Se filmen om Velvet Underground!

The Velvet Underground – Dokumentar (2021), regissert av Todd Haynes.

Jeg har noen ganger startet et abonnement bare for å se én film, og denne gangen var det Apple TV+ som fikk meg på kroken. Så får jeg forsøke å huske å avslutte abonnementet når måneden har gått. Les litt om mine tanker knyttet til Velvet Underground og filmen om dem. Men først og fremst: se filmen!

Bilder: Apple TV+

«One chord is fine. Two chords are pushing it. Three chords and you’re into jazz.» –Lou Reed

I skrivende stund hører jeg Nick Cave & The Bad Seeds: «B-sides & Rarities. Part 2» (2021). Nick Cave oppgir Leonard Cohen som sin store inspirasjonskilde. Jeg kan ikke fri meg fra å tenke at slektskapet til Velvet Underground også er betydelig gjennom store deler av karrieren. Det være seg de monotone dronene til Warren Ellis, de skjøre og fine balladene som kan minne om Lou Reeds fantastiske ballader fra Velvet Underground-tiden, eller de voldsomme utbruddene Nick Cave særlig hadde på sine første album med The Bad Seeds, eller for den saks skyld med tidlige band, sideprosjekt og live den dag i dag.

«Vi hatet hippier!»

Ett av to gjenlevende originale Velvet Underground-medlemmer, Maureen Tucker, forteller i den nye filmen til regissør Todd Haynes, «The Velvet Underground», at de hatet hippier. «Alle vil ha en bedre verden, blomster i håret hjelper ikke mot noe som helst». Så da avslutter jeg min lille Nick Cave- sammenlikning med at det er slektskap også når det gjelder de brutale tekstene til Velvet Underground og Nick Caves tekstunivers. Og tilføyer at filmen om Velvet Underground kan fungere som en motvekt til serien og filmen om Laurel Canyon-miljøet i California mot slutten av 1960-årene. Samme tidsepoke, forskjellige uttrykk!

Lou Reeds vakre ballader og John Cales støy?

Det er sagt om Velvet Underground – noen vil kanskje si til det kjedsommelige – at ikke så mange kjøpte platene til Velvet Underground, men at de få som gjorde det, startet et band. Jeg startet aldri et band, men det å bli introdusert for bandet under førstegangstjenesten for over 30 år siden, er noe av det mest positive som kom ut av det året. Da jeg i går så Todd Haynes’ film, ble jeg minnet på hvorfor. Å høre Nico synge «I’ll Be Your Mirror», er nær rystende den dag i dag. Hun høres ikke ut som noen andre, og kan heller ikke ha vært som noen andre. Har det noen ganger vært skrevet en vakrere ballade enn Lou Reeds «Pale Blue Eyes»? Lou Reeds fremføringer av «I’m Waiting For The Man» og «Heroin» er banebrytende realisme, som borer seg ned i sjelen. Så har vi Cales mer eksperimentelle bidrag. Jeg vet den dag i dag ikke hva jeg mener om «Sister Ray», drøy på alle måter! Teksten til den 17 minutter lange låten er skrevet av Lou Reed og er beslektet med teksten til låter som nettopp «Waiting For My Man» og «Heroin» og miljøet rundt The Factory, men flere i bandet er oppført som komponister, og tar jeg ikke mye feil, skal Cale ha mye av æren/skylda for at den låter akkurat som den gjør!

Bilde: Apple Tv+

Konvensjonell dokumentar?

I sin film fra 2007 om Bob Dylan, «I’m Not There», brukte regissør Todd Haynes’ ukonvensjonelle fortellergrep med blant annet seks ulike skuespillere – hvorav én kvinne – til å tolke Bob Dylan. I filmen om The Velvet Underground brukes mer ordinære grep, og filmen er da også en dokumentar. Filmen gir et innblikk i det «frie»kunstnermiljøet rundt Andy Warhols Factory, og etterhvert Lou Reeds brudd med Warhol og John Cale, blant annet som følge av Reeds ønske om å fri seg fra waliseren John Cales avantagardeeksperimenter for å lage mer tradisjonelle poplåter. Haynes dveler ved den musikalsk skolerte Cales innflytelse på Velvet Undergrounds lydbilde og hans inspirasjon fra artister som blant annet de eksperimentelt og til dels minimalistisk-orienterte komponistene John Cage og Le Monte Young.

Vi får innsiktsfulle kommentarer fra artisten Jonathan Richman som som oppvarmingsartist fikk se konfliktene i bandet utspille seg på nært hold.

Foruten Richmans kommentarer er John Cales og Maureen Tuckers stemme viktige for filmen. Og man tar seg i å savne Lou Reeds kommentarer, en Lou Reed som døde for åtte år siden. Det sies underveis i filmen at Lou Reed alltid var en usikker person som avsluttet vennskap fordi han ville komme en avvisning i forkjøpet. Samtidig forelsket alle seg i ham; både kvinner og menn. Lou Reeds søster er til stede og kaster blant annet litt alternativt lys over Lou Reeds elektrosjokkterapi som, ifølge myten i i hver fall, skulle helbrede bifile tendenser.

Se filmen!

John Cale og Lou Reed ble gjenforent da de lagde «Songs For Drella» for Andy Warhol i 1990, og til tross for at friksjonen mellom de to sterke personlighetene også ble vekket til live da, fant det sted en serie konserter med Velvet Underground i 1993. Filmen gir oss lite om dette, men fokuserer på tiden fram til årene rundt 1970.

Jeg lar det være med det. Se filmen «The Velvet Underground» selv!

Øregodt fra Sweetheart

Sweetheart – I Remember Us, My Dear (EP 2021)

Foto til høyre: Siri Zimarseth.
«I remember standing outside your house waiting
In the rain, in the snow, in the hail, my hands shaking
Oh, I remember us, my dear»

Alt er ikke det samme, men likevel er det det. Pressebildet tyder ikke på at Sweetheart presenterer glad dansemusikk denne gangen, heller.

Noe av det første som slår meg når jeg hører åpningslåten og tittelsporet på den ferske EP’en fra Sweetheart, «I Remember Us, My Dear», er de deilige trommene. Ikke trommer som i tøff rock, men trommer som fargelegger den vakre og lavmælte melankolien som Sweetheart ble kjent for gjennom fjorårets album. En fin og kanskje nødvendig utvidelse av Sweethearts univers, et univers som altså ikke passer for alle anledninger. Og som i fjor får vi steelgitar – nydelig steelgitar fra Stian Jørgen Sveen, ikke Frode Bjørnstad, denne gangen. Og som i fjor lavmælt koring fra Anne-Mette Hårdnes til låtskriver John-Arne Ø. Gundersens nesten like lavmælte vokal.

Advarsel – sær digresjon

Tittelsporet er så fint at for meg er den største innvendingen mot denne EPen at det oppleves som unødvendig å ha det med én gang til helt til slutt i en mer nedstrippet utgave. Akkurat denne innvendingen henger nok igjen i min sære tilnærming til album. Jeg vil høre album akkurat slik de er ment å skulle være. Åge Aleksandersen har på sitt siste, fine album to bonusspor, utvidede og flotte versjoner som han nok mener ikke passer konseptet helt – for meg kunne han gjerne valgt disse som hovedspor. Når disse sangene kommer til slutt på nytt, ødelegger de litt av den gode albumfølelsen. «Less is More», altså. Nå er jeg sikkert nokså alene om å ha det slik, og skarpere kniver enn jeg vil kanskje se poenget med «I Remember Us, My Dear» to ganger på dette lille albumet.

Går fra trio til duo, men utvider komseptet

Sweetheart vant Spellemannpris i kategorien country for debutalbumet «Sweetheart», (Les om det her) som ble gitt ut for nøyaktig ett år siden i dag. Albumet oste av neddempete melankolske sanger fra gruppen som den gangen var en trio. Nå er Sweetheart en duo bestående av John-Arne Ø. Gundersen (vokal og gitar) og Mette Hårdnes (vokal og piano). De har også med seg Stian Jørgen Sveen på gitarer og Christer Engen (tidligere Bigbang og Turboneger) på trommer og perkusjon. EP-en er innspilt og mikset av Marcus Forsgren. Forsgren har også produsert EP-en i samarbeid med Sweetheart og spiller også bass.

Som en varm dusj

Jeg fikk EP’en tilsendt på lydfiler for ei stund tilbake. Jeg vil gjerne ha slike slike lydfiler, misforstå meg rett, men noen ganger fremstår det å høre på slike som å stå i en dusj med istapper sammenliknet med den gode varme dusjen – hold deg fast – som strømmetjenester kommer nærmere og nærmere å tilby. Og Sweethearts sparsommelige, men gjennomarbeidede lydbilde trives best når det blir gitt god behandling. I går skulle jeg også gjøre jobben min og høre fjorårets flotte selvtitulerte plate om igjen. Etter ei stund lot jeg jobb være jobb, hobbyen tok heldigvis over, og jeg fulgte lysten til å sette på den nye utgivelsen én gang til.

Blå anstrøk av optimisme?

I presseskrivet står det at Sweehearts univers er utvidet med et anstrøk av optimisme. Det er sikkert riktig det. For meg er uansett dette et blått og melankolsk lite album, og jeg tar gjerne fram klisjeen om at det passer godt å spille dette en mørk høstkveld, eller som jeg nå, en tidlig lørdagsmorgen. Albumet er ikke lenger enn at det egner seg fint å spille det et par–tre ganger når du først er i gang. Låtene er alle omtrent like fine og glir sømløst over i hverandre. Korte, presise tekster som tåler å leses uten musikk. Den nydelige låten, «The Color I’m Saving For You» er én av fire flotte låter som gir oss mer av det vi likte med Sweethearts forrige album og litt til:

«I'm going for lonesome
And a little bit blue
The color I'm saving for you»

New York, Lou Reeds New York!

Lou Reed – Boks med «New York» (1989). Remastret. Alternative versjoner. Live CD og Live DVD.

«You can’t beat two guitars, bass, drum.»

Jeg har skrevet mange ganger om plata «New York» av Lou Reed. Og det blir flere. Som en kunstner som maler samme bilde mange ganger, håper jeg artikkelen blir bra til slutt. Denne gangen blir det først noe om hva som var nytt i denne boksen som ble gitt ut for få år siden, så om hele plata.

Nye dimensjoner til kunstverket

«New York» fra 1989 er perfekt i seg selv, presis og hardtslående rock-poesi til sterke og renskårne rock-låter. Men Live-CD-en og DVD-en som følger med denne nye boksen gir ytterligere dimensjoner til albumet. Nyanseforskjeller i tempo og fraseringer. Ikke mye, men nok til å se låtene fra en litt annerledes vinkel. Rob Medici gir ny energi på trommer – han spilte ikke på albumet. Mike Rathke og Lou Reed er mer samspilte på gitar enn noen gang; gitarsoloene er lengre, hør på «There’s No Time» – minst like stor grunn til å være utålmodig nå som da.

Og det gis mer rom for kunstneren bak bassen, Rob Wasseman, til å briljere. De alternative versjonene av «Last Great American Whale», «Beginning Of A Great Adventure» og om Vietnamveteranen i «Xmas In February», gir liv tre av de mer neddempede låtene på albumet. «Lou, why don’t you take a walk on the real wild side?», så eksploderer det. Jeg måtte finne frem luftgitaren som lå henslengt lengst inne i skapet.

Ellers følger konsertene låtrekkefølgen på albumet. Sangene som kommer før den sangen du hører nå, er ment å skulle påvirke deg i lyttingen av nettopp den sangen du hører nå, har Lou uttalt. Med dette er han inne på hvorfor noen av oss foretrekker album framfor singler. Konteksten er viktig!

Låten som er inspirert av boka «Jesu Siste Fristelse» og Andy Warhol får nytt liv, «Dime Store Mystery». Også «Hold On» og «Good Morning Mr. Walhdheim» får et gir til. Som jeg elsker de gitarene. Jeg skal ikke si at liveplatene er bedre enn den strammere originalen – fristelsen er stor, men det er vel ikke mulig – men dette er uansett fantastisk og et herlig supplement til én av tidenes beste plater.

CD-en i boksen som er kalt «Work in progress/singles/encore» er nok den minst interessante her. Riktignok er «encores» med de eldre låtene «Sweet Jane» og «Walk On The Wild Side» i solide versjoner et stort pluss. Likeså er det interessant å høre en annen låt som ikke er med på plata, «The Room». Denne i seg selv ikke veldig spennende instrumentallåten, sparket samarbeidet mellom Lou Reed og Mike Rathke i gang. Så er det også ok å få låter på New York i tidlige eller akustiske versjoner, uten at det oppleves nødvendig.

Et av tidenes beste album i seg selv

Men tilbake til selve albumet som jo er utgangspunktet for hele herligheten: Lou Reed nærmet seg femti. Han fremstod som mer moden. Kanskje mindre kynisk? Det brukes enkle virkemidler. Få instrumenter. Lou Reeds stemme er langt fremme i lydbildet slik at tekstene kommer tydelig frem. Ingen ting slår to gitarer, bass og tromme som det står på plateomslaget til originalplata. Rob Wasserman (bass), Mike Ratkhe (gitar) og Fred Maher (trommer) er viktige bidragsytere til platas lydbilde, men også flere, som Velvet Undergrounds Maureen Tucker, deltar på albumet.

 «This album is meant to be listened to in one 58 minute (14 songs!) sitting as though it were a book or a movie.»

Også dette skriver Lou Reed på omslaget til «New York» og signaliserer at dette er en ambisiøs konseptplate han er svært stolt av. Helt unødvendig å skrive slikt. Hvem klarer å legge fra seg albumet før man er ferdig med det?

Herjer med makthaverne

Dette er Lou Reed tilbake i storform etter et noe variabelt 80-tall. Han uttalte at «endelig høres jeg ut som Lou Reed.» Han tar opp miljøproblemer, han herjer nådeløst med politikere og nasjonalsymboler. Statue Of Liberty blir til Statue Of Bigotry (intoleransens statue). Dikt omskrives og blir til sarkasme rettet mot makthaverne:

«Give me your hungry, your tired your poor I’ll piss on ‘em//That’s what the Statue of Bigotry says»

Her er det New York som gjelder. Hverdagsrealisme og storpolitikk går hånd i hånd. På bitende «Dirty Blvd.» og «Endless Cycle» er beina plantet i enkeltskjebner: Den første om å bo i sosialbolig og ønske seg langt bort. Den andre om livets urettferdighet samt alkoholisme og narkomani som går i arv:

«The bias of the father runs on through the son and leaves him bothered and bewildered».

Reed har vurdert nasjonens tilstand, og han liker ikke det han ser. Han trenger «A busload of faith to get by»: You can’t depend on any churches, unless it’s real estate you want to buy». Onelinerne hagler. Reed går til angrep på dobbeltmoralisme og slår hardt i flere retninger. Lista over navn som får sitt pass påskrevet, eller i hvert fall nevnes, er lang. Kanskje er ikke alle dagsaktuelle nå, men namedroppingen fungerer likevel også i dag: «Good evening Mr. Waldheim, and Pontiff how are you?». Og i sporet jeg liker aller best og som rocker hardest, «Strawman», heter det: «Does anybody need the sins of Swaggart, part 6,7,8 and 9?». Laila B. Anyone? «Spitting in the wind, comes back to you twice as hard!»

Synger om «The Trumps»

I «Sick Of You» – en sang Lou syntes det var morsomt å lage, og som jeg synes er morsom å høre –synger han om The Trumps, det gjorde også Woody Guthrie lenge før, men fantastisk å høre Lou synge om Trumps i samme sang som han synger dette:

«They say the President is dead, but no one can find his head, it’s been missing now for weeks, and no one noticed it, he had seemed so fit, and I’m sick of it.»

Profet?

«There’s a downtown crowd fairy singing out «Proud Mary» as she cruises Christopher Street» begynner låten «Halloween Parade», om et årlig karnival med homofile, drag queens etc. som finner sted i New York. Låten handler om alle som går i opptoget. Og enda mer om alle som savnes, Lou er vemodig. Personligheter i Lous verden som Johnny Rio og Rotten Rita er ikke lenger med. AIDS nevnes ikke, men er parentes i tittelen, og på konsertfilmen uttaler Lou at sangen er nettopp om AIDS. Da jeg var i New York for 29 år siden, måtte jeg besøke Christopher Street.

Rock blir ikke stort bedre. Og dette er ikke musikk slik man kanskje skulle forvente mot slutten av 1980-årene. Dette er herlig, tidløs gitardrevet rock! Reeds beinharde stemme og ditto gitararbeid står sentralt. Han er sint. Han er oppgitt. Plata er helhetlig, men samtidig variert. Den engasjerer fra start til slutt. Én time i dette selskapet går fort!

«This is no time for Celebration//this is no time for Saluting Flags//This is no time for Inner Searchings//the future is at head//This is no time for Phony Rhetoric//this is no time for Political Speech//This is a time for Action//because the future’s Within Reach»

(Mesteparten av artikkelen er tidligere publisert i Popklikk).

Norske sanger 2010–2019

Gubberock har laget spilleliste! En akkurat passe stor en. 25 fine norske sanger fra perioden 2010–2020. Flest fra de senere årene. Kanskje utvider jeg den snart med sanger fra 2020. Kanskje finner jeg flere fra 2010–2020.

Jeg har ikke tatt dette mer alvorlig enn at jeg ved et par anledninger har plukket forskjellige låter fra samme artist til Spotify-listen sammenliknet med Tidal-listen.

https://tidal.com/playlist/860ae0b3-ef05-4a90-8197-e09bee860b92