Neil Young havner i grøfta, men reddes opp igjen

Neil Young with Crazy Horse – World Record (album m/film 2022)

Pressebilde

Da jeg så filmen om det nye albumet til Neil Young og Crazy Horse, World Record, utbryter sønnen min først: «kule lyder». Litt seinere roper han: «Hm, hva var det for noe?!» Vi er på albumets fjerde låt, THE WORLD (is in trouble now) – ja, her skal budskapet inn med store bokstaver – og for å gjøre budskapet enda tydeligere har Neil og vennene hans snekret sammen lyder det gjør fysisk vondt å høre på; vi skal kjenne på jordas smerte. Neil har fortalt at de denne gangen bruker instrumenter sammen på en måte ingen andre har gjort før. Jeg tenker at det er en grunn til at ingen har gjort det tidligere. På denne låten og på THE WONDER WON’T WAIT er det full kollisjon, og Neil og bandet hans havner i grøfta og drar oss med seg. Men så er jo også Neil mannen som snakket om at albumet Harvest plasserte ham midt i veien, noe som ble så kjedelig at han snart siktet mot grøfta. Jeg ser for meg at de to låtene ville gjort seg bra på et absurd teater med Neil og Nils i hovedrollene. For dette er nok deres påfunn. Ralph Molina på trommer og Billy Talbot på bass gjør en stødig jobb hele veien.

Nyere, gode låter. Nettopp låtene THE WORLD (is in trouble now) og THE WONDER WON’T WAIT er nok hovedgrunnen til at jeg har slitt langt mer med World Record enn de to foregående albumene med Nils Lofgren som medlem av Crazy Horse, Colorado (2019) og Barn (2021). Colorado starter svakt, men tar seg opp til kanskje å være Neils nest beste album i dette årtusenet, etter Psychedelic Pill (2012). «Olden Days», «Green Is Blue» og «Milky Way» er alle eksempler på låter som viser en Neil i storform. Barn løftet seg for meg over middelmådigheten når jeg hører musikkens sammen med Daryl Hannahs film til albumet. Her møter vi en langt mer avslappet gjeng enn den intense gjengen – vel særlig Neil – på filmen som fulgte Colorado; kanskje stod mindre på spill denne gangen. Aller best på Barn er den åtte minutter lange «Welcome Back», men også «Human Race» og «Tumblin’ Thru The Years» er eksempler på flotte låter på dette mer ujevne albumet sammenliknet med forgjengeren.

World Record. Tittelen World Record spiller på at albumet skal dokumentere jordas tilstand. På omslaget er det bilde av Neils far en gang i 1950-årene, med fødselsdato. På omslaget ellers er det både bilde og fødselsdato av Neils søster, bror og mor, samt fødselsdato til alle medvirkende på albumet. Her skal det dokumenteres. Selve låtene forteller oss om hvordan jorda var, er og kanskje hvordan den blir.

Scott Young på plateomslaget

Vil godt. Tekstene vil alt godt, vil ha fred og fordragelighet. En verden uten klimaendringer. Skal en tro 77-åringen Neil, skal det mye til at han drar på turné igjen. Han vil helst reise klimanøytralt, og konsertarenaene må ikke servere fabrikkmat. Greit nok, verden trenger idealister, så kanskje gjør det heller intet at tekstene er enkle og litt naive. Og det sier jeg nesten uten ironi. Men litt mindre slagordpreg hadde gjort seg. Neil er dog ingen stor lyriker lenger. På noen sanger kaver han for å få inn alle ordene. Men det går på et vis.

Less is more? Før ville jeg tenkt at Neils låter kan bli vel enkle av og til. Nå er imidlertid en enkel låt som åpningslåten LOVE EARTH et høydepunkt:

«The sky was blue and the air so clean
The water crystal clear
We lived by the sun and had it all
We were livin' in a dream»

Musikalsk fremstår albumet nemlig ofte som en rotekasse av instrumenter der de gode melodiene er vanskelig å få øye på. Generelt er det litt for mye trekkspill og pumpeorgel – pianoet fungerer – men med unntak av THE WORLD (is in trouble now) og THE WONDER WON’T WAIT, er det mulig å høre på sangene uten å få fysiske smerter. Låt nummer to, OVERHEAD, har fine tilløp som løfter den over gjennomsnittet på plata. I WALK WITH YOU (earth ringtone) har litt for mye av melodien til den mer enn 20 år gamle «Looking Forward» til at jeg helt klarer å slå meg til ro med den, selv om den her er et lite takras av en elektrisk låt sammenliknet med den pene akustiske originalen.

BREAK THE CHAIN er en hardtslående låt av typen som er morsom på konsert, men for meg aldri vil nå helt opp på et album. THE LONG DAY BEFORE, THIS OLD PLANET (changing days) og WALKIN’ ON THE ROAD (to the future) er alle låter som fremstår bedre nå etter en uke med albumet enn umiddelbart. Småkoselige med styggpene mannskor, men jeg spår likevel at de går ganske raskt i glemmeboka – for meg er det i hvert fall fortsatt vanskelig å huske forskjellen på dem. WALKIN’ ON THE ROAD (to the future) har stjålet deler av melodien fra ti år gamle «Twisted Road» om du lurer på hvor du har hørt den før.

Gitarmagi på CHEVROLET

Lengst er best. Nei, låten vi kommer til å huske fra World Record er 15 minutter CHEVROLET. Igjen er den lengste låten også den beste låten. Etter at låten er spilt på filmen, sier trommeslager Ralp Molina som elsker lange sanger: «That was a long song», hvorpå bassist Billy Talbot – nå ser 79-åringen freshere ut enn på Barn– svarer: «Not long enough». Slik skal det låte i dobbelt forstand! Albumets suverent beste låt. To gitarer, bass og tromme. En klassisk langlåt fra Crazy Horse, ikke noe tull. Sangen har intet med resten av albumet å gjøre, har Neil uttalt. Andre vil takke Vårherre, eller Neil, for det! Teksten er også bedre enn på de øvrige låtene, og låten hjelper Neil Young og den gale hesten opp av grøfta igjen.

Rick Rubin har produsert sammen med Neil uten at jeg vet om det har gjort så mye fra eller til. Neil har som vanlig hatt det litt for travelt, men hadde vi tatt det beste fra de tre siste albumene og samlet til ett album, snakker vi fugl og fisk. World Record kommer ikke på ei liste over årets 10 beste album hos meg. Snarere er dette kanskje av de svakeste albumene jeg har omtalt, sånn ca. 5/10, om jeg skal prøve å være objektiv. Likefullt kommer det til å være av de jeg spiller aller mest i år. Neil er Neil. Og CHEVROLET er ikke så verst den heller!

«Walk with me brothers and sisters of the future to the world as we know it and the Earth as we knew it. Hand in hand and fist to fist with no more weapons and no more war.»

(Med fare redigering)

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: