Engasjerende om utenforskapet!

18A1BD13-AEDE-47D7-8980-978DA8594057

Plateanmeldelse: Thomas & Tvilerne – «Angelina & Fillefrans/Elviras hemmelighet» (album 2020).

«Noen elsker der ute et sted –
en stjerne faller fra himmelen ned
Noen gråter og noen ler,
og noen seiler umerkelig av sted».

Jeg var nylig på teater og så Dylans sanger fremført på nynorsk i den flotte oppsettingen «Vikla inn i blått» på Det Norske Teateret. Om man ikke analyserer Dylans tekster på et dypere plan, må det være lov å si at den oppsettingen likevel hadde de enkelte låtene i sentrum og at man ikke fikk servert en sammenhengende historie. Visegruppen med det bibelske navnet Thomas & Tvilerne har laget teater for plate. En tydelig rød tråd. På det forseggjorte plateomslaget og tekstheftet som følger med vinylutgaven, er det gitt korte beskrivelser av låtene, og utgangspunktet for albumet er godt forklart. Om du ikke har selve albumet kan du oppsøke hjemmesiden til bandet, mye interessant informasjon!

Handlingen på visealbumet «Angelina & Fillefrans/ Elviras hemmelighet» finner sted på den fiktive Heaven Pub. Åpningslåten – prologen «Hendene»- tar oss elegant ned trappa til puben, dveler ved dørhåndtaket før vi går inn i Heaven Pub. Scenen er satt. Snart vil vi ble kjent med dem: Angelina som drømmer om å synge som Edith Piaf. Bohemen Fillefrans som skulle bli en stor poet. Den tidligere menige soldaten, «Obersten», som har plass på et hospits, men som foretrekker å sove under åpen himmel. Han bærer på minner som er for tunge for en mann å bære: «Så krigen er over før slaget er tapt». Vi møter Oberstens venn, Herr Paulsen, en tidligere forretningsmann med for stort hjerte og for dyp lomme, som det står i presseskrivet. Og den ensomme Elvira, som svever over forestillingen, hun bærer på hemmeligheter man bør slippe å bære på.

«Angelina & Fillefrans/Elviras hemmelighet» er album nummer to fra Thomas & Tvilerne. Det første albumet var «Milestein» og ble utgitt for tre år siden. Denne gangen slår Thomas & Tvilerne til med et dobbeltalbum som varer én hel time. Og i dette selskapet føles ikke det lenge. Jeg har mer enn én gang latt albumet få enda en runde når jeg er ferdig med den første. Man blir inderlig glad i det persongalleriet som tegnes opp. «Viser med utgangspunkt i litt vindskeive personligheter, brune skjenkesteder og «styrkedrikk» er langt fra noen nyvinning, og vi er naturligvis bevisst på at vi står på kjempers skuldre når vi presenterer vårt eget univers», heter det i presseskrivet, og så oppgis en rekke inspirasjonskilder som for eksempel svenskene Bellman, Vreeswijk og Taube.

Jeg synes nesten dette blir for beskjedent. La gå at dette ikke høres veldig originalt ut ved første øyekast – eller, ehm, ørekast – og at tankene mine også gikk tilbake til norsk visesang og 1970-årene. God musikk skal ikke alltid finne opp kruttet på nytt; det holder å stå på kjempers skuldre og lage noe eget. For noe eget er dette. Historiene om de som finner felleskap i utenforskapet er ikke fortalt på akkurat denne måten tidligere. Historiene engasjerer og interesserer. «Om soldaten som falt, da han kom hjem fra strid». Om en natt der to har funnet sammen for litt varme: «Gjenglemt BH – «Askepotts sko». Tekstene har ikke bare et sterkt innhold. Den poetiske og uanstrengte språkdrakten, gjerne med rim, er i seg selv musikk for øret. «Elvira sminker seg, det ene øyet er blått//Nå vil hun skjule det og at hun har grått». Én strofe og vi tas inn i en historie om en kropp – og en sjel – som er mishandlet, men som drømmer om noe mer. «Se min kjole er jeg ikke fin//Hold meg forsiktig, si at jeg er din//».

2C72F38A-802A-46F6-855A-D90F57FF294A

Tekstene er viktige, men det er selvfølgelig den flotte musikken som gjør at dette er en plate som bør favne bredt og som gjør at den kan høres gjentatte ganger. Melodiene er utsøkte, vakre. Musikerne kan sitt fag; noen ganger holder de igjen, andre ganger får vi litt ekstra. Visegruppen har sin base i Åsgårdstrand der albumet også er innspilt. Thomas Marthon Engevold har skrevet både tekst og musikk. I tillegg til å spille vakker gitar synger han med en varm stemme, det er litt Lillebjørn Nilsen og Alf Cranner over ham, og i min verden sier det ganske mye. Arnstein Arnesen spiller tverrfløyte, gitar og munnspill og korer på utsøkt vis. Han er nesten et orkester i seg selv.

Øystein Bergsvik skaper litt herlig uro i lydbildet. Selv om mange av personlighetene på dette albumet er beslektet med persongalleriet i Tom Waits’ «Rain Dogs», har sammenlikning med Tom Waits ikke altfor mye for seg. Likevel sender bruken av sag på prologen og «Oberstens blues» meg i retning Tom Waits’ teateralbum «Alice». Den skaper litt av den samme stemningen. Det samme gjelder hans bruk av perkusjonsinstrumenter, instrumenter som utmerker seg på enkelte av låtene. Som Thomas fortalte meg; Øystein har mange saker han slår på i «kjøkkenavdelingen».

Ingrid Lønnkvist Røri og Marie Røri Lillesæter på vokal er helt sentrale, ja, nødvendige, for stemningen på dette albumet. Utrolig hvor stor forskjell et «Lalala lalalalla» kan gjøre! Jeg har ikke gått slektskapet til gruppemedlemmene nærmere etter i sømmene, men vi har en Røri til: Magnar Lønnkvist Røri korer og spiller vakker kontrabass – jeg elsker det instrumentet!

Øystein Fosshagen har vært medprodusent, og skal, slik jeg forstår det, være viktig for at lyden på dette albumet er så flott og organisk, en fryd å høre på i stereoanlegget i stua. Og han bidrar også med flere instrumenter på plata: tangentinstrumenter, gitar, fele og mandolin.

Men man skal ikke glemme at det å sitte med «Angelina & Fillefrans/Elviras hemmelighet» foran seg er noe mer enn musikken og låtene, selv om det er mer enn nok. Det er lagt ned mye arbeid i tekstheftet med de små mellomtekstene mellom låtene. Designer Alex Clay er viktig her, og hans illustrasjoner er en fryd for øyet. De har en verdi i seg selv; men kanskje bidrar de til å gi opplevelsen av albumet et ytterligere løft.

Ja, mange personer som er delaktige i dette prosjektet er nevnt, og flere sikkert glemt. Selv om Thomas er hjernen bak dette, er alle svært sentrale for denne flotte totalopplevelsen. Elskere av gode melodier, flott musikk og sterke historier trenger ikke lete lenger. Thomas og hans tvilere gir deg dette og mer til! Teaterscenen neste?

«Elvira danser i natten
som den var hennes siste,
og hver takt en dyrebar skatt,
som hun er redd for å miste»

Tid for Harvest igjen

Neil Young – Harvest, 50th Anniversary Edition (bokssett med album, filmen Harvest Time, BBC In Concert på CD og DVD, outtakes og bok)

Filmen Harvest Time er den store nye beholdningen i jubileumsboksen til Harvest.

Det har gått et par uker siden siste, nye studioalbum fra Neil Young with Crazy Horse ble sluppet, så da er det vel på tide med en ny utgivelse? Nå er det mat også til dem som mener Neil lever på ryktet han opparbeidet i 1970-årene. Det legendariske albumet Harvest med Neil Young fyller 50 år i år. Jeg har tidligere markert dette med en artikkel om mitt forhold til albumet. Nå foreligger det en jubileumsutgave av albumet som foruten albumet inneholder en BBC-konsert fra 1971, tre outtakes og en film, Harvest Time fra 1971, samt en billedbok. Jeg vil her konsentrere meg om filmen Harvest Time som hadde kinopremiere 1. desember, men først litt om det øvrige innholdet i boksen:

BBC In Concert. BBC In Concert er et opptak fra 1971 med åtte sanger. I boksen får du både en film på DVD og en CD eller vinylplate. Mange har sett opptakene på YouTube tidligere. Samtidig er det nå gitt ut en rekke album i Neil Youngs arkivserie med konsertopptak fra 1971. Konsertopptakene er derfor ikke særlig nødvendige. DVD’en min har i perioder dårlig lyd.

Outtakes samt film og CD med BBC In Concert.

Outtakes. I boksen er det singler/CD med tre sanger som ikke ble gitt ut på Harvest; «Bad Fog Of Loneliness, «Journey Through The Past» og den litt irriterende «Dance Dance Dance». Alle tre låtene er godt kjent for Neil Young-fansen fra tidligere utgivelser.

Bok. Med min CD-boks følger det en liten bok med hardt omslag. Boka har flere fine bilder fra innspillingen av albumet og ranchen til Neil, en ranch som også var sentral for lydbildet til Harvest. Boka er langt penere og mer renskåren enn de rotete collagebøkene som fulgte Archives Vol. 1 og Vol. 2. Den gangen savnet jeg også et essays eller to. Denne gangen har Neil Young-fotografen og arkivist Joel Bernstein – ikke minst mannen bak det ikoniske omslagsbildet på After The Gold Rush – skrevet et lite essay, noe som for meg er et stort pluss. Egentlig bør slike essays være en selvfølgelighet ved kostbare arkivutgivelser.

CD- eller vinylutgave? Boksen finnes i en CD-utgave til i underkant av 600 kroner og en vinylutgave til 2 100 kroner. Vinylutgaven har selve albumet, de tre uutgitte sporene samt BBC-konserten på vinyl. Selv har jeg albumet i to vinyleksemplarer fra før og vet at BBC-konserten og de uutgitte sporene vil bli lite spilt. Selv om jeg har mange av Neils utgivelser på både CD og vinyl, er det mange jeg kun har på CD. For meg ble det derfor klart i overkant å betale 1 500 kroner ekstra for ei større billedbok og en større boks å sette i hylla. Andre vil vurdere dette annerledes. Det er så mye mer enn rasjonalitet som spiller inn hos både meg og andre ved slike valg. Og jeg må innrømme det; etter å ha sett filmen dagen før boksen var tilgjengelig, tenkte jeg at jeg skulle gå for vinylpakka.

Harvest Time

Den store beholdningen i jubileumsboksen er en DVD med filmen Harvest Time fra 1971. Filmen er, som tittelen antyder, spilt inn samtidig med albumet Harvest og gir et unikt innblikk i innspillingen av albumet og hvordan albumet ble som det ble. Jeg så filmen torsdag 1. desember på Ringen Kino i Oslo da den hadde premiere sammen med fans og flere kjente kulturpersonligheter. Jeg var såpass fornøyd at jeg også så den dagen etter hjemme. På kinoutgaven gir en aldrende Neil en introduksjon av filmen og avslutter med at han nå har fortalt alt og at det er unødvendig å se filmen. Det er det selvfølgelig ikke.

I stallen på ranchen til Neil.

Stall, gress og bål. Når jeg spiller Harvest, lukter jeg stall, gress og bål. Det er selvsagt fordi jeg har sett bilder fra innspillingen av Harvest. Men også fordi albumet er påvirket av omgivelsene det er spilt inn i. Albumet er delvis spilt inn på Broken Arrow i California, ranchen til Neil, en ranch han kjøpte da inntektene begynte å rulle inn. Neil hadde blitt kjent med medprodusenten Elliot Mazer som rekrutterte studiomusikere som Ben Keith på strengeinstrumenter herunder steelgitar, Kenny Buttrey på trommer, Tim Drummond på bass samt John Harris på piano på tittellåten. Neil var godt kjent med Jack Nietzsche (piano og lap steel) fra før. Samlet døpte Neil dem Stray Gators. Dette er musikere som på forhånd ikke var samspilte, men som til de grader skulle bli det! Neil brukte bandmedlemmer, ikke minst Ben Keith, på mange seinere utgivelser og turneer. Alle medlemmene i bandet er nå døde.

De første 45 minuttene av filmen er viet innspillingen på ranchen til Neil, og disse 45 minuttene er også høydepunktet i filmen for meg. I løpet av denne sekvensen får vi særlig høre hvordan låtene «Alabama» og «Words» utvikler seg samt se jam med musikerne. Det er en fryd med nærbilder av musikerne i arbeid under «Words»! Mellom musikkopptakene får vi også se Carrie Snodgress, Neils samboer og inspirasjonen bak mange av låtene på Harvest. Og selvfølgelig får vi se mannen som fulgte med da Neil kjøpte gården, mannen som tok seg av den og som er udødeliggjort i låten «Old Man». Neil filosoferer over livet som berømt og behovet for ranchen. Han liker bedre den han er der enn den han er som en kjent artist ute blant folk. Noe av det han sier kan oppfattes som litt surrealistisk, ikke ulikt noen av de flotte tekststrofene på nettopp «Words»:

«Thinking your mind was my own in a dream
What would you wonder and how would it seem?»

Berømmelsen begynte å tære på Neil. Sangen han skrev til Carrie Snodgress etter å ha sett henne i filmen «A Diary Of A Husband’s Wife» måtte utvides:

«My life is changing in so many ways  
I don't know who to trust anymore  
There's a shadow running through my days  
Like a beggar going from door to door»
-fra «A Man Needs A Maid»

London. Etter sekvensen på ranchen bærer det til London og innspillingen av «A Man Needs A Maid» og «There’s A World» med London Symfoniorkester. Mange synes disse låtene er i overkant på albumet; jeg synes selvsagt de hører med og låter akkurat som de skal. Det er veldig fint å se samarbeidet med orkesteret og hvor fornøyde alle er når de får det til å klaffe!

Nashville. Resten av den to timer lange filmen fremstår for meg mer rotete og kanskje ørlite langdryg i perioder. Men det er gøy å se klipp fra Nashville med den lille gutten som intervjuer Neil og der Neil, Stephen Stills og Graham Nash jobber med vokalen til «Words».

Mot slutten av filmen synger Neil «Out On The Weekend» liggende med banjo på ei seng og med et skjevt smil om munnen. Og vi vender tilbake til ranchen for «Heart Of Gold».

Dokument for fansen. I et hysterisk radiointervju i filmen snakkes det om når filmen skulle utgis. Filmen er nok mest for nerder, og hadde neppe blitt noen stor suksess om den ble utgitt for 50 år siden. Vi får likevel være glad for at Neil gjennom hele karrieren har dokumentert det han driver med, slik at vi regelmessig får nye drypp fra Neils arkiver. Filmen er også interessant som et tidsbilde, og vi kommer heller ikke unna at det er dop involvert under innspillingen av albumet. Som det ble sagt på vei ut av kinolokalet: «Vi gratulerer hverandre med denne filmen, men deler ikke ut terningkast».

Old Man, Carrie Snodgress og Neil Young – alle sentrale for hva albumet Harvest ble.

Sanger Benjamin Tod ikke skulle synge

Benjamin Tod – Songs I Swore I’d Never Sing (album 2022)
Lost Dog Street Band – Glory (album 2022)
«And some song I swore I'd never sing
From years before I held a dream
My pages worn like oaths I keep
I'll die between the paper and the ink»
-Benjamin Tod

«Hør denne, ei av årets beste plater». Han som sendte meg meldingen var overbevist. Jeg satte på albumet. Mann med kassegitar og intet annet. Er jeg fanget av min egen myte igjen, at det fineste jeg vet er musikk strippet for alt? For det er helt feil. Ofte synes jeg slike spartanske innspillinger kan bli litt mye av det gode, nei, lite av det gode. Slitestyrken kan bli mindre om det ikke også er musikalsk krydder å kose seg med. Alle kan ikke være Townes Van Zandt. Men Benjamin Tod er nærme nok.

Ei av årets aller fineste plater (del 1). Så viser det seg at han som sendte meldingen har rett. Benjamin Tods album Songs I Swore I’d Never Sing er ei av årets beste plater. Og ikke minst sterkeste. Det er en grunn til at Benjamin Tod ikke hadde intensjoner om å synge disse sangene som han har skrevet over de siste ti årene eller så. Det er også en grunn til at han ikke vil synge dem igjen. De er for personlige til at han er helt komfortabel med dem. Samtidig er han stolt av plata, og sier at han håper den inspirerer lytteren til å se seg selv i speilet og leve med sannheten.

Når Benjamin først skulle synge låtene, måtte det nok bli alene med kassegitar. Dette er hudløse sanger som umulig kunne blitt bedre med stafasje. Låtmaterialet er glimrende, og sangene synges kraftfullt som om det handler om å leve eller å dø, og det er jo nettopp det de gjør. Sangene er til dels mørke, dog på langt nær håpløse: «Don’t call it religion when I seek salvation inside». Tod synger åpent om både rusavhengighet og veien til å bli ren. Skuffelser og svik fremført med en sterk poetisk nerve:

«I'm at the mouth of a big, big river and I know that it's sink or swim
I'm drunk enough to test that river and how deep I'll get in
——————
You'll find me at the bottom
Of a raging river or a bottle»

Lytteren kan selv høre om noen låter er bedre enn andre. Selv synes jeg albumet taper seg litt halvveis, for så å løfte seg med de to siste låtene; låten som låner tittelen til albumet og er sitert innledningsvis, «The Paper And The Ink», høres ut som den er skrevet nylig som en oppsummering av albumet, mens «Wyoming» er en eldre låt. Rett skal nemlig være rett; den sterke låten «Wyoming» har vært gitt ut tidligere, med gruppen Lost Dog Street Band. Men de fleste av Gubberocks lesere har neppe hørt låten før, så det spiller neppe noen rolle. Og det bringer oss over til nok et album av året som Benjamin Tod er hovedarkitekt bak, det kanskje like sterke Glory:

Lost Dog Street Band. Forrige album Lost Dog Street Band ga ut var The Magnolia Sessions (2021). Her gjør de coverversjoner av artister som Townes Van Zandt, Bob Dylan, Steve Earle, Guy Clark og Warren Zevon med flere, noe som hinter om både inspirasjon og slektskap med andre viktige artister for meg, og for mange av bloggens lesere, vil jeg tro.

Promobilde av Ashley Mae og Benjamin Tod

Ei av årets aller fineste plater (del 2). Benjamin Tod er oppvokst i området rundt Nashville og bor nå i Kentucky. I 2010 stiftet han bandet Lost Dog Street Band sammen med kona Ashley Mae. Bandet ble oppkalt etter deres gule labrador, Daisy. Ashley spiller fele, og på årets album har de også med seg bassisten Jeff Loops på flere av låtene. Også på Lost Dog Streets album Glory er Benjamins sterke låter og tekster i sentrum. Fela til Ashley, måten Tod her synger på og av og til en banjo gjør imidlertid at albumet får litt bluegrass over seg, og er nok til at jeg får en litt annen stemming og følelse når jeg lytter til albumet. Låtene på Glory har ofte et litt høyere tempo enn på soloalbumet til Tod. Tekstene er nesten like åpne og personlige. Hjertet og sjela til Benjamin brettes dog ikke ut på samme måte som på soloplata, de er om ikke annet skjult litt bak et filter.

Albumet åpner med «Until I Recoup (Glory 1)», en sang som med et visst tempo beskriver kampen for å gjenvinne heder og ære. Og på enkelte låter som den fantastiske «Beautiful Curse» og den like fine «Jalisco Bloom» roes det helt ned. To av flere låter om å bli ren fra rusavhengighet. Og to låter som kjemper om plassen helt i toppen av en årsbesteliste her i gården. Albumet avsluttes med låten «I Believe (Glory 2)» der heder og ære omsider er gjenvunnet.

Mer på vei. Jeg overlater til leseren å bedømme hvilket av albumene Songs I Swore I‘d Never Sing eller Glory er best. Det jeg vet er at jeg på tampen av året har blitt kjent med en artist som har gitt oss to av årets aller fineste album. Og han skriver på Facebook at han nå er mer kreativ enn noen gang. Her er det mer å glede seg til altså, samtidig som vi kan plukke frem eldre album. Vi avslutter med noen strofer fra sangen «End With You» fra Glory, en låt som jeg tenker må være skrevet av Benjamin til kona Asley, og som har en mer positiv grunntone enn avslutningen på Songs I Swear I’d Never Sing:

«And here’s to all the good times we never had
And here’s to all thе hard times, now, they don’t seem so bad
You somehow uncovеred my villain’s leather mask
And wiped away the tears I can’t keep back
————-
In the wake of all that’s comin’, it’s so good to hold you, dear…»
Lost Dog Street Band. Foto: Cass Blair

Gode norske sanger i 2022

Jeg har de siste dagene hørt på norske plater jeg har omtalt i 2022. Noe av bakgrunnen er at jeg tenker å sette opp en liste over de «beste» norske albumene i 2022. Bonusen – eller snarere det viktigste – er at jeg får hørt albumene med litt nye ører. Litt fra utsiden, litt for overblikket der formålet ikke er å grave meg ned for å se hva jeg finner.

Så er det hyggelig å registrere at noen album har hatt godt av å lagres litt etter insentiv lytting i forbindelse med skrivingen av omtale. De fremstår enda bedre nå! Jeg har satt på Tommy Tokyos nye og hjerteskjærende album. Du kan sette på ei spilleliste med sanger fra gode norske album i 2022. Spillelisten oppdateres!