Gubberock

Bruce Cockburn er i siget!

Bruce Cockburn – O Sun O Moon (album 2023)

Elske dem alle. Kanadieren Bruce Cockburn åpner sitt nye album O Sun O Moon med den likandes låten «On The Roll». Fristelsen blir for stor; jeg må fastslå at Bruce Cockburn på dette albumet er «On The Roll». I siget. Selv om tiden setter sine spor hos den 78 år gamle mannen, jobber han fortsatt for en bedre verden. Fin åpning, men albumet blir enda bedre. Allerede på låt nummer to får vi nydelige «Orders». Som på på flere låter, er Bruce selv i førersetet med sin tilbakelente, men engasjerte stemme, og fantastiske akustiske gitar. Likevel, det er helheten som gir den store opplevelsen. Låten handler om Vårherres befaling om å elske dem alle, også de som egentlig er umulig å like:

”The one who lets his demons win
The one we think we’re better than
A challenge great – as I recall
Our orders said to love them all“

Nothing But A Burning Light. 1991 utga Bruce Cockburn albumet Nothing But A Burning Light. Albunet fikk gode kritikker, og jeg plukket det opp i en billigkasse på Steen & Strøm. Jeg spilte det mye, veldig mye. Som på årets album har det tekster som var forankret i hans kristine og humanistiske livssyn, på en ikke-misjonerende måte. «Cry Of A Tiny Babe» var av de mest fremtredende i så måte. Men hør «Kit Carson», «Indian Wars» og «Somebody Touch Me» med mange flere, og du hører en mann som både kan skrive gode sanger og som har mye på hjertet. Hvorfor jeg ikke har fulgt Bruce Cockburn siden, er ett av livets mange mysterier. Nå skal ikke jeg påstå at O Sun O Moon er like bra som Nothing But A Burning Light, men det er ikke så langt unna heller.

Engasjement. Heldigvis har Bruce Cockburn mye på hjertet også på årets album. Nestekjærlighet og åndelige temaer går hånd i hånd hos Cockburn, og hvor det ene slutter og det andre begynner er helt underordnet «When The Spirit Walks In The Room». Noen tar også Cockburn til inntekt for venstresidens politikk, i hvert falls sett med amerikanske øyne. Ikke vet jeg, men Cockburn er oppriktig opptatt av de undertrykte og annen urettferdighet samtidig som han er bekymret for klimautviklingen. Noen ganger legger han elegant og uanstrengt – tekstene synes like uanstrengte som musikken – inn tekstlinjer som ”I could swim with the bears where the ice used to be“. Joda, meldingene er der, selv i låter som man tror kun er en hyllest til hans store kjærlighet i livet. På «Keep The World We Know» er budskapet tydeligere, mindre underfundig. Om det ikke skal gå oss ille, må vi ta oss sammen, la kjærlighet overta for grådighet.

Lette anstrøk av jazz. Bruce Cockburn og hans eminente gitar er hovedingredienser på O Sun O Moon, og vi serveres den nydelige instrumentalen «Haiku» mot slutten av albumet. Men det er også en rekke andre musikere som bidrar med deilig musikalsk krydder. Hovedstammen i bandet består av Gary Craig på trommer, Janice Powers på tangenter og produsenten og nær venn Colin Linden på gitar. Shawn Colvin, Buddy Miller, Allison Russell med flere bidrar på vokal. O Sun O Moon er på mange måter en tradisjonell singer-singwriter plate med sterke låter. Men gjestebidrag på fiolin og trekkspill samt blåsere bidrar i partier til å gi albumet et anstrøk av både tex-mex og lett og ledig jazz. De smarte «King Of The Bolero» og «Push Comes To Shove» er to av albumets aller beste og flotteste låter, også i så måte. På tittellåten løfter både tekst og gospelsangere låten opp mot himmelen.

Veldig fin plate! Resten av albumet kan du oppleve på egenhånd. Jeg oppsummerer med behagelig og uanstrengt, meningsfylt og mange gode låter. Karakter: 8/10. Ja, Cockburn har mye på hjertet, men som han sier, alt handler om kjærlighet, ikke minst til sin kone gjennom mange år:

“The place that you hold in my life
Is the axis it all spins around
Push come to shove
It’s all about love
The ring of your laugh is the sweetest of sounds“

Magi fra den klassiske gitaren til Robert Ellis

Robert Ellis – Yesterday’s News (album 2023)

Ofte synes jeg album med kun en mann – det er ofte menn– og en kassegitar kan bli i spinkleste laget; om stemmen og gitarferdighetene bare er sånn midt på treet, avsløres svake og middelmådige låter raskt, og albumet kan bli kjedelig ved gjentatt lytting.

Robert Ellis’ nye plate, Yesterday’s News, er ikke middelmådig. Dog er den tilsynelatende helt motstandsløs. Forrige lørdag spilte jeg den sikkert tre ganger i strekk. Roberts nydelige og særpregede stemme og stort sett bare hans fantastiske gitar med nylonstrenger og litt bass var alt som skulle til. Ikke en lyd som kunne vekke meg opp fra sommerdøs. Glimrende som bakgrunnsmusikk. Men; låtene sklei litt unna. I uka som fulgte, spilte jeg albumet mer; det ble ofte førstevalget – de sterke, nye albumene til Bruce Cockburn og Paul Simon måtte stadig vike. Låtene til Ellis begynte å sitte.

Karriere. Robert Ellis platedebuterte med den selvutgitte The Great Rearranger (2009), kun solgt på konserter. Det er et album jeg ikke har hørt. Deretter fulgte det kunstneriske gjennombruddet Photograph (2011), et glimrende, stort sett lavmælt, countryalbum. Med strålende The Lights From The Chemical Plant beveget Ellis seg mer i pop-retning, men likevel er det originalt. Albumet er blant annet inspirert av Paul Simon og har en coverversjon av Simons «Still Crazy After All These Years». Albumet har en rekke låter i toppklasse, og det er nesten ikke mulig å trekke frem enkeltlåter, men likevel; «Pride», «TV Song», Good Intention» og «Steady As The Rising Sun». Albumet er for meg ett av de aller beste fra 2014. Ellis fulgte opp med et selvtitulert album i 2016 og det mer storslagne Texas Piano Man i 2019, gode album som dog ikke helt har festet seg i min bevissthet slik som The Lights From The Chemical Plant.

Tilbake til basis. Med Yesterday’s News legger Robert Ellis det storslagne helt bort. Og pianoet. Nå stoler han på sangene, gitaren og egen stemme. Av og til kan man høre noen basstoner og kanskje litt perkusjon, og de er der sikkert enda oftere enn jeg hører. Men dette er rett og slett et nydelig akustisk album der utsøkt, og da mener jeg utsøkt, klassisk fingerspill på gitar er den aller viktigste ingrediensen. Selv om Robert Ellis egen stemme skinner, gjør det meg intet at to av de ni låtene på albumet er gitarinstrumentaler. Begge instrumentallåter som har titler som peker tilbake på foregående låt.

John Dee, Oslo, desember 2016. Foto: Tormod Reiersen

Familie- og pandemiliv. Ellis har slått seg til ro, fått kone og barn. Den flotte, særdeles saktegående, men likevel nokså varierte tittellåten hinter mot at Ellis har hatt sin tid i rampelyset, men at tiden er over. Han må erstatte tomheten som følger av mangel på applaus med noe annet. Første låt, «Gene», er til sønnen. Den handler om at heller ikke far har svar på alle spørsmål. Og også far kan være redd. En slags solidaritetserklæring og forståelse av at det er en del forhold ved livet som blir med fra barndommen og over i voksenlivet selv om de da kan arte seg forskjellige. Senere på albumet får vi sangen «Close Your Eyes» om å legge barn for kvelden; noen hver kan kjenne seg igjen i at det viktigste i livet på et gitt tidspunkt kan være å hjelpe et gjenstridig barn over i drømmeland. Ellis har ofte originale innfallsvinkler til gjenkjennelige temaer. Passende også at instrumentalen som følger «Close Your Eyes» heter «Open Your Eyes». Det er hyggelig når barna er våkne også! Så er det kanskje ikke like originalt nå at det hviler en eim av pandemi over enkelte av tekstene, uten at det blir påtrengende og klisjéfylt av den grunn: ”Try to save it//Your energy and hope the worst is over//We’re not out of the woods yet“.

Én av de aller beste låtene på albumet er «On The Run». Et aldeles fantastisk gitartema og melodi og en intensitet som tiltar. Igjen kan vi tolke låten i lys av pandemien, men den kan like gjerne være en kommentar til hvor menneskeheten er på vei, eller begge deler:

”And it don’t make no difference how far away you go// Seems like we just end up being the one place we really know//On the run“

Helhetlig. I utgangspunktet synes jeg den første halvdelen av albumet har de beste låtene. Samtidig er det kanskje den siste halvdelen som har den aller flotteste gitarspillingen, så her er det bare å sette seg ned og nyte det hele.

I skrivende stund sitter jeg ute, ser på båtene som passerer brygga, venter på at sola igjen skal titte fram og lar Robert Ellis erstatte lyden av bølgeskvulp og motordur. Perfekt. Kanskje synes noen at albumet blir vel monotont. Jeg sverger til ordet helhetlig og gir karakteren 8/10. Kanskje hans beste album siden The Lights From The Chemical Plant?

Perfekt utsikt for å nyte *Yesterday’s News* med Robert Ellis.

Fint fra Rodney Crowell

Rodney Crowell – The Chicago Sessions (album 2023)

Det nye albumet til Rodney Crowell, The Chicago Sessions, sparker lystig fra med piano og taktfaste trommer med låten «Lucky». Albumet har minst to låter som hyller kona, og hvordan hun har forandret Rodney til å bli en ikke bare bedre, men også en annen mann, sangene «Lucky» og Oh Miss Claudia». Begge ligger omtrent i midtsjiktet på albumet.

Rodney Crowell gir ut plater jevnt og trutt. De varierer mellom å være gode og særdeles gode. For to år siden kom Triage, for meg et karrierehøydepunkt, kanskje hans beste siden fantastiske The Houston Kid (2001), i hvert fall på linje med de sterke albumene som fulgte deretter. Triage har flotte, meningsfylte spor, godt plassert innenfor den litt tyngre og nyere americanaen jeg synes Rodney håndterer aller best.

Jeff Tweedy. Nå har Rodney spilt inn et album i Jeff Tweedys studio i Chigaco, og Wilcos frontfigur har produsert albumet. The Chicago Sessions tilhører Rodneys gode plater. Rodney har med seg gitaristen Jedd Hughes, pianisten Catherine Marx, og bassisten Zachariah Hickman. John Perrine og Spencer Tweedy (Jeffs sønn) deler på å spille trommer. Musikerne spiller lekkert. Plata er rent og fint produsert og særdeles hørbar. Rodney synger engasjert og fint.

Albumet når likevel ikke opp til forgjengeren. Det er etter min smak for mange låter som musikalsk er tilbakeskuende, har et rockabilly- eller honky tonk-preg, litt som Rodney tidlig i karrieren, og mange vil sette pris på nettopp dette. Samtidig gir ikke flere av låtene meg musikalsk så mye utover at de er pene å høre på. Rodney har til og med med en låt Emmylou Harris gjorde på sitt album Luxury Liner i 1977, «You’re Supposed To Be Feeling Good». Dette er et eksempel på en ganske fin låt, en fin og litt masete låt som jeg egentlig ikke er så veldig glad i når det kommer til stykket. I samme kategori vil jeg plassere «Somebody Loves You» og «Ever The Dark».

Men over på de beste sangene. Rodney er på sitt beste når han covrer mentoren Townes Van Zandts «No Place To Fall» på utsøkt og nydelig vis. Låten «Everything At Once» som han har skrevet og synger sammen med Jeff Tweedy sitter også svært bra. Stemmene står bra til hverandre. «Loving You Is The Only Way To Fly» er ganske så smakfull med vakker koring og tilhører også den beste halvdelen av albumet. Jeg har også stor sans for låtene som avslutter det hele. «Making Lovers Out Of Friends» handler om de problematiske sidene ved at vennskap glir over i forelskelse for minst én av partene. Fine «Ready To Move On» tar utgangspunkt i at livet en dag vil ta slutt og er en typisk avslutningslåt.

Tekstene. Tekstene til Rodney holder som vanlig god kvalitet, enten de omhandler de nære ting, eller mer allmennmenneskelige. Han treffer meg kanskje ikke like hardt som når han er på sitt aller beste, men det ser jeg i sammenheng med at han har laget er album med en lettere grunntone. Ikke dermed sagt at det ikke ligger et alvor bak flere av dem.

Konklusjon: 7/10. Jeg synes dermed vel halvparten av låtene er mer enn gode, mens de øvrige ikke når de store høydene. Den lekre produksjonen trekker opp. Jeg gir dermed 7/10. Se ikke bort fra at karakteren hadde vært høyere om dette var en artist jeg forventer meg mindre av. Fint dette, jeg liker Rodney Crowell!

Første dag av Fjording i Halden

Fjording 2023 i Halden. Første dag; fredag 19. mai 2023

Ingvild Flottorp og Signe Marie Rustad var blant høydepunktene på første dag av Fjording 2023

Norsk Americana Forum arrangerer denne helga festivalen Fjording i Halden for andre gang. Her viser de frem både kjente og mindre kjente artister som stort sett kan defineres innenfor americanabegrepet. På lørdagen deles det også ut priser.

Jeg besøkte Fjording 2023 på fredagen. Det var mange gode artister på scenene i henholdsvis Kulturhuset og Alladin Kino, så jeg måtte til dels velge. Jeg fikk med meg åpningen med Stensland, Ingvild Flottorp og avslutningskonserten med Signe Marie Rustad i sin helhet. Så delte jeg tiden mellom Torkel Ruud Band og Fayen og mellom Norma og Jørund Vålandsmyr. Lady Friend må bli en annen gang.

Finnes det et bedre og mer andektig publikum noe annet sted en fredagskveld?

Stensland. Tom Skjeklesæther åpnet festivalen og introduserte første artist, Stensland. Han hadde ikke kjennskap til artisten fra før, mens andre av oss tidlig hadde merket oss at denne flotte artisten skulle åpne det hele.

Ole Johnny Stensland har bakgrunn fra Hamarøy og er nå bosatt i Hølen på Østlandet. Han har tidligere gitt ut albumet «Lucy» (2010) som vokalist og låtskriver i bandet Samuel Tramp, også ei dyster og sterk plate som det er vel verdt å finne fram. Stensland er også kjent for sine tolkninger av Tom Waits-sanger.

Stensland leverte alene på scenen et flott sett på 35-40 minutter. Ute var det strålende sol, inne var det mer dystert. Stensland presenterte flere sanger fra sitt nye album, Dark Valley Blues (2022), et album med sterke sanger som graver dypt i menneskesinnet. Både stemmeprakt og tema i låter kan minne om artister som Mark Lanegan, Tom Waits; Nick Cave og Johnny Cash. Store navn. Mer enn bra åpning på Fjording 2023!

Torkel Ruud Band og Fayen. Så ble jeg dradd i litt ulike retninger. Jeg dro først opp til hotellet for å ta med meg kveldsmaten der. Det var muligens feil prioritering da maten ikke var all verden. Jeg kom derfor litt seint til Torkel Ruud Band. Jeg var ikke kjent med bandet fra før, tok med meg noen låter og syntes det hørtes tøft ut! Jeg gikk videre til Fayen i trioformat og fikk med meg siste halvdel av deres 40 minutter lange sett. Det låt nydelig! Hvilken stemmeprakt på vokalisten, Anne-Grethe Nyhaug! Heller ikke Fayen hadde jeg kjennskap til fra før. Slik jeg forstår det, har bandet hovedbase i Trøndelag og opererer ofte med mer bluegrass enn vi fikk i kveld. De ga ut en EP i 2021, og den skal jeg sjekke ut på toget hjem i dag!

Ingvild Flottorp. Så var det duket for selveste Ingvild Flottorp. Da jeg ankom Kulturhuset før festivalen startet, kunne jeg høre en vakker røst og en nylig låt. Hvem er det, jo selvfølgelig. Det var aldri noen tvil om at jeg måtte få med meg det unge stjerneskuddet fra Åmli som hadde med seg to medmusikere, blant dem Tobias Flottorp Heltzer som har produsert Ingvilds album. Ingvild likte seg så godt på Fjording i fjor at hun ville tilbake i år, heldigvis!

Ingvild serverte sanger fra både albumet It All Seems So Clear (2021) og I Just Wanna Know It All (2022). For noen låter! I Just Wanna Know It All må være av de aller sterkeste samlingene med låter som ble gitt ut av en norsk artist i fjor. Sammenlikn henne gjerne med Joni Mitchell. Fengende, til dels intrikate og slitesterke sanger på en gang. På fredag ble flere disse låtene fremført i nydelige versjoner. Ingvild fremstod både forsiktig og sympatisk da hun på forbilledelig vis fortalte om bakgrunnen for flere av låtene, blant annet tittellåten på fjorårets album, «I Just Wanna Know It All» – oldemoren sa hun ikke var nysgjerrig, hun ville bare vite alt! Hun sang nostalgisk om barndommen, om å ta med seg arven fra foreldrene og finne sin egen vei, godt båret fram av sine dyktige medmusikanter.

Kan jeg snakke om et aldri så lite 45 minutter langt festivalhøydepunkt? Tiden gikk så altfor fort.

Norma og Jørund Vålandsmyr. Så lot jeg meg splitte igjen. Jeg tok med meg første del av det lokale stjerneskuddet Normas sett på Kulturhuset. Det settet var det mange som ville ha med seg. Bandet har holdt på i litt over ett år, og ifølge Tom Skjeklesæther hadde bandet økt med ett medlem for omtrent hver konsert de holdt, og de kunne nå skilte med seks medlemmer. De hadde samme dag gitt ut sin første singel, «In The Mud», sjekk den ut. Norma serverte god og fengende country-rock med flott vokal og stort lydbilde. Jeg må som oftest høre låter flere ganger før jeg vil felle en dom, men flere av disse låtene har da stort potensiale?

Fullt på scenen og i salen da Norma spilte.

Om jeg ikke i forkant var blitt fortalt at jeg måtte få med meg Norma, og ikke hadde sett Jørund solo tidligere, hadde jeg nok tatt med meg hele settet til Jørund Vålandsmyr på naboscenen. Jørund & Menigheten har nå gitt ut tre album, som vanskelig kan betegnes som annet enn ett hat-trick! Jørund spilte i duoformat og hadde med seg synth-hjelp. Jørund har én av Norges beste stemmer, og sangene jeg fikk med meg låt storartet! Jeg håper å få se Jørund med fullt band en gang. Americana? Neppe.

Signe Marie Rustad med band

Kveldens fulle konsert var det Signe Marie Rustad og hennes eminente band som stod for. I rundt halvannen time øste de ut godsaker fra hennes låtmateriale. Jeg hadde sett Signe spille live én gang tidligere. For tre år siden, strømmet fra hennes egen stue. Om det var bra? Sikkert, men tilføyer: Jeg er glad den tida er over.

Den første drøye halvtimen viet de til å spille Signes nye album av året, Particles Of Faith, i sin helhet. Hadde du vært i nærheten av å glemme hvor bra det albumet er, fikk du en god påminnelse nå. Bare at dette var enda bedre. Å følge med på hva som skjer bak tangentene, Alexander Lindbäcks elegante håndtering av trommene, Njål Uhre Kieses bass og ikke minst Sander Eriksen Nordahls utflukter på gitar, tilfører opplevelsen mye ekstra. Jeg ble også mer oppmerksom på hvor fantastisk flink Signe selv er til å bruke stemmen som instrument og stadig skifte uttrykk når låten krever det.

Den siste timen eller så var viet eldre materiale. Bandet slapp seg enda mer løs. Det samme gjorde Signe, også mellom låtene. Hun og Halden hadde en historie fra før, for å si det sånn. Jeg skal ikke dra hele låtlista, men om jeg husker riktig (huff – jeg har ikke begynt å notere under konserter), fikk vi strålende versjoner av blant annet «You Belong To The City», «Something Easier» og ikke minst «Die With Your Boots On». Flere av låtene med glimrende dynamisk variasjon mellom det stille og vare og det musikalsk løsslupne. Joda, det var låter jeg savnet, sånn skal det jo være. Neste gang!

Signe Marie Rustad og band avsluttet første dag av Fjording 2023 på beste måte. Blir lørdagen like god, kan dere bare glede dere, dere som skal dit!

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Signe Marie Rustad med band

Del dette: