Musikk for leirbålet

Caleb Caudle – Forsythia (album 2022)

Det er ikke alltid den beste musikken som skriker høyest. På albumet Forsythia (plante i gullbuskfamilien) gir Caleb Caudle meg en følelse av å sitte ved et leirbål og varme meg på hendene ved flammene. Selv om han synger om noe annet, synger han på en måte om det også. Se videoen til tittellåten og du forstår hva jeg mener. Men du trenger egentlig ikke å se den. For meg ble videoen bare en bekreftelse på musikken oog teksten jeg allerede hadde hørt og bilder jeg allerede hadde laget meg.

Tilbake til naturen. Caleb Caudle hadde alltid vært travel, og har utgitt en rekke kritikerroste album de siste femten årene. Under pandemien hadde han plutselig nok tid. Caleb Caudle og kona dro da fra Nashville tilbake til North Carolina der Caleb vokste opp. Det var usikkert om Caleb kunne fortsette å leve av musikken. Han lagde da det som kunne bli hans siste album, Forsythia. Som Caleb synger på en av mange flotte låter på albumet, «Texas Tea».

«Now I'm broken
Now I'm tired
The night is dark as Texas tea
I studied lips of liars
I always know who to believe
Some places are worth leaving 
Some mountains are worth climbing 
And some love is worth finding»
– fra «Texas Tea»

Cash Cabin. Forsythia er produsert av John Carter Cash og spilt inn i det legendariske studioet Cash Cabin, bygget av Johnny Cash i 1979. Med seg har de selveste Jerry Douglas på dobro, Sam Bush på mandolin og fele, Dennis Crouch på kontrabass og på Fred Eltringham på trommer. Kjempelag som er garantister for godlyd innen folk og bluegrass, her er det bare å lene seg tilbake og nyte. Sammen sender de meg i retning av både John Hiatt og Jerry Douglas’ samarbeidsalbum fra i fjor og ei av dette årets aller beste plater, River Fools & Mountain Saints med Ian Noe, plater du bare må høre om du ikke har gjort det før. På «Through My Hands» synger Caleb nesten som Noe også.

Og Forsythia med Caleb Claude er ikke mye snauere enn albumene nevnt over. Albumet er spekket med gode låter, sterkt inspirert av et roligere liv med mye tid ute i naturen, der han observerte og tenkte på hva han ville med livet. Kanskje pekte åpningslåten «I Don’t Fit In» tilbake på livet han hadde levd, men når den nydelige tittellåten kommer litt seinere, er det som vi er ute sammen med Caleb i hans nye tilværelse. På albumet er det med andre ord doser av nostalgi, men også låter om å leve i nuet og om å se framover. På tittellåten er det Elizabeth Cook som står for den vakre bakgrunnsvokalen. På andre låter synger også Carlene Carter og Sarah Peasal McGuffey like fint.

Detaljer gjør universelt. I tillegg til tittellåten har jeg blitt ekstra glad i «Tears Of Savannah» og «Shattered Glass», rolige låter med nydelige melodier som fester seg. Så legger man raskt merke til den fortsatt avslappede, men likevel litt mer livate låten, «Crazy Wayne» om bilmekanikeren som vet en del om ødelagte biler, men også om kjærlighet og savn: «Crazy Wayne said the problem with hearts these days// They break but don’t break all the way». Sangen bekrefter tesen om at jo mer detaljert, jo mer universelt, for å låne ordene fra et intervju Rolling Stone har gjort med Caleb.

«A melody in my head I hadn’t heard anybody sing before». Jeg har levd med Forsythia noen uker, spilte den først av og til, men så mer og mer. Det er som oftest et sikkert kvalitetstegn når man bruker litt tid på å bli ordentlig glad i et album. Caleb Claudes Forsythia er et album som bør falle i smak hos alle som liker gode singer/songwriteralbum!

Men la oss helt til slutt vende tilbake til tittellåten, én av de fineste låtene du får høre i år:

«I was breathing in the ashes
Looking for some truth
I saw an old timer
Chewing tobacco and picking country blues
I wouldn't have it any other way
They were slow as molasses days
Had a slingshot made from an oak tree branch
Soup cans lined up on the fence
And it all made sense»