Gubberock

Guy Clarks favorittbilde

Guy Clark – My Favourite Picture Of You (album 2013)

Et av nyttårsforsettene mine er å bruke færre tekstsitat i omtalene mine. Da gjør jeg det vanskelig for meg selv når jeg nå gir meg i kast med Guy Clarks siste album, det nesten 10 (!) år gamle albumet My Favourite Picture Of You. Jeg leser teksten på «Rain In Durango» – skrevet sammen med Shawn Camp og Ray Stephenson – og får lyst til å kopiere og lime inn alt sammen. Og det gjelder også de fleste andre tekstene på albumet.

Som på flere av de siste albumene har Guy Clark samarbeidet med andre låtskrivere om selve sangene, og på My Favourite Picture Of You er det medskribenter på samtlige låter. Både Lyle Lovett og Rodney Crowell er bidragsytere på hver sin fine låt, selv om ingen av låtene er blant de absolutte høydepunktene på dette usedvanlig sterke albumet av én av de store artistene innen outlaw-country og folk.

Guy Clark lagde plater for evigheten. Jeg har de siste dagene spilt gjennom nesten alle studioalbumene, og det som slår meg hver gang jeg hører dem, er at de er jo bare enda bedre enn sist jeg hørte dem. Og My Favourite Picture Of You er intet unntak. Albumet ville jeg kanskje gitt en god firer for 10 år siden, nå må jeg opp med topp-karakteren. Noel McKay forteller om hvordan Guy Clark over flere år presset ham til å yte sitt ypperste med låten «El Coyote». Noel tenkte flere ganger at nå må vel Guy være fornøyd, men neida: – Du kan være ferdig med låten, men jeg spiller den ikke, sa Guy. Men en dag spilte han gjennom sangen uten å si et ord. Da skjønte Noel at låten var i boks.

Guy Clark døde i 2016, men var allerede svært helsemessig svekket under innspillingen av My Favourite Picture Of You. Det var ikke noe tvil om at dette ville bli hans siste album. Av musikere har han med trofaste venner som Verlon Thompson (satt også hos Guy da han døde) på gitar og Shawn Camp på gitar og fiolin. Andre viktige bidragsytere er Bryn Davis på bass og cello og Morgane Stapleton på vokal. Selv synger Guy med en hesere og mer værbitt stemme enn tidligere, naturlig nok. Disse og flere til bidrar til at albumet stadig høres finere ut. Ikke for mye instrumenter, ikke for lite. Passe utsøkt!

Omslagbildet til albumet er ikonisk. I seg selv sier bildet mer enn mange ord, og når man kjenner historien til Guy og kona, Susanna Clark, blir ord nesten overflødig. Selve bildet skal være tatt av John Lomax III i 1974, en morgen etter at Guy og hans låtskrivervenner hadde utvekslet låter hele natta. Siden hadde Guy og Susanna både sine oppturer og nedturer. Etter 1997 da vennen Townes Van Zandt døde og fram til sin egen død i 2012 isolerte Susanna seg mer og mer hjemme, som oftest i pysj og ofte i senga. Men til det siste fremholdt Guy at det var ingen han elsket som Susanna. Hun fikk høre låten før hun døde. Den ble første gang utgitt med én av Guys beste venner Jerry Jeff Walker på den fantastiske tributeplata This One’s For Him: A Tribute To Guy Clark. På det dobbeltalbumet gir mange i Guys krets respektfulle versjoner av Guy beste sanger. Jerry Jeff skulle gjort «Water Under The Bridge», men fikk den ikke helt til. Da skjenket Guy ham denne låten. Å overlate en slik låt til Jerry Jeff før han hadde spilt den inn selv, er en tillitserklæring av dimensjoner.

Favorittlåter? Slikt er jo egentlig unødvendig å komme trekkende med på ei plate som dette. Jeg nevner ikke tittellåten nå, den er jo så mye mer enn en låt. Men kanskje setter jeg én av flere låter som Guy har laget om Sis Draper, denne gangen «The Death Of Sis Draper» og låten om veteraner fra Irak-krigen, «Heroes», aller høyest. Avslutningsvis lar jeg nyttårsforsett være nyttårsforsett og gjengir noen linjer fra en annen flott låt, «High Price Of Inspiration», en låt om gleden ved å lykkes med en låt. Og det er godt å vite at det må Guy ha opplevd med mange av låtene på hans siste album:

«Inspiration with some wings
Is what I'm looking for.
Inspiration with no strings
I'd like that even more»

Noen anbefalinger. Ny til Guy Clark og vet ikke hvor du skal begynne, eller riktigere, fortsette? Du kan nesten ikke gjøre feil. Liveplata Keepers (1997) er en ypperlig introduksjon og debuten Old No. 1 er legendarisk. Selv er jeg litt ekstra svak for albumene Cold Dog Soup (1999) og The Dark (2002). Andre vil nevne Boats To Build (1992) og Dublin Blues (1995). Så var det den nevnte tributeplata, da. Her er det bare å ta for seg!

Bob Dylan om sanger han liker og Erling Aadland om Dylans tekster

Erling Aadland: Dylan og diktet (bok 2022)
Bob Dylan: The Philosophy of Modern Song (bok 2022)

Jeg er svært glad i Bob Dylan, men synes ofte det er vanskelig å skrive om ham, ikke minst fordi tekstene er gjenstand for så mye akademisk interesse og kunnskap. I sin nye bok The Philosophy of Modern Song skriver dog Bob Dylan noe i retning av at om man analyserer sangene i hjel, forsvinner mye av magien. Skal tro om han hadde Dylanologen Erling Aadland og hans likesinnede i tankene? Før jeg begynner; ikke les denne lille artikkelen som en anmeldelse av bøkene. Dette er bare noen høyest personlige betraktninger etter å ha lest dem.

Erling Aadland er en norsk litteraturforsker og professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. Han er kanskje den i Norge som med mest akademisk tyngde skriver om Bob Dylan. Hans bok Dylan og diktet ble utgitt i fjor høst og er en 600 siders stor bok som tar for seg hele Dylans platekarriere. For meg fungerer nok boka best som et oppslagsverk, og kanskje er det for mange av oss best å lese ett kapittel i ny og ne. Jeg har lest akademiske bøker om Dylan før, senest Gisle Selnes’ murstein med den lite ambisiøse tittelen Den store sangen – kapitler i en bok om Bob Dylan, og kanskje er det nok for meg nå. Jeg har nok mer glede av de litt lettere bøkene om Dylan som selvsagt også finnes i et utall.

Jeg synes det er bra at akademikere skriver om Dylan, men trenger jeg å bli presentert for tre ulike tolkninger av en verselinje, hvorpå forfatteren presenterer meg for en fjerde, fasiteten? Jeg regner meg som mer enn alminnelig interessert i både Bob Dylan og sangtekster, men jeg er nok for uskolert i litteratur til å ha det fulle utbyttet. Jeg må innrømme at mange av tolkningene er fjerne for meg nå, noen uker etter at jeg la boka fra meg, så magien i låtene og tekstene er ikke borte!

Erling Aadlands bok er skrevet kronlogisk. Jeg endte likevel opp med å lese kapitlene litt hulter i bulter. Jeg begynte nærmest med slutten siden jeg kjøpte boka litt i forkant av Bob Dylans flotte konsert i Oslo Spektrum i fjor høst. Der spilte Bob nesten alle låtene fra Rough & Rowdy Ways (2020), og da jeg leste i boka, fikk jeg en grei innføring i hva sangene handler om. Siden plata er såpass ny, var det også begrenset hvor mange alternative tolkninger vi blir presentert for her. Ellers kan det kanskje være en idé å lese innledningene av kapitlene om selve albumene, det bidrar til overblikket. Så kan man grave seg mer selektivt ned i enkeltlåter når man føler for det. Det er mange måter å både lese om Bob Dylan og lytte til hans musikk på! Alle må ikke gå i dybden. Det er oppmuntrende at Aadland og jeg langt på vei er enige om hvilke album som er aller best, og at han også setter pris på et album Gisle Selnes var lite begeistret for: Planet Waves. Jeg kan jo leve i den naive troen at det Aadland begriper med hjernen, forstår jeg mer intuitivt.

Aadlands bok er akademisk med en drøss med noter, og han bruker en del fagterminologi. Det bidro også til at boka ble i overkant tung for hobbylesning. La ikke det skremme deg om du har motivasjonen; boka er trolig glimrende for målgruppen. Befriende da for meg å lese Bob Dylans bok, der han som tittelen antyder filosoferer med utgangspunkt i 66 sanger, sanger som han har satt ekstra pris på. Det er ingen hemnelighet at Dylan har stått på skuldrene til forgjengere og stjålet og latt seg inspirere av dem.

Dylan kan mye om musikk og artister, og det er artig å se at også én av de aller største kan være fan av andre. Her er det essay om alt fra låter av Townes Van Zandt og Warren Zevon til Perry Como og Frank Sinatra. Elvis Presley, Nina Simone, Carlos Santana og mange flere. Og selvfølgelig Johnny Cash; Cash kunne synge hva som helst. Om mange av sangtekstene hans er kryptiske og kan analyseres opp og ned, er denne boka mer lettfattelig og i et flytende språk. Men; det har vært diskusjoner om Dylan forfekter et tvilsomt kvinnesyn. Han har bare med fire kvinnelige artister, og det er passasjer i boka som også kan tolkes i den retningen. Jeg lar den diskusjonen ligge, men med dette forbeholdet synes jeg at jeg kan anbefale boka; gjerne med en spilleliste med låtene Dylan skriver om– du finner den på Spotify og Tidal – som følgesvenn.

Lillebjørn i våre hjerter!

Stilleste gutt. Portrett av Lillebjørn Nilsen. Regissør Mona B. Riise, NRK TV.

Kinky Friedman og Lillebjørn Nilsen. 2016. Foto: Tormod Reiersen

KORK hyller Lillebjørn: Stian Carstensen, Stein Torleif Bjella, Tora Dahle Aagård, Daniela Reyes, Tuva Syvertsen, Fargespill. Ingar Bergby, dirigent

Det føles nesten som dagen derpå der jeg hører på ei av Lillebjørn Nilsens beste plater, Sanger (1988). Jeg skal ikke påstå at den er enda bedre enn de foregående Original Nilsen (1982) og Hilsen Nilsen (1985), plater fullspekket av sanger som ble allemannseie. Men Sanger er uansett en poetisk samling låter, mer subtil, underfundig, og, med sterke politiske budskap – «Troll!».

På mange måter minner Mona B. Riises fantastiske, nye portrett av Lillebjørn, den 80 minutter lange «Stilleste Gutt», om nettopp Sanger. Riise har fått en sjelden tilgang til Lillebjørn og hans perspektiver på eget liv og kunst. Gjennom samtaler med Lillebjørn, kona Mairead Imlach, medmusikant Steinar Ofsdal, samarbeidspartner i Grappa, Helge Westbye, arkivopptak og beskrivende bilder av Oslo, forteller Mona Lillebjørns historie uten å fortelle alt. Hun og Lillebjørn lar noe ligge igjen mellom linjene. Vi fornemmer hvorfor den siste, famøse konserten med Gitarkameratene gikk som den gikk, og vi får innblikk i hvorfor Lillebjørn til slutt valgte å stille opp som forsanger med «Barn av regnbuen» etter at 2011-terroristen – hverken Lillebjørn eller jeg orker å nevne navnet hans – hadde uttalt at han hatet den sangen.

Riise selv ser vi lite til, hun velger å fortelle gjennom andre. Det er også en styrke at deltakerne i portrettet snakker med Lillebjørn, ikke om ham.

Vi forstår hvorfor Lillebjørn stort sett har trukket seg tilbake, og nå ser ut til å sky både rampelys og scene – sist jeg så ham var i 2016 da han gjorde én låt eller to sammen med Kinky Friedman. Desto mer rørende at han oppriktig ser ut til å sette pris på å bli tildelt utmerkelsen Ridder av St. Olavsorden av Kongen med den hyllesten som fulgte med – «dette skulle mor og far opplevd». Jeg er veldig glad for at Lillebjørn fikk oppleve dette, både dokumentaren og hyllesten. For oss fans av Lillebjørn er det mange rørende øyeblikk.

Det var helaften med Lillebjørn på NRK i går, og jeg har inntrykk av at vi er mange som så lineær-TV. Men både dokumentaren og konserten som fulgte deretter er tilgjengjengelig på NRK TV. Jeg har ofte litt blandede følelser overfor KORKs arrangementer av kjente sanger, særlig når det blir for mange kraftige blåsere. Heldigvis var det mest strykere i går, jeg likte godt det jeg hørte, men om hele familien samlet seg om dokumentaren, var det mer delte oppfatninger av denne konserten. Selv synes jeg Tuva Syvertsen og Daniela Reyes har en evne til å tolke andres låter som må fremheves spesielt. Så er det fint at bygdepoeten Stein Torleif Bjella gir seg i kast med bypoetens sanger, men synes linevel ikke han kler formatet helt. Så var det Stian Carstensen, Tora Dahle Aagård og Fargespill – joda, Lillebjørns sanger lever!

Tuva Syvertsen tolket Lillebjørn både i filmen og konserten. Strålende! (Skjermdump)

Redigert.

Mitt konsertår 2022

Nick Cave og Thåström stod for to av årets aller største musikkopplevelser

Levende musikk er best. For meg har 2022 vært et særdeles godt konsertår etter to magre år. Noen konserter har satt sterkere spor enn andre. De tre første er rangert. Jeg skriver lite denne gangen, lar stort sett bildene tale. Klikk på lenkene/overskriftene, og les mer om konsertene.

Foto: (Stort sett) Tormod Reiersen

1. Nick Cave & The Bad Seeds, Øyafestivalen i Oslo, 11. august

«En Nick Cave som ser meg dypt inn i øynene mens han synger Tupelo – blant annet om Elvis’ dødfødte tvillingbror, en sang som må ha fått ny mening for ham de senere årene. Kanskje stod vi slik i ti sekunder, kanskje ett minutt. Men et øyeblikk som varer lenge. Så roper han «breathe» som om han var redd for at pusten min – nei, pusten til alle i publikum – skulle stoppe. Er det noen som lurer på hvorfor mange lar seg forføre av predikanter?»

2. Thåström, Oslo Spektrum, 7. mai 2022

«To timer og femten minutter med hjernevask og hjernepåfyll. Ja, musikk for hele kroppen. At det skulle gå 52 år før jeg så denne kryssningen mellom Tom Waits og Nick Cave live! Musikk, Thåströms tilsynelatende keitete bevegelser, insisterende lyssetting. Alt fungerte perfekt, alt støtter og passer musikken.Når vi mot slutten får «Alltid va på väg», tenker jeg at det er derfor, derfor Thåström klarer å holde det gående, tiår etter tiår.Nordens rockekonge! Hadde jeg visst hva denne konserten skulle bli, hadde jeg ikke ventet til en drøy time før konserten med å kjøpe billett. Karakter? Aner ikke. Gidder ikke spare. 10/10, så får jeg heller redigere seinere.»

Jeg så også Thåström på klubbkonsert på Vulkan. Flott det også!

3. Lars Winnerbäck, konsert på Vulkan Open Air i Oslo, 19. august 2022

«Aha, «Åt Samma Håll». Jeg bryr meg ikke lenger om hvem som gjør hva i bandet. Jeg bare hører. Det er summen av det hele, låten, teksten, vokal, musikere og publikum. Med «Kom I Håg Mej» er det helt slutt. Klokka er 22:59, og vi har fått en stor opplevelse i en park ved Akerseleva midt i Oslo!»