Ut i mystikken og inn i sjelen

Krissy Mary – Feme Sole (album 2022)

En ekstra honnør til fotografen som har fanget albumets stemninger. Foto: Julia Marie Naglestad

”My dearest King never speaks to me
The Waves that rock this boat fills me with doubt
Moon fingers touching lifting me up
After sailing for months, we’re entranced by the sea
His words start to talk but it’s inside of me“

Krissy Mary lager umiddelbart bilder i hodet mitt når jeg setter på hennes nye album, solodebuten Feme Sole. Jeg ser tåke, skumring, alver og troll. Jeg beveger meg også ut på klipper, og ser ut over havet. Jeg lar meg forføre av Krissys tidløse og svært avanserte stemmebruk, en stemme som for meg likner litt på stemmen til den britiske folklegenden Sandy Denny. Og selv om presseskrivet nevner USA og også artister jeg ikke kjenner til, kunne jeg ikke brydd meg mindre. Dette er avansert folkemusikk å ta innover seg, la den synke inn og la den fylle hver celle av kroppen, for å forsøke å bruke litt av den samme billedbruken som Krissy Mary.

Kunstner. Kristine Marie Aasvang– som er hennes fulle navn – er multikunstner med utdanning fra kunstakademier i Bergen og Trondheim. Hun har også deltatt på flere utstillinger, og av CV’en hennes går det fram av lyd er i sentrum for mye av hennes virke. Kristine har vært medlem i anerkjente band som The Secret Sound Of Dreamwalkers, så er det er ingen novise nå er ute med sitt første soloalbum.

På albumet Feme Sole er Anders Møller (Gluecifer, Euroboys, Turbonegro) medprodusent. Som nevnt er vokalen og stemmebruken det – eller skal jeg heller si de – aller viktigste instrumentene. Lager Aasvang også kor av sin egen stemme, tro? Krissy spiller også en fløyte som er svært sentral for stemningene som skapes, og en myk akustisk gitar. Videre deltar flere musikere, som oftest diskre, på litt ulike spor: Thomas Bergsten på elektrisk gitar og mandolin, Pelle Lindstad på nøkkelharpe, Alexander Lindbäck på tablas og Anne Mette Hårdnes på piano. For meg er ikke det viktigste her hvem som gjør hva, men at de på hvert sitt vis gir en byggestein til Krissy Marys visjon for albumet, og de bidrar også med detaljer som gir belønning til lytteren ved gjentatt lytting.

Foto: Julia Marie Naglestad

«Gjennom musikk, når toner, melodier og stemninger aktiverer sansene, kan selv det formløse og kaotiske bli til noe meningsfullt. Det er egentlig et mysterium.»

Høyt nivå på tekstene. Aasvang forteller at som begrep ble «feme sole» utviklet fra slutten av 1000-tallet og gjennom 1300-tallet. Begrepet viste til ugifte kvinner som arbeidet uavhengig i et håndverk eller handel og ikke ved siden av en ektemann. Selv om bildene jeg får på netthinnen er av natur og naturmystikk når jeg hører musikken, og disse ingrediensene også delvis er til stede i tekstene, bruker også Krissy Mary andre bilder, bilder som beskriver ensomhet, kjærlighetssorg, forhold som ikke fungerer. Kanskje ikke særlig innovative temaer, men måten Krissy uttrykker disse følelsene på, også når tekstene leses isolert, ligger på et høyt nivå, både når metaforene er storslåtte og når språket er mer direkte og hverdagslige. Tekstene pirrer i hvert fall min interesse for dette prosjektet litt ekstra. Kanskje er dette, om ikke litt overraskende, så i hvert fall gledelig, med tanke på at lyd og vokalbruk er så sentral i Aasvangs virke, både her og i andre prosjekter.

En opplevelse. Jeg kjøper ikke så mange plater som før, har nok overgitt meg til det mange vil kalle «strømmedjevelen». Dette albumet gikk jeg til innkjøp av etter kun to gjennomlyttinger. Jeg visste at jeg her har et slitesterkt produkt der styrken i enkeltlåter gradvis vil åpenbare seg. Og jeg fikk rett. Jeg nevner likevel ingen låter spesielt utover tekstsitatene. Albumet er for meg nemlig først og fremst en samlet følelse, en samlet opplevelse. Natur, mystikk. Men ikke bare det. Sjelelig, men delt ensomhet – «Your to heavy for your boots.» Et album som er perfekt for tidlige morgener og seine kvelder ved peisen. Lytt og bli beriket. La albumet hjelpe deg til å finne den gode roen.


”One step in your direction
and it’s hard to find back
It’s like stepping into darkness
and I am easely lead on
I’m easy to lead on
‘cause my heart is longing so“

Melodisterkt fra Ingvild Flottorp

Ingvild Flottorp – I Just Wanna Know It All (album 2022)

Foto: Lotte Tangen
«I got a lot on my mind
And I got a lot of things I would try
Now it seems like I’m not the one to choose And I feel like I’m about to lose»

Ja, Ingvild Flottorp har mye på hjertet på sitt nye album, «I Just Wanna Know It All». Ikke minst har hun laget det som må være en av årets beste og innholdsrike samling låter. Ingen grunn til å tro at hun med dette albumet skal tape noe som helst, for å holde meg til tekstlinjen over.

Reddet meg inn igjen. Jeg lot Ingvild Flottorps debutalbum fra i fjor gli forbi meg. Noen ganger er det nesten med lettelse jeg altfor tidlig slår fast at dette er nok et americana-/nordicana-album «alle» andre liker bedre enn jeg. Og et gjenhør med It All Seems So Clear med 24-åringen fra Åmli tyder på at jeg igjen har tatt feil.

Det som er helt sikkert er at jeg tok feil da jeg i første omgang også la bort årets album, I Just Wanna Know It All. Heldigvis reddet jeg meg inn igjen da jeg på T-banen fant ut at jeg tar en runde til. Og enda én. Så var jeg der. Hvor var jeg? Jo, der at jeg kan fortelle deg at i mitt hode er dette tretten strålende og melodisterke sanger som virkelig fenger, nær alle som én. Det hele høres så vanvittig lett og uanstrengt ut, som om det ikke har kostet noe å trille ut disse låtene.

Joni Mitchell. Men er disse låtene enkle å lage? På mange av låtene – ikke bare låtene der pianoet er det ledende instrument, men der også – synes jeg låtene og for såvidt også vokalen har noe av tidlig Joni Mitchell over seg, og da snakker vi ikke lenger lettvekter. For selv om låtene tenderer til å være – jeg hadde nær sagt – ekstremt fengende, dukker det stadig opp nye vendinger og innfall som også gjør musikken slitesterk. Så er det jo også en ganske variert bruk av instrumenter med trommemaskin, omnichord, hardingfele og strykere i en saliggjørende blanding.

Og det skal helt sikkert produsentbror Tobias Flottorp Heltzer ha sin del av æren for. Han trakterer også mange av instrumentene. Og da må jeg også nevne søster Johanne Flottorp på fele og hardingfele, et kjent navn for mange som følger norsk musikk tett.

Barndom og voksenliv. Jeg sammenliknet Flottorps stemme med tidlig Joni Mitchell. Flottorp synger lyst og går høyt, jeg aner også litt Kate Bush, Iris DeMent og faktisk Hege Brynildsen over vokalen. Tekstene er delvis nostalgiske der Ingvild ser tilbake på barndommens kanskje nokså ubekymrede tilværelse som i «Like A Child» – med platas herligste gitarsolo – og delvis handler sangene om å ta sin rettmessige plass som voksen, som f.eks. i «For The Girls» og «Here I Go». Joda, jeg har sett mye Kompani Lauritzen i det siste.

Albumet begynner med tangenter og en følsom vokal det første minuttet av «Up On The Hill». Så braker det mer løs med perkusjonsinstrumenter og driv. Og vi får et forvarsel om at det er ei variert pakke Ingvild skal presentere for oss denne gangen. Den korte låten glir nokså sømløst over i den nydelige tittellåten som har flott koring og strykere.

Piano. Ingvild forteller at hun har skrevet mange av låtene på albumet med piano. Selv om det er Sverre Undheim som spiller piano på albumet, kan jeg levende forestille meg at Ingvild sitter bak piano og fremfører mange av disse låtene. Ja, jeg kan til og med se for meg at hun lager et album der det nesten bare er hennes stemme og piano i sentrum. «Here I Go» og den nydelige «When We Try» er bare to eksempler på slike låter. Men dette er bare én av mange muligheter. Er det noe dette albumet viser, er det at Ingvild var mange strenger å spille på. Hør for eksempel den flotte duetten med Mattias Hammersmark Olsen, «Telling Me Lies», der steelgitaren har en fremtredende plass. Om jeg har vanskelig for å betegne dette som et country-album, snakker vi uansett om en strålende countrylåt.

Av årets beste album. Jeg kan ikke nevne alle låtene, og jeg har litt dårlig samvittighet for det. Jeg helgarderer og skriver at det ikke en gang er sikkert at albumets beste låt er nevnt. I skrivende stund tenker jeg at dette må være av de aller beste norske albumene i år, nei vi tar bort «norske».

Parents. Avslutningslåten. «Parents». En nydelig låt. Om å tre inn i voksenlivet, ta med seg lærdommen fra foreldre og bringe den videre til nye generasjoner. Piano og Ingvilds stemme. Så kommer strykerne. Bygger seg opp. Elektriske gitarer og trommer.Før et ensomt piano tar oss ut av låten, og albumet. Perfekt.

«So you listen to your mother
To all she has to say
You are loyal to your father
So that things will go your way
You are doing like your parents
 ́cus they’ve done it all before
It is true that they can guide you
But you have to open your own door»
Albumcover

Redigert.

En siste dans med Leonard Cohen

Leonard Cohen – Thanks For The Dance (album 2019)

Så kom det ei plate med ny Leonard Cohen-musikk tre år etter hans forrige – fantastiske «You Want It Darker» – og tre år etter hans død.

Leonard Cohen er en av rockens aller største poeter. Til forskjell fra for eksempel Bob Dylan, Paul Simon og Townes Van Zandt, var det forfatter han startet som, og platekarrieren begynte først i 1967, mer enn 10 år etter hans litterære debut. Leonard Cohen måtte i 2008 på veien igjen for å tjene penger etter at det viste seg at formuen var borte. Forretningsføreren hadde bedratt ham. Den tre og et halvtime lange konserten jeg overvar i Oslo Spektrum i 2013, står for meg som en av mine aller største konsertopplevelser.

En Cohen i toppslag hadde med seg musikere som visste å gi låtene akkurat det de skulle ha. Mange av sangene låt bedre enn på plate. Jeg har hørt «Hallelujah» i uttalige versjoner, men når Cohen synger den, skjønner man at sangen har en dybde som andre artister – fine versjoner til tross – ikke klarer fullt ut å formidle. Cohens versjon var dog selv inspirert av hans fortolkere.

Cohens platecomeback som 78-åring i 2012 har få artister matchet. «Old Ideas» ble etterfulgt av «Popular Problems» (2014) og «You Want It Darker» (2016), der særlig først- og sistnevnte er helt oppe blant Cohens beste utgivelser. Cohen døde bare få uker etter at «You Want It Darker» ble utgitt. Han etterlot seg dikt og skisser, skrevet over de seinere årene. Den rustne vokalen var spilt inn. Leonards sønn, Adam, fikk/tok oppgaven med å fullføre et siste album, «Thanks For The Dance». Han har også bidratt med mye av musikken. På sitt beste kan denne måle seg med fantastiske «You Want It Darker».

Tekstmessig får vi mye av det vi er vant til hos Cohen – kjærlighetens seire og tap, filosofiske tanker om verdens tilstand og store doser selvironi. Åpningslåten «Happens To The Heart» er av de aller fineste du får høre i år:

I was always working steady, But I never called it art, I got my shit together, Meeting Christ and reading Marx, It failed my little fire, But it’s bright the dying spark, Go tell the young messiah, What happens to the heart

Få artister har så eksplisitte seksuelle skildringer som Cohen. Han går her kanskje ikke så langt som i for eksempel nevnte «Hallelujah» («remember when I moved in you, and the wholy dove was moving too»), men han styrer ikke unna lyst og begjær som i «The Night of Santiago»: «So I took her to the river, as any man would do».

Marianne. Her er en egen låt til Cohens store kjærlighet, Marianne Ihlen: «Who broke the heart and made it new, Whos’s moving on, Who’s kidding who…and now you’re gone…»

Teksten må være skrevet helt mot slutten av Cohens liv, Marianne døde bare få måneder før ham. Det er godt kjent at Cohen skrev et farvelbrev til Marianne da hun lå på dødsleiet. «Puppets» er på sin side en besk politisk kommentar, litt i samme gate som den snart 30 år gamle «The Future». Og stemmen, den høres – som så ofte før – ut som den kommer fra det hinsidige, men nå gjør omstendighetene at dette føles enda sterkere enn før.

Anjani Thomas og Javier Mas. Andre flotte låter her er tittellåten, en ny versjon av en låt Anjani Thomas utga i 2006, og «It’s Torn». Alle låter har imidlertid kvaliteter som gjør dem verdt å nevne. Javier Mas, som spilte live med Cohen mot slutten av hans liv, bidrar med sine strengeinstrumenter i stor grad til at dette har blitt så fint som det har. På albumet finner vi også en rekke andre musikere som blant annet Damien Rice, Jennifer Warnes og Beck.

«Listen to the hummingbird, don’t listen to me».

Neida, lytt til Cohen. Det er mørkt, dystert og særdeles vakkert. Han leverer igjen en sterk kandidat til et av årets aller beste album der han hilser oss fra den andre siden, for å låne en setning fra en av hans 80-tallslåter. Nick Cave fremholder Leonard Cohen som sitt store kunstneriske forbilde. Om du lytter til årets plater fra de to herrene, vil du raskt forstå hvorfor.

Flotte musikalske skråblikk på A4-livet

Espen Gunstein – «Herregårdsstasjonsvogn» (album, 2020)

Vi hører at stasjonsvogna bokstavelig talt starter opp, og vi glir over i en låt selveste J.J. Cale verdig. Åpningslåten «A4»er én av mange sterke og suggererende melodier som vokser helt opp i elitedivisjonen ved gjentatte lyttinger. Espen Gunsteins nye album, «Herregårdsstasjonsvogn», er et lite skråblikk og hyllest til det helt vanlige livet med barn, stasjonsvogn og takboks, der det ikke alltid skjer så mye ekstraordinært sett med andres øyne. Men er det noe virusutbruddet har vist oss, er det at det helt vanlige livet er å foretrekke framfor ganske mye annet.

«Herregårdsstasjonsvogn» er andre del av trilogien Espen Gunstein har kalt «Fra Raddis til Traddis». Hans debutalbum «Kommersielle sekund» kom helt tilbake i 2003. Espen forteller at siden den gang har hverdagen med blant annet jobb og småbarnsliv ført til at musikken kun har fått være en hobby. Men så fikk han bedre tid og idéen om «Fra Raddis til Traddis– en slags musikalsk oppvekstfortelling» vokste frem. Han spilte sin første forestilling i 2016, og har etter det hatt mer enn 50 jobber på små og litt større steder.

Første album i trilogien kom i 2018. Gunstein beskriver «Novemberbarn» som en nedtonet og melankolsk reise gjennom egen barndom. Det å være født seint på året preger oppveksten. Litt mindre mentalt og fysisk utviklet enn mange av klassekameratene. «Novemberbarn» er en anerkjennelse og en hyllest til alle de som er født litt sent, til hun som var veggpryd og han som ble sistemann til å bli valgt i gymmen. Albumet er også en siste hilsen til de av gutta som ikke klarte seg, sier Gunstein. Selv ble jeg sterkt berørt av låten «Gata vår».

Og nå er altså «Herregårdsstasjonsvogn» her, mindre nedtonet og melankolsk enn forgjengeren. Nå er det det helt vanlige A4-livet som gjelder. Raddisen har blitt like traust som alle andre. Gunstein selv synger og spiller akustisk gitar, Marius Graasvold spiller diverse gitarer, banjo og lapsteel, Pål Robin Haakonsen spiller på bass og kontrabass, Rolf Magnus Amundsen på trommer og perkusjon, Tor Arne Langeland spiller på tangentinstrumenter og Lene Merethe Anda korer. Espen Gunsteins far, Leif Gunstein Johannesssen, bidrar på kornett.

Samlet er dette et band som får tankene mine i retning av J.J. Cales 70-tallsplater. Det fantastisk flotte groovet. De minimalistiske gitarene som spiller akkurat det de skal, og ikke så mye mer, mens man i stadig større grad legger merke til de øvrige instrumentene, om det er et orgel som leker seg, banjo på «40-årsmila», kornetten på «Ølbryggervise» eller nydelig koring.

Og siden jeg allerede har nevnt stilskaperen J.J. Cale flere ganger – jeg vet ikke en gang om Espen Gunsten har noe forhold til musikken hans —kan jeg også nevne at det nok er de to åpningslåtene «A4» og «40–årsmila» som sendte tankene mine dit. Men selv med en vokal svært tilbakelent i lydbildet, får man ordene med seg, i hvert fall om man gjør som jeg og sitter med tekstheftet ved siden av seg.

Jeg er selv i omtrent i samme livsfase som Espen Gunstein, og det er ikke så lite her jeg kan nikke gjenkjennende til. Det er mye Øystein Sunde og litt Ole Paus i hvordan låtene fremføres. Og det er også flere porsjoner Øystein Sunde i de mest ordrike tekstene. Espen Gunstein kaller dog ikke på den hysteriske gapskratten; jeg sitter mer med et selvironisk glis rundt munnen. Joda, jeg vet at jeg er slik, jeg også:

«det var grålysning, det var grisekaldt…
…nå løper’n 40-årsmila, 40-årsmila
det er’ke noe han skal rekke det er’ke noe han skal nå
han bare løper for han tror han må»

Man får låter om å la temperamentet få utløp når man kommer hjem fra jobb, «Tabuord», og om egen tilkortkommenhet som far, den vare og flotte «Du og jeg». Et annet høydepunkt er «Afasi», om å ha så mange barn at man selvfølgelig bruker feil navn når man skal irettesette den ene av dem. «Been there, done that»! En herlig, fengende låt, som setter seg fast.

Vi får servert en bitende kommentar til reality-TV i «Prime Time». Her ser Gunstein utover seg selv. Hvor er samfunnet på vei, er det ingen grenser lenger: «Så la hemningene falle//det er mere sendetid//og folk vil se…jeg kler meg naken byr meg frem//før var en blotter bare slem». Koringen til Lene Merethe Anda framstår like bitende som resten av låta!

Gunstein byr på flere hverdagsobservasjoner i «Dugnad», og det pekes framover mot et liv med voksne barn i «Ølbryggervise». Helt til slutt senker Espen Gunstein skuldrene i «Noenogførr». Alt er vel ikke så farlig lenger, man trenger da ikke «kred» for alt man gjør, smekken er åpen – hva så? Et verdig punktum for en gjennomført helhetlig og solid plate på alle plan. Gode tekster, fengende låter og mye lekker musikk!

På de siste låtene på «Herregårdstasjonsvogn», ser Espen Gunstein framover, han går inn i en ny livsfase. Disse låtene kan trolig også ses på som et frampek mot album nummer tre i trilogien. «Vi kan så mangt» er planlagt utgitt i løpet av 2023.