Ei uke i Thåströms univers

Oslo Spektrum 2022

Thåström, Oslo Spektrum, 7. mai 2022: To timer og femten minutter med hjernevask og hjernepåfyll. Ja, musikk for hele kroppen. At det skulle gå 52 år før jeg så denne kryssningen mellom Tom Waits og Nick Cave live! Musikk, Thåströms tilsynelatende keitete bevegelser, insisterende lyssetting. Alt fungerte perfekt, alt støtter og passer musikken.

Thåström, Vulkan Arena, Oslo. 24. november 2022: Rocke-Norge er underlagt rocke-Sverige på dager som dette. Joakim Thåström er kongen. «Alltid på väg beväpnad med vingar». Thåström lar musikken – ja, og lyssettingen og bevegelsene – tale for seg selv. Thåström går inn i sin egen verden og lar oss forsvinne inn i vår, slik at opplevelsen innimellom blir innadvendt. Selv de mest øltørste av oss prater ikke på Thåström-konsert. Ikke mellom låtene en gang. Vi hører andektig på Thåström og suger budskapet hans inn. Kontakten mellom publikum og artist ligger og dirrer, den er ikke utadvendt som med Nick Cave.

Enkelte lesere vil ha merket at det den siste tiden har drøyet litt mellom de nye artiklene i Gubberock. Av og til er det greit å minne seg selv på at jeg må ingenting. Jeg må ikke sette meg inn i ny musikk hele tiden. Noen ganger er det greit å bare høre på noe av den gode musikken som jeg allerede kjenner. La ny Stones-plate bare være nettopp det. Når Joakim Thåstrøms plater lokker, er det vel bare å følge ham, mannen som «Alltid va på väg». Jeg trenger da ikke være på vei. Jeg klarer meg med de seks albumene jeg kjenner best, det vil si de seks siste sånn omtrent.

Jeg begynner med Skebokvarsv. 209 fra 2005. Mange mener dette er Thåströms aller beste album. Et album som er akustisk, neddempet og personlig i uttrykket. Albumets tittel er tatt fra gata Thåström vokste opp i, i en forstad til Stockholm. Det er vanskelig å argumentere for hvilken låt som er best på dette albumet som har låter som «Söndagmåndagsång», «Fanfanfan» og flere til. Én gang på Vulkan Arena tar Thåström på seg gitaren. Han trer ut av teateret og inn i låten «Brevet till 10:e våningen». Da er han bare seg selv, og det er mer enn nok. Tidlig i konserten i Oslo Spektrum kommer «Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pearce». Ingen synger som Thåström heller. Bandet er samspilt. Gitarene herjer, trommene og tangentene og synthene gir et massivt lydbilde uten at dynamikken forsvinner. Bare å følge Thåstrøm når han synger, når han løfter kroppen mot himmelen, når han holder i mikrofonstativet med hodet nesten i gulvet. Ja, også når han tar noen dansetrinn og snur seg mot bandet. Og lyssettingen som understeker hver tone, rytmen og hver bevegelse. Jeg er angrepet fra alle kanter, forsvinner inn i musikken lar den bare gå gjennom marg og bein, gjennom hjerne og hjerte.

Kärlek är för dom (2009). Ei fantastisk skive det også. Den hadde fortjent bedre enn å komme i skyggen av forgjengeren Skebokvarsv. 209. Noen dager synes jeg det er minst like bra. Lydbildet er tyngre. Albumet begynner med mesterverket «Kort biografi med litet testamente», om barndomsminner, utenforskapet. Albumet fortsetter med egne låter, låter med tekster av andre eller oversatte sanger. Alt høres ut som Thåström. Alt høres riktig ut: «Den druckne matrosens sång», «Linnéa», «Axel Landquists Park». Og selvfølgelig «Som tåg av längtan».

Thåströms siste fire skiver Beväpna dig med vingar (2012), Den Morronen (2015), Centralmassivet (2017) og Dom som skiner (2021) er ørlite mer ujevne, men har så mange gode låter at når Thåström på sine siste konserter stort sett plukker de beste fra dem går vi fra høydepunkt til høydepunkt. Ett av de aller største i Oslo Spektrum var, nemlig «Stora långa gatan» fra Dom som skiner. Thåström tegner opp mange bilder som setter seg på netthinnen. Og den gjøres bare så utrolig mye mer intenst enn på plata. Som Thåström og bandet maler ut denne sangen, og gjør den til et mesterverk! På Den Morronen var det særlig ei strofe fra min favorittsang fra det albumet, «Slickar i mig det sista», som skulle plage meg:

«Dom sa att dom kanske kommer att spela
Min favorit «Bob Dylan»-sång
Det räcker för mig
Det räcker för mig
Jag slickar i mig det sista
Å, det sista, spara det sista till mig»

Her fikk vi den i en fremragende versjon. Jeg slikket i meg det siste av konserten og suger fortsatt på karamellen.

Vulkan Arena 2022

– Takk Gud for livet. Og for The Waterboys

The Waterboys, Sentrum Scene, Oslo, 18. oktober, 2015.

– Takk Gud for livet, og for The Waterboys, skrev Arild Rønsen i musikkmagasinet Puls for 25 år siden. Selv gamle kommunister og ateister kan ha sine profetiske øyeblikk. For makan til oppvisning som The Waterboys gav i kveld har jeg knapt opplevd tidligere.

Den beste Waterboys-lineupen Mike Scott har hatt, sa han selv, og jeg tviler ikke et sekund. De åpnet med «Destinies Entwined» fra årets plate, og ikke siden Nick Cave åpnet med en fersk Loverman på samme sted i 1994, har en åpning av en konsert med en ny låt slått så til de grader ann hos meg.

Dette var bare begynnelsen- på alle måter! Bandet lekte , briljerte og storkoste seg – sammen med oss – i samfulle 120 minutter. Felespilleren Steve Wickham og mannen bak tangentene skapte med jevne mellomrom ekstase blant publikum enten det var nye låter eller hits fra åttitallet. Egentlig bør jeg ikke trekke frem enkeltlåter på en slik kveld, men versjonen av den litt anonyme «We Will Not Be Lovers» fra Fisherman’s Blues var overfantastisