Skjemt og alvor med Tønes

Tønes – Thilda Bøes legat (album 2021)

Da har dattera mi på 10 år og jeg funnet en ny låt. Ny og ny, den har vært ute noen uker. «Spleiselag/Waldorfsalat» med Tønes. Vi ler like mye hver gang: «Det e’ nogen som ikkje kan laga waldorfsalat, men så laga de det ligavel!». Så har vi sangen «Gensaren bag fram». Det er ikke bare at du har genseren du har bak fram pappa, du pleier også å ha klesplagg på vranga, sier dattera mi ti meg. Men som Tønes synger: «Det et et fritt land, fritt land». Så får jeg selvfølgelig passet mitt påskrevet i låten «Thilda Bøes legat». «Eg e for gammale». Men noen må utfordre systemet!

Jeg hadde ikke tenkt å skrive om Frank Tønnesens («Tønes») tiende album, Thilda Bøes Legat. «Men så gjorde e de ligavel». Joda, to-tre artige sanger, men dette blir vel kjedelig i lengden? Men jo mer jeg hører, jo morsommere blir det, alvorligere blir det, og jo finere blir melodiene.

Låtene er ikke bare morsomme tekster

Selvfølgelig er tekstene viktige, men de morsomste sangene har ikke tekster som fungerer på egenhånd. De er avhengig av Tønes’ særpregede vokal, Sokndalsdialekt, timing samt at det musikalske er på plass. Her skal trolig produsent Frode Strømstad (I Was a King) ha mye av æren. Plata er enkelt produsert, men den har likevel nok. Jeg har stor sans for Anne Lise Frøkedal nydelige piano. Men også forsiktige gitarer (de bråker bittelitt også), bass og trommer bidrar i fine doser og er helt nødvendig for at albumet skal fungere så godt.

Hør hvordan de leker med de allerede nevnte og tilsynelatende morsomste låtene «Gensaren bag fram», «Spleiselag» og «Thilda Bøs legat». Trommer, bass og gitarer som driver låtene, understreker poengene. «Det var noge de kalte for bli-kjent-kveld. Det var ulovelig å sidda med nogen du kjente fra før av. Bli kjent i raua, eg ekje interessert i å bli kjent med fleire» Men hva gjør disse låtene så morsomme? Kanskje er det en forstørrelse av sider ved oss selv vi kanskje kunne tenkt var annerledes, ikke nødvendigvis annerledes heller. Eller kanskje vi kjenner igjen naboen. Kanskje trangen til å blåse opp småting; er det så nøye om den genseren er bak fram, men kanskje like mye at noen druesteiner i salaten kan velte et stort lass.

Så hører jeg dattera synge med på «Sjokolade» fra etasjen over. Den låten skulle jeg forbigå i stillhet. Tønes plagierer her alle de dårlige sjokoladevitsene denne sjokoholikeren lirer av seg på facebook. Dårlig gjort. Neida.

Vare og vakre låter også

Kanskje er «Spleiselag/Waldorfsalat» låten jeg må plukke frem når året skal oppsummeres. Men kanskje er det likevel de vare «Glatte steina», «Denna dalen» og «Du er den rette», ja kanskje også «Fred» og «Skygga i taget», jeg vil sette mest pris på når latteren stilner etter de mer hysteriske låtene en gang ut på nyåret. Fortsatt er det «små ting som vinner over store». Men nå snakker vi blant annet om kjærlighet til kone, barn. Sette pris på tilværelsens små gleder. Vi er i samme landskap som på fjorårets plate fra Bill Fay der Fay blant annet synger «I Remain Here». Tønes skal heller ikke dra noe sted, han vil være der de møttes:

«E vil bare ver her
E vil ingen plass
E vil bare ver her
Kan du holde meg fast?»

Han opplever livet akkurat der det er. Og om tekstene er viktige: for noen melodier, krydret med litt småstøy på «Denna dalen» og et nydelig piano på «Du er den rette». Med mer! Det er flere fine sanger her som ligger et sted i mellom disse vare og de mer humoristiske. De fleste sangene her har da også anstrøk av begge deler. Plata kan gjerne høres med flere ører!

En kveld for historiebøkene, ett kvarter for evigheten

Courtney Marie Andrews, konsert, John Dee, Oslo, 18. november 2021

Foto: Tormod Reiersen

Courtney Marie Andrews. Jeg hadde ikke sett internasjonale artister siden jeg så The Felice Brothers samme sted i februar 2020. Kanskje hadde jeg lagt all kritisk sans igjen hjemme. Kanskje var dette en kveld der musikken til Courtney Marie Andrews traff hardere enn den ville gjort noen annen kveld. Hun var helt alene på scenen. Da kunne jeg tatt meg selv i ønske at hun hadde hatt med band slik jeg ofte ønsker. Nei, det tenkte jeg ikke på et sekund.

Jeg ble først fan av amerikanske Courtne Marie Andrews i fjor, da hun gav ut albumet «Old Flowers». (Les om plata her). På «Old Flowers» beskriver Andrews kjærlighetssorg, ensomhet og om å finne veien videre på en måte som mange enten vil kjenne seg igjen i. «Old Flowers» er upolert, intim og hudløs. Den er aldri platt eller fylt med klisjeer. Det musikalske uttrykket er dempet. Det var sangene herfra jeg gledet meg mest til å høre.

«If I could go back now
I’d pick you wildflowers
Tie ’em in burlap string
Tell you what you mean to me»

For en kveld det ble! En kveld for historiebøkene, ett kvarter for evigheten. Courtney Marie Andrews eide publikum fra det øyeblikket hun entret scenen på John Dee i kveld. Musestille under låtene, folk forsvant langt inn i musikken. Selv gitarstemmingen var kunst. Jeg kikket rundt meg der jeg stod helt framme ved scenen. Kanskje var mange av oss på er annet sted i livet enn Courtney var da hun skrev disse sangene, men det virker som alle kunne relatere til sangene, gikk inn i Courtneys verden.

«Will I ever let love in again?
I may never let love in again»


Så satte hun seg bak pianoet. Det er lett å bli grepet av nåtiden og glemme tidligere opplevelser. Men de 15 minuttene hun satt bak pianoet og gråt sine følelser ut, må være noe av det mest intense, hudløse, såre, og samtidig mest forsonende som noen gang er opplevd på en norsk scene. Borte var praten og latteren mellom låtene. Borte var ironiseringen over «the scandinavian way of clapping». Bare ren magi. Avslutningen på «Carnival Dream» var av en annen verden. For en stemme! Få som var til stede vil noen gang glemme de femten minuttene.

«May I never let love in again». Foto: Tormod Reiersen

Så løste hun opp, gikk ned og sang en låt uten strøm nede hos publikum. Godt å få puste ut for både henne og oss. 

«I hope that you find what it is you’re looking for
I’m just proud to have loved you enough to ask for more
In some other lifetime, would you pick me out again?
Would I have chosen to stay and see us through until the end?
See us through until the end?»

Nydelige refleksjoner

Plateanmeldelse: Bill Fay – «Countless Branches» (album 2020)

«I will remain Here, among the hills of my youth. 
I shall stay here, and search for the hidden truth, 
among the hawthorn, and the flowers that unfurl, 
no I’ll not be travelling, to the other side of the world
 … 
I watch all the boasts sailing out to sea 
I say what have I got to do with thee, 
I will remain here, and search for the hidden truth, 
in the bird’s nest, and all kinds of seeds, 
blown by the wind here, from all manner of countries»

Bill Fay – «I Will Remain Here»

For meg overgår «Countless Branches» til og med Fays «Life Is People» fra 2012. Den fungerer på så mange plan og anbefales på det varmeste. Dette er en plate å leve med, intet mindre. Noen ganger kjenner jeg platene så godt at en anmeldelse nesten er ferdigskrevet i hodet når jeg begynner å skrive. Andre ganger skriver jeg meg til forståelse av en plate. For dette albumet har jeg skrevet meg til noe jeg bare tror er en begynnelse.

En tidlig lørdags morgen. De andre sover. Setter på kaffe. Nytt album fra 76-åringen Bill Fay. Som om han spør forsiktig: Kanskje noe for deg? Jeg takker ja til invitasjonen. Jeg blir ikke skuffet. Plata er ikke lang, under halvtimen, jeg vil ha mer. Etter første runde med Bill Fay, hans piano, og der enkelte andre instrumenter fargelegger uten å være prangende, må jeg umiddelbart sette på plata én gang til.

Bill Fay gjorde comeback med «Life Is People» i 2012 etter stort sett å ha vært ute av offentligheten i 40 år. Plata hadde flere fine låter som nydelige «Never Ending Happening» og Wilcos «Jesus etc.». Jeff Tweedy, låtskriver i Wilco, hadde tidligere lokket Fay ut på scenen for sjeldne gjesteopptredener, og nevnt ham som en av de viktigste artistene i eget liv. Plata hadde mange låter med storslåtte arrangementer, men det var de sparsomme låtene med Bill Fays stemme og piano som virkelig stod frem.

Oppfølgeren «Who Is The Sender» fra 2015 traff meg aldri helt, så det var med blandede forventninger jeg satte på «Countless Branches». Det ble laget storslåtte bandversjoner av flere av låtene på plata, men Fay og produsenten, Joshua Henry, valgte å gå for det mer spartanske. Som bonusspor kan man høre flere av bandversjonene, og de avslører at valget var helt riktig. Jeg anbefaler at man som hovedregel stopper før bonussporene starter. Da forlater man albumet med den riktige følelsen.

Selv om det er noen strykere her, og litt trommer og keyboard andre steder, er dette en svært intim plate. Nydelige melodier. Tekstene til Fay kretser rundt det gode og det onde og selve livet. Han er mer antydende enn misjonerende. Han stiller lavmælt de store spørsmålene. Låttitler som «In Human Hands», «Filled With Wonder Once Again», «Time’s Going Somewhere» og «Salt Of The Earth» er i seg selv små dikt som åpner for refleksjon, og tekstene fungerer utmerket på egenhånd. «Jordens salt»- en bibelsk metafor – klarer vi å motvirke forråtnelsen av den jorda vi har fått tildelt?

Fay tenker på slektstreet som går langt tilbake i tid. Hvor lenge vil det fortsette å vokse? Det er dog håp, som Fay slår fast: «Love Wil Remain.» Han vil ikke ut i verden, han vil lete etter det store i det små, akkurat der han er. Og da merker jeg at mine ord blir fattige i møte med Fays ord:

«One life, one life, beyond any kind of fathoming»

(Tidligere publisert i Popklikk).

Et album med bratt stigningskurve!

Øyvind Ryan – Etterpå Er Alt For Sent (album 2021)

Jeg er glad jeg ikke ga meg etter første låt. Albumet «Etterpå Er Alt For Sent» holder mer enn åpningslåten «Ha deg her» lover. Gode melodier, topp produksjon. Og sterke, såre tekster om psykisk sykdom, demens og en fraværende far.

Albumcover og promobilde

Innledende bekjennelser

Jeg har usedvanlig dårlig oversikt over norsk musikkliv til å være så interessert i musikk som jeg er. Jeg kan heller ikke skryte av den store internasjonale oversikten for den saks skyld. På avdelingsseminar nylig hadde vi ganske mange musikkrelaterte spørsmål i quizen, jeg klarte knapt ett eneste ett. Jeg er heller ikke bevandret i diskografien til trønderen Øyvind Ryan. Jeg har lest om Ryan og prosjektene hans, hørt litt kanskje, men aldri virkelig brydd meg. Øyvind Ryan har lang fartstid i norsk musikk, og har gitt ute egen musikk både under eget navn, Ryanbanden, Monster Blomster, har hatt Bent Sæther fra Motorpsycho i bandet sitt og sikkert enda mer til. Tidligere i år ga Ryan ut albumet «Møllenberg». Jeg burde selvsagt hørt meg opp på Øyvind Ryan for å kunne gi en beskrivelse av akkurat hvor det nye albumet fra i høst, «Etterpå Er Alt For Sent», hører hjemme i hans rikholdige produksjon. Jeg liker nemlig å se etter mønstre, forskjeller og likheter. I musikkens verden er som regel to pluss to mye mer enn fire.

Men da har du sikkert for lengst skjønt det. Jeg hopper over alle Øyvind Ryans tidligere prosjekter og går rett på årets utgivelse og den første låten der, «Ha deg her». Nydelige detaljer fra bass og piano. Låten sender tankene mine i retning av gruppen Tre Små Kinesere. Selv skjønner ikke Ryan denne sammenlikningen bortsett fra at både han og Ulf Risnes i Tre Små Kinesere liker The Beatles. Kanskje er det dialekten – strengt tatt hører jeg ikke forskjell på en fintrønder og en nordtrønder, uansett – eller er det fine pophåndverket? Ja, for låten er fin nok den, mange vil like den, men for meg er den ganske forglemmelig. Hadde resten av albumet bestått av slike låter, hadde Ryan mistet meg ganske raskt. Men låtene som følger treffer meg bedre, ja, mye bedre!

Flott produksjon

Øyvind Ryan forteller på sin hjemmeside at det har tatt 30 år å lage albumet «Etterpå Er Alt For Sent». De eldste låtene skrev han da han var i tenårene, de nyeste er fra 2015. Grunnkompet til fem av seks låter ble laget i 2009, og senere opptak og miksing er stort sett utført i fjor. Øyvind Ryan har produsert de fleste låtene sammen med Pål Brekkås og også et par låter sammen med Erlend Viken. De har med seg en rekke flotte musikere – noen blir nevnt seinere, ingen er glemt. Bass, akustiske strengeinstrumenter, orgel, piano og slagverk. Pluss, pluss. Alexander Pettersen, tidligere The South, er med sine gitarer med mer sentral for lydbildet på albumet.

Opptur

Med låt nummer to begynner oppturen. «Det går en morder fri», er nemlig et hakk opp fra åpningslåten. Refrenget sitter bedre, flotte instrumentalpartier. Låten vokser med gjentatte lyttinger. Herlig sologitar fra Øyvind Holm, og Ryan selv gir låten særpreg med blant annet banjo og mandolin. Teksten hinter i dyster retning: «Det finnes vegger å snakke med og det finnes åpne sår/ Det går en morder fri, der ute der sola skinner».

Låten «Heldig» ble skrevet for over 30 år siden. Det er en lang fortellende låt. Epleslang, krangling over en benk og andre mer eller mindre dagligdagse hendelser. Egentlig altfor mye tekst, en tekst som tilsynelatende ikke passer perfekt til musikken, men så gjør den kanskje akkurat det likevel. Der er da også noe av sjarmen, og som sammen med den fengende melodien gjør dette til den mest spennende låten til nå. Nå begynner vi å snakke!

Sanger som setter spor

Og med «Du var aldri der» fortsetter vi å snakke! Du har hørt «Cats In The Cradle» eller «Ride Ranke» med Finn Kalvik? Her er Ryans versjon. «Du var aldri der» er en sår låt om en sønn som opplever at faren aldri var til stede. Igjen en flott melodi, lekker mandolin og banjo – og mer til – underveis. Men sårt. Sårt.

Albumets kanskje beste låt, den nesten ni minutter lange «Fotoboks», åpner med barnestemmer. Deretter bygger den seg dramatisk opp. Om «Du var aldri der» er sår, er ikke «Fotoboks» mindre sår. Jeg tror dette handler om en far som går et skritt lenger enn å ikke være til stede. En far som ikke orker å leve mer, kanskje. Foreløpig sitter ikke alle delene av «Fotoboks» like godt – den er egentlig satt sammen av tre låter – men melodi og tekst er så sterke at låten suger deg til seg, og gir ikke slipp.

Helt til slutt får vi «Tora Tora». Bent Sæthers piano setter et tydelig og flott stempel på denne litt svevende og «lette» låten. Temaet er tungt. Jeg skrev nettopp at Hayes Carll med sin låt av året «Help Me To Remember» har gitt ut noe som må være én av få låter om demens. Vel, her er Øyvind Ryans versjon: «Ferdig mann, finner ikke veien hjem//Tora, kjære Tora, kom til meg, jeg er din mann».

Og så var det 32 minutter lange albumet over. Jeg gjentar innledningen: Jeg er glad jeg ikke ga meg etter første låt. Dette albumet holder mer enn åpningslåten «Ha deg her» lover. Gode melodier, topp produksjon. Og sterke, såre tekster om psykisk sykdom, demens, en fraværende far og mer til. Kanskje blir du endatil et litt bedre menneske av å høre «Etterpå Er Alt For Sent»?

Redigert litt 14. november.