, for nothing but the pain,
Now he walks these empty rooms, looking for something to blame”

Og da er det nærliggende å tenke seg at Bruce var skyteskive, eller er det andes situasjon han lever seg inn i? Som Bruce skriver i sin selvbiografi «Born To Run» henter han inspirasjon både fra eget og andre liv.

På låten «Something In The Night» synger Bruce: «We tried to pick up the pieces, And get away without getting hurt». På «Candy’s Room» er perspektivet ikke så tydelig Sprinsgsteens, men tematisk er vi i samme trakter. «There’s a sadness hidden in that pretty face/ A sadness all her own from which no man can keep Candy safe». Nettopp dette temaet snakker Springsteen om i filmen «Western Stars», 40 år seinere med nye erfaringer. Vi blir såret, det handler likevel om å gå videre.

«Racing In The Street». Balladen over alle ballader? Kanskje var det denne låten tankene mine først gikk til da jeg så filmen om «Western Stars». Igjen er vi ved disse drømmene som ikke kan oppfylles: «But all her pretty dreams are torn, She stares off alone into the night». Det finnes to muligheter, gi opp, eller «Keep on Keeping on»:

“Some guys they just give up living
And start dying little by little, piece by piece
Some guys come home from work and wash up
And go racing in the street”.

Og utgangen av låten med piano og munnspill, helt nydelig!

Side 2 åpner med klassikeren «The Promised Land». Igjen herlige instrumentalpartier med gitarer, saksofon og munnspill som løfter låten opp der den hører hjemme. Tematisk er vi omtrent der vi har vært hele tiden, men stadig nye formuleringer som for meg er stor rockpoesi:

“Blow away the dreams that tear you apart
Blow away the dreams that break your heart
Blow away the lies that leave you nothing but lost and brokenhearted”

«Factory» ser jeg på som en hyllest til fedre, og en erkjennelse av at mange fedre i arbeiderklassen levde et hardt rutinepreget liv: «End of the day, factory whistle cries, Men walk through these gates with death in their eyes». Denne gangen er det piano og orgel i sentrum. En nedtonet låt, et pusterom før den dramatiske «Streets Of Fire».

«Streets Of Fire» starter forsiktig for så å bygge seg opp og eksplodere. Som på «Adam Raised A Cain», gir Springsteen alt i vokalen, rå gitarer og orgel overtar mellom tekstlinjene.

«Prove It All Night» er platas gladlåt. Melodien er mindre dramatisk, tonen er lettere. Clarence Clemons’ saksofon setter igjen sitt preg. Men, vel. Disse drømmene som aldri oppfylles, er aldri langt unna:

“Everybody’s got a hunger, a hunger they can’t resist,
There’s so much that you want, you deserve much more than this,
Well if dreams came true, oh, wouldn’t that be nice,
But this ain’t no dream we’re living off through tonight”

Tittellåten «Darkness On The Edge Of Town» konkluderer. Også denne sangen har rolige partier før det tar av. Bruce nesten skriker til oss. Dette handler om livet selv. Om å gripe mulighetene og å gi slipp.

“Well, everybody’s got a secret, Sonny
Something that they just can’t face
Some folks spend their whole lives trying to keep it
They carry it with them every step that they take
Till some day they’ll just cut it loose
Cut it loose or let it drag ’em down”

Og da er vi igjen i samme landskap som på «Western Stars». Vi har streng tatt aldri vært langt unna.

Albumet «Darkness On The Edge Of Town» er Bruce Springsteens råeste og samtidig mest følsomme. Aldri var gitarene mer bitende. Aldri var vokalen mer desperat. Aldri var pianoet vakrere. Det finnes en boks og et album med mange låter som ble spilt inn på tiden rundt «Darkness On The Edge Of Town», mange av dem er bra. Men ingen av låtene kunne hevet «Darkness On The Edge Of Town» som album, ikke en gang «The Promise». Denne gangen gjorde Bruce Springsteen alt riktig og lagde det perfekte rockalbum.

En litt omarbeidet versjon av en artikkel tidligere publisert på Popklikk. Siste gang revidert 2. oktober 2021.

Tom Roger holder et høyt nivå

Tom Roger Aadland – Motgift (plate 2021)

Heidi Gjermundsen Broch kommer på scenen. Hun gjør «One More Cup Of Coffee» på norsk. Hun tar oss langt av sted til dalen bortenfor og dalen bortenfor der igjen. Ei av få kulturopplevelser utenfor hjemmet i fjor var å se forestillingen «Vikla inn i blått» på Det Norske Teateret, en oppsetting basert på Bob Dylans låter, låter oversatt av Tom Roger Aadland. Hans plater med musikk og oversatte tekster av Dylans plater «Blood On The Tracks» og «Blonde On Blonde» er helt i toppdisvisjonen og fikk i hvert fall meg til å se Dylans sanger fra en ny vinkel.

Jeg mistenker at det har vært minst like arbeidskrevende å bearbeide og oversette Dylans låter som å lage egne. Samtidig har Aadland etterhvert en god rekke med plater bak seg der han står for både tekster og musikk. Og nå er albumet «Motgift» ute. Så kan man jo undres på hva som ligger i tittelen. Kjærlighet og vennskap som motgift mot tomhet og maktesløshet? Alvor og dybde som motvekt mot det likegyldige og overfladiske? Musikk som motgift mot tunge tider? Og litt lysere låter som motgift mot de mørke låtene. Det er en dyster Aadland som møtet oss på platecoveret, og det er sanger her som faller ned på den mørke siden.

Mange bidrar. Jeg heller som regel i retning av at lite er mer. Strykere, blåsere, tangenter, slaginstrumenter og gitarer fargelegger i varierende grad der det gjør seg på denne plata, men det blir sjelden eller aldri overlesset. Lars Voldsdal har produsert og har sikkert sin del av æren for at dette lyder spennende.

Første halvdel av plata oppfatter jeg som mest positiv. Det åpner med budskapet «På veg til deg», i et rocklandskap landskap Bruce Springsteen og Tom Petty kunne kjent seg igjen i. «Små sår» er en var og vakker låt som etterfølges av flere låter jeg oppfatter som kjærlighetserklæringer til en livsledsager, «Stadig vakrere» er en favoritt, ja. Men også en som har fått øye på noen fint i protagonisten, «Noko du såg».

Flotte «Før di tid» kan være en fars tale til sitt barn om ting som har endret seg:

«Før di tid var eg i vinden, var eg jaga
Før di tid var eg velsigna, var eg plaga
Før di tid, før nåden strøymde ned
Kjære barn, ikkje minn meg om det»

Elegante formuleringer. Sterke sanger. Positiv grunntone på side 1 som nevnt, men med Aadlands sedvanlige tyngde; musikalsk, tekstlig og ikke minst vokalmessig. Ikke så rart at han av og til sammenliknes med Joakim Thåström.

Andre halvdel av plata er mørkere. Mer Thåström. Flere kritikere skiller lag; noen mener den er heller svak og uforløst. Men jeg synes blandingen av resitering og sang fungerer helt utmerket på platas høydepunkter: «April i 64» og «Hard verd »,samtidig som det skjer mye spennende musikalsk. Tar jeg ikke mye feil ble Aadland født i april 1964, og vi følger Aadland gjennom episoder av livet. Andre artister har jo noe lignende før, nevnte Thåström og Mickey Newbury f.eks., uten at jeg synes det gjør det aller minste. Aadland er i godt selskap! Låten bygger seg opp og blir svært intens mot slutten. En mørkere og mektigere versjon av den forsiktige låten «Før di tid» tidligere på plata?

«April i 64» går nesten sømløst over i «Hard verd» en låt som har formuleringen som treffer meg hardest og som gir ny mening til ordtaket om å kalle en spade for en spade: «Dei kallar det ein spade, men det kjennest som ein kniv».

«Svakaste leddet i lenka» er for meg akkurat det. Her fungerer foreløpig ikke Aadlands resitering for meg, men også her finner vi interessante ting, ikke minst i teksten. Helt til slutt får vi to rockere i samme landskap som åpningslåten, avslutningen «Hjørdis Marie» er foreløpig ingen favoritt, men av typen som gjør seg på konserter. Den nest siste derimot fremstår langt vassere og enda ett av mange høydepunkt på albumet.

Det er bare å konkludere med at vi har fått nok ei sterk norskspråklig plate i år. Med så mange bra låter og så mange bra musikere – blir dette ei flott plate! Ei plate som anbefales!

Men la oss slutte omtrent på topp og vende tilbake til «Noko du såg». Enda en av disse sangene som lar musikerne skinne. Den åpner og slutter med det jeg tror er Lise Voldsdals fiolin. Herlige gitarer underveis. Og en flott tekst:

«Noko hendte
Det var eit lys du tente
Eit signal du sendte
Det var vel noko som du såg»

Ikke så dystert likevel?

Foto: Pressebilder.

Bearbeidet Facebook-innlegg.

Kåre Indrehus går elektrisk

Kåre Indrehus – «Aleine på jorda» (musikkalbum)

Begynner isolasjonen å tære på? Visesangeren Kåre Indrehus er ute med ny plate som utforsker tema om å stå alene, enten det er fysisk eller i mental betydning.

Kåre Indrehus  har gjennom fire plater gitt oss finurligheter og betraktninger om hverdagsliv. Nå er han er ute med sitt femte album på fire år. Tidligere favoritter er låter som «Vegansk vise», «Hund som hobby», Kosebamsen din», «Lykkepillen Mille» og ikke minst duetten med kona Maria Ingrid Vosgraff Moro, «Bot og Bedring»

Kåre har en særpregede stemme, og det er nok ikke en stemme alle kan like. Den fungerer imidlertid effektivt, ikke minst når han får frem kontrastene med andre stemmer som den vakre stemmen til kona i «Det søte liv» eller i platas beste spor, «En fabel uten fasit» med Asbjørn Ribe. Eller når den blir etterfulgt av små flotte instrumentale låter som «Tenkepause» og «Karantenetid». De fine instrumentale mellomstasjonene er etter hvert blitt et kjennetegn ved Kåres album.

Selv om tekstene kanskje er litt dystrere enn tidligere, er de lekne som i «En fabel uten fasit» og peker også på vei ut av mental isolasjon. Kåre har forlatt de akustiske instrumentene og leker mer med de elektriske denne gangen. Men det er uansett umiskjennelig Kåre Indrehus. Et nytt fint tilskudd til noe som må være av Norges mest originale platerekke.

Bearbeidet Facebook-innlegg.

%d bloggere liker dette: