Når musikken flyr fritt

Benedicte Brænden – Raging River (album 2022)

Foto: Christine Engstad
«Will it come out wrong 
Or will you sing along
Will I write it wrong
Or will you come along
If I write you a love song»
-Benedicte Brænden

For noen år siden slet Signe Marie Rustad med skrivesperre. Hun kom seg gjennom og lagde albumet When Words Flew Freely, kanskje det fineste norske albumet fra 2019. Nå har Signe Marie Rustad backet Benedicte Brænden og bidratt til at Benedicte har kommet ut av sin kreative tørke. Det har allerede gått fem år siden Benedictes forrige album, flotte Blood On Your Hands, så nå er det godt å ha henne tilbake! Når jeg hører de beste av låtene på Benedicte Brændens nye album, tenker jeg også litt på tittelen på Signe Marie Rustads album. Låtene flyr så slentrende og uanstrengt avsted, gjør krumspring som man nesten ikke merker, men som gjør dem mer interessante. Jeg siterte «If I Write You A Love Song» innledningsvis, og den låten husker behagelig avsted godt hjulpet av Morten Bessesens piano og en sterk melodi.

Familie. De norske americana-/nordicana-artistene deltar på hverandres utgivelser og er nesten som en familie å regne. I koret på Raging River kan vi høre nevnte Signe Marie Rustad, men også Malin Pettersen og Live Miranda Solberg (Louien). Albumet er spilt inn i Studio Paradiso i Oslo, med Christian Engfelt som produsent og Stian Jørgen Sveen på gitar, Yngve Jordalen på bass, Martin Windstad på trommer og David Wallumrød på tangenter og med flere gjesteartister.

Det er ei god helg for norsk americana. For et par dager skrev jeg om Unnveig Aas sterke albumutgivelse nummer tre, «Phases», Unnveigs klart beste album. I dag er turen kommet til Benedicte Brændens tredje album. Mens Unnveig beveger seg i kryssningen mellom country og pop, har Benedictes country store doser soul over seg. Begge har imidlertid en teft for gode melodier som tar tak i deg, og begge albumene har en andre halvdel som er enda bedre enn den første.

Rocka. Av stjernene som lyser på den norske americanahimnelen er Benedicte Brænden av de mest rocka. Albumet åpner med en litt skitten bluesrocker, «The Last Place Satan Slept», skrevet sammen med Martin Hagfors. Låten begynner herlig forstyrret og Knut Reiersruds munnspill og Sveens elektriske gitarer setter en tydelig signatur på låten. En litt utypisk låt for resten av albumet. Men tøff.

Neste låt er langt mer typisk. «Can’t Feel My Heart» er en av disse slentrende countrylåtene med flott melodi, kilende bass, steelgitar og andre nydelige gitarer. Det er instrumentalpartier på denne låten som er så vakre at det nesten gjør vondt. Benedictes søstre i musikken korer og sender meg og låten 60 år tilbake i tid. Benedicte forteller til Kulturplot at dette var låten som fikk låtskrivingen til å løsne og som pekte ut retningen for resten av albumet.

Inpirasjon fra Jamaica og Australia. «Heartbreak» handler om kjærlighetssorg, er mer rytmisk og energisk og skal være inspirert av australske Tash Sultana samt Bob Marley. Også her sløye gitarer og en bra låt, og jeg elsker jo de lekne trommene – både her og minst luke mye på mange andre av låtene. Men dette er ikke av de låtene på albumet som treffer meg hardest. Luke Elliott bidrar med vokal på «Till Death Do Us Part», og Bendik Brænnes blåsere kan også høres underveis. En sprek låt, som jeg liker særdeles godt.

«If I Write You A Love Song» har jeg allerede nevnt, én av de låtene der jeg synes Benedickte har litt av Randy Crawfords stemme, og der det lukter soul lang vei. Martin Windstads trommer skaper herlig liv. «Worth My While» er omtrent like fin der den hviler tungt på Sveens gitarer og ikke minst David Wallumrøds orgel.

Sterke tekster. Med «Crook Of The Year» snakker vi fort om et av albumets aller største høydepunkt. Inderlig vokal fra Benedicte er kanskje den aller viktigste ingrediensen på denne flotte soulinspirerte låten. Men du verden som orgelet og Knut Reiersruds gitar bidrar til stemningen! Tittelen på låten er en sterk beskjed, og Benedicte vet råd:

«I ain’t gonna break
I ain’t gonna bend
I’m just gonna let it rain on me for a while»

Ja, jeg skriver Benedicte, selv om det ikke er noen selvfølge at låten er selvbiografisk. Benedicte selv forteller at dette albumet er hennes mest personlige så langt. Men uansett; jeg mener det i stor grad må være opp til lytterne hvordan vi absorberer sangene. Benedicte har sendt dem ut, og har på den måten gitt fra seg mye av kontrollen, nå er det opp til oss å finne vår mening i låtene.

Jeg skal ikke plage dere med mange ord om den fengende og litt spretne tittellåten, «Raging River», en låt jeg tar meg selv i å synge med på, og ja, digge om en gubbe kan skrive slikt. En svært sterk tekst, så jeg må bruke noen av Benedictes egne ord:

Where were you when I was trembling
Shaking like a leaf
Right to the bone you turned to stone
Left me downstream alone»

Av årets fineste låter. Men flere egne ord må jeg bruke på «Someday Soon». Benedicte har nemlig plassert det som kan være albumets aller fineste låt helt til slutt, «Someday Soon». Låten begynner med noen sterke toner fra pianoet. Benedictes rolige, men samtidig insisterende vokal sammen med en gråtende steelgitar fra Tore Blestrud får frem gåsehuden om du er i den rette stemningen. Og om Benedicte sliter med selvtilliten, lover hun at hun skal reise seg.

«I don’t believe, I don’t believe in what I do
I don’t believe, I don’t believe in myself like I did before you
I used to think it was you who hung the moon
But I’m gonna break free someday soon
Someday soon»

Og som Benedicte har reist seg! Mange hører ikke på tekstene når de hører musikk. Om du ikke får med deg teksten på «Someday Soon», tror jeg likevel du får med deg det viktigste; følelsen og stemningen Benedicte formidler slik at budskapet går inn bakveien. Så integrert er teksten med det øvrige på denne låten.

Jevnt, og godt! Skal jeg oppsummere? Det er vel ganske unødvendig å skrive at dette er noe elskere av norsk americana må høre. Og synes du at norsk americana av og til kan ha litt for få skarpe kanter, kan du fort finne en favoritt i Benedictes album.

Da jeg var ferdig med å skrive, bare måtte jeg høre plata en gang til. Og enda én. Bill Callahans nye album må vente litt til. Godt utført Benedicte, takk for at du ikke ga opp, «Someday Soon» må være nå!

Foto: Christine Engstad

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

En tanke om “Når musikken flyr fritt

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: