Unnveig Aas treffer planken på tredje forsøk

Unnveig Aas – Phases (album 2022)

Foto: Birte Bee Magnussen

På Facebook viste Unnveig Aas frem flere album hun hadde hørt på mens hun jobbet med sitt nye album, Phases. Blant dem var Bob Dylans, Oh Mercy (1989) og Courtney Marie Andrews’ Old Flowers (2020). Begge album er sterke, men Aas har nok mer til felles med Courtney Marie Andrews enn med Bob Dylan. Mens Andrews på sin plate behandler eget samlivsbrudd, forteller Unnveig at Phases handler om at både livet og kjærligheten er fullt av kontraster, og også om hennes foreldres skilsmisse, men ikke på en bitter måte. Sangene handler mer om å forsøke å sette seg inn i foreldrenes og andres situasjon. Om hun skulle ha opplevd det hun synger om, ville hun vært en skilt trebarnsmor, forteller Unnveig til Jarlsberg Avis. Og la det være klart med en gang: Jeg synes Aas lykkes så bra med dette albumet at jeg mener at dette hennes tredje album også er hennes beste, så langt.

Hagekonserter. Det har rent mye vann i elva siden jeg så Unnveig Aas (Unnveig Aaserud Stokke) i levende live på en legendarisk hagefestival på Skarnes i juni 2016. Allerede da hadde hun en liten EP i bagasjen, en flott stemme og et knippe fine sanger. Året etter så jeg henne igjen samme sted. Hun hadde fått utgitt det bra, men litt ujevne albumet Old Soul og hadde modnes betraktelig som artist. Hun var utvilsomt et stort talent innenfor americana- eller skal vi si nordicanasjangeren. På oppfølgeren til Old Soul, Young Heart (2019), hadde Unnveig beveget seg litt mer i popretning, men ikke mer enn at albumet ble Spellemann-nominert i countryklassen. Young Heart traff nok likevel ikke meg like hardt som de beste sangene på Old Soul.

Unnveig Aas med Roger Græsberg på Skarnes juni 2016. Foto: Tormod Reiersen

Laget i Trondheim. Nå har det gått tre år siden forrige albubum. Forfatteren og musikeren fra Holmestrand, bosatt i Kongsvinger, er nå klar med sitt tredje album, Phases. Denne gangen har hun vendt seg mot Trondheimsmiljøet. Albumet er produsert av Pål Brekkås og Ida Jenshus. Brekkås bidrar med bass, piano og synther, Stian Lundberg spiller på slagverk, Roger Græsberg og Alexander Pettersen spiller på akustiske og elektriske gitarer, Krister Skadsdammen spiller steelgitar og Bendik Brænne blåser i horn. Ellers bidrar både Brekkås, Jenshus og Kenneth Norum med backingvokal. Regelmessige lesere av Gubberock vil kjenne igjen mange av disse navnene. Unnveig har selv skrevet og synger alle sangene. På noen av låtene spiller hun akustisk gitar. Sammen skaper de et lydbilde som i hvert fall er bedre tilpasset meg enn lydbildet på forrige album.

Fengende. Albumet åpner med den svært fengende «Brand New Start», en sang som handler om nettopp det, et par som går fra hverandre for å begynne på nytt. Usikkerheten, et snev av sjalusi – vil en ny kjæreste flytte inn? Låten starter forsiktig, Unnveigs krystallklare stemme kommer inn. Så halvannet minutt inn i låten øker intensiteten. En fin låt!

Neste låt følger opp. «How Can I Know». Nydelig steelgitar fra Krister Skadsdammen gir den gode countryfølelsen. Igjen en veldig fin sang – med et fengende refreng. Jeg-et i låten strever fortsatt med tankene. Var oppbruddet riktig? Jo, det vil gå bra med tiden:

«Don´t weep love, it will be alright
Some hard days
Some sleepless nights
But don´t waste your tears on me»
Album design: Dag Eirik Clausen

Pop, rock og country. «Lost Fire» er mer pop og etterhvert mer rock. Mer trommer og synther, og akkurat på denne låten et slags refreng som etter min smak blir gjentatt i overkant mange ganger. Men så; mot slutten av låten kommer litt skitne og herlige gitarer og gir låten et ekstra løft og litt ekstra nerve. Jepp, den avslutningen på låten er topp! «Nothing Hurts More» er tilbake i countryland, og igjen er Kristers steelgitar sentral i lydbildet sammen med Pål Brekkås’ tangenter. Nydelig og dvelende låt, av platas aller fineste.

Tittellåten «Phases» er derimot ikke av mine favoritter på plata, den fremstår lenge litt kjedelig, men har en fin overgang og fint krydder gjennom Bendik Brænnes blåsere. Med «Falling From Grace» er vi tilbake på toppnivå. Teksten handler om å miste troen på seg selv fordi man ikke klarer å kvitte seg med tanker om at man ikke er bra nok, forteller Unnveig. En vakker og litt rolig melodi der Unnveigs stemme i perioder nær svever over det hele. Vakkert! «Mary Anne (If You Only Knew)» ser verden fra den nye dama til (eks?)mannen sitt perspektiv. Nok en låt der melodien og Unnveigs stemme tar tak i deg; variasjoner i melodi, instrumentbruk og intensitet gjør låten spennende.

Unnveig Aas og Roger Græsberg på Skarnes mai 2017. Foto: Tormod Reiersen

Mørkere låter. «Go Easy On Me» er en musikalsk mørkere låt, der Unnveig delvis resiterer teksten, instrumenteringen er mer sparsommelig, men både Pål Brekkås’ gitar og ikke minst Stian Lundbergs spill på perkusjon bidrar til å sende denne låten ut litt på siden av de øvrige låtene på albumet, men ikke mer ut på siden enn at låten passer perfekt inn. «If The Creeks Don’t Rise» har en del til felles med «Go Easy On Me» når det gjelder instrumentering og Unnveigs herlige utfordring av stemmen. Låten avsluttes akapella med Ida Jenshus i koret.

Vi nærmer oss slutten av albumet. «A Man Of Few Words» er i perioder nedtonet visesang med akustisk gitar og i andre perioder mer svevende drømmeaktig pop. Delikat sang! Nå er det mannens perspektiv, han har vært utro, tror jeg:

«But I´m just a man
I’m just a man of few words
And when you’re cold
It hits me right where it hurts»

Jevnt, sterkt og tilstrekkelig variert album. Helt til slutt får vi et bonusspor, et spor som jeg tenker kunne vært utelatt, jeg liker det rett og slett ikke. Men det skygger ikke over at Unnveig har laget et jevnt og sterkt album. Stemmen hennes har særpreg, og hun bruker den kanskje enda bedre enn på tidligere album. Låtene og tematikken i tekstene gir albumet en helhet samtidig som låtene og produksjonen er tilstrekkelig variert til å holde på oppmerksomheten. Melodiene er gode; fine overganger og refrengene er fengende. Jeg tror det var et godt grep å dra til Trondheim for å få bistand av Pål Brekkås, Ida Jenshus med flere. Ja, Phases er imponerende, og må være Unnveig Aas’ klart beste album så langt! De flotte åpningslåtene til tross, dette er av de albumene der jeg liker siste halvdel aller best. Samtidig er det også et kvalitetstegn at jeg tror mange vil holde en knapp på første del.

Albumet utgis fredag 14. oktober 2022.

Roger Græsberg backet av Unnveig Aas og Krister Skadsdammen på Mono i Oslo, september 2016.

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: