Last Man Standing

Bruce Springsteen & The E Street Band, Voldsløkka i Oslo, 30. juni 2023

«Flock of angels lift me somehow
Somewhere high and hard and loud
Somewhere deep into the heart of the crowd
I’m the last man standing now“

Et av de fineste øyeblikkene på fredagens konsert på Voldsløkka i Oslo med Bruce Springsteen & The E Street Band er når bandet et godt stykke ut i konserten går ut og overlater hele scenen til Bruce Springsteen. Bruce forteller om det første bandet han spilte i og at han rundt 50 år etter at bandet ble oppløst, stod ved dødsleiet til George Theisss, Theiss som tok ham inn under sine vinger. Få dager etter at Bruce besøkte Theiss døde Theiss, og Bruce Springsteen er nå den siste gjenlevende fra bandet. Deretter synger Bruce alene med gitaren én av kveldens fire låter fra albumet Letter To You (2020), alene, bare avbrutt av en flott trompetsolo av Bary Danielian.

Bruce forteller at møtet med døden har gitt ham nye perspektiver på livet, og viktigheten av å gripe dagen. Pompøst og banalt? Gjerne det, men for oss som hadde plass helt foran scenen, ble Bruce sin lille monolog en fin tankevekker og ikke minst enda et påskudd til å gi oss over til musikkfesten som i hvert fall fant sted der framme vi var så heldige å få plass. Joda, jeg har lest anmeldelser fra flere allerede, og at enkelte av dem har stått langt bak og ikke hatt den samme opplevelsen som oss, får jeg bare respektere.

Front Floor. Jeg var på plass på den første av tre konserter i Göteborg. Jeg satt på tribunen på Ullevi og hadde i motsetning til lunkne og kjølige svenske anmeldere en fin opplevelse der. Jeg var på mange måter tilskuer og var rørt der jeg satt og betraktet det enorme folkehavet som tok del i folkefesten. I Oslo hadde vi kjøpt de dyreste billettene, plasser foran scenen. Vi hadde dog ikke stått i kø dager i forveien, men kom likevel nær høyre scenekant, der Bruce av og til tok en tur helt ned til oss. Det ga selvsagt en annen opplevelse enn i Götbeorg. Så da blir det å sammenlikne epler og pærer, men jeg sammenlikner litt likevel!

Drømmer. Det har sluttet å regne, sola har tørket oss opp når det 15–20 manns store bandet og til slutt Bruce Springsteen entrer scenen klokka 19:40. Denne gangen starter festen umiddelbart med «No Surrender», låten som mer enn noen annen feirer rocken. Der de første 40 minuttene i Göteborg var sterke, var de 45 første minuttene i Oslo enda bedre, ikke minst fordi vi fikk tittellåten på Darkness On The Edge Of Town (1978) og «Candy’s Room» fra samme plate istedet for de halvgode «Ties That Bind» og «Lucky Town». Begge låtene har en dramatisk tyngde som bidro til å løfte denne delen av konserten enda et hakk! Det gir gåsehud å står der sammen med tusenvis av andre å synge:

”Tonight I’ll be on that hill ’cause I can’t stop
I’ll be on that hill with everything I got
With our lives on the line where dreams are found and lost
I’ll be there on time and I’ll pay the cost
For wanting things that can only be found
In the darkness on the edge of town.“

Det er det han ofte synger om. Liv med brutte og oppnådde drømmer. Vi får seinere i konserten glimrende versjoner av «Born To Run» og «Thunder Road». Da lever drømmene. De blir så til de grader knust i «The River» at Bruce og publikum atter en gang spør seg om drømmer er en løgn om de ikke ikke blir oppfylt, eller om de er noe enda verre. Nei, først og fremst handler mange av Bruce Springsteen låter om at drømmer er nødvendige for å ha troen på en bedre fremtid. Vi må tro på «A Promised Land». Bruce avslutter like gjerne konserten alene med det nær sakrale høydepunktet fra Letter To You, «I’ll See You In My Dreams». Den låten hedrer også venner som har blitt borte på veien, men som blir med videre i form av hva de var. Døden har rykket nærmere for Bruce og oss alle, mange av oss er ikke så unge lenger, som han sang allerede i 1975. Men først og fremst feires det på Voldsløkka denne fredagskvelden!

Soul og storband. Det vel halvtimes lange soulpartiet som fulgte etter den glimrende åpningen, var det partiet jeg likte minst på Ullevi. Særlig synes jeg en vel ti minutter lang «Kitty’s Back» ble i overkant. Når det gjelder akkurat den låten, ser jeg at den deler fansen omtrent akkurat i to. For meg fungerte den langt bedre når jeg kunne betrakte musikerne på nært hold, én av grunnene til dette partiet må jo nettopp være å involvere deler av bandet som ikke er så fremtredende ellers på konserten. Den påfølgende coveren «Nightshift» er dog bedre, og i Oslo enda bedre enn i Göteborg. I denne fasen av konserten får vi også middelmådige «Mary’s Place», men for oss blir denne låten likevel et høydepunkt, da Bruce beveger seg bort fra hovedscenen og ned til oss som står på høyre flanke (sett fra vår plass). Låten gir selvfølgelig en stor opplevelse når Bruce i ett sekund eller to peker og ser på kona og meg; ikke en intens Nick Cave-opplevelse som i fjor, men vi velger å se på det som en hyggelig, «Hei, dere er her, dere også?» Så kan det godt være denne seansen er dørgende kjedelig for dem som befinner seg en plass langt unna scenen.

Fest! Og derfra og inn er det fest. Tida går fort når låter jeg allerede har nevnt samt «Bobby Jean, «Wrecking Ball», fantastiske «Backstreets» og «Badlands» kommer som perler på en snor. Vi synger med på «My Hometown», og jeg synes nok fortsatt «Born In The USA» blir noe bombastisk –bedre i akustisk setting. Han lar Max Weinberg på trommer få herje litt ekstra, og det er gøy! «Thunder Road» er og blir blant Springsteens aller beste låter, og om starten på låten ikke satt helt, så setter raskt munnspillet og «professor» Roy Bittans piano tonen. Fantastisk versjon.

Nils Lofgren får lov til å briljere enda mer på gitar enn i Göteborg på «Because The Night». Joda. Og Jake Clemons på saksofon. For en tur at nevøen til Clarence kunne overta, etter at Clarence forlot oss! Fra vår plass var lyden bedre og mer behagelig enn i Göteborg. Hvordan stemmen til Bruce holdt? Det for kritikerne ta seg av, om den ikke skulle ha holdt 100 prosent helt inn, stod det i hvert fall 1000-vis klare til å steppe inn. Og det gjorde vi, enten det trengtes eller ikke. Og Bruce hadde flere flotte runder med gitaren!

Last Man Standing. Bandet, levende og døde, takkes som vanlig under «Tenth Avenue Freeze-Out». Blanding av fest og vemod under denne låten. Også under denne låten. Så står han der alene til slutt. Nesten en «Last Man Standing» etter godt over tre timer. Jeg får se om jeg får billetter til søndagens konsert. Uansett; «I’ll See You In My Dreams».

Redigert.