The Sadies – Colder Streams (album 2022)
Tvangstanker. Jeg hadde lenge tenkt å skrive om det Torontobaserte bandet The Sadies’ nyeste plate Colder Streams. Men etterhvert som mer høyrøstede bergensere og journalister nordaførr hadde gitt sin hyllest, føltes det ganske unødvendig. Etter å ha fått et par spørsmål om hvorfor The Sadies ikke var på min 30 album store liste over internasjonale album i 2022, dukket spøkelset opp igjen. Grunnen til at The Sadies ikke var på lista var nok tvangstanker. Noen må eie platene de har på slike lister, jeg måtte ha skrevet om dem. Mens jeg forsøker å kvitte meg med disse tvangstankene min, skal jeg samtidig fyre litt opp under dem, ved å nettopp skrive noen ord om plata!
Ekkokammer? Da jeg var i gang med å skrive, dukket det på samme tidspunkt opp flere årsbestelister i facebook-feeden min med The Sadies på klar førsteplass. Jeg var i ferd med å gi opp. Men skulle jeg virkelig la det gå utover The Sadies at de kan synes noe overvurdert i mitt lille ekkokammer? The Sadies har hengivne fans som har fulgt dem tett, og når de får en slik, kanskje litt overraskende gavepakke, er det ikke rart at det tar litt av. Litt overbærenhet må jeg kunne tillate meg en tung, tåkefull førjulsmorgen.
Trist bakteppe. Bakteppet for albumet er nemlig trist. I februar i år døde vokalist og gitarist Dallas Good, nesten 30 år etter at han stiftet gruppen The Sadies sammen med broren Travis. Dødsfallet hadde sammenheng med hjertelidelse og korona. Dallas ble 48 år gammel. Da The Sadies slapp albumet Colder Streams, hadde det vært ferdig innspilt i rundt ett år. Dallas hadde skrevet et lenger essay der han noe ironisk gir uttrykk for hvor bra han synes plata er. «By far, the best record that has ever been made by anyone. Ever.» Joda, dette er ei bra plate!
Psykedelisk americana. Andre har beskrevet musikken deres som en sammensmelting av country, folk, garasjerock og psychedelica, ofte i én og samme sang. Gjerne for meg! Albumet begynner bra med «Stop And Start». Litt svevende gitar og ditto vokal. Bandet har mye harmonisang, uten at de vokalmessig når helt opp på Simon & Garfunkel-nivå, for å si det forsiktig. Det er nok heller ikke meningen.
Gode tekster, rockere og ballader. Albumet tar seg videre solid opp med to av albumets beste låter, «Message To Belial» og den enda bedre «More Alone». To rolige låter, der gitarene spinner rundt to fine melodier, ja gitarene på «All Alone» og flere andre låter har nesten litt Buffalo Springfield- gitarer over seg. Tematisk tror jeg «All Alone» handler om eksistensiell ensomhet – ikke minst i møte med døden – selv om man er omgitt av de nærmeste. Den mer rocka «No One’s Listening» har en tekst i samme landskap. I det hele tatt er det lov å ha et halvt øye på tekstene når man absorberer denne musikken.
Albumet har en fin balanse mellom fine rocka låter som rocka «So Far For So Few» og den pene «All The Good». Jeg blir bare mer og mer glad i gitarene. Joda, jeg burde hatt plata på øverste del av lista mi. Jeg forstår entusiasmen. Jeg kryper gjerne til korset, prestisjen får jeg kjempe for en annen gang!
End Credits. Etter en drøy halvtime er det over. Hele bandet står oppgitt som ansvarlige for låtene. Det gjelder også avslutningen, instrumentalen «End Credits». Så får vi håpe at bandet fortsetter å gi ut plater selv etter Dallas Goods død.
Gubberock 