Genialt og nydelig fra Ellingsen

Haakon Ellingsen – Cloudberry Tales (album 2022)

Haakon Ellingsen har med Cludberry Tales laget en melankolsk, innbydende, men også kompleks pop-plate. Liker du Nick Drake, Beach Boys eller Ron Sexsmith, er sjansene store for at du liker denne smått geniale plata.

For meg som ikke liker molter, høres albumtittelen Cloudberry Tales og tittelen på åpningslåten, «Cloudberry Wine», lite forlokkende ut. Men så er det nettopp det mange av sangene på albumet Cloudberry Tales med Haakon Ellingsen er. Mange vil kjenne Haakon Ellingsen fra tidligere soloprosjekter og fra gruppen The Last James som i disse dager får utgitt Ellingsens albumdebut fra 1993 med Lars Lillo-Stenberg og Lars Pedersen i serien Norske albumklassikere. Jeg må bare innrømme at Cloudberry Tales er mitt første møte med artisten.

Hilsen på epost

Jeg får etterhvert en del album i eposten min. Det er veldig hyggelig. Det er ikke alle som får den tiden de fortjener, og enda færre jeg skriver om. Det trenger ikke bety at musikken ikke er bra. Jeg benytter med dette anledningen til å be om unnskyldning for de gangene jeg glemmer å gi en tilbakemelding i det hele tatt. Det skjer dessverre også. Ikke alle liker navnet på bloggen min, det er fair nok. Men jeg blir jo litt positivt innstilt når Haakon Ellingsen innleder sin henvendelse med «fra én gubbe til én annen gubbe». Selvironi er ikke å forakte, synes jeg. Men selvironien faller nok lettere når 56-åringen Haakon Ellingsen har laget et album som ligger i randsonen av det jeg pleier å skrive om, og et stykke unna det noen vil karakterisere som gubberock.

Får hjelp av flere ringrever

Kyrre Fritzner har produsert og mikset Cloudberry Tales med Haakon som medprodusent. Kyrre spiller også på tangenter og perkusjonsinstrumenter. En annen gammel ringrev, Jørn Christensen, bidrar med gitarer og tangenter, mens enda en ringrev, Lars Lundvall, bidrar med gitarer. Haakon selv synger og spiller på mange ulike instrumenter jeg både har hørt om og ikke hørt om, blant annet strengeinstrumenter og tangenter av ymse slag. Og akkurat Haakons bruk av irsk bouzuki, portugisisk gitar, indisk harmonium, syrisk oud og chilensk charango setter en spiss på albumet og gir det et særpreg.

Beach Boys, Donovan, Ron Sexsmith og Nick Drake?

Åpningslåten «Cloudberry Wine» er en fin poplåt med flotte overganger. Låten er passe snedig, noe som sammen med koringen sender tankene mine i retning av The Beach Boys. Akkurat The Beach Boys nevner Ellingsen selv som inspirasjonskilde for låten «Loneliness» til Shindig Magazine. Den låten handler om en slags nostalgisk takknemlighet for å ha krysset veier i stedet for å formidle direkte smerte, om jeg forstår Ellingsen riktig. En tekst som er omtrent like kompleks som musikken, med andre ord.

Donovan har fått sin egen sang – eller i hvert fall tittelen på en sang; «That Donovan Song» handler ifølge Ellingsen om en avdød venn. Bakteppet er både en følelse av urettferdighet over det vennen ikke fikk sjansen til å oppleve, men også takknemlighet over det de fikk oppleve sammen. Låten har nydelig bruk av perkusjon.

Jeg synes også Nick Drakes ånd hviler over flere av låtene. På låten «Tomorrow’s Never Far Away» er f.eks. de akustiske instrumentene i sentrum, mens den vakre melodien bare flyter av gårde, etter hvert sammen med et forsiktig trommekomp. Teksten er bittersøt. Intet varer evig, i dag er alt bra, men i morgen kommer en ny dag. Vi må ta vare på dagen i dag:

«Today is full of sun, 
goodness and play
Tomorrow's never far away

Joy will come
Joy will go away
Nothing's for keep
for once and for all
All we have is today»

«I Once Knew A Girl»

På én av de beste låtene, «If I Could Sing», har Haakon en samtale med samme avdøde venn som i «That Donovan’s Song». Hør hvordan Haakons stemme, melodier og instrumenter nærmest tar oss med inn i jeg-personens følelser. Vakkert og gripende. Andre låter synes å være inspirert av livets paradokser og gleden over å være far. Jeg tenkte tidlig på Ron Sexsmith da jeg hørte Haakons album, og Haakon kan bekrefte at Sexsmith er én av flere han lar seg inspirere av. Ikke bare er stemmen nokså lik, men også sansen for de gode popmelodiene, melodier som bruker litt tid på å åpenbare seg, har de til felles. «Little Joy» er en liten perle. «I Once Knew A Girl» er sangen jeg foreløpig liker aller best. Meldodien og bruken av instrumenter er aldeles fantastiske, men også teksten får meg til å stoppe opp. Jeg tror den handler om en av disse som lyser opp tilværelsen for oss andre, men som ikke klarer å ta vare på seg selv:

«We watched her mature
We watched the waste
Cause all she did was to play with her destiny
Flee the world, try all there is 
Derange the best                   
Away, her bliss»

«Opportunity» er nest siste låt, av platas mest rytmiske låt, og en låt der Ellingsen kjører stemmen mer enn på øvrige låter. Helt til slutt er Ellingsen stemmeleie tilbake i nærheten av Ron Sexsmiths. «It Gets So High» avslutter albumet på beste måte.

Ei flott pop-plate, og mer til!

Vi lar det være med det. Ei flott pop-plate med passe doser innbydelse til flere runder under første lytting, så kan man nyte de mer spissfindige sidene ved melodiene og tekstene litt etter litt. Jeg holder særlig fast på Ron Sexsmith, Beach Boys og Nick Drake som referanser, med et snev av George Harrisons mer eksotiske innflytelse på The Beatles på toppen av det hele. Kanskje tar Ellingsen mye fra disse og blander det med egen meloditeft og sans for bruk av for meg litt originale instrumenter, og gjør dette til noe eget. Jeg skal være ydmyk nok til ikke å utrope dette til årets norske pop-plate – til det har jeg satt meg inn i for få – men det kan da ikke være så langt unna?