Verdensmester i selvironi

Loudon Wainwright III – Lifetime Achievment (album 2022)

Da Loudon Wainwright III i 1999 ga ut ei plate med nidviser om andre mennesker, «Social Studies», hadde han gjort seg vel fortjent til det. I flere tiår allerede hadde han nemlig gitt oss skråblikk om sin egen utilstrekkelighet enten det var som far, partner eller på andre av livets områder. Vi ble på mange måter kjent med barna Martha, Rufus og Lucy lenge før de valgte et liv i offentligheten selv gjennom låter som «Rufus Is A Tit Man», «Me And All The Other Mothers» og «Hitting You». På fine «Grown Man» (1995) (Jeg har en signert utgave etter konsert på Cruise Cafe i Oslo) sang Martha og Loudon duetten «Father/Daughter Dialogue»:

«Dearest Daddy, try as you might
You sing of my mother and me
Somewhat sentimentally
You sing of a father and son
When all you do from him is run
You like to think that things are okay
By singing things ythat you should say
Dearest Daddy with your songs
Do you hope to right your wrongs»

«History»

Jeg ble kjent med Loudon kanskje gjennom hans aller beste album, «History» (1992). Deretter kjøpte jeg meg den fine samlingen med 80-tallslåter, «One Man Guy», og liveplata «Career Moves». Selvfølgelig vil mange påpeke at hans tidligere album er enda bedre, men det er nå engang slik at man ofte får det næreste forholdet til de de platene man hører først med en artist. Jeg har på ingen måte kontroll over hele Loudons produksjon, men jeg har forsøkt å holde meg oppdatert på Loudon også de seinere årene. Når jeg blar i det jeg trodde var nyere CD’er, lar jeg meg overraske over at det allerede er 15 år siden Joe Henry forsøkte å sofistikere Loudon en smule, og at det er 13 år siden Grammyvinneren «High Wide & Handsome: The Charlie Poole Project».

Loudon har sine fans i Norge. Jeg lar meg ikke overraske om Jon Niklas Rønning har hørt på og latt seg inspirere av platene til sin far, Dagbladet-journalist Øyvind Rønning. Jeg husker også jeg så Øystein Sunde på en konsert med Loudon på Gamla i Oslo for rundt 25 år siden. Omtrent på samme tida stod Loudon i kortbukser og sang «Vår» sammen med Lars Lillo-Stenberg på Norwegian Wood-festivalen i Frognerbadet.

«How Old Is 75?»

Men så var der årets plate, «Lifetime Achievement». Jeg røper ingen stor hemmelighet om jeg skriver at flere av låtene på årets album handler om at Loudon Wainwright har blitt 76 år gammel og har mesteparten av livet bak seg. Som han spør i tittelen på én av låtene «How Old Is 75?» Nå er alderdom, eller i hvert fall livet som noe eldre, ikke et nytt tema for Loudon. Det har gått 10 år siden (!) albumet «Older Than My Old Man Now» blant annet med låter som «I Remember Sex» og «The Days That We Die».

Om Joe Henry bidro til en litt mer original produksjon av Loudons album for noen år siden, er vi på «Lifetime Achievement» som oftest tilbake til basic: Loudons stemme, gitar eller banjo og munnspill. Gamle samarbeidspartnere som David Mansfield gjester på ulike gitarer, Chaim Tannenbaum spiller banjo og Tony Scherr bidrar på bass. På én av låtene «Town & Country» er det i tillegg blåsere og orgel, mens to låter fremføres a capella.

Hysterisk og underfundig

Den første sangen jeg falt for på «Lifetime Achivement» var «Fam Vac», en litt småhysterisk låt der Loudon på sedvanlig vis synger at han trenger en familieferie borte fra familien og familien trenger en ferie borte fra ham. I avslutningen på låten heter det «Jean-Paul Sartre said it «Hell is other people»», og da får vi en nesten sømløs overgang til neste låt som heter «Hell». Ikke alle låtene på «Lifetime Achievement» er like umiddelbare, og det pleier jo være et kvalitetstegn. På min biltur i dag for å lade bilens batteri – ja, jeg glemmer stadig å slukke ei lampe inne i bilen – tok jeg meg selv i å synge/rope med på mange av låtene, så tekstene begynner å synke inn.

Om Loudon er aldri så morsom i de litt sprø låtene, er han likevel aller best i låtene der du – i perioder i hvert fall – kan forestille deg at tunga hans hverken er ute av munnen eller plassert i et av kinnene. «Back In Your Town» er en slik låt, og kanskje platas aller beste. Låten handler om å besøke nabolaget til en eks og følelsene det skaper. Heldigvis er det flere låter der Loudon roer litt ned. Ellers er det mange høydepunkter, og ingen låter jeg egentlig ville vært foruten.

Loudon har selvsagt med en låt om lockdown som følge av pandemien, eller snarere en låt om åpningen etter lockdown, «Town & Country». Nå er det ikke lenger noe originalt over sanger inspirert av pandemien, og Loudon gleder seg over at man finner sammen om slike låter på tvers av musikalske sjangre. I «Town & Country» synger Loudon i ett vers om gleden over å kunne gå på restaurant igjen, for i er seinere vers innrømme at han er skremt av byen, han vil tilbake til landet. En god beskrivelse av at selv om mye nå er det samme som før pandemien, er vi ikke riktig tilbake dit vi var:

«Tomorrow morning I'll be back on that train
Getting to the station, I'm going insane
Get me out of this city, it's a little too crazy for me»

«Hva han har oppnådd»

Om man ikke kjente til Loudon fra før, kunne man tenke seg at alderdom som utgangspunkt for mange låter nesten er litt trist eller i hvert fall vemodig. Nei, «Lifetime Acheivement» er heller en hyllest til livet, det som ligger bak ham og det han har oppnådd, men også lykken over å finne en ny kjærlighet å dele de kommende årene med:

«When things get rough, one's not enough
Thank God I have you
These days it takes two»

Først og fremst er «Lifetime Achivement» dermed ei positiv plate, med noen doser alvor. Avslutningslåten «Fun & Free» er et godt eksempel på Loudons evne til å gjemme en fin melodi litt under den tøffe ropesyngingen du ofte finner på overflaten. Og akkurat det er kanskje hemmeligheten bak slitestyrken i mange av låtene.

I kveld ser jeg Loudons forestilling om forholdet til faren, «Surviving Twin», om igjen. Du kan se den på Netflix, og den vel verdt å se i pausen mellom runder med hans nye album!