Mørkt nok til å se stjernene

Mary Gauthier – Dark Enough To See The Stars (album 2022)

Bilde: Alexa Kinigopoulos
«Dark enough to see the stars dark enough to see the light
In an ocean black and deep, in middle of the night
As I hold on to your love, like those lights from up above
I have drifted out so far, it's dark enough to see the stars»

Marys stemme, Danny Mitchells piano og Fats Kaplins klagende pedal steel. Den flotten tittellåten, «Dark Enough To See The Stars», på det nye albumet til amerikanske folkartisten Mary Gauthier går rett i kjernen av hva hennes nye album handler om; kjærligheten til partneren Jaimee Harris og sorgen over bortgangen til venner og mentorer som John Prine, David Olney, Nanci Griffith og det jeg tror er en mindre kjent venn, Betsy. Sorgen er der, men jeg ser for meg at stjernene som lyser opp er Jaimee og minnene om vennene og hva de har betydd.

«It occurred to me while working on the title track that love didn’t die with them. That was a gift that was given to me that I get to keep.»

–Mary Gauthier på hennes hjemmeside

Selv ser jeg til og med for meg at vennene – ikke bare minnene – er selve stjernene. Selv om jeg i tidligere intervjuer med Mary har fått inntrykk av at hun er en lite religiøs person, hviler det likevel en åndelig dimensjon over mange av tekstene, i det minste som metaforer, men kanskje også med et håp om å treffe avdøde venner igjen. Dette er ikke et trist album, men et album som gir en sjelden ro å lytte til.

Mary Gauthier ble adoptert bort som ettåring og rømte hjemmefra som femtenåring. Deretter tilbrakte hun flere år av sitt liv med rusmisbruk og fengselsopphold før hun kom seg ut av dette da hun nærmet seg 30 år. I dag er hun blitt 60 år og har nå i rundt 25 år hatt en karriere som musiker med en rekke kritikkerroste album der hun synger om sine dyrekjøpte erfaringer. Ikke bare sine egne erfaringer; i 2018 ga hun ut det sterke og Grammynominerte albumet «Rifles & Rosary Beads» der låtene var skrevet sammen med krigsveteraner og deres familie. På «Dark Enough To See The Stars» er det igjen eget liv som danner utgangspunkt for tekstene.

Vil du ha mer bakgrunn om Mary Gauthier, kan du i første omgang lese omtalen av Mary Gauthiers flotte selvbiografi «Saved by a Song» (2021) her på Gubberock. Etter den omtalen er det også en spilleliste med noen av hennes flotte låter som «I Drink», «Karla Faye», «Mercy Now», «Drag Queen And Limousines», «Goodbye», «Brothers» og mange flere. Under følger mer om det nye albumet.

Mary Gauthier og Ben Glover på Pokalen i Oslo i 2014. Tre av låtene på albumet er skrevet i samarbeid mellom disse to.

Bidragsytere. På Marys nye album, «Dark Enough To See The Stars» har hun, som på «Rifles & Rosary Beads», fått med seg Neilson Hubbard som produsent. Det er ikke noe dumt valg. Det første jeg bet meg merke i med plata er hvor flott den høres ut! Mange av låtene åpner med Danny Mitchells piano, og selv om Mitchells orgel (kanskje spiller han keyboard, men for meg høres det vekselvis ut som piano og orgel) og flere instrumenter ofte kommer til, er mange av låtene sterkt preget av piano.

Men selvfølgelig er Gauthiers og hennes partner, Jaimee Harris’, akustiske gitarer høyest tilstedeværende, særlig er de fremtredende på de siste låtene kanskje, og låtene er i tillegg krydret vekselvis med Juan Slorzanos elektriske gitar, Fats Kaplins pedal steel og strykere og mere til! Hubbard tar hånd om trommene, og Michael Rinne spiller bass på alle låtene. De fleste av låtene har Mary Gauthier skrevet sammen med andre, og på bidragslista står folk som Ben Glover, Jaimee Harris, Darden Smith, Peter Case og Beth Nielsen Chapman med flere.

Kjærlighetssangene. Plata begynner med tre kjærlighetssanger rettet mot partneren Jaimee. Første låten «Fall Apart» handler om en verden som går av hengslene, men at Mary selv omsider har funnet roen. Fin og positiv låt. «Amsterdam» er skrevet sammen med Jaimee og tar utgangspunkt i at de to pga. et kansellert fly havnet i en av Marys favorittbyer i tre dager under pandemien. Jeg liker veldig godt versene og den elektriske gitaren, men jeg sliter med refrenget. «Thank God For You» høres ut som en glad gospellåt, ikke bare tittelen, men også det svingende pianoet og orgelet. Jeg liker også måten Mary synger på på denne sangen. Jeg har av og til tenkt at «Thank God For You» kunne passet som en avslutningslåt på albumet, som en positiv oppsummering, men ser at det da ville vært vanskelig å plassere sistelåta. Så det er bedre å la Mary stå for kunsten, så kan jeg stå på sidelinja og kommentere.

Mørkere, men langt fra depressivt. Fine åpningslåter, men plata blir bedre og tekstene mer interessante heretter! Det er fra fjerde låt og utover det virkelig blir mørkt nok til å få øye på stjernene. På flere av låtene er Jaimee fortsatt med oss, som en lysende stjerne. På «How Could You Be Gone» skrues tempoet ned, og der blir tempoet stort sett på resten av plata. Mary har mot til å bruke lang tid på mange av stavelsene – kanskje litt i overkant lang tid – når hun synger om begravelsen til en venn. Michele Gazich bidrar med strykere. En vakker låt, også denne skrevet sammen med Jaimee. Nydelig sakral bakgrunnsvokal fra Allison Moorer. «Where Are You» er omtrent like fin og like saktegående. Nydelig piano!

Side to av mitt vinyleksemplar åpner med den allerede omtalte tittellåten før enda en favoritt, «The Meadow». Med tanke på tittelen på albumet og betydningen Mary selv gir den, gir følgende setning ekstra mening: «Won’t you meet me in the meadow, we could look up at the stars». Flott melodi. Jeg elsker Fats Kaplans gråtende pedal steel!

På de neste to låtene tar Mary frem munnspillet. «Truckers And Troubadours» er skrevet sammen med Darden Smith og Paul Marhoefer:

«Paul said that when Darden and I get together and start talking,” says Gauthier, “we sound like two truck drivers.»

Jeg har litt problemer med å plassere hvor teksten passer inn i landskapet, men tror nøkkelen kan ligge i åpningslinjen: «Truckers and troubadours, black coffee and metaphors». Det handler om å være på vei. Livet byr på glede og sorg over det tapte. Men vi og livet må fortsette. «About Time» vender igjen tilbake til kjærligheten til Jaimee, tror jeg. Fine instrumentalpartier, med munnspill ikke minst, men den er neppe av de aller beste låtene på albumet. Det er likevel noe med låten som gjør at Mary fanger oppmerksomheten. Helt til slutt må «Till I See You Again» være en hilsen til venner som har dødd før henne:

«May you lay down your struggle beneath a silver sky
May a summer rain inside your dreams sing a lullaby
May there be no more struggle, no more pain
May you sleep inside the stillness of the night till I see you again»

En nydelig sang, veldig fint gitararbeid. og ikke minst – for en tekst! Lyset slipper rett som det er inn også på albumets siste låter.

Mange har skrevet om kjærlighet, sorg og savn. Og gode minner. Mary Gauthier gjør det på sin måte, og takk for det! Dette er ei plate som passer for ettertanke og mørke høstkvelder når det også bokstavelig talt er mørkt nok til å se stjernene. Men fire års ventetid på ny plate fra Mary Gauthier er nok, og vi kan jo også ta den fram til høsten igjen. Etter bare noen dager synes jeg det er vanskelig å rangere den blant Marys øvrige produksjon. Det er da heller ikke nødvendig. Det jeg vet er at dette er et nytt flott tilskudd! 8,5/10.

Bilde: Alexa Kinigopoulos

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

En tanke om “Mørkt nok til å se stjernene

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: