Les om internasjonale favoritter her.
Årets beste norske plater i 2022? Nei, mine favoritter blant norske album, helt subjektivt. Jeg har skrevet om mange norske album i år. Kanskje i overkant mange, ambisjonen er stadig å øke kvaliteten på skrivingen og senke kvantiteten. Men at jeg har skrevet om mange album, innebærer også at noen av dem ikke kommer med på ei topp 20-liste, ei liste som også kunne inkludert Vegard Hertzberg og Kåre Indrehus.
Redaksjonen har bestått av Dr. Jekyll og Mr. Hyde. De har brukt desember til å høre gjennom platene på lista minst én gang hver. De har vært rykende uenige, men har nå samlet seg om en liste begge kan stå inne for. Jeg tror topp 5 måtte vært inne på topp 10 uansett dag, og topp 3 på topp 5. Samtidig; platene på de siste platene er svært bra, og fortjener din oppmerksomhet!
Mye fin musikk! Sanger fra topp 20 og flere norske sanger fra 2022 er samlet på en egen spilleliste nederst i saken. Da gyver vi løs!
1. Trond Granlund – Sanger jeg lærte av Jokke
Kan jeg ha et coveralbum på topp? Ingen regel uten unntak. Dette er sanger som betyr mye. Dette er versjoner som betyr minst like mye! Trond Granlunds plate med lavmælte, inderlige versjoner av Joachim Nielsens låter kunne knapt vært gjort bedre. Om Jokke hadde levd i dag, forestiller jeg meg at han noen ganger kunne ha gjort sangene nettopp slik Trond Granlund fremfører dem her. Den norske plata fra 2022 jeg er aller mest glad i. En særdeles fin konsert på Olsen På Bryn gjør Granlund til min favoritt blant norske artister i 2022. Det hadde jeg nok ikke tenkt om denne popstjernen fra 40 år tilbake!
2. Krissy Mary – Feme Sole
Krissy Mary lager umiddelbart bilder i hodet mitt når jeg setter på hennes nye album, solodebuten Feme Sole. Jeg ser tåke, skumring, alver og troll. Jeg beveger meg også ut på klipper, og ser ut over havet. Jeg lar meg forføre av Krissys tidløse og svært avanserte stemmebruk. Et album som er perfekt for tidlige morgener og seine kvelder ved peisen. Lytt og bli beriket. La albumet hjelpe deg til å finne den gode roen.
3. Rebekka Lundstrøm – Silent Storms
Jeg kan skryte av at jeg var tidlig ute med å skrive om Rebekka Lundstrøms debutalbum Carousel selv om jeg var langtfra først. Med Silent Storms har Rebekka Lundstrøm laget nok en plate basert på egne erfaringer, men med tematikk som vi alle kan kjenne oss igjen i, i større eller mindre grad. Hun gir mye av seg selv, hun gjør en forskjell. Instrumentering og produksjon er utsøkt. Låtene er i eliteserien, og totalinntrykket jeg sitter igjen med kan måle seg mot Carousel, kanskje er Silent Storms til og med enda mer slitesterkt.
4. Verdsmannen Thorbjørnsen – Livsvitne
Verdsmannen Thorbjørnsen fra Sogn må få et stort publikum! Livsvitne er blitt ei svært engasjerende og variert plate. Albumet bør appellere til mange. Det har særdeles fengende låter. Men mer enn det; samtidig er det passe doser råskap i vokal og ukonvensjonell bruk av instrumenter, ikke ulikt forbildet Tom Waits. Tekstene er meningsfulle og gode, og på den flotte låten «Lenger ut» synes jeg også jeg hører litt Stein Torleif Bjella i tekst – og også musikk når Bjella er på sitt mest utagerende.
5. Tommy Tokyo (selvtitulert)
I mars i år døde Tommy Tokyo (Tommy Lorange Ottosen) 50 år gammel i påvente av en lungetransplantasjon. Omtrent samtidig var hans siste plate ferdigmikset av Kai Andersen. Det selvtitulerte dobbeltalbumet er blitt et verdig punktum. Ikke alle låtene på albumet er like sterke, og kanskje ville de vært enda bedre om de var kortet ned litt. Men jeg tar ikke på meg den jobben, selv om jeg har noen kuttkandidater. Det er noe som heter å kaste barnet ut med badevannet. Musikk handler ikke om det perfekte for meg, men mye om det udefinerbare, og det har albumet i fullt monn. På Tommys album bidrar tekstene til at låtene aldri blir dårligere enn interessante. Er du klar for et litt krevende, men også givende album, bør du gi Tommy Tokyos siste album en sjanse.
6. Benedicte Brænden – Raging River
Av stjernene som lyser på den norske americanahimnelen, er Benedicte Brænden av de mest rocka. Albumet Raging River åpner med en litt skitten bluesrocker, «The Last Place Satan Slept», skrevet sammen med Martin Hagfors. Jeg har dårlig samvittighet for ikke å finne plass til Benedicte enda høyere på lista. Jeg kompenserer med å gi henne som eneste artist to låter på spillelisten over årets beste norske sanger; så bra er «Crook Of The Year» og «Someday Soon».
7. Dig Deeper – Easy Where The Days (Before I Met You)
Det er noe lett og uanstrengt over flere av låtene på Dig Deepers album av året. Og det føler jeg også er holdningen til bandet. Det har knapt kommet et mer fengende album i år. Herlige, både støyende og sofistikerte gitarer. Helt til slutt på albumet roer de ned med den akustiske og nakne «That Wasn’t Saying Goodbye» der Louien bidrar med fantastisk vokal. Et verdig punktum på et høydepunkt i det norske plateåret 2022.
8. Roy Lønhøiden – Fra hånd til munn
Ofte lar jeg plater ligge en stund når jeg har publisert en artikkel om dem. Jeg gjør meg mentalt litt ferdig med dem etter å ha gravd meg ned med dem en stund. Med Roy Lønhøidens nye plate har det vært litt motsatt. Jeg må stadig bare høre den en gang til. Lydbildet med blant annet Tore Blestruds gitarer og Elin Moen Rustens koring. Men ikke minst Roys stemme, melodier og historier. Du kan lese mer om plata her, men legg gjerne til litt superlativer mens du leser! Denne plata føles allerede som – litt pompøst kanskje – en del av meg. Favorittlåt nå? Kanskje «Vinden ved Varalden». Så er det noe med den innledende og avsluttende instrumentalen som lager en ring av det hele.
9. Erlend Ropstad – Gleden & Sorgen
Erlend Ropstad skaper på albumet Gleden & Sorgen dynamikk mellom rockere med ganske støyende gitarer og de vare balladene og låter midt imellom. Sammenliknet med sist, får nok likevel gitarene mindre plass, og helheten litt mindre rocka. Denne gangen bidrar synther til er mer atmosfærisk lydbilde på enkeltlåter. Både tekster og melodier holder på interessen hele albumet gjennom og inviterer til gjentatt lytting.
10. Ingvild Flottorp – I Just Wanna Know It All
Det som er helt sikkert er at jeg tok feil da jeg i første omgang også la bort årets album, I Just Wanna Know It All. Heldigvis reddet jeg meg inn igjen da jeg på T-banen fant ut at jeg tar en runde til. Og enda én. Så var jeg der. Hvor var jeg? Jo, der at jeg kan fortelle deg at i mitt hode er dette tretten strålende og melodisterke sanger som virkelig fenger, nær alle som én. Det hele høres så vanvittig lett og uanstrengt ut, som om det ikke har kostet noe å trille ut disse låtene.
11. Eigil Berg – Skygge og sol
Eigil Bergs stemme har nå litt til felles med den til en av hans samarbeidspartnere, Trond Granlund. Trond Granlund har tidligere i år levert et veldig flott album med låter skrevet av Joackim Nielsen (Jokke). Nå svarer Eigil med et album vi kan ha glede av lenge. Litt ekstra stas når gamle helter er relevante og leverer så til de grader!
12. Muzzlewhite – Misery Square
For meg er Misery Square en stemning like mye som en samling låter. En stemning som av og til blir røsket opp av Terje Barnholdts utforskende og drivende gitarer. Men skal jeg likevel peke på enkeltlåter utover Zevons «Bad Karma», tittellåten og den eldre «Seriously Kidding», må bli «Wolves At The Door», en låt som virkelig tar tak i deg. «Slow Decent», «The Wrong Horse» og tøffe «»Black Car Waiting» er andre eksempler på låter som biter seg fast. Og da har jeg allerede nevnt over halvparten av låtene! En veldig god og til tider suggererende utgivelse.
13. Haakon Ellingsen – Cloudberry Tales
Dette er ei flott pop-plate med passe doser innbydelse til flere runder under første lytting, så kan man nyte de mer spissfindige sidene ved melodiene og tekstene litt etter litt. Jeg holder særlig fast på Ron Sexsmith, Beach Boys og Nick Drake som referanser, med et snev av George Harrisons mer eksotiske innflytelse på The Beatles på toppen av det hele. Kanskje tar Ellingsen mye fra disse og blander det med egen meloditeft og sans for bruk av for meg litt originale instrumenter, og gjør dette til noe eget. Jeg skal være ydmyk nok til ikke å utrope dette til årets norske pop-plate – til det har jeg satt meg inn i for få – men det kan da ikke være så langt unna.
14. Unnveig Aas – Phases
Unnveig har gitt ut et jevnt og sterkt album i år. Stemmen hennes har særpreg, og hun bruker den kanskje enda bedre enn på tidligere album. Låtene og tematikken i tekstene gir albumet en helhet samtidig som låtene og produksjonen er tilstrekkelig variert til å holde på oppmerksomheten. Melodiene er gode; fine overganger og refrengene er fengende. Jeg tror det var et godt grep å dra til Trondheim for å få bistand av Pål Brekkås, Ida Jenshus med flere. Ja, Phases er imponerende, og må være Unnveig Aas’ klart beste album så langt!
15. Jonas Brekke – Tomorrow’s Avenue
Låten «The Story Of John Doe», nummer seks av åtte på Jonas Brekkes nye album Tomorrow’s Avenue, starter med disse ordene, Jonas’ sjelfulle vokal og en forsiktig kassegitar. Låten tiltar gradvis i intensitet når orgelet kommer inn og etter hvert full band og en gitarsolo, mens historien om en bekjent av Jonas som forsvant altfor tidlig utspiller seg. John Doe brukes som et navn for de vi ikke kjenner navnet til. Og låten handler om en stillferdig, anonym og nær venneløs gutt: «Nobody knew his name». Sterk låt og historie!
Les om resten av det fine albumet her.
16. Jack Stillwater – Dusk
Jack Stillwaters nye album heter Dusk (skumring), men følelsen albumet skaper hos meg er nok nærmere midnatt for å sitere tittelen på midtsporet og albumets aller flotteste låt, «Closer To Midnight». Låten «Closer To The Midnight» står utmerket på egen hånd, men helheten den inngår spiller i bidrar til å løfte den noen hakk. Det spiller i og for seg ingen rolle hvilke instrumenter som maner frem bildene av mørke gater i storbyer og grensebyer, kroer og barer, westernfilmer og rastløse landeveier.
17. Trond Helge Johnsen – Dans på nevroser
Trond Helge Johnsens album nummer to, Dans på nevroser, har blitt ei veldig fin og viktig plate med ingredienser fra heartlandrock ala Bruce Springsteen og Tom Petty. Dette er ikke ei plate jeg spiller flere ganger etter hverandre. Dette er mer ei plate som synker inn, og der inntrykkene må bli der inne ei stund, før jeg er klar for mer. Ta det som en anbefaling med arr og sår som plata selv! Det er mange måter å være vakker på. Vi trenger slike rapporter og påminnelser fra levd liv.
18. Kristian Kaupang – Sorry, Tom
Hvor innholdsmettet tekstene enn måtte være, tror jeg det må være riktig å si at det samme gjelder for musikken. Kristian har fått med seg et kobbel av musikere som spiller på gitarer, trommer, blåsere med mere til. En ikke helt ukjent Bendik Brænne bidrar med saksofon. Visepop kaller noen dette. I dag kunne jeg ikke bry meg mindre om sjanger. Hør låt nummer to, «Spol tilbake». Plutselig tar låten en herlig lang utflukt til det jeg tror er en annen låt. Tankene mine har for lengst vandret av sted i det etter hvert dramatiske instrumentalpartiet, før jeg med fornyet styrke sendes tilbake: «festen er over, gjestene har gått, ingen kommer for å bli».
19. Stensland – Dark Valley Blues
Sangene er mørke på årets album fra Stensland, Dark Valley Blues. Selv beskriver Ole Johnny Stensland plata som en reise i skyggenes dal; en mental tilstand, eller ytre omgivelser en ønsker seg vekk fra. Flere av tekstene kan tenkes å gi en beskrivelse av hvordan psykisk sykdom kan oppstå eller arte seg. Andre ganger er det kanskje mer levd liv som gir sår og arr som vi alle må håndtere på ulike vis. Viktig, og til dels krevende, så noen ganger er det kanskje nok å la seg fange av låtene, stemningen og musiseringen? Stenslands mørke, uttrykksfulle og til dels spøkelsesaktige stemme gjør mye for stemningen på albumet.
20. Baardsen – Itteklang
Halvtimen går nesten for fort i selskap med Baardsens nye album. Meningsfylte og gode tekster, mange fine melodier og en flott og spennende produksjon. Ei plate som roper på flere gjenhør! 20. plass er ikke sisteplass!
20. Paal Flaata – New Green Grass Will Grow
På det nye albumet, New Green Gras Will Grow, har Paal Flaata igjen lykkes med å lage et vakkert melankolsk album sammen med sin medprodusent og trofaste medspiller Gøran Grini. Med seg har de multiinstrumentalisten Frdddy Holm og trommeslageren Glenn Vidar Solheim. Albumet er nokså trist – noe som kler Paals stemme – og Paal forteller i presseskrivet at albumet nok er preget av både koronatiden og hendelser i eget og Gørans liv. Paal er flink til å trekke fram artister jeg setter pris på. Mange har sunget Randy Newmans «I Think It’s Going To Rain Today». Paal gjør en fin versjon. Enda bedre gjør han dog Gretchen Peters’ strålende «Jubilee» helt til slutt. Og om albumet er trist, så er kanskje denne låten om døden, den tristeste av dem alle, selv om den også har noe forsonende over seg. En perfekt avslutningslåt! Og albumet er en fin avslutning på denne lista, og plasseringen bekrefter at det er trangt mellom toppen og bunnen av lista i år.
Gubberock 
2 kommentarer om “Favoritter blant norske album 2022”