I anledning av at Spellemannprisen 2020 blir delt ut denne uka, har jeg her bearbeidet et tidligere facebook-innlegg om Sweethearts nye, selvtitulerte plate. De er nemlig nominert til denne prisen i kategorien country sammen med artister som Johan Berggren, Darling West og Malin Pettersen. Selv er jeg ikke så opptatt av hvem som vinner slike priser, men synes det er hyggelig at det blir gjort stas på dyktige artister.
Omtalen, av Sweethearts album var aldri ment som en anmeldelse, men noe jeg skrev en novemberkveld. Jeg har byttet ut ordet «vakker» med andre ord sammenliknet med det jeg postet den gangen noen av alle gangene jeg brukte ordet. Joda, plata er vakker!
«Jeg bare begynne å skrive litt fra hofta, så ser vi hvor det ender. Vel, egentlig er det jo omtrent slik jeg gjør når jeg forsøker på å skrive plateanmeldelser også.
For meg vil denne norske gruppa for alltid være knyttet til den fantastiske amerikanske låtskriveren Jerry Leger, hvis album «Traveling Grey» jeg fikk signert en aprilkveld i 2018. Før Jerry var på scenen denne dagen spilte nemlig Sweetheart noen låter sammen, for første gang på scene på rundt 15 år, tror jeg. Og det må ha gitt mersmak. Siden har de spilt mer sammen, og nå foreligger altså debutplata.
Når jeg hører Sweetheart, tenker jeg også på Gillian Welch. Da jeg så henne live for noen år siden, sto David Rawlings to skritt bak henne og to til siden. Han fulgte henne som en skygge og ga hele tiden det lille ekstra som gjorde at Gillian Welch fikk skinne. Så flott når en musiker av Rawlings kaliber tåler å stå i skyggen, sa en bekjent som jeg traff på vei ut.
Nå trekker jeg sikkert sammenlikningen altfor langt, men jeg ser noen pralleller til Sweetheart. John-Arne Ø. Gundersen har skrevet låtene, synger vakkert og spiller flott gitar. Men bak ham er det to stykker som er helt uvurderlige for lydbildet. Anne Mette Hårdnes’ vokal følger John-Arnes stemme som en skygge, snakk om backingvokal. Så må man heller ikke glemme Frode Bjørnstad på verdens fineste instrument, noen ganger i hvert fall, pedal steel. Som det instrumentet gråter i Frodes hender.
For dette er melankolsk og til dels trist musikk. Ingen forstyrrende gladsanger som løfter oss ut av tristessen. Så det er vel bare å ty til ordtaket «triste sanger gjør meg glad». Jeg nevnte Gillian Welch, men synes heller ikke de vakre sangene og stemningene ligger langt unna Nick Drake.
Sweetheart skulle spilt releasekonserter til uka. De må utsettes, og det er synd at de ikke får spilt ute for folk nå. Men dette er sanger som også passer godt hjemme en novemberkveld når man synker ned i sofaen etter trening eller etter en dag på hjemmekontoret. Er du som meg, begynner du nokså feilaktig å assosiere låttitlene og tekstutdrag med pandemien vi befinner oss i. «Stockholm, come home». «Can We Make It Out Of Here Alive»? Litt mer optimistisk: «Leave It all Behind» og «Nothing Lasts Forever». Men enn så lenge får vi dele byrdene: «It’s Your Time To Pray.»
Men dette er ei flott og vakker plate, gode melodier og sannsynligvis også gode tekster, selv om jeg ikke har gravd meg ned i dem. Det faller ikke naturlig å plukke ut enkeltlåter. Kvalitet hele veien, og samlet gjør låtene denne sterke helheten. Sparsommelige virkemidler, men akkurat nok. Less is more!»
Plata er spilt mye siden den novemberkvelden dette ble skrevet!
Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars – “Stream Of Consciousness” (album 2021)
Cover design: Fredrik Kleppe
«Somebody told me, don’t go with the flow That same person told me never keep your head low But I don’t understand cause everyone that goes with the flow keeps their head high not low”
Albumet “Stream Of Consciousness” med Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars starter forsiktig før Olav Larsen synger åpningsstrofen fra den første låten. Han synger med en sjelfull, men samtidig litt ru stemme. Så kommer Emilie Eie og skaper en nydelig kontrast til Olav Larsen. Fantastisk åpning! Flott instrumentalparti følger. Kanskje bærer teksten preg av å være hverdagsfilosofi, men ikke mindre viktig av den grunn. Hvorfor hjelper vi ikke de som faller? Rike liv er kanskje ikke det enkleste, men hvorfor alltid velge den brede vei? Kanskje oppsummerer på mange måter denne låten tematikken som følger på de øvrige låtene.
Åpningslåten «Hang Your Head Low» er for meg et av flere høydepunkter på denne plata der Olav Larsen synger ni duetter med åtte forskjellige kvinner. Jeg synes ofte kontrastene mellom mannsstemmer og kvinnestemmer skaper en ekstra dimensjon, om det dreier seg om backingvokal, eller som duettplater, der f.eks. John Prines «In Spite Of Ourselves» (1999) henger høyt hos mange. Eller Gram Parsons/Emmylou Harris om du vil.
Denne anmelder har ingen ambisjoner om å ha oversikt over alt det spennende som rører seg i norsk musikkliv. Så jeg forsøker å ikke la hodet henge for lavt som følge av at jeg aldri har hørt noe særlig på Olav Larsen tidligere. Hørt om, men ikke hørt. Olav Larsen bidro dog med vokal på én av låtene på ett av de aller beste nye norske platene jeg hørte i fjor, rogalandingene Johnny Red & The Prayerhouse Peoples fantastiske album «To Moritz». Kanskje er heller ikke vokalen til Larsen så ulik vokalen til John Gravdal aka Johnny Red, heller?
Olav Larsen er også rogalending, og han har bodd flere år i Frankrike og sentral-Afrika, står det i presseskrivet som følger albumet. Musikalsk har han sterke røtter innen amerikansk 60- og 70-talls country, alternativ country og folktradisjon, heter det også i presseskrivet. Med en liten ekstra dæsj soul og gospel i stemmen, kan jeg kanskje tilføye for egen regning. Kanskje er heller ikke albumet «Stream Of Consciousness» spesielt nyskapende, det tar vare på gode tradisjoner. Dette er den syvende utgivelsen til Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars. I 2020 ble det blant annet utgitt en EP med countrymusikk i koronaens tid, «Isolation Blues & Other Songs». Olav Larsen ligger ikke på latsiden, og et raskt googlesøk tilsier at dette er en mann som har mange jern i ilden, også utenfor musikkens verden.
Det kan være risikabelt å skrive om et album man bare har hørt et par dager. Men noen ganger føles det fint å bare «go with the flow» og etterleve tittelen på dette albumet. Tittelen på albumet refererer nemlig til måten låtene er skrevet på, så å si rett fra hjertet. Det skal derfor være personlig, det er lite staffasje som står i veien for vokalene, men det betyr ikke at det er for sparsommelig. Og jeg tenker at instrumentene heller ikke går i veien for hverandre. Ofte spiller ett instrument av gangen «førstefiolin». Gitarer, munnspill –jeg elsker munnspill – og av og til strykere er viktige ingredienser for det fine totalinntrykket lytteren sitter igjen med. Ofte bringer orgelet inn en sakral kirkestemning mot slutten av låtene. Smakfullt!
Foto: Erik Furulund
Benedicte Brænden er den eneste av duettpartnerne jeg har hørt om fra før. På låt nummer to, låner hun stemme til den fine «Give Up On Me». Som på de fleste av låtene på dette albumet, skaper kontrastene mellom Olav Larsen og duettpartneren dynamikk og bidrar til at dette blir spennende å høre på. Det høres utvilsomt ut som at et forhold har gått i knas, og underveis understrekes dette med en avstikker og et stilbrudd av dimensjoner. En ny favoritt på dette albumet!
Foreløpig er jeg nok ikke like glad i «Nobody Knows» der Ingfrids Straumsøyl bidrar med flott vokal. Og, ja, det foregår fine ting også på denne låten, men jeg opplever – så langt i hvert fall – at dette er en låt særlig Olav Larsen vil mer med enn det låten er sterk nok til å bære. Kanskje platas svakeste spor? Det kler derfor albumet at neste låt er mer forsiktig, dystrere. Fine «The Moral Of The Story» med Mona Krogh har blant annet nydelig piano og strykere! Hvilken stemme på Mona Krogh! Et nytt høydepunkt.
“Friendship” med Camilla Rosenlund handler om nettopp vennskap. Både melodi og instrumentering er i bevegelse her, så det skjer mye mer enn man kanskje får inntrykk av ved første møte med låten.
Jeg hadde ikke tenkt å gå gjennom alle låtene på albumet. Det er egentlig helheten som er det viktige. Låtene «Times Are Changing», «The Bottom» og «Misdefind» med henholdsvis “Stina Kjeldstad, Camilla Rosenlund og Marte Aarseth er alle fine låter som bidrar til denne helheten, selv om et par av låtene fremstod som litt anonyme de første gangene jeg hørte albumet. Men igjen; det er umulig å kjede seg om man hører etter. «The Bottom» høres dog ut til å bety noe ekstra for Olav, om jeg skal tolke vokalen hans her.
Tekstene dveler ofte ved nedturer, slike man møter om man ikke alltid velger den letteste veien, nettopp slik åpningslåten minnet oss på. Men man kan vokse på nederlagene. Den absolutte favoritten på plata er «It Shaped Me By The Heart» sunget sammen med Tine Steen. På denne låten vil Olav Larsen like mye som på «Nobody Knows», men her opplever jeg at låten er sterk nok til å bære Olavs intensjoner. Et forhold har gått over styr, protagonisten gråter. «Lord I needed sunshine// You gave me thunder and you gave me rain». Kjærligheten kommer og går, men det som var, former deg, langt ned i hjerteroten. Også langt ned i hjerteroten til lytteren. Gåsehud, og en verdig avslutning på et flott album. Og når første låt tar opp tråden og er platas nest beste låt i mine ører, er det bare å sette på plata enda en gang.
Det er blitt en vakker plate dette. Organisk. Velprodusert. Ekte. Låtene, instrumentene og vokalistene står godt til hverandre slik at helheten blir enda større enn summen av delene!
Tid for å mimre om konserter. Jeg har sett Paul Simon på konsert seks ganger. I 1991 hadde jeg gått rundt i Oslos gater hele dagen og bare ventet på å se min store musikalske helt fra de 8–9 foregående årene. Og som han og det store bandet innfridde. To runder med en heidundrendre «You Can Call Me All». I 2003 la vi opp Norgesferien etter å se Paul og bandet hans imponere på Molde Jazzfestival. Året ettet en glimrende Simon and Garfunkel-konsert i Oslo Spektrum. Deres ungdoms forbilder Everly Brothers hadde et innslag underveis.
Så gikk det noen år. Jeg fikk litt tyn for å si at jeg heller ville sett en ren Paul Simon-konsert enn en Paul Simon- og Stingkonsert i 2015, men det får stå sin prøve. Og jeg mener det fortsatt. Men Simon- og Sting-t-skjorta bærer jeg gjerne. Sting har levert bra saker, han. Allerede i 2016 var Paul tilbake igjen alene, nei, ikke alene. Som alltid med stort band og som alltid praktfullt. Men det var den konserten i 2018, da!
Konserten i 2018
Kanskje er det hukommelsen som spiller meg et puss. Men kanskje konserten på avskjedsturneen i 2018 er den aller beste. Her kan du lese en stemningsrapport skrevet like etter konserten:
Enkelte opplevelser må det skrives om for å fordøye. Jeg har sett Paul Simon seks ganger på konsert. I og med at første gangen var i 1991, og jeg alltid har vært begeistret, er det vanskelig å vurdere om gårsdagens konsert i Oslo Spektrum var den aller beste, men det kan den fort ha vært.
Rundt 1983 begynte Paul Simon å konkurrere med Oddvar Brå om hvem som skulle ha høyest heltestatus, og siden den gang har jeg fulgt ham.
Etter at Paul Simon i februar kunngjorde at dette er hans siste turné, begynte Grace og jeg forberedelsene. Vi (i hvert fall jeg!) var innom alle soloplatene og alle platene med Simon and Garfunkel i tillegg til en rekke konsert-DVD’er. Noen av platene ble sågar spilt to og tre ganger.
En konsertopplevelse avhenger av både artist og mottaker, og allerede på åpningslåten America var det liten tvil om at disse brikkene var på plass. Simon spilte sanger fra hele karrieren og flere av låtene ble gitt et løft i går. Simon hadde denne gangen – i tillegg til de sedvanlige perkusjonistene, blåserne, gitaristene og bassistene som takler verdensmusikken hans – også med seg strykere. Å få låter som Can’t Run og Rene And Georgette Magritte With Their Dog After The War i utsøkte arrangementeter var klare høydepunkter. Og jammen klarte de å gi oss Bridge Over Troubled Water i en fin utgave – en sang såpass krevende at Paul lot Art Garfunkel synge den da de var i lag.
Hva fikk vi ellers? «De fleste sangene mine er laget for å danse til» – det må i hvert fall gjelde mange av Graceland-låtene – vi fikk halvparten av sangene derfra, flere Simon and Garfunkel-låter – The Boxer, Homeward Bound og helt til slutt The Sound of Silence. Paul gjorde en fin soloversjon av nydelige American Tune. Sangen som er helt der oppe og konkurrerer om å være Paul Simons aller beste låt. Vi fikk noen stykker av dem i går!
Paul var i godt humør, pratet langt mer enn han har gjort tidligere på konsert. Ikke utenomsnakk, men historier knyttet til låtene.
Fantastisk kveld altså! På det nest øverste bildet er Paul i gang med Rene And Geogette Margritte With Their Dog After the War – tittelen er inspirert av tittelen på et bilde i en bok om maleren – boka bladde han i hjemme hos Joan Baez, kunne han fortelle.
Warren Zevon – “Stand In The Fire” (1980/2021). Ny dobbeltutgave «Recorded Live At The Roxy Theatre in Los Angeles (1980)»
Da har jeg fått den i hus, den nye doble utgaven av Warren Zevons livealbum, «Stand In The Fire», spilt inn på legendariske i 1980. For meg er dette ei av de store liveplatene i rocksegmentet, helt der oppe med Dream Syndicates «Live At Raji’s» og «Weld» med Neil Young & Crazy Horse. Man kan alltid stille seg spørsmålet om slike deluxe-utgaver er nødvendige. Som Warren Zevon uttalte om de 10 sporene som nå er utgitt og som opprinnelig ikke var en del av denne liveskiva: «The dog ate the part we did not like». I 2007 kom det en CD-utgave med fire bonusspor, og nå har hunden kastet opp seks spor til. Men joda, jeg liker dem! Her får du en god del om denne liveplata, men også litt om annet Warren Zevon bedrev i sitt «Dirty Life And Times».
«I’m Gonna Drink ‘em Up» Én fin ting med slike utgivelser, er at de gir en god unnskyldning til å høre gjennom artistens diskografi. Da «Stand In The Fire» ble utgitt første gang, forelå det allerede tre klassiske album fra Zevons kant, og da regner jeg ikke med «Dead Or Alive» fra 1969; ingen regner vel med den plata. På 70-tallet var Warren Zevon bandleder for Everly Brothers, og han utviklet et alkoholproblem. Og et vennskap med Jackson Browne. Browne skaffet ham platekontrakt, og i 1976 utga Zevon den selvtitulerte klassikeren. På én av hans aller beste låter, den til dels selvbiografiske «Desperados Under The Eaves» synger han åpenhjertig om alkoholproblemet:
«I was thinking that the gypsy wasn’t lyin’ All the salty margaritas in Los Angeles I’m gonna drink ’em up And if California slides into the ocean Like the mystics and statistics say it will I predict this motel will be standing until I pay my bill»
Kanskje dette er det mest siterte vers av Warren Zevon? For øvrig fra en låt som ikke finnes på «Stand In The Fire».
Eks-kona Crystal Zevon lurte lenge på hvorfor han oppriktig ba om unnskyldning for den ene gangen han slo henne, men aldri nevnte alle de andre gangene. Hun skjønte etter hvert at han ikke husket dem. Samtidig hadde Zevon en myk side. Han ville ha Crystal tilbake, og èn dag på midten av 80-tallet sang han nydelige «Reconsider Me» for henne. Han hadde henne nesten, men neste dag ødela en full Zevon en familiesammenkomst og alle muligheter for en ny start med Crystal. Les forresten Crystals bok «I’ll Sleep When I’M Dead: The Dirty Life Of Times of Warren Zevon». På Warrens oppfordring legger hun ikke fingrene mellom. Samtidig; hun brydde seg om ham.
Etter den selvtitulerte plata fulgte «Excitable Boy» (1978) og «Bad Luck Streak in Dancing School» (1980). I likhet med forgjengeren plasserte de ham trygt i rock noir-landskap, fint produsert og med dyktige vestkystmusikere fra The Eagles, Fleetwood Mac med flere. Låtene var befolket av drapsmenn, psykopater, politikere, gjenferd og Warren selv. Tekstene var ikke ulike Randy Newmans, men Newman var nok hakket mer underfundig, Zevon råere og mer selvutleverende.
Pianofighteren brenner Så da var det vel helt på sin plass at Zevon fikk utløp for råskapen også gjennom musikken? Og det gjorde han til gangs på «Stand In The Fire». Dette var en plate jeg lenge hadde hørt om, men aldri hørt. Jeg kjente til Zevon fra hans mer sofistikerte side, men da jeg kom over denne plata i en bruktbutikk på nittitallet, bare måtte jeg ha den. Og dette var saker! I påska så jeg også gjennom to konserter med Warren Zevon på youtube, én fra 1980 og én fra 1982 (se lenke nederst i artikkelen), begge har mye til felles med «Stand In The Fire», og begge anbefales på det varmeste. Dette er den Zevon jeg liker aller best. Ren og skjær svingende rock ‘n’ roll!
Han hyret inn et band som var eksperter på å spille Zevon-covere, The Boulder, i tillegg til kameraten David Landau på gitar. Zevon selv spilte som en villmann på piano, og gitaristen er ikke helt borte han heller. Etter at Jackson Browne nylig hadde fått ham på avrusning for alkohol, var han midlertidig fri fra dét stoffet. Imidlertid gjorde steroider og smertestillende sitt til å gi ham en ekstra dose galskap likevel. Som om han trengte det. Det åpner fint, men litt avventende med den nye låta «Stand In The Fire». Det tar seg deretter opp med en flott «Jeannie Needs A Shooter», en låt som er skrevet i samarbeid med Bruce Springsteen, men det er sagt at Springsteen ikke skal ha bidratt med så mye mer enn tittelen. Du kan høre Springsteens «Janey Needs A Shooter» på hans album «Letter To You» fra i fjor; en helt annen låt spør du meg.
Men nå følger perlene på en snor. «Excitable Boy» kommer i en ultimat versjon. Energinivået er skyhøyt. Spurt av David Letterman om denne låten om en psykopatisk voldtektsmann og morder hadde selvbiografiske trekk, kunne Zevon fortelle at, vel, følgende hadde han også gjort: «And he rubbed the pot roast all over his chest». Resten ville han heldigvis ikke vedkjenne seg.
«Mohammed’s Radio», den peneste låten på samlealbumet broren min spilte ustoppelig en periode på åttitallet, får vi i en herlig, og selvfølgelig råere versjon der Warren Zevon nikker mot president Jimmy Carter og hans strev med å få frigitt Irak-gislene. Hiten «Werevolves Of London» er vassere og enda morsommere enn originalversjonen. Her blir «tailor» erstattet av «James Taylor!» og et høydepunkt på låten er jo når Warren synger: «I saw Jackson Browne walking slow down the avenue, you know his heart is perfect!!». Hele tiden svinger det rundt, og på kryss og tvers bak det takfaste pianotemaet. På originalalbumet fikk vi også ultimate versjoner av «Lawyers, Guns And Money» – politisk satire på høyt nivå – samt «I’ll Sleep When I’M Dead» og «Poor Poor Pityful Me»:
“Well I lay my head on the railroad track Waiting on the Double E But the train don’t run by here no more Poor poor pitiful me”
Av låtene jeg var mindre begeistret for var coveren «Bo Diddley’s A Gunslinger/Bo Diddley» og kanskje også den tidligere uutgitte «The Sin». Sistnevnte finnes på den nye dobbeltplata i en litt lengre, og kanskje bedre versjon. Jeg synes nå begge disse låtene har mye bra ved seg, også her er det mye moro!
I 2007 kom omsider CD-utgaven av plata med «Johnny Strikes Up The Band», «Frank And Jesse James», «Play It All Night Long» og «Hasten Down The Wind» som bonusspor, alle låter som hører hjemme blant Zevons aller beste. Kanskje er intensiteten ørlite lavere enn på låtene som originalt ble utgitt – det er i tilfelle bare en marginal innvending. «Play It All Night Long» er Zevon på det råeste, om en dysfunsksjonell og incestiøs familie, og hans henvisning til «The dead band’s song», «Sweet Home Alabama» er ganske drøy. Flesteparten i Lynyrd Skynyrd hadde nemlig omkommet i ei flyulykke noen år tidligere. «Hasten Down The Wind» er på den annen side ei av Warren Zevons aller fineste ballader, også spilt inn av Linda Ronstadt.
Som nye bonsusspor i denne 2021-utgaven får vi som før nevnt en ny versjon av «The Sin», den passelig vellykkede «Night Time In The Switching Yard» og fra albumet «Bad Luck Streak In Dancing School» tittelåten og de fine «Gorilla You’re A Desperado» og «A Certain Girl».
Høydepunktet blant de nye bonsussporene er nok likevel en liveversjon av «Roland The Headless Thompson Gunner», om krigeren, gjenferdet og nordmannen Roland og om en hel del annet. «Patty Hearst heard the burst of Roland’s Thompson gun and bought it». Hvem er Patty Hearst? Hun er en amerikansk filmskuespiller og barnebarn til den amerikanske avismagnaten William Randolph Hearst. Hun ble verdenskjent da hun ble kidnappet i 1974 og kort etter slo seg sammen med kidnapperne og ble selv en revolusjonær terrorist. Det skjer mye i Zevons låter.
På den fine liveplata «Learning To Flinch» finnes en soloversjon av «Roland» spilt inn i Oslo i 1992. Da var jeg til stede, men å høre Warren Zevon live i bandformat fikk jeg aldri oppleve. «Stand In The Fire» er således en flott erstatning. Noen ganger kan man tenke seg at bonusspor ødelegger rytmen og opplevelsen av ei plate. Her sier jeg bare «ja, takk» til alt. Selv om det kanskje var en liten grunn til at hunden spiste opp noen av sporene i første omgang; bonussporene var kanskje ikke like hemningsløse. Og det vi fikk originalt var jo så vilt bra. Men energien er – målt mot det meste annet – høy på alle de 20 sporene vi nå kan glede oss over!
Lyden på denne nye utgaven er så langt jeg kan høre helt topp! Det er knapt et spor her jeg ville byttet ut med studioversjonene, selv om også de er glimrende! På minussiden er et savn av nye liner notes. Her reproduseres David Frickes og Carl Hiaasens fra CD-utgaven fra 2007.
Enjoy Every Sandwich Warren Zevon fortsatte å lage gode plater som f.eks. «The Envoy» (1982), «Sentimental Hygiene» (1987) og «Mr. Bad Example» (1991), men utover i nittiårene skrumpet innspillingsbudsjettet hans kraftig inn, og plater som «Mutineer» (1995) og «My Ride’s Here» (2002) har flere gode låter. Men lydbildet er til dels hermetisk og til dels lite engasjerende, og på «My Ride’s Here» er det et noe underlig innslag av irsk folkemusikk. Likevel klarer ikke dette å skjule kvaliteten til låter som «Indifference Of Heaven», «Piano Fighter», «Seminole Bingo» og «Genius». Warren Zevon hadde etter hvert opparbeidet seg et solid navn i litterære kretser. Han ble venner med flere forfattere, og på «My Ride’s Here» skrev han sanger sammen med noen av dem, slik som Carl Hiaasen. Hans dødelighet var i høy grad til sted på «My Ride’s Here», selv om han enda ikke hadde fått diagnosen.
To år tidligere var han også opptatt av liv og død, på ei plate som virkelig fungerer, og kanskje er litt undervurdert, «Life’ll Kill Ya» fra 2000. Lydbildet er friskere, og standarden på låtene er gjennomgående solid. Ikke visste vel han at han bare ett par år seinere skulle bli diagnostisert med uhelbredelig lungekreft, men låtene «Life’ll Kill Ya», «Don’t Let Us Get Sick», og «My Shit’s Fucked Up», kunne tyde på nettopp det. Det er skrevet mye om hvilken drittsekk Warren Zevon kunne være, men et forsonende trekk med ham var at han selvironisk var helt åpen om dette:
“I can saw a woman in two But you won’t want to look in the box when I do I can make love disappear For my next trick I’ll need a volunteer”
Warren Zevon holdt seg edru fra rundt 1985/86 fram til han fikk dødsdommen i 2002. Da brydde han seg ikke lenger. Han levde nesten ett år lenger enn legene forutså, og han rakk å bli bestefar til et tvillingpar.
I september 2003, ei uke etter at hans siste plate – med mange gjestemusikere – ble utgitt, døde han. Han fikk oppleve mange gode anmeldelser for albumet «The Wind» i løpet av den uka. Ei plate som på sedvanlig vis var åpenhjertig og ikke la skjul på at døden var nær. Så kan man kanskje si at dette var en heroisk måte å dø på? Vel, det siste året bød på mange utfordringer for Zevons nærmeste. Han forble både den gode vennen og den inderlige desperadoen.
Kan vi lære noe av Warren Zevon? På sitt siste av mange besøk hos David Letterman i 2002, spurte Letterman Zevon om det var noe han forsto nå når han måtte møte sin egen dødelighet som han ikke forstod før. Zevon svarte: «Just how much you’re supposed to enjoy every sandwich».
Gubberock 