Uimotståelig fra Esther Rose

Esther Rose – Safe To Run (album 2023)

Bilder fra Bandcamp

Da jeg la ut på løpetur 1. mai, valgte jeg ikke å ha musikk på ørene. Men musikk fikk jeg. Sanger fra Esther Roses nye album, Safe To Run, surret ustanselig der inne i hjernebarken. Det trenger ikke være en god ting. Jeg har løpt halvmaraton der sanger fra Kaptein Sabeltann ikke har sluppet taket. Men turen med Esther Rose var særdeles trivelig. Ellers er dette ei plate jeg spiller mest med hodetelefoner, eller tidlig en lørdags morgen. Kona ga meg spilleforbud for Esther Roses forrige album for to år siden, og jammen kjente hun igjen stemmen da jeg begynte å spille den nye plata. Hun liker den ikke, hun om det. Esther synger i mine ører nydelig, og stemmen bidrar til å gjøre Safe To Run helt uimotståelig.

How Many Times. Esther Rose kommer fra Louisiana i USA og er i trettiårene. Safe To Run er hennes fjerde album. Hun har bakgrunn som medlem i bandet til Luke Winslow-King og var også gift med ham fra 2013 til 2015. Jeg ble kjent med Esthers musikk gjennom hennes forrige album, How Many Times. Jeg skrev den gangen at flere av låtene er direkte suggererende og tar deg med på musikalske utflukter som fenger så til de grader. Lekker country i toppklasse var overskriften.

Mer pop. Jeg er ikke så langt unna å kunne bruke samme beskrivelse av Safe To Run. Som du har skjønt, er mange låter også på dette albumet suggererende. Musikken er også lekker og i toppklasse. Basert på hvor ofte jeg har spilt albumet den siste uka, er den kanskje til og med bedre enn How Many Times. Jeg er mer i tvil om dette med country. Fela og steelgitaren er tonet noe ned siden forrige album – men de er der – og synthesizeren har fått en mer fremtredende plass. Dette er vel mer countrypop.

Esther Rose uttalte i forbindelse med How Many Times at «Det er det som gjør dette albumet til et countryalbum, det handler ikke bare om å føle seg bedre, det handler om å føle det, uansett hva det er.» Safe To Run er et litt mer modent album, litt mindre navlebeskuende. Hun synger fortsatt om seg selv, men med mer glimt i øyet samtidig som hun ikke har berøringsangst for store verdensproblemer. Så kanskje også litt mindre country av den grunn?

Noen ganger er det fint å bare lene seg tilbake, ikke føle behov for å investere i forståelse av plata. Sangene kommer deg likevel raskt i møte. Åpningslåta på Safe To Run, «Stay», er egentlig ikke en slik låt, og dermed et unntak på denne plata. Låten er fin, men litt skisseaktig, og på store deler av låten er det bare Esther og kassegitaren som er å høre før vi får snev av flere gitarer. På neste låt, «Chet Baker», skrus tempoet opp, og den er også ett hakk bedre. Sangen tar utgangspunkt i tiden da hun var 23 år og manglet kontroll. Flott poplåt!

Writing “Safe To Run” broke me. I traveled to a place in my mind that was farther than I’d ever explored, and it shook me. Or maybe I was just hungover from the pandemic and vulnerability

Esther Rose, Magnet Magazine

Uimotståelig. Deretter får vi to av albumets aller beste sanger. Både «Spider» og tittellåten er helt uimotståelige. «Spider» haler og drar i deg, du må bli med på den musikalske ferden. Og joda, countrygitarer, lekkert! På «Safe To Run» samarbeider hun med Alynda Segarra fra Hurray For The Riff Raff. Her kombinerer hun på en smart måte egen usikkerhet på et nytt forhold med frykten for hvor klimaødeleggelsene fører oss:

”Let the angels find me
I don’t care
If the whiskey drowns me
In the poisoned air“

Også «Insecure» har noen fantastiske vers, jeg er dog ikke like svak for refrenget. «St. Francis Waltz» konkurrerer om å være albumets beste låt. Nydelig vokal, forsiktig synth og kassegitar. Om inspirasjonen til den fine «Dream Girl» uttaler Esther: “Along with everyone else, I got pretty obsessed with Phoebe Bridgers during lockdown…»

Så må jeg også tilføye at albumet avsluttes med tre sterke låter, hvorav den siste er inspirert av Greta Thunberg og hennes direkte tale i klimadebatten. Mange godlåter på dette albumet!

