Førsteklasses Leonard Cohen-hyllest

Here It Is: The Songs Of Leonard Cohen (album 2022)

Det finnes hyllestalbum, og så finnes det hyllestalbum. Dette er av det sistnevnte slaget. Den anerkjente musikeren og produsenten Larry Klein fant seg selv stadig å ville lage coverversjoner av vennen Leonard Cohens låter når han jobbet med andre artister. Han bestemte seg derfor for å lage et hyllestalbum til låtskriveren han setter høyest av alle låtskrivere. Han samlet sammen musikere med tilknyting til jazz samt flere fremragende vokalister. Så: Here it Is: The Songs Of Leonard Cohen. Albumet er blitt særdeles helhetlig og stemningsfylt med mange flotte vokalprestasjoner. Musikerne sender deg inn i en stemning fra første tone, og der blir du. Jeg skulle gjerne hørt Leonard selv synge til disse arrangementene.

Fremragende musikere. Klein har laget hyllestplater før med stort hell, ikke minst et grammyvinnende prosjekt med ex-kona Joni Mitchells låter. På Here It Is er gitaristen Bill Frisell, saksofonisten Immanuel Wilkins, Kevin Hays på piano, Scott Colley på kontrabass og Nate Smith Smith på trommer. Greg Leisz og Larry Golding bidrar også med pedal steel gitar og orgel på enkelte låter. I min verden er både Bill Frisell og Greg Leisz godt kjent, blant annet fra sitt samarbeid med Lucinda Williams.

Det har selvsagt laget mange hyllestplater til Leonard Cohen tidligere. Selv ble jeg introdusert til mange av Leonard Cohens sanger gjennom Jennifier Warnes’ Famous Blue Raincoat i 1987. I 1990-årene fikk vi Cohen på norsk, alternative rock-artister lagde I’m Your Fan og mer mainstream-artister lagde også sin hyllest, Tower Of Song.

For meg er likevel Here It Is kjærkomment. Tekstforfatteren Leonard Cohen er i en egen klasse, helt der på toppen av «Tower Of Song» sammen med Bob Dylan og Townes Van Zandt. Here It Is har imidlertid stort fokus på melodiene, og ikke minst saksofonen og pianoet gir meg en følelse av å sitte på en jazzkafé rundt midnatt og lytte til disse fantastiske låtene. Jeg er kanskje ikke den som lytter mest på jazz, men når den spilles som her, er det bare å gi seg over. Det er to rene instrumentallåter: «Avalanche» med saksofonen til Immanuel Wilkins i sentrum og siste låt, «Bird On A Wire», der gitaristen Bill Frisell gir hovedfarge til låten. Felles for begge sporene er at jeg føler låtene sterkt, og siden jeg er godt kjent med tekstene fra før, også opplever å ha hørt teksten når låten er ferdig:

I have begun to long for you
I who have no greed
I have begun to ask for you
I who have no need
You say you've gone away from me
But I can feel you when you breathe

Evig aktuell. En styrke med dette prosjektet er at det spenner over hele Leonard Cohens karriere. Norah Jones åpner albumet med «Steer Your Way» fra Leonard siste album mens han levde, You Want It Darker (2016), hun synger fremragende. Senere synger Iggy Pop tittellåten fra samme album. Når man hører låtene fra albumet You Want It Darker, kan man trygt slå fast at låtene er aktuelle både med hensyn til at Leonard selv snart skulle dø og tilstanden verden har beveget seg mot de siste årene.

Artister som Peter Gabriel, Iggy Pop og James Taylor bidrar med vokal på hver sin låt. Felles for disse er at de legger seg tett opp til hvordan jeg forestiller meg at Leonard Cohen selv ville fremført dem med mot slutten av livet, alle med dyp røst. Låtene de synger til de flotte arrangementene passer prosjektet bra, men i motsetning til andre låter på albumet bidrar ikke vokalen i seg selv i vesentlig grad til at man ser låtene fra andre vinkler.

Mavis Staples briljerer. Gregory Porter og Sarah McLachlan gjør stråelende versjoner av henholdsvis «Suzanne» og «Hallelujah», men for meg kommer høydepunktene som et hat-trick helt mot slutten av albumet. Først ute av disse er Mavis Staples som kanskje står for albumets største vokalprestasjon på bønnen «If It Be You Will». Snakk om å løfte en låt!

Nancy. Så kommer en av de aller mest følelsesladede og sterke låter jeg kan tenke meg. «Seems So Long Ago, Nancy», sunget av David Gray. Det er en sang jeg kan sette på repeat mange ganger. Nancy var en promiskuøs ung dame og psykiatrisk pasient som begikk selvmord i en alder av 21 år. Slik jeg opplever teksten – den er litt gåtefull – funderer Leonard på hva han og omgangskretsen kunne gjort for å redde henne:

We told her she was beautiful
We told her she was free
But none of us would meet her in
The House of Mystery

Hør den følsomme sangen, den dype kontrabassen og den gråtende saksofonen – ja, orgel, pedal steel og gitar også – alle maner frem de blå tonene som gjør låten til noe helt spesielt også på dette albumet. Kan det gjøres bedre? Les gjerne denne teksten nevøen til Nancy har skrevet om Nancy og låten til Leonard Cohen.

Før vi får «Bird On A Wire» som instrumental tilnaluty, kommer en annen Leonard Cohen-låt jeg setter ekstra høyt, «Famous Blue Raincoat». Selv mente Leonard at han ikke hadde fått låten helt til, det var noe uforløst over den. For meg slutter denne sangen om et trekantdrama aldri å fascinere. Bildene Leonard tegner er sterke også når de kommer i Nathaniel Rateliffs versjon:

Ah, the last time we saw you you looked so much older
Your famous blue raincoat was torn at the shoulder
You'd been to the station to meet every train, and
You came home without Lili Marlene

Av de store coverplatene. Jeg lytter som regel lite på coverplater. Men det finnes unntak. Here It Is: The Songs Of Leonard Cohen er i min bevissthet helt der oppe med This One’s From Him: A Tribute To Guy Clark og årets Sanger jeg lærte av Jokke med Trond Granlund.