Gubberock

Varm og artig John Prine-hyllest på Herr Nilsen

Songs Of John Prine, Herr Nilsen, Oslo 16. februar 2023. Medvirkende: Bill Booth, Billy Troiani, Malin Pettersen, Tove Bøygard, Toini Knudtsen, Bill Booth, Johan Berggren, Johanna Demker.

«It’s half of inch of water and you think you’re gonna drown». Johan Berggren formidlet tydelig, humørfylt flere av Prines humoristiske, ja, til dels galgenhumoristiske låter, som «That’s The Way The World Goes Round» og «All The Best» som én av mange artister som tok for seg John Prines låtkatalog på Herr Nilsen i går.

John Prine. For tre år siden spilte John Prine og hans band en enestående konsert i Oslo Konserthus. Han bød på udødelige sanger om gamle ektepar, nedlagte fabrikker, vietnamveteraner og andre klassikere med en stor dose varme, lun humor og medmenneskelighet. Og ydmykhet for at han de siste årene hadde fått oppleve en ny musikalsk vår der han hjalp og fikk hyllest av yngre, fremadstormende artister. Og ikke mint mottakelsen hans aller siste album «Tree Of Forgivness» fikk. Pga. kneproblemer måtte han sitte, men han fullførte den to timer lange konserten med stil. Fantastisk er vel et bedre ord. Rørende. Og vemodig; vi skjønte at dette kunne bli siste gangen. Få uker seinere døde John Prine av Covid-19. Konserten i Oslo ble hans nest siste. Men sangene lever videre, og får fortsette å skinne når vi får oppleve kvelder som denne på Herr Nilsen.

Bill Booth på fele, Toini Knudtsen og Bill Troiani på bass. Foto: Vibeke Sjøvold

Norsk Americana Forum har som formål å fremme og ivareta Americana-musikk og alle dens mange aktører i denne sjangeren. Dette innebærer også å arrangere konserter. Tidligere har forumet hatt kvelder der låtene til artister som blant annet Neil Young og Townes Van Zandt har blitt fremført av norske artister. I kveld hadde Norsk Americana Forum samlet en rekke artister på Herr Nilsen som i mer enn to timer spilte John Prines sanger backet av et strålende band med Bill Booth på fele, vokal og gitar, Ian Johannessen på gitar, Bill Troiani på bass, Tore Blestrud på steelgitar og Svein Åge Lade Lillehamre bak trommer. Forumets leder, Kari Meyer, introduserte kvelden, og pekte – i likhet med mange andre – på at hans selvtitulerte debutalbum fra 1971 måtte være ett av tidenes beste debutalbum, eller var det album? Bare klassikere, om mennesker som måtte stå langt unna der den tidligere postmannen fra Chicago stod i sitt unge liv.

Svein Åge Lade Lillehamre bak trommer, Malin Pettersen og Bill Troiani på bass. Foto: Vibeke Sjøvold

Høydepunkter? Jeg vet ikke om jeg skal forsøke meg på å nevne høydepunkter en gang. Jeg vet ikke heller når det er selve låtene eller artistene som har skyld i klumpen i halsen som av og til dukker opp – Malin Pettersens «I Remember Everything» var et slikt øyeblikk – åpningen av låten stod fullstendig i kontrast til forrige artists låt, det hele var vart og nydelig. Det var også noe med måten Malin fremførte den tragiske «Six O’Clock News», den måtte på mange måter bli annerledes i hennes versjon, og ordene fikk en litt annen valør. Og det virket nesten som hun selv forsvant fullstendig i låten da hun forsiktig koret på Johanna Demkers versjon av vemodige «Summer’s End», én av Prines siste store låter, og en låt som kan tolkes i flere retninger. Noe av styrken i Prines låter er jo nettopp at han lot tekstene være tilstrekkelig åpne til at vi kan legge ulike ting i dem – dette var også påpekt fra scenen i går. Johanna Demker fikk æren av å synge den aller største låten av dem alle, en fin versjon av «Hello In There».

Det var fart, trøkk og spilleglede med Toini Knudtsen, det var flere enn henne som fikk god drahjelp av den ypperlige gitaristen Ian Johannessen, og «Paradise»! Og selvfølgelig stor innlevelse og trøkk også med Tove Bøygard. Glimrende «Boundless Love», f.eks., og to sanger i norsk oversettelse av Tom Roger Aadland der jeg likte hennes vare fremføring av «Engel Ifrå Seljord– om husmoren som lengter ut – aller best. Tove kan John Prine, og hadde også fine introduksjoner til låtene hans.

Én av initiativtakerne, Bill Booth, gjorde selv blant annet en fin versjon av klassikeren «Sam Stone» der også Tore Blestrud på steelgitar bidro sterkt. Bill er den som i stemme og fremtoning, naturlig nok, liknet mest på Prine – og jeg er svak for fela hans som han underveis i konserten gledet oss med i passe tilmålte porsjoner.

Helt til slutt var alle på scenen og sang «Please Don’t Bury Me». Låten er ett av flere eksempler på at sanger med en drøss ord, men som Prine selv kunne synge uanstrengt, kan skape litt trøbbel for andre. Men gøy! «The deaf can take both of my ears if they don’t mind the size».

Flott kveld på Herr Nilsen. Postmannen fra Chicago har levert varene for siste gang, men musikken og tekstene hans lever videre! Takk for en fin kveld til alle involverte!

(Jeg noterer ikke underveis – dette er etter hukommelsen).

Johan Berggren og gitarist Ian Johannessen. Foto: Tormod Reiersen

Signe Marie Rustad synger om tro, håp og kjærlighet

Signe Marie Rustad – Particles Of Faith (album 2023)

«Så blir de stående disse tre: tro håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten».

Pop. Skal jeg plukke frem bare én låt med Signe Marie Rustad, må det bli «Mexican Standoff» fra albumet Hearing Colors Seeing Noises (2016). Etter dette albumet slet Signe Marie med skrivesperre, og både tittel og tekster på hennes beste album, When Words Flew Freely (2019) bærer preg av denne utfordringen. I likhet med andre norske americana-artister, beveget hun seg med dette albumet i retning av vestkystpop, og på hennes nye album, Particles Of Faith, tar hun uttrykket fra When Words Flew Freely et steg videre. Denne gangen peker presseskrivet på artister som R.E.M., Fiona Apple, Crowded House og Tori Amos som inspirasjonskilder.

Som medprodusent har Rustad også denne gangen med seg indie-pop-mann Kenneth Ishak. Stammen i bandet er også kjent fra tidligere Rustad-album og -konserter. Alexander Lindbäck håndterer trommene, Njål Uhre Kiese spiller bass, Bjørge Verbaan tar seg av tangentene, Rustad selv og Sander Eriksen Nordahl spiller på gitarer og Ishak bidrar med backingvokal og perkusjon.

En tro på det gode. Låtene på albumet skal være snapshots fra et liv, og “particles of faith” skal henspille på å beholde troen på livet, seg selv, kjærligheten, menneskene rundt seg og verden i seg selv. Plata har på sett og vis to tittelspor, det første er den halvannet minutt lange «Welcome Back» der «Particles Of Faith» blir nevnt. «Welcome Back» er en pen, liten sang der Signe Maries stemme kommer inn med ett vers etter en lengre åpningssekvens med den nydelige saksofonen til Harald Lassen. Men aller først noen knapt hørbare toner og svakt piano. Platas siste spor er selve «Particles Of Faith». På denne låten hører jeg bare Signes stemme over en akustisk gitar. Mellom disse to spartanske låtene får vi fem mer bredt anlagte og til dels storslåtte låter som utgjør kjernen av albumet.

Låt nummer to, «I Loved You From Before», er syv minutter lang, her skaper ulike klanger og stemmevariasjoner en stemningsfull atmosfære. En låt det stort sett er gøy å høre på, men litt langt det første nynnepartiet? «Hello, It’s Me» er så langt nesten favorittlåt på dette albumet, tempoet er skrudd opp noen hakk, en nydelig melodi og en tekst som handler om å skrelle av stafasje og komme inn til hva som er kjernen av mennesket.

Favorittlåt. Når vi snakker om favorittlåt, kommer vi ikke utenom «Bark Up Someone Else’s Tree», en superfengende låt med et catchy riff og noen snurrige vendinger og omveier. Jeg brukte likevel litt tid på å få den til å sitte, men da den satt, satt den. Låten handler om hvor lett det er å lukke øynene for det som ikke fungerer i et forhold, så lenge lidenskapen er der og man (tror man) er forelsket, forteller Rustad. – I retrospekt var det kanskje åpenbart at det ikke ville funke, men å slippe taket når man er følelsesmessig knyttet til noen kan være ekstremt vanskelig. I alle fall er det det for meg, forteller hun videre.

Gitar og saksofon. «Waiting» er skrevet før Rustad begynte å utgi musikk. Låten skal være et øyeblikksbilde av hvordan det føles når du ser på livet utenfra, i stedet for å leve det. Nok en nydelig sang som kanskje trenger litt tid på å omfavne deg. Jeg antar at det er Sander Eriksen Nordahl som løfter låten noen ekstra hakk med eminent gitarspill mot slutten av låten.

«Carrickalinga» er en strand i Australia. Slik jeg forstår låten, handler den om et forhold der man vokser fra hverandre; den ene vil gå videre, den andre vil gå tilbake. Låten er lenge preget av lette perkusjonsinstrumenter. Låten har det aldri travelt. Etterhvert endrer den litt karakter, og Håkon Lassen får utfolde seg på saksofon over tre minutter. Herlig!

Trenger noen runder. Jeg trengte noen runder med When Words Flew Freely før det albumet satt. Det samme kan jeg si om Particles Of Faith. Nå har jeg hatt god tid på å bli kjent med albumet, og det vokser stadig på meg. Gode tekster, spennende melodier og arrangementer, og ikke minst Signe Marie Rustads flotte stemme over det hele. Kanskje blir det priser også denne, gangen? Så langt årets beste norske album for meg. Joda, jeg anbefaler Particles Of Faith.

Albumet utgis 17. februar 2023.

Det knirker i stemme og snø – North med Bill Morrissey

Bill Morrissey – North (album 1986)

Det er vinter. Paradoksalt den tida på året jeg ofte er minst mottakelig for ny musikk. Jeg forsøker og forsøker, men den overstrømmende entusiasmen lar vente på seg. Så i år som så mange andre år. Bob Dylan. Lucinda Williams. Og Bill Morrissey. Er det noen artist som har mer vinter i seg enn Bill Morrissey? Det spraker fra peisen. Jeg setter på albumet North med Bill, tror du ikke det knirker og spraker av det albumet også. Nei, jeg tenker ikke på lyden av stift som treffer en litt slitt LP. Nei, det ville jeg knapt hørt. For ikke bare knirker det av Bills stemme, men du kan formelig høre lyden av kald snø, kalde mennesker som må inn i et vannhull for å varme seg.

Menneskene som befolker albumet, lever tøffe liv. Én skulle tatt natteskiftet på skofabrikken. Han skylder på været. Men blir sittende i baren. Andre kjenner livet glippe gjennom kalde, forfrosne fingrer – vel, den låten er ikke på dette albumet, men kunne hørt hjemme her. Du driver isfiske den ene dagen, få dager seinere har hullet frosset, du ser ikke spor av det du gjorde kort tid tilbake. Meningsløst slit? Nei, også solstråler. En solstråle i form av en tyve år gammel skjønnhet. En dronning som har livet foran seg. Bryter hun fri, blir hun igjen?

Hør albumet North med Bill Morrissey. La deg bergta av stor poesi, vakre melodier og en rusten stemme. Hør sanger fra North Hampshire om sliterne blant oss. Så legger vi et stykke ved til på peisen. Vi blir inne i varmen litt til.

«Everything slips through these cold fingers Like trying to hold water, trying to hold sand Close your eyes and make a wish And listen to the singer One more round, bartender, pour a double if you can»

Jeg har skrevet mye mer om Bill Morrisey her.

Robert Forster har sanger å spille

Robert Forster – The Candle And The Flame (album 2023)

Jeg har den siste tiden skrevet om Bob Dylans album Time Out Of Mind og Nick Caves Skeleton Tree. Det er fristende å tolke begge disse albumene i lys av begivenheter like i forkant av albumenes utgivelse, samtidig som albumene var nær ferdigstilte før begivenhetene inntraff. Australieneren Robert Forsters nye album, The Candle And The Flame er nesten i samme kategori. Sangene var med ett unntak ferdigskrevet da Roberts kone, Karin, fikk kreft sommeren 2021 og måtte gjennom behandling. Unntaket, den seks ord lange teksten på albumets åpningslåt ble skrevet direkte til henne: «She’s a fighter, fighting for good».

Mitt bekjentskap med Robert Forster startet med flotte Songs To Play (2015). Et album spekket med gode og fengende låter, noen bedre enn andre som tittellåten, Songwriters On The Run» og «A Poet Walks». Roberts flotte stemme hele tiden svevende over de til dels snurrige innfallene på poplåtene. Jeg lærte snart at The Evangelist (2008) var omtrent like bra, og i går hadde jeg et hyggelig gjenhør med Inferno (2019), et album som jeg utvilsomt har spilt for lite. Lenger strekker dessverre ikke min kunnskap om denne artisten som var én av hovedpersonene bak det legendariske bandet The Go-Between. Forster skriver på sin hjemmeside at han jobber med en boks med bandet samtidig som han skriver på en ny roman.

Etter at Karin fikk kreft, fikk Roberts nyskrevne låter en terapeutisk funksjon. Blant de viktigste bidragsyterne til albumet var Robert, Karin og deres sønn og datter. Å spille musikk sammen ga familien Forster et pusterom og en følelse av lykke når tankene ellers kretset rundt Karins sykdom. Da det var på tide å spille inn låtene, visste de hva som skulle til. I tillegg til familien stakk venner også innom platestudioet. Robert fortalte på sin hjemmeside i oktober i fjor at Karin er sterk og positiv nå.

Sangene på albumet er som vanlig mer fengende enn man får øre for ved de første gjennomlyttingene. Men etterhvert trer favorittene fram. I «Tender Years» ser Robert tilbake på et felles liv – i en felles historie – med ei kone han ikke kan leve uten. Han forteller om å bære et barn mens kona snart skal føde enda ett. En sterk kjærlighetserklæring – og sang!

Låten «It’s Only Poison» sender tankene i retning av Karins cellegiftbehandling. «The Roads» har helt klart av mine favoritter på albumet, en låt som skal være inspirert av å sitte som passasjer i en bil og se på det skiftende landskapet. Nydelig låt! Ellers får du låter om evigheten, en låt som Robert kaller en psykedelisk Johnny Cash-/June Carter låt samt en positiv låt fra tida da covid-19 livene våre, fine «Go Free». Og helt til slutt «When I Was A Young Man», en fin tekst om en fin ungdomstid, støtte på veien som låtskriver og artist – en vei Robert fortsetter på rundt 45 år seinere.

Låtene er generelt mer sparsommelig arrangert enn på de tre foregående albumene. Det er mye akustisk gitar, men bass, lette perkusjonsinstrumenter og koring skaper noe variasjon og dybde. Men noen låter kunne nok med fordel fått mer trøkk! Albumet er fortsatt på vei oppover, om det når helt opp til forgjengerne vet jeg enda ikke. Uansett, plata er såpass fin og meningsfylt at du bør gi det noen sjanser!

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: