Med hjertet på rett sted

Trond Helge Johnsen – Dans på nevroser (album 2022)

Foto: Kristoffer H. Skogheim

Det er vanskelig ikke å bli grepet av tekstene på Trond Helge Johnsens nye plate, «Dans på nevroser». Albumet følger opp den fine platedebuten fra 2020, «Under huden», og Trond Helge Johnsen deler generøst av seg selv med flere sterke historier fra et levd liv i nær kontakt med rennesteinen. «Det er mange stjerner i rennesteinen i natt», som Ole Paus sang. Trond Helge ble nemlig tidlig introdusert til et liv preget av festing i ungdommen i Bergen og endte allerede som 14-åring opp på Rostad Ungdomsheim i Inderøy.

De to første låtene er streite rockere i god Bruce Springsteen-tradisjon. Dette er låter som passer bedre til en rusletur enn til sofaen, som jeg pleier å si. Det er på mange måter også et klassisk rockeband som bakcer Johnsen på disse sterke låtene. Trond Helge har laget alle låtene, synger og spiller gitar. Han får god hjelp av Steinar Krokstad på trommer, Kyrre Sætran på bass, Jo Ranheim og Skjalg Raaen på gitarer og Christian Nystrøm på tangenter. Et aldri så lite E Street Band, der altså. Jo Ranheim har også produsent, og han har bidratt til et fint avstemt, men ikke overlesset lydbilde, der Trond Helges stemme får stå i sentrum. Jeanette Paulsen og Ranheim korer. På én av de seinere rockerne på albumet, «Spanske ryttere», synes jeg at jeg hører spor av Supertramp-koring!

Albumets første låt, «Bønn fra gaten», handler om å løsrive seg fra trangen til dop, slik jeg oppfatter det. Tittellåten, «Danser på nevroser» handler om nettopp det, kampen mot tvangstanker. Kanskje har vi ikke samme erfaringer som Trond Helge, men det kan likevel være elementer å kjenne seg igjen i , i det minste ha empati med. To fine åpningslåter der, altså, mens tredje låt, nydelige «Emilie» er ett av platas absolutte høydepunkt. Emilie» hans 17-årige venninne som led en tragisk skjebne og tidlig død:

«Eg ser navnet ditt i brostein, i alle smauene som e
Der noen fant tilbake, fant du aldri fred»

Et annet høydepunkt er nok en vár låt, duetten med Ida Jenshus, «Slitne roser». Som «Emilie» nydelig, men denne gangen en optimistisk kjærlighetssang med metaforer som balanserer helt på kanten, og de føles likevel helt riktige! Og her ligger også mye av styrken i tekstene. De er sterke, vil mye, men holder igjen slik at det ikke blir for mye. På tilsvarende måte er låtene varierte innenfor sine rammer, men de bikker aldri over. Resultatet blir en fin helhet.

Flere sanger har er tempo som ligger et sted mellom åpningslåtene og «Emilie» og «Slitne Roser». Tangendrevne «Jagende indre» med fine gitarpartier er et strålende eksempel på slike. Igjen en tekst som berører: «Jeg kan sitte her hele natten, om det gir deg ro». Ofte er det kanskje nok; noen som ser og forstår oss?

«Skulle sett det før» er nok en fin kjærlighetssang, en sang med rynker, men masse godhet.

Dette har blitt ei veldig fin og viktig plate. Nei, dette er ikke ei plate jeg spiller flere ganger etter hverandre. Dette er mer ei plate som synker inn, og der inntrykkene må bli der inne ei stund, før jeg er klar for mer. Ta det som en anbefaling med arr og sår som plata selv! Det er mange måter å være vakker på. Vi trenger slike rapporter og påminnelser fra levd liv. Gode ord å ta med seg til slutt:

«Og så preiker du litt om livet
å det du husker fra gammalt av
Du kommer tidsnok til andre siden
så husk og lev hver eneste dag»
Foto: Kristoffer H. Skogheim

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: