Melodisterkt fra Ingvild Flottorp

Ingvild Flottorp – I Just Wanna Know It All (album 2022)

«I got a lot on my mind
And I got a lot of things I would try
Now it seems like I’m not the one to choose And I feel like I’m about to lose»

Ja, Ingvild Flottorp har mye på hjertet på sitt nye album, «I Just Wanna Know It All». Ikke minst har hun laget det som må være en av årets beste og innholdsrike samling låter. Ingen grunn til å tro at hun med dette albumet skal tape noe som helst, for å holde meg til tekstlinjen over.

Reddet meg inn igjen. Jeg lot Ingvild Flottorps debutalbum fra i fjor gli forbi meg. Noen ganger er det nesten med lettelse jeg altfor tidlig slår fast at dette er nok et americana-/nordicana-album «alle» andre liker bedre enn jeg. Og et gjenhør med It All Seems So Clear med 24-åringen fra Åmli tyder på at jeg igjen har tatt feil.

Det som er helt sikkert er at jeg tok feil da jeg i første omgang også la bort årets album, I Just Wanna Know It All. Heldigvis reddet jeg meg inn igjen da jeg på T-banen fant ut at jeg tar en runde til. Og enda én. Så var jeg der. Hvor var jeg? Jo, der at jeg kan fortelle deg at i mitt hode er dette tretten strålende og melodisterke sanger som virkelig fenger, nær alle som én. Det hele høres så vanvittig lett og uanstrengt ut, som om det ikke har kostet noe å trille ut disse låtene.

Joni Mitchell. Men er disse låtene enkle å lage? På mange av låtene – ikke bare låtene der pianoet er det ledende instrument, men der også – synes jeg låtene og for såvidt også vokalen har noe av tidlig Joni Mitchell over seg, og da snakker vi ikke lenger lettvekter. For selv om låtene tenderer til å være – jeg hadde nær sagt – ekstremt fengende, dukker det stadig opp nye vendinger og innfall som også gjør musikken slitesterk. Så er det jo også en ganske variert bruk av instrumenter med trommemaskin, omnichord, hardingfele og strykere i en saliggjørende blanding.

Og det skal helt sikkert produsentbror Tobias Flottorp Heltzer ha sin del av æren for. Han trakterer også mange av instrumentene. Og da må jeg også nevne søster Johanne Flottorp på fele og hardingfele, et kjent navn for mange som følger norsk musikk tett.

Barndom og voksenliv. Jeg sammenliknet Flottorps stemme med tidlig Joni Mitchell. Flottorp synger lyst og går høyt, jeg aner også litt Kate Bush, Iris DeMent og faktisk Hege Brynildsen over vokalen. Tekstene er delvis nostalgiske der Ingvild ser tilbake på barndommens kanskje nokså ubekymrede tilværelse som i «Like A Child» – med platas herligste gitarsolo – og delvis handler sangene om å ta sin rettmessige plass som voksen, som f.eks. i «For The Girls» og «Here I Go». Joda, jeg har sett mye Kompani Lauritzen i det siste.

Albumet begynner med tangenter og en følsom vokal det første minuttet av «Up On The Hill». Så braker det mer løs med perkusjonsinstrumenter og driv. Og vi får et forvarsel om at det er ei variert pakke Ingvild skal presentere for oss denne gangen. Den korte låten glir nokså sømløst over i den nydelige tittellåten som har flott koring og strykere.

Piano. Ingvild forteller at hun har skrevet mange av låtene på albumet med piano. Selv om det er Sverre Undheim som spiller piano på albumet, kan jeg levende forestille meg at Ingvild sitter bak piano og fremfører mange av disse låtene. Ja, jeg kan til og med se for meg at hun lager et album der det nesten bare er hennes stemme og piano i sentrum. «Here I Go» og den nydelige «When We Try» er bare to eksempler på slike låter. Men dette er bare én av mange muligheter. Er det noe dette albumet viser, er det at Ingvild var mange strenger å spille på. Hør for eksempel den flotte duetten med Mattias Hammersmark Olsen, «Telling Me Lies», der steelgitaren har en fremtredende plass. Om jeg har vanskelig for å betegne dette som et country-album, snakker vi uansett om en strålende countrylåt.

Av årets beste album. Jeg kan ikke nevne alle låtene, og jeg har litt dårlig samvittighet for det. Jeg helgarderer og skriver at det ikke en gang er sikkert at albumets beste låt er nevnt. I skrivende stund tenker jeg at dette må være av de aller beste norske albumene i år, nei vi tar bort «norske».

Parents. Avslutningslåten. «Parents». En nydelig låt. Om å tre inn i voksenlivet, ta med seg lærdommen fra foreldre og bringe den videre til nye generasjoner. Piano og Ingvilds stemme. Så kommer strykerne. Bygger seg opp. Elektriske gitarer og trommer.Før et ensomt piano tar oss ut av låten, og albumet. Perfekt.

«So you listen to your mother
To all she has to say
You are loyal to your father
So that things will go your way
You are doing like your parents
 ́cus they’ve done it all before
It is true that they can guide you
But you have to open your own door»

Redigert.