John Fullbright er endelig tilbake

John Fullbright – The Liar (album 2022)

«What’s so bad about happy», spurte John Fullbright fra Oklahoma i åpningslåten på sitt forrige soloalbum, Songs (2014). En låt som blant annet handlet om å skrive låter. Han ser ikke direkte lystelig ut på pressebildene som følger hans første album på åtte år, The Liar. Og musikken, eller nærmere bestemt pianoet, er noe Fullbright finner glede i når livet er litt vanskelig. The Liar åpner med en slektning av låten «Happy» på Songs, den glimrende «Bearden 1645», en låt som nettopp handler om å finne glede i pianoet:

«Everybody needs something they can cling to
A place for happiness to bring you
I got a piano I can sing to.»

I tillegg til Fullbrights svært sjelfulle og fleksible stemme og piano bidrar han selv også med en rekke andre instrumenter. Nå er ikke The Liar kun Fullbrights prosjekt, noe Fullbright selv understreker. Bandet, som blant annet består av Jesse Aycock, Aaron Boehler, Paul Wilkes, Stephen Lee og Paddy Ryan, bidrar blant annet med trommer, bass og en rekke ulike gitarer. Musikalsk får vi pianoballader med John Fullbright alene, samt fullt bandutløp – gjerne i samme låt som på nevnte «Bearden 1645». Både fele og steelgitar på enkeltlåter bidrar til at albumet fremstår som variert uten å være sprikende.

Religion. I 2012 og 2014 ga Fullbright ut sine til nå to eneste studioalbum, så ble det stille på solofronten. Aller best likte jeg From The Ground Up (2012) med låter som «Gawd Above», «I Only Pray At Night» og «Satan And St. Paul», sanger som var påvirket av hans forhold til Gud:

I don’t pray, and I don’t hang my philosophical hat on the idea of God. But I was raised with it and had to get away from it.

Også på The Liar er det låter som dveler ved religion. På tittelsporet prater Fullbright med Gud igjen, og uttaler «God, grant me whiskey, and I promise I’ll be good». Platas aller sterkeste låt er nakne «Stars». På denne låten er det kun Fullbright med piano. Her henter han styrke fra innerst i sjelen der han synger om å se tomhet og så seinere om å se Gud når han ser opp mot stjernene.

Av favorittlåter på albumet må jeg også nevne «Paranoid Heart» og «Poster Child», låter der Fullbrights stemme virkelig får briljere. Jeg er også svak for den rytmiske og tragikomiske «Social Skills», om å håndtere sosial angst gjennom alkoholmedisinering.

De som har fulgt Fullbrigh vil også merke seg at to av låtene var med på et livealbum fra 2009, nemlig countrylåten «Blameless» og den litt Eaglesaktige «Unlocked Doors». Her er de videreutviklet, og begge fremstår i fine versjoner.

Samlet sett er dette blitt et veldig fint album over 12 låter. Gode og varierte låter innenfor et singer/songwriter-konsept. Ikke la det gå åtte år til neste soloalbum. Ryktene vil ha det til at John Fullbright leverte en magisk konsert i Oslo for noen år siden, og det vil vi også gjerne ha en gjentakelse av!