Gubberock

I veikrysset der Tønes møter Tom Waits

Stian Johansen & John Olav Hovde med Band, liksom – Bare en røyk til (EP 2023)

Coverfoto: Inge Haugane, foto til høyre: Kai Hansen

”«All inclusive-ræv» ble skrevet etter at Stian Johansen satt på en hytte i Bamble, og la merke
til de eldre ekteparene som stadig gikk tur forbi. Mannen i forholdet så alltid ut til å gå ti
meter foran kona. Selv på runde to forbi hytta var han ti meter foran. Som om han rykket fra
idet de tråkket ut av hytta si, og så bare holdt den bedagelige avstanden til kona. Da Stian etter hvert endelig så et ektepar gå ved siden av hverandre, la han merke til at de hørte på hver sine trådløse hodetelefoner …”

Dikt møter rock. Det er trøkk, og det er humor på det sentrale sporet «All inclusive-ræv». Musikken er sentral, fin koring og bra melodi. Det gnistrer av gitarene. Dette er en låt som bør inn på alle spillelister. Stian Johansen & John Olav Hovde er et prosjekt der dikt og rock møtes. Hører man denne låten isolert, er det intet ved den som får meg til å tenke på at dette er et slikt prosjekt. Dette er rock med meningsfylt tekst! Én ambisjon med prosjektet skal være å flette musikken og tekstene mer inn i hverandre enn hva som ofte er tilfellet når en forfatter framfører tekstene sine til musikk. Om de har lykkes med akkurat dette med alle låtene, bryr jeg meg ellers ikke så mye om. De har i hvert fall lykkes med denne fem spors EP’en. Lykkes med å fange min oppmerksomhet og interesse.

Stian Johansen er forfatter og John Olav Hovde har gitt ut musikk i over 20 år. Bare en røyk til er deres første albumutgivelse sammen. Rock til dikt er i og for seg ikke nytt. Lars Saabye Christensen med Norsk Utflukt, Jan Erik Vold & Kåre Virud, Odd Børretzen og Arild Nyquist er gode eksempler på dette.

Hovde og Johansen og bandmedlemmene er bosatt i Grenlandsområdet. Gøran Grini bidrar både i bandet og har produsert sammen men Hovde. For øvrig består Bandet, liksom av: Stig Sjøstrøm (Vidar Busk,Vold & Virud) og Halvor Nordal Strand (Leprous). Albumet er mikset av Bård Ingebrigtsen. Bandnavnet «Band, liksom» har referanse til ei bok Johansen skrev, Jeff Tweedy, liksom, og selveste The Band.

Tom Waits. Om «All-Inclusive ræv» er en fullblods rockelåt, ligger åpningen på albumet «Bestemor rulla en røyk» nær diktet innledningsvis. Så kommer musikken inn. Skitne gitarer og teatralsk piano sender tankene i retning av Tom Waits. Og der er det som kjent godt å være! Den stemningen får jeg lov å være i også på låt nummer to «Bare kommer snart». Fjerde låt «Fikk nok» er en «penere» låt. Instrumentene er renere, musikken mindre dramatisk. Teksten er en galgenhumoristisk samtale om et par det har gått litt over styr for:

”Det var hun som sto for drømminga, tenkinga, som ringte rundt og fulgte opp håndverkere og klaga på arbeidet og regningene. Det var hun som dobbeltsjekka og trippelspurte bilmekanikere og gud hjelpe meg eiendomsmeglere så han ble flau og ikke så lite gretten.“

Mer Tom Waits? Siste låt «Bedre problemer enn naboen», har en helt absurd tekst som fikk kona mi og meg til å se på hverandre og bryte ut i latter. Skal vi holde oss til Tom Waits-sammenlikninger, gir snakkefremføringen og det skumle lydbildet assosiasjoner til Toms «What’s He Building?» Men dette er likevel noe annet. Og teksten blir bare bedre og bedre eller verre og verre. Velg selv!

Jeg har stor sans for dette prosjektet. Fem låter, flott musikk og morsomme og til dels tankevekkende tekster. Det eneste jeg kan ønske meg i tillegg er enda mer av dette!

Våghalser, slitere og dagdrømmere

Amy Lashley – Daredevils, Strugglers And Daydreamers (album 2016)

Jeg fikk nok en ubevisst påminnelse da jeg så samboeren Otis Gibbs på konsert i Oslo for noen uker siden. Der litt bak hans egne CD’er som lå for salg, var ikke det Daredevils, Strugglers And Daydreamers med Amy Ashley? Albumet den utmerkede bloggen Dust Of Daylight hadde anbefalt og som vi kontinuerlig spilte i bilen på ferie i Kroatia høsten 2016. Den siste uka har jeg sikkert spilt albumet mer enn ti ganger. I stua, på T-banen. Hvor som helst. Jeg måtte sjekke. Hvor hadde jeg plassert albumet på lista over de beste albumene i perioden 2010–2019. Hadde jeg glemt det bort? Nei, der helt nede på 17. plass. Lister altså! Legger jeg den siste uka til grunn, må albumet rykke opp 16 plasser. Minst!

Amy Lashley er fra Indiana og bor der sammen med Otis. Hun har bare gitt ut tre album, hvorav Daredevils, Strugglers And Daydreamers er hennes foreløpig siste. Hun er ikke glad i å stå på scene, noe som kan forklare den lave utgivelsesfrekvensen. Hun har ellers laget barnebok og driver også med kunstmaling.

Stjernelag. Otis Gibbs har en finger med i spillet. Han spiller gitar, ja, han viser flere ganger at han virkelig kan spille gitar, uten at han på noen måter prøver å tilrane seg oppmerksomhet. Otis har produsert albumet sammen med Thomm Jutz. Med seg har de et stjernelag av musikere: Fats Kaplin på pedal steel, Mark Fein (Dwight Yoakam, Allison Krauss) spiller ståbass og Justin Moses (Emmylou Harris, Alison Krauss) spiller fele og banjo. Dette låter bare så flott og uanstrengt og går aldri i veien for hverandre. Noen ganger enkeltvis, noen ganger sammen. Folk med snev av bluegrass. På «Blame The Wind» låter det nesten litt jazz med gode og varme kontrabasstoner. Jeg har hatt noen dager med forkjølelse der jeg egentlig ikke har vært mottakelig for musikk. Med unntak av dette albumet. Melodiene er så utrolig vakre.

Også låter med tungt budskap. Foto fra Amy Ashleys hjemmeside.

Gråter. Du har nå kanskje fått inntrykk av at dette er easy listening-musikk. Joda, på den måten at dette albumet fungerer godt til alt! Men hører du etter på hva Amy med sin himmelske og utrykksfulle røst synger, skjønner du at Amy også serverer tungt fordøyelig stoff. Det er vanskelig å plukke ut enkeltlåter her, men Cotton Flowers kommer jeg ikke unna. Her snakker vi nok om slitere eller i beste fall dagdrømmere. Jenter som blir misbrukt, mødre som ikke kan eller vil se. Det er så trist, og jeg vet ikke om jeg samtidig kan tillate meg å si vakkert, men følelsene mobiliseres. Fele som veksler med gitaren og Amys stemme om å få låten til å gråte:

“Sometimes mothers refuse to hear
Cannot believe what is whispered in their ear
What could make a person do such a thing
And who on Earth are we to blame“

Prøvelser og lettere låter. Så har du låten om dagen som måtte bli rar: «I Knew It». Her er det også trommer – eller er det bare kontrabassen – låten høres så lekende, flyvende lett ut. På «West Coast Lament» får trommene igjen (?) utfolde seg, denne gangen sammen med Fats Kaplins steelgitar i enda en låt som konkurrerer om å være albumets fineste. Sånn er bare dette albumet. «We Still Smile» handler om en familie som møter prøvelser. De holder motet oppe: ”This old house have seen better days… …We still smile through it all“. Denne fantastiske låten er plassert nesten helt mot slutten av albumet. Nydelig gitar og fele. Amy selv snakker frem noen av ordene.

Mer! Men om vi rykker tilbake til start, har vi låten «Just A Goner», en superfengende vers og ditto refreng. Av albumets aller friskeste låter. Lager de slike låter lenger? Lager de flere slike plater lenger? Amy, lag flere album, vi trenger det!

(Jeg har hentet en del fakta fra denne artikkelen i Dust Of Daylight.)

Jerry Leger gjør latente avdekkinger

Jerry Leger – Latent Uncovers (EP 2023)

Jerry Leger fra Canada tilhører de artistene Gubberock følger litt ekstra med på. Listen hans over sterke album de siste 20 årene er så sterk, at jeg synes han fortjener det. Leger spiller inn musikk på Cowboy Junkies’ plateselskap Latent Recordings. Så da Jerry Leger skulle gjøre en EP med cover av fire låter av andre artister var vel ikke tittelen Latent Uncovers så dum? EP’en åpner med Lou Reeds «What Goes On» fra tiden med Velvet Underground. Det skrangler av stede på beste Velvet Underground-vis. En låt som i likhet med avslutningslåten David Bowies «Janine» fra albumet Space Oddity (1969), kler Jerry Leger og hans band The Situation godt.

Hadde månen en søster. Likevel synes jeg de to andre versjonene er enda mer spennende. «You Are Not Alone» er skrevet av Jeff Tweedy og er tittelsporet på det Tweedy-produserte albumet til Mavis Staples fra 2010. Ingen synger som Mavis, og Jerrys versjon må nødvendigvis bli annerledes. Men jeg liker den! Jerry mener dette er av Tweedys aller beste sanger. Akkurat den diskusjonen skal jeg la ligge, det er mye å ta av.

Det er også vanskelig å etterlikne Leonard Cohen, og det gjør da heller ikke Jerry Leger på det som jeg anser som EP’ens høydepunkt «The Law». Låten ga navn til Hadde månen en søster: Cohen på norsk, men er likevel en litt bortgjemt Cohen-perle. Sangen ble utgitt på det sagnomsuste Various Positions fra 1984, albumet som Columbia Records ikke ville gi ut i USA og som inneholdt originalversjonen av «Hallelujah». «The Law» er et bra valg, som kler Jerry særdeles godt. Steel-gitaren på «You Are Not Alone» er byttet ut med en fele, noe som bidrar til at låten som i Leonards sakte versjon er tydelig synthpreget, nå får et luftigere og mer organisk preg, ikke ulik den sigøynerstemningen Leonard Cohen selv skapte på det undervurderte Recent Songs fra 1979. I tillegg til fela liker jeg også godt bassen og trommene i Jerrys versjon. Både Leonard og Jerry er fra Toronto i Canada, og Leonard kunne vært stolt av sin medborger her!

Alt i alt en veldig fin EP med gode låtvalg – ikke de aller mest kjente til artistene– og gode versjoner!

Like doser nydelig og rocka fra EP’s Trailer Park

EP’s Trailer Park – Once When We Were Birds (album 2023)

For ett år siden ble jeg kjent med Eric Palmqwists univers. Han hadde nettopp gitt ut albumet Värmen, et vise- og rocpreget album med sterke, og til dels selvutleverende tekster på svensk. Jeg likte albumet så godt at jeg sendte det høyt opp på lista over fjorårets beste plater. Eric har imidlertid en lang historie også med bandet EP’s Trailer Park, helt tilbake til rundt år 2000. Og, joda, det er grunn til å tro at EP i denne sammenheng er Erics initialer. Om tekstene er på engelsk, kjenner man likevel raskt igjen Erics stemme.

Americanaish. Bandet hadde egentlig kastet inn håndkleet i 2015, men da de var i studio sammen for en stund siden, opplevde de en fornyet glede og inspirasjon, etter at de hadde hatt musikalske prosjekter på hver sin kant. Så nå er de her med et nytt album! Foruten Eric på sang og gitar består EP’s Trailer Park av Ulf Jonsson på gitar, Ruben Engzell på bass og Jesper Jonsson på trommer. Et klassisk rockoppsett der, altså. I tillegg til tangenter og noen krydrende lyder jeg ikke helt klarer å identifisere. Bandet spiller en slags americanamusikk. Låtene skal ha fått litt mer oppdressing enn tidligere lo-fi-innspillinger og et drag av California-lydbilde, aldri tydeligere enn på den drømmende «The Voyager» og «Every Other Week» med småsøt koring og mer til av det vi forbinder med California og 1960- og 70-tallet. Albumet har en fin blanding av låter som i hovedsak er luftige og akustiske og låter som har et mer elektrisk gitarpreg.

Et nytt liv. Eric Palmqwist har laget alle låtene selv, eller i samarbeid med andre. Eric forteller at de nå tillater seg å være nostalgiske, og at låtene handler om å lengte tilbake til leken og barnet i seg – det som var der før man havnet i et A4-liv. Selve tittelen på albumet, og første låt, tittellåten, adresserer dette direkte. «Once When We Were Birds» åpner albumet nokså forsiktig med akustisk gitar, tangenter og snill koring.

Albumet handler også om å være foreldre. Én av låtene har fått navn etter Erics datter Ruth, «Full Moon Ruth». Ruth er sammen med datteren til Johan Bergmark, Ella, også opphavet til plateselskapets navn, Ella Ruth Institutet. Ruth, 7 år: ”Låtarna är fina och bandet spelar jättebra men det är ganska tråkigt för mig när jag måste följa med pappa till replokalen när dom ska repa”. –Låten «Full Moon Ruth» er skrevet på Gotland en natt det var fullmåne, og handler om glede, stolthet og redsel når man står overfor livets aller største oppgave, forteller Eric. Også de øvrige bandmedlemmene er i samme livsfase, og temaet bør derfor være lett gjenkjennelig for øvrige bandmedlemmer og alle oss andre som er foreldre. «Full Moon Ruth» er en vakker, tilbakelent og tangentdrevet sang med en rørende tekst!

Neil Young-gitarer. «Every Other Week» med tangenter i forgrunnen er minst like fin og pen. Temaet er ikke ulikt, men her oppfatter jeg at det handler om å være deltidspappa, og tomrommet som oppstår når barnet ikke er til stede. Og kanskje også om nødvendigheten av å legge en gammel livsstil bak seg for å kunne omfavne en ny tilværelse. Teksten på låten «Nil Yung (Into The Wild» sender tankene mine i retning av at hovedpersonen beveger seg inn i ukjent terreng. Likevel en åpen tekst som kan tolkes i flere retninger, både bokstavelig og mer metaforisk. Selve tittelen kan referere til gitarene og likhetspunkter med Neil Young når han er med Crazy Horse. Blant albumets beste låter, og siden den sparker litt mer i fra og er tyngre, passer den godt som låt nummer to etter den mer forsiktige åpningslåten.

Også skarpere kanter. Også en låt som «Lover’s Maze» er gitartung, og den fenger stadig mer etterhvert som den får flere runder. Fine «Bedbug» flyter anstrengt og letter stemningen. Og «Bedbug» har jammen en liten gitarsolo underveis etter mottoet ”less is more“. Albumets beste låt?

Joda, det er ytterligere tre fine låter på albumet, der jeg liker varierte og lekne «Heart Stone Carver» aller best. Alle i samme stilistiske område, omtrent, alle like fine, omtrent. Herlig gitarer helt til slutt på «The Kite»!

Her hjemme har det vært skrevet mye om den norske americana-bølgen, en bølge som har beveget seg mer og mer mot California-pop. Her har du en svensk utgave av americanaen, også her med anstrøk av California, men av og til mer rock, flere skarpe kanter enn i mange av de norske utgavene.

Sjekk ut EP’s Trailer Parks nye album. Kanskje faller ikke brikkene på plass umiddelbart. Dette albumet er bedre på tiende lytt enn på første, uten å være utilgjengelig av den grunn. Stort sterkere anbefaling kan man vel ikke gi?

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: