Glory Days!

Bruce Springsteen & The E Street Band, Voldsløkka i Oslo, 2. juli 2023

Tredje konsert med Bruce Springsteen & The E Street Band i løpet av åtte dager. Glory Days! Denne gangen skulle det skapes fest. Enda mer fest. Bruce Springsteen har endret lite på setlista på denne turneen, men denne gangen var hele seks låter byttet ut sammenliknet med fredagen. Og hadde jeg ikke vært på fredagens konsert, hadde jeg nok vært skuffet over at tungvektere som «Candy’s Room», «Darkness On The Edge Of Town», «Thunder Road», The River» og «My Hometown», var byttet ut med blant annet flere partysanger fra Born In The USA.

På fredag var jeg så heldig å stå nærme scenen. Denne gangen stod jeg plassert lenger bak, litt bak mikseteltet. Lyden var den beste jeg har hatt disse dagene, og det var lettere å legge merke til styggpen koring fra Nils Lofgren og Little Steven, og bare pen koring fra de øvrige. Men det var langt mindre musikkfest og aktiv deltakelse i det som skjedde på scenen. På den annen side var det heller ikke så mye prat og ren festing som der Aftenpostens anmelder hadde funnet det for godt å rapportere fra i sin forsøksvise humoristiske beskrivelse av fredagens konsert. Desto mer fest fra scenen!

Mer fra Born In The USA. Konserten startet litt tregere enn på fredag da Bruce og bandet gikk rett på med sterke «No Surrender». Nå ble det litt tammere med «My Love Will Not Let You Down» og en likevel fin og litt irskinspirert «Death To My Hometown». Deretter ble det litt alvor med to nye låter før konserten gled over i ren fest først med «Prove It All Night» og «Out On The Street». «The Promised Land» satt som ei kule. Bruce hadde så ryddet plass til hele fire låter fra Born In The USA i denne delen av konserten, og fridde hemningsløst til publikum med låter som «Darlington Gounty», «I’m On Fire» og «Working On A Highway». Og jammen fikk vi turnépremiere på «Downbound Train» – nytt høydepunkt!

Konsertens første del – som jeg har valgt å kalle delen før vi glir over i den lange «Kitty’s Back» – varte rundt en time og var betydelig utvidet sammenliknet med tidligere. Frieriet til publikum var også mer åpenlyst, og Bruce tok seg tid til å la flere barn, som stod helt fremst, bidra til underholdningen.

Frieri. Etter «Downbound Train» begynte jeg å lure på om Bruce og bandet skulle la konserten ta en helt annen retning enn tidligere, men neida, herfra og inn fulgte de tettere oppskriften fra tidligere, om vi ser bort fra at tiden de mange «nye» låtene tok innledningsvis pluss litt til, ble hentet inn gjennom å utelukke låter seinere i settet. Tidligere har jeg syntes den tolv minutter lange «Kitty’s Back« nesten har blitt for mye av en partystopper. Nå trengte både vi og bandet en liten pause fra festen, og det ble levert svært gode versjoner av både denne og coveren «Nightshift » før det ble mer publikumsfrieri og full fest med «Mary’s Place».Og når vi snakker om frieri, jammen fikk vi et frieri på scenen også. Det ble et uforglemmelig øyeblikk da plakaten om at kjæresten skulle vurdere å fri om han fikk Bruce sitt munnspill, ble tatt på alvor.

Kanonversjoner. Jeg fikk færre av mine favorittsanger, men de som kom, kom kanskje i enda bedre versjoner enn på de to foregående konsertenr. «Backstreet» var rå og herlig med fin monolog underveis, og «Born To Run» så deilig bare én av tidenes beste låter kan være. Og «Badlands», hva kan man si? Bedre blir det ikke. Jeg har sett det innvendt at deler av låten der publikum bidrar med sitt «oh oh oh oho», nå låter som en litt vulgær fotballsang. Jeg velger å se dette partiet som et parti der Bruce bygger opp energi til låtens store finale, før den dabber av med mer «oh oh oh ohoh» fra publikum. Bruce unner seg jo ellers knapt pauser disse tre timene konsertene varer. Låtene er nesten ikke ferdige før det telles opp igjen.

På favorittlåtene mine er det to musikere som er spesielt sentrale. Bursdagsbarnet Roy Bittan på tangenter er i perioder en trollmann. Jake Clemons med saksofon blir bare bedre og bedre, og aldri bedre enn i går. Gitaristene, ikke minst Bruce selv løftet med noen styggvakre soloer. Og når vi er i gang; Gitarutflukten til Nils Lofgren på «Because The Night» var enda herligere og lengre enn sist – den mannen skulle hatt mer av showet. Og showe kan jo Little Steven. Noen nevnt, mange glemt. Max Weinberg, Gary Tallent, korister, perkusjonist, blåserekke, fiolin og trekkspill.

Alvor. Det utvidede E Street Band er nemlig et stort maskineri, og i et svakt øyeblikk da publikumsfrieriet var på det sterkeste, tok jeg meg selv i å tenke at nå ble det vel mye av et underholdningsmaskineri. Som kona sa: «Det var på denne konserten vi skulle stått helt fremst». Men skal man få flest mulig av de 50 000 i publikum med seg, må man bygge på den rutinen som er opparbeidet gjennom femti år. Og vi fikk de fire låtene fra «Letter To You». Tre av dem med tekster på storskjerm oversatt til norsk, som sammen med en monolog før sangen «Last Man Standing», understreker alvoret i dem, et alvor knyttet til at vi blir eldre, flere «farvel» enn «hallo», døden som setter livet i perspektiv. På to av dem, «Last Man Standing» og konsertens aller siste låt «I’ll See You In My Dreams», står Bruce nesten alene med gitar og munnspill– bare avbrutt av en nydelig trompetsolo – og jeg tenker at dette kan han bedre enn noen annen. Temme 50 000 mennesker med enkle virkemidler.

Takk for nå! Etter over ni timer med Bruce Springsteen & E Street Band er jeg mør i kroppen og mett for en stund. I mine drømmer får jeg oppleve Bruce Springsteen «The Folksinger» da han nettopp bare med munnspill, akustisk gitar og et slankt lite band spiller et par låter fra Letter To You samt flere fra Nebraska, The Ghost Of Tom Joad og Western Stars.

Uansett, takk for festen! Om du kommer tilbake med eller uten The E Street Band, jeg kommer, Bruce!