Topp fire. Hadde jeg kåret årets album allerede nå, hadde det fort blitt fire damer helt på topp. Esther Rose er én av dem.

Norske favorittalbum 2010–2019

Du gikk kanskje glipp av disse 17 norske platene fra årene 2010–2019? Flere av dem er gode kandidater også til til en internasjonal liste. Mange er fra de siste årene i tiåret, noe som kan skyldes svak hukommelse og at jeg har hørt mer norsk musikk de siste årene. Hvorfor 17? Det var disse som lå fremme i pannebrasken. Det er smakebiter fra flere album i spillelista nederst i saken. Og hadde lista blitt laget i dag hadde Thomas & Tvilerne med Milestein garantert vært høyt oppe.

  1. Trond Andreassen – Ingen ting hele tiden (2016).
    «Kan det blir noe bedre nå?». Nei, vokal, suverene melodier og musikk, suverene tekster. Suverent! Ei plate å bli glad av!
  2. John Peter And His Collaborators – Transparent Blue (2017)
    Variert musikk med kvalitet i alle ledd! Fengende musikk og lyder. Med referanser til Lou Reed, Leonard Cohen m.fl.
  3. Stein Torleif Bjella – Vonde Visu (2011)
    Bjella er en av Norges aller største visesangere gjennom tidene. Heidersmenn (2009) er en påle, men de tre påfølgende albumene gjør ham til tiårets norske artist i mine ører.
  4. Erik Lukashaugen – Vi Eier Skogene (2018).
    Allerede i 2013 gav Lukashaugen ut en fin plate med tekster av Hans Børli. I 2018 gjorde han det igjen, bare enda bedre. Nydelige melodier. Flotte tekster, selvsagt.
  5. Tom Roger Aadland – Blondt i Blondt (2016)
    Aadland lager plater med egen musikk. Men jeg tror faktisk at det å lage oversettelser av Bob Dylans sanger er vel så krevende. Han lykkes på alle plan med Dylans klassiske dobbeltalbum Blonde On Blonde. Hør på fantastiske «Sitje Fast i Strileland Med Sentrumsblues i kveld».
  6. Signe Marie Rustad – When Words Flew Freely (2019)
    Nydelige melodier åpenbarer seg om du gir den et par sjanser. Plata er hyllet av mange, fortjent.
  7. The Late Great – Temporary Love Songs (2019)
    Der «Song From The 21.st Century» (2016) imponerte, men falt i kvalitet utover plata, holder «Temporary Love Songs» helt inn. Herlig rock!
  8. Tove Bøygard – Jord (2019).
    Kanskje er hukommelsen dårlig, men her kommer nok en sterk plate fra 2019. Ypperlig, engasjert vokal. Bøygard har nemlig mye på hjertet og nettop «Hjarte» er en av de fineste sangene du fikk høre på norsk i 2019.
  9. Simen Loe – Pioneer (2018)
    Melodiøs rock i et litt skummelt lydlandskap. The Walkabouts møter Erik Bye.
  10. Paul Henriksen – Time To Grow Wings (2016)
    Hadde jeg visst hvor bra Paul Henriksen gjør Townes Van Zandts Nothin’, hadde jeg nok vært litt starstruck da han satt på med meg i bilen til konsert på Skarnes for noen år siden. Time To Grow Wings er en flott blanding av americana og norsk folkemusikk, norwegicana godt som noe! Pauls gitar og særpregede stemme bidrar til å gjøre dette prosjektet særdeles vellykket.
  11. Levi Henriksen & Babylon Badlands – Verden av I Går (2017)
    Kongen av plate- og bokomslag har gitt ut tre omtrent like sterke plater med sitt Babylon Badlands. Rock med sterke tekster. Best liker jeg nok Verden Av I Går.
  12. Torgeir Waldemar – No Offending Borders (2017)
    Melodiøs rock med engasjerte tekster. Sangen «Sylvia (Southern People)»er Waldemars oppdatering av Neil Youngs «Southern Man». Hvem Sylvia er?
  13. Kåre Indrehus – Å Synge Med Hjertet I Halsen (2018)
    Mannen med de underfundige tekstene har rukket å gi ut mange album de senere årene. Alle i familien kjenner ham igjen, og han er blitt en liten favoritt her i huset!
  14. Trond Svendsen & The Tuxedos – Palomino Hotel (2017) Mange flotte sanger i Tom Russell – land. Flott stemme! Hør sanger som «No Tatoo, Please», « Devil At My Heels» mfl.
  15. Jack Stillwater – Norwegicana (2019)
    Tidligere i tiår siden gav Jack Stillwater ut albumet Farmer Trilogy. 2019-plata er enda ett hakk opp. Og musikken? Flott Norwegicana!
  16. Unnveig Aas –Old Soul (2017)
    Vakker popmusikk!
  17. Kenneth Norum – Heart on A Sleeve (2017)
    Mange flotte sanger i Bruce Springsteen- land. Flott stemme! Amsterdam er en favorittsang.

Utenlandske favorittalbum 2010–2019

Her kommer en liste og smakebiter fra vel 40 av mine utenlandske favorittplater i perioden 2010–2019. Lista ble laget for en stund siden så jeg dyttet inn et par smakebiter til på spillelista. Kommenter gjerne platene!

  1. Conor Oberst – Upside Down Mountain (2014)
    Dette er klart tiårets plate for meg. Tas frem igjen og igjen. Tekster, melodier, variasjon. Alt klaffer. Oberst har også levert andre bra plater og hans plate med Phoebe Bridgers av året, toppet 2019-lista.
  2. Cracker – Berkeley To Bakersfield (2014)
    Musikalsk godtepose og humørspreder. Kort dobbeltalbum med like doser rock og country.
  3. Lucinda Williams – Blessed (2011)
    Kunne like gjerne vært trippelalbumet Where The Spirit Meets The Bone eller dobbeltalbumet Ghosts Of Highway 20. Sterkt tiår!
  4. Jason Isbell – Something More Than Free (2015)
    Flere bra plater. Southeastern kanske aller mest lovprist. Something More Than Free traff meg spesielt hardt.
  5. Leonard Cohen – You Want It Darker (2016)
    Avsluttet karrieren med fire flotte album. Dette var aller best.
  6. Richmond Fontaine – You Can’t Go Back If There’s Nothing To Go Back To (2016)
    For noen låter! For noen historier. Minnene fra den magiske kvelden på Buckleys i 2016 lever jeg fortsatt på. Frontmann Willy Vlautin har også levert solid for The Delines og skrevet gode bøker.
  7. Billy Bragg – Tooth And Nail (2013)
    Billy Bragg som americanaartist fungerte utmerket. Joe Henry som produsent.
  8. Neil Young & Crazy Horse – Psycedelic Pill (2012)
    Spesielt tre plater å trekke fram fra Neils produksjon dette tiåret: denne, Storytone og årets Colorado.
  9. Nick Cave – Push The Sky Away (2014)
    Imponerende tiår. Caves kunstneriske utvikling har vært sterk. Albumene Push The Sky Away, Skeleton Tree og Ghosteen blir stående.
  10. Randy Newman – Dark Matter (2017)
    Ei ordinær plate hvert tiår fra Newman. Dark Matter var hans beste siden Land Of Dreams (1988), sånn omtrent. Ellers mye filmmusikk fra den kanten.
  11. Mary Gauthier – Rifles and Rosary Beads (2018)
    Sterke sanger i samarbeid med krigsveteraner.
  12. Gretchen Peters – Blackbird (2015)
    Samarbeidet mye med Gauthier på scenen. Også Dancing With The Beast må høres!
  13. Marianne Faithfull – Negative Capability (2018)
  14. The Waterboys – Modern Blues (2015)
  15. Terry Lee Hale – The Long Draw (2013)
  16. Mary Karr/ Rodney Crowell – Kin (2012)
  17. Amy Lashley – Daredevils, Strugglers and Daydreamers (2016)
  18. Ian Noe – Between The Country (2019)
  19. Jerry Leger – Traveling Grey (2010)
  20. Wilco – The Whole Love (2011)
  21. Jeffrey Foucault – Blood Brothers (2018)
  22. John Hiatt – Dirty Jeans And Mudslide Hymns (2011)
  23. Joe Ely – Panhandle Rambler (2015)
  24. Barna Howard (s/t) (2012)
  25. Otis Gibbs – Souvenirs From A Misspent Youth ( 2014)
  26. Bob Dylan – Tempest (2012)
    Hans siste med egne låter?
  27. Rosanne Cash – The River And The Thread (2014)
  28. Stefan Sundstøm – Nu Var Det 2014 (2014)
  29. Guy Clark – My Favourite Picture Of You (2012)
    Hans siste.
  30. John Prine – Tree Of Forgiveness (2018)
  31. Paul Simon – So Beautiful Or So What (2011)
  32. Mark Erelli – Milltowns (2014)
    Gode Bill Morrissey-tolkninger!
  33. Drive- By Truckers – American Band (2016)
  34. John Fullbright – From The Ground Up (2012)
  35. Gillian Welch – The Harrow And The Harvest (2011)
  36. Jesse Winchester – A Reasonable Amount Of Trouble (2014)
    Flott svanesang!
  37. Daniel Romano – Mosey (2016)
  38. Robert Ellis – The Lights From The Chemical Plants (2014)
  39. Tom Waits – Bad As Me (2011)
    Skuffende målt mot egen skyhøye standard.
  40. Elliott Murphy s/t (2010)
  41. Hayes Carll – Lovers And Leavers (2016)
  42. Steve Earle – So You Wannabe An Outlaw (2017)

Steinbeck, Guthrie og Springsteen: Tom Joads spøkelse

”No home no job no peace no rest…“ Det er 1. mai. Jeg markerer dette med å minnes Tom Joad og verdiene han stod for.

I 1939 ga den amerikanske forfatteren John Steinbeck ut romanen Vredens druer. Året etter kom filmen basert på boka og med samme navn, regissert av John Ford og med Henry Fonda i hovedrollen.

Boka og filmen handler om familien Joad som sammen med mange andre bønder ble fordrevet av jordeiere i Oklahoma til California for å søke arbeid på bomullsplantasjer under den økonomiske depresjonen i 1930-årene. Plantasjeeiernes arbeidspolitiske metoder drev dem ut i ny elendighet. Familievennen pastor Casey blir drept, og Tom Joad dreper morderen. Tom må flykte og forlate familien. Familien Joad settes på store prøver, og gjennom deres historie settes småkårsfolkets verdier opp mot det kapitalistiske systemet.

I 1940 lagde Woody Guthrie en sang inspirert av filmen. Sangen tar oss gjennom store deler av historien og ender med en oppfordring som gjelder like mye i dag. For meg handler ikke dette om blå eller rød side i dagens Norge, men om verdier som forener på tvers – bør forene på tvers – av store deler av den politiske skalaen og som også peker utover vårt eget lille land.

“Wherever little children are hungry and cry
Wherever people ain’t free.
Wherever men are fightin’ for their rights
That’s where I’m gonna be, Ma.
That’s where I’m a gonna be“

1995 lot Bruce Springsteen seg inspirere av både boka, filmen og Woody Guthries låt om Tom Joad og familien hans og lagde sangen The Ghost Of Tom Joad som også dannet fundamentet for et helt album. Originalversjonen til Bruce er en lavmælt, sparsommelig låt, men er seinere spilt i mer arrangerte versjoner av Bruce og andre. En sterk tekst, av Springsteens aller beste:

”Tom said, «Mom, wherever there’s a cop beating a guy
Wherever a hungry newborn baby cries
Where there’s a fight against the blood and hatred in the air
Look for me, Mom, I’ll be there
Where there’s somebody fighting for a place to stand
Or a decent job or a helping hand
Wherever somebody’s struggling to be free
Look in their eyes, Mom, you’ll see me”

I dag er det ikke nødvendig å skrive så mye mer. Sangene taler. Gratulerer med dagen!