Tommy Tokyos farvel

Tommy Tokyo, selvtitulert album 2022

«Playing all the records we adore
Oh, hard times come again no more»

I mars i år døde Tommy Tokyo (Tommy Lorange Ottosen) 50 år gammel i påvente av en lungetransplantasjon. Omtrent samtidig var hans siste plate ferdigmikset av Kai Andersen. Det selvtitulerte dobbeltalbumet er blitt et verdig punktum.

Ikke perfekt. Heldigvis. Plata ble gitt ut i forståelse med Tommys familie for få uker siden, etter Tommys død. Albumet beskrives som dønn ærlig og kompromissløst. Dette er Tommy Tokyo. Albumet er i likhet med Wilcos Cruel Country dobbelt, begge disse vil komme høyt på min liste over årets album. Ikke alle låtene på albumene er like sterke, og kanskje ville de vært enda bedre om de var kortet ned litt. Men jeg tar ikke på meg den jobben, selv om jeg har noen kuttkandidater. Det er noe som heter å kaste barnet ut med badevannet. Musikk handler ikke om det perfekte for meg, men mye om det udefinerbare, og det har begge albumene i fullt monn. På Tommys album bidrar tekstene til at låtene aldri blir dårligere enn interessante.

Sterkt inntrykk. Mange har skrevet langt og fint om Tommy Tokyo og hans siste album. De aller fleste har et betydelig nærere forhold til Tommy og hans musikk enn det jeg har. Likevel er albumet, som var ment å skulle markere Tommys 20 årsjubileum som artist – 20 låter, ett for hvert år – av de platene som har gjort aller sterkest inntrykk på meg hittil i år. Under følger derfor en omtale med utgangspunkt i det jeg følte for å skrive da jeg hørte selve vinylskivene for første gang:

Sårt og vakkert. Jeg har hørt på albumet med hodetelefoner, fra eller til jobb. Forleden kjøpte jeg albumet. Fyrte i peisen og satt meg ned med tekstene og lyttet ordentlig. Det er mye å gape over. Tommy Tokyo synger utilslørt om situasjonen han befinner seg i. Dødssyk. Han trenger nye deler. Han sier farvel fra den andre siden. Det er sårt og vakkert. Kanskje er albumet tristere enn albumet «The Wind» (2002) som Warren Zevon lagde etter at han hadde fått sin dødsdom. Kanskje skyldes dette at Tommys situasjon var mindre avklart; det kunne gå begge veier. På mange låter høres det likevel ut som Tommy har gitt opp. Han synger utilslørt om lunger som ikke fungerer og kroppslig forfall. Han ber om tilgivelse, kanskje for at han dør? «And I’m sorry now//I wish you could forgive me somehow//And if anybody could do it//It’s you». Like mye en kjærlighetserklæring som en bønn om tilgivelse, kanskje.

Jeg skal i begrenset grad trekke fram enkeltlåter. Men tittelen «I Just Hope I Didn’t Murder Anyone» (synger til slutt «Everyone»), er spesielt sterk, i hvert fall om det er en slags oppsummering av livet. Men det er også verdt å ta med seg når vi skal vurdere feilsteg vi gjør. Det kunne ofte vært verre.

John Prine, Neil Young og Bob Dylan. Det er også låter om politikk der Donald Trumps håndtering av pandemien med mer får sitt, og det refereres til John Prines død av korona. Og vi får sanger om å skrive sanger. Neil Young-nerder vil kunne nikke gjenkjennende til en litt subtil Neil Young-referanse: «But it’s all one song, someone said from Winnipeg//He managed to break free». Neil levde mange av sine formative år i Winnipeg. På en konsert ropte en i publikum en gang: «They all sound the same» hvorpå Neil svarte: «I’s all one song». Senere har mange Neil Young-fans vist til denne uttalelsen. Tommy Tokyo kunne din Neil Young. Man kan for eksempel på låte «Free» også høre inspirasjon fra Bob Dylan og hans munnspill slik Dylan spiller på «Sad Eyed Lady Of The Lowlands».

Trollmannen Gøran Grini. Albumet er laget i nært samarbeid med Gøran Grini, og Grini står bak en rekke instrumenter, også utover tangenter der han er av Norges aller beste. Grini har selv utfordringer knyttet til å sikre behandling for sin hardt ME-rammede kone. Han har derfor trolig kunne relatere seg til albumets grunnstemning. På noen låter som åpningen: «I’m Coming Home», skrangler det som hos Tom Waits, andre er mer rendyrket pene – nesten drømmende – som «»Chesalon».

Givende album. Er du klar for et litt krevende, men også givende album, bør du gi Tommy Tokyos siste album en sjanse. Fra én av mange favorittlåter: «Swallowed By The Past».

«And the time we have together is the best part of my day
I will stay with you forever if I may»