Sweetheart – I Will Love You When The Morning Comes (album 2023)
Foto: David B Torch
Noe som ikke skal gå i stykker, noe det er verdt å kjempe for. Egentlig bør jeg ikke skrive om Sweethearts nye album. Jeg er redd for å skrive bort det albumet gav meg forrige helg. I Will Love You When The Morning Comes var den eneste musikken det var mulig å høre på. Jeg plukket ut akkurat de tekstlinjene jeg trengte å ta til meg. Balsam for en gammel og arrete sjel tatt til et nytt nivå. Kanskje ville plata aldri bli spilt igjen. Den ville bare få en hedersplass langt der inne et sted. Om ikke innerst i, ehm, sjelen, så i hvert fall et godt stykke på vei. Men joda, nesten ei uke seinere, spilles plata igjen og og igjen.
Det er noe som heter confessional songwriting. Nå nærmer vi oss en «confessional» plateomtale. Mer enn om meg handler dog dette om et møte med denne musikken og musikkens kraft. «Verdens tristeste rockeband» – som de selvironisk kaller seg – har gitt ut et av de vakreste stykker musikk som er laget på denne siden av tusenårskiftet.
I 2020 ga Sweetheart ut det selvtitulerte albumet som vant Spellemannpris, og året etter kom EP’en I’ll Remember You My Dear. To plater som balanserer hårfint mellom det kjedelige og det nydelige, men som ofte – noe avhengig av lytterens dagsform – kommer ut på den riktige siden. Da jeg i sommer fikk en lyttefil, kom likevel tvilen – trenger vi mer av dette?
Men dette var mer enn den Sweetheart jeg kjente fra før. «More is more», som albumets produsent, den legendariske Kai Andersen sa – eller kom ordene fra tekniker Dag Erik Johansen? Uansett. Ikke vær redd, dette er likevel Sweetheart, langt fra overprodusert, men en enda bedre utgave av bandet. Ikke bare er sanger som «I Remember December», «We’re Not Going There Yet», «World War 3» og «May 29» minst like bra, eller bedre – ja, bedre – enn de beste låtene på debutalbumet, produksjonen er fremragende. Mye av dette må det sagnomsuste studioet i Halden, Athletic Sound, og nevnte Kai Andersen ta sin del av æren for. Det er tre navn til som må nevnes spesielt, og som løfter albumet flere hakk. Freddy Holm med strykere, Fats Kaplin på fele, steelgitar og dobro og Nils Petter Molvær på trompet. Som den trompeten til Molvær borer seg inn i sjelen på låter som «In The Falling Rain», «May 29» og «Like Shadows In The Night»!
Som før får vi nydelig samsang mellom de to gjenværende bandmedlemmene John-Arne Gundersen og Anne Mette Hårdnes, men Anne Mette er kanskje litt lenger fram i lydbildet, ikke bare på den fantastiske «We’re Not Going There Yet» der vi snakker en ren duett. John-Arne har laget låtene og spiller gitar. Anne Mette tar seg av tangentene.
Jeg lar det være med det. Hør heller plata. En sjelden gave, dette albumet.
Daniel Romanos’s Outfit. Support: Julianno Riolino og Weird Nightmare. Rockefeller i Oslo. 4. september 2023
Julianno Riolino og Daniel Romano. Carson McHome helt til høyre
Dette blir ikke en omtale av sangene Daniel Romano’s Outfit fra Canada spilte på Rockefeller i går kveld. Det blir en kort stemningsrapport. Jeg tilhører nemlig ikke dem som har fulgt det produktive geniet Daniel Romanos utallige utgivelser de siste årene. Jeg liker Mosey (2016) svært godt, men det er minst 20–30 album siden. Joda, jeg har hørt litt siden også, uten å ha blitt hektet – og kanskje uten å ha tatt meg nødvendig tid.
Jeg liker å ha gjort hjemmeleksa mi før en konsert, men noen ganger må man bare kaste seg ut i det. Det ble en spesiell kveld. Vi fikk først en drøy halvtime med Weird Nightmare. Energisk og flott. Et par av medlemmene i Outfit var også med. Deretter var Julianno Riolino i front for et omtrent fulltallig Outfit. Dere får arrestere meg, men sannelig tror jeg Outfit nå talte både en Romano som så ut til å trives og en Carson McHone, en anerkjent artist også på egne bein. Det ble en forrykende drøy halvtime.
Så til slutt Daniel Romano i front for Outfit. Enn skjønt både Julianno Riolino og Carson McHone fikk stort spillerom og sang på flere låter. Riolino stjal fortsatt mye av showet gjennom sine herjinger på scenen, så kanskje endret ikke konserten så mye karakter da Romano selv tok frontplass på scenen. Det ble et heidundrende, rått og energisk rockshow, og det var lite å se til den lovende countryartisten Romano var for noen år siden. Selv om jeg ikke kjente låtene, virket de fengende, og publikum sang med. Fotografene ved scenen storkoste seg, her var det mange muligheter for flotte bilder! Men plutselig etter vel 30 minutter går de av scenen og kommer tilbake til ett ekstranummer. Bare 40–45 minutter med Romano i front? Så var kanskje tanken at flere bandet hadde vært på scenen i nesten to timer i alt.
En fin kveld! Jeg visste definitivt ikke hva jeg kunne forvente, og hører derfor gjerne mer fra dere som kjenner Romano bedre. Hva synes dere? Kanskje blir en annen konsert med denne gjengen helt annerledes?
Redigert 5. september 2023.
Julianno Riolino og Daniel Romano. Carson McHome helt til høyreCarson McHone i frontDaniel Romano
”If you don’t have a pretty voice, you better be able to write a good song.“
Josh Gray
Joda, stemmen til Josh Gray er sterk der den ligger i grenselandet mellom folk som Sam Baker, James McMurtry og Robert Earl Keen med store doser av eget særpreg, røffhet – og autoritet. Men han har rett når det gjelder sangene. Noen ganger tøffe rockelåter, andre ganger folk og country, alltid med høy kvalitet. De siste årene har jeg oppdaget minst én ny artist jeg må grave meg litt ned i forhistorien til. I 2021 var det Kyle Jenkins med og uten bandet Suicide Swans, i fjor var det Terry Klein samt Benjamin Tod med og uten Lost Dog Street Band. Og i 2023 er det Josh Gray.
Det er litt stas at en artist av dette kaliberet sender meg en epost hele veien fra Nashville og lurer på om jeg ikke vil høre på musikken hans. Jeg hadde aldri hørt om Josh Gray før, men det var noe med eposten som fanget oppmerksomheten min. Og, årets album fra Josh Gray, Walk Alone, er av de aller beste jeg har hørt i år. Punktum.
Ikke gi opp! Svaret på hvorfor jeg fikk den eposten kommer allerede i platas første låt, den svært fengende og rocka «Radio Stations». De tøffe gitarene og den like tøffe stemmen til Josh avslører raskt at dette er en mann som mener alvor. Josh forteller at radiostasjoner ofte bare støtter etablerte artister, ikke de som er minst like bra og virkelig trenger støtte. Du kan gi ut flott musikk i årevis og bli ignorert til en kjendis eller en stor publikasjon sier at du er kul. Josh vet at han er bra, derfor henvender han seg til slike som meg: ”Bloggers, and critics//you give a damn about music//And you like what you hear//Then play this loud// Share it around//Lend me your ear“. Og tematikken er ikke ulik på låt nummer to, tittellåten Walk Alone. Det hamres taktfast på ulike perkusjonsinstrumenter. Stilig. Teksten oppmuntrer ham selv, ja oss alle, til å gjøre det vi tror på, ikke gi opp!
Platedebut i 2015. Men la oss rykke litt tilbake i tid. Josh er født i San Francisco, men vokste opp i Maryland på østkysten av USA. Han ga i 2015 ut sin første samling med sanger, en EP med seks låter. EP’en er sparsommelig produsert, og så vidt jeg kan høre er det bare Josh og en akustisk gitar å høre. Låtene er veldig gode, og jeg liker særlig «Punk Rock Girl», Mortality Blues» og Ballad Of Brady», sistnevnte av slaget som bare må høres flere ganger.
Songs Of The Highway. I 2016 flyttet Josh til Nashville. Han spilte deretter inn albumet Songs Of The Highway som ble gitt ut i 2019. Dette er ei velprodusert plate med band. Og en rekke gode låter. Jeg må nevne «Darkest Before Dawn» som er plassert midtveis og fungerer som en nøkkellåt. Om tittelen er mørk, gjelder dette også låten som tar for seg fremmedhat, terrorisme og den amerikanske organisasjonen for våpenrettigheter, NRA. Men nei, dette er ikke en trist sang, synger, Josh. Det blir ikke mørkere enn nå, like før soloppgangen. Fire år seinere venter vi dessverre fortsatt på at sola skal stå opp. Om det er «Darkest Before Dawn» jeg først bet meg merke i, har likevel albumet en rekke flere gode låter som tittellåten, den glimrende «All Out War», «Midnight Rendevouz», «Ghosts», «Born In Tennessee», osv., osv. Her er det mye jeg gleder meg til å sette tennene mine i. Nederland er kjent for å omfavne gode artister som Bill Morrissey, David Olney, Randy Newman og Townes Van Zandt. Det er derfor ikke overraskende at Songs Of The Highway fikk betydelig positiv oppmerksomhet der.
Foto: Kristin Indorato
Walk Alone. I disse dager er altså Josh Gray tilbake med et nytt album. Grunnstammen blant musikerne er omtrent de samme som på Songs Of The Highway: Jason Munday på trommer, Julio Matos på bass, Kenzie Miracle på fele og Ian Miller på tangenter. Men det er enda flere som bidrar til at plata har så fyldig lydbilde som den har.
De to første låtene har vi vært innom. De er røffe. Så roes det ned med «Tiny Wooden Crosses». Små trekors langs veien for å markere dødsfall i trafikken. Josh forsøker å se på livene bak korsene; de døde og de som skal leve videre. Temaet behandles i en følsom og poetisk tekst. Melodien er betagende med flotte detaljer i lydbildet.
«Tiny Wooden Crosses» er en tidlig favorittlåt på albumet. «Travelin’ In My Mind» er ikke stort dårligere. Her avløser den ene kremlåten den forrige. For meg handler låten om å være gammel og svekket. Hovedpersonen kan ikke reise fysisk lenger, men han ser på gamle bilder og fortsetter å reise i hodet sitt, og snart skal han ut på den siste reisen, reisen til den andre siden.
Cheyenne stråler. Etter alle disse favorittlåtene kan jeg vel roe meg ned litt. Vel, nei. «Cheyenne» er én av disse historiene der Josh forteller mye, men ikke alt. Hvorfor sitter vår mann i fengsel? Hva har han gjort? Som i forrige låt må hovedpersonen legge ut på reise kun gjennom sin forestillingsevne. Han klarte i motsetning til Johnny Cash bare «walk the line» en kort tid. Det er en fryd å høre steelgitar, fele – hører ikke forskjell hele tiden – og av og til trommer som understreker teksten og små tempoforandringer. ”Everyone has a breakin’ point, I found mine in Cheyenne“.
Fra den forsiktige og fantastiske «Cheyenne» glir vi over i platas tøffeste låt, den sinte «Money or Blood». Skitne elektriske gitarer fra Sean Thompson. Selv om den musikalske innpakningen er en helt annen, er låten tematisk beslektet med «Darkest Before Dawn» på Songs Of The Highway: Innvandrerhat og terrorisme. Herlig avslutning av låten!
Far og datter. Foto: Lynette Knight
Bildet over er av Josh og dattera, Autumn. Jeg antar at sangen «She Thinks The World Of Me» er inspirert av henne. Ei lita jente som ser opp til faren sin – klarer han å leve opp til hennes tanker om ham? Jeg har nevnt James McMurtry. På denne låten er Josh veldig lik ham, uten at det gjør noe som helst. Micah Hulschers trekkspill gir låten et snev av tex-mex-følelse. Platas letteste låt!
”I put a lot of thought into the production of the songs on this album. There are some subtle things that may be more apparent when listening with headphones.“
Josh Gray
Det er selvfølgelig helt unødvendig å gå gjennom alle låtene på plata, du bør forlengst ha skjønt at dette er saker du ikke bør gå glipp av. Men siden vi er kommet så langt på vei: «Back East». Låten starter med en referanse til Jack Kerouac, og vi forstår at vi er på veien. Østover, kanskje på vei tilbake til stedet Josh vokste opp, kanskje beskriver låten turnélivet. Det er ikke en spesielt glamorøs reise. Men melodien er bunnsolid, og vokser på deg.
Vi går snart inn for landing med «Mystic Queen». Tempoet skrus opp, det er nesten umulig å sitte stille, vi må bare følge med. Om den forrige låten beskrev livet på veien, er dette melodien som tar oss dit. Teksten? Nei, hør selv!
Building Paradise. Vi har allerede nevnt to sanger om ikke å gi opp, følge drømmen. Walk Alone har flere av dem. Albumet avsluttes med en nydelig countryduett der Josh og Morgan Conners deler på vokalen. Sangen handler om, nettopp, «Building Paradise», murstein på murstein:
”Being rich might be nice But for me it ain’t the dream Spare me all the financial advice I’m Building Paradise Piece by piece“
Ti strålende sanger. Noen røffe, noen vare. Noen elektriske, noen akustiske. Lytteplikt! Og nå – Songs Of The Highway.
Coverfoto: Forsiden er Terjes bestefar Rasmus Bratli på toppen av masta et sted ute i Nordishavet. Baksiden er Ole Rikart Rasmussen Bratli og Johannes Rasmussen på ei trapp i Skøelv Ukjente fotografer. Design: Robin Jensen
Noen velger de mest representative låtene som singler, andre velger de beste. Årsaken til at «Evig mørke» på det nye albumet til Terje Espenes, Røtter, ikke er valgt som singel er kanskje at tematikken skiller seg litt ut fra den på de øvrige låtene. For meg er det nemlig albumets aller beste låt, men vit at det er flere kandidater. Den handler om flyktninger som må rive opp røtter på flukt fra krig og sult, for å slå ny rot i et nytt land. Et evig aktuelt tema som er behandlet på beste måte av artister som Erlend Ropstad, Torgeir Waldemar, Halvdan Sivertsen, Tove Bøygard og sikkert mange til. «Evig Mørke» føyer seg dermed inn i en fin tradisjon. Teksten har en fin påminnelse om at når hjelper andre, hjelper vi også oss selv. Nydelig piano og den såre trompeten må trekkes fram spesielt.
Terje Espenes har tidligere laget flere svært gode album med sitt band Jack Stillwater samt et flott hyllestalbum til Bruce Springsteen, alle på engelsk. Noen ganger legger man som lytter godt merke til endringer i stemmeleie, måte å synge på når vokalisten endrer språk. Det er ikke tilfelle med Terje Espenes utover at vi føler vi kommer nærmere inn på Terje selv. Terje synger like naturlig på norsk som på engelsk, og valg av språk har i så måte lite å si for den musikalske opplevelsen når Terje nå gir ut sitt første soloalbum med egne låter.
Omslag. Omslagsdesignet av Robin Jensen og albumtittel gir klare signaler om at Terje synger om sine egne røtter på mange av låtene. På forsiden kan en nemlig skimte Terjes bestefar i toppen av masta, og på baksiden sitter andre familiemedlemmer på ei trapp. Da ble det nok naturlig å synge på sin egen tromsdialekt. Den Hokksundbaserte artisten er nemlig opprinnelig fra Dyrøy kommune.
Omslaget står også bra til musikken, som for Jack Stillwater må dette kunne kalles stemningsfull americana eller country noir – eller kan vi bare kalle det viser? For meg er dette ei plate jeg setter på før jeg går til ro eller som første plate tidlig om morgenen. Da passer stemningen i albumet min egen sinnsstemning aller best.
Musikere. Terje har fått hjelp av en rekke musikere. Eivind Kløverud er hjertet i bandet med sofistikert bruk av trommer. Nevnes må også Lars Endrerud som spiller mange strengeinstrumenter, og ikke minst er pianoet hans viktig for lydbildet. Joda, her er mer til; flere inkludert Terje, Thomas Larsen, Morten Huseby, Georg Storhaug og Jørgen Kværndal Olsen spiller på ulike strengeinstrumenter – flott steelgitar. Georg Storhaug har produsert det halvtimes lange albumet med ni låter sammen med Terje og Eivind Kløverud. De har fått til en lett og luftig produksjon som gir rom for de enkelte instrumentene og klangene.
Sanger om å dra ut og om å lengte hjem. Albumet åpner med «Hjemmefra». Bakteppet er litt trist. Et ønske om å reise ut som i Bruce Springsteens «Thunder Road». Forskjellen er at Terjes «Mary» ikke vil bli med på reisen. Hun er ikke interessert i låtens hovedperson. Trompeten til Terje Johannesen løfter flere låter minst ett hakk. Den bidrar til en blå stemning på mange av de andre låtene, men teksten til tross; her gir den denne låten nesten noe triumferende over seg. Legg også merke til perkusjonsinstrumentene.
Hege Brynildsen har en mektig og særegen stemme. Hun deltok også på Terjes album med låter av Bruce Springsteen. På «Den eine» er det hun og pianoet som gir denne litt triste låten noe ekstra. Den etterfølgende «På min veg tel deg» har platas svakeste melodi. Men det skal den ha; du formelig føler at hovedpersonen jevnt og målbevisst bokstavelig talt drar tilbake dit han hører hjemme etter et liv på vandring også metaforisk. Det skjer interessante saker i lydbildet, og jeg liker de skitne gitarene! Så melodi eller ikke, den har litt å by på.
Etter den glimrende «Evig mørke» nevnt innledningsvis er vi over på siste låt på side 1; «Når morran kjem». Den har en fin melodi med en åpen tekst om stadig atskillelse «når morran kjem». Jeg spekulerer på hva som egentlig skjer.
Jeg er så heldig at jeg har en LP foran meg. «En lang vei å gå» åpner LP’ens side 2. Med en flott melodi, Anne Nymo Trulsens stemme, trompet og steelgitar som ekstra krydder blir dette av albumets aller fineste låter. Og teksten! For meg handler den om en far som må se barna fly ut av redet, med livets opp- og nedturer foran seg. Denne skribenten er farlig nær en slik situasjon: ”En drøm om noe stort, om no ainna//Eg ser på mens du legg fra land“.
«Nattseilere» var første singel ut. En fin, svevende og stemningsfull låt der musikerne får boltre seg. Foreløpig er den ikke av låtene som treffer meg aller hardest. Det har derimot «Månen og meg» vokst til å bli. Forsiktig piano og steelgitar åpner denne flotte låten som har fått akkurat den musikalske innpakningen den trenger. En låt om lengsel tilbake til det som var. Platas nest beste låt?
Finne roen. Og helt til slutt «Følge deg heim». En litt vemodig, men mest optimistisk låt. To litt ensomme og skadeskutte sjeler som – håper jeg – finner hverandre. Etter skuffelser har de vunnet et realistisk syn på hva resten av livet og kjærligheten kan by på. En liten låt som kan by på store forandringer! En perfekt avslutning på plata, som gir en god følelse hos lytteren lenge etter at siste tone har ebbet ut.
Norskspråklig debut som treffer. Terje Espenes’ første soloalbum med egne sanger og norske tekster har blitt svært fint. Nok en samling låter der albumformatet bidrar til at låtene forsterker hverandre. Jeg liker best å høre hele album! Plata roper ikke høyt, men sett den lett synlig i stua – eller marker den tydelig som favoritt på din foretrukne strømmetjeneste – og du vil stadig ha lyst til å høre den. Denne plata fikk jeg noen uker før utgivelse. Det har vært fint. Plata har fått tid til å synke inn og er enda bedre på tredjeuka enn på den første. Flott produksjon, mange gode melodier og tekster som betyr noe!
”Du sir du har lagt fra deg store ambisjona Du og eg e vi på samme vei?
Vi reise oss litt ustøtt ifra stolen Du sei at du kan ringe meg en kveld Så stryk du handa lett igjennom håret.- og eg tar mot te meg og spør deg likevel“
Gubberock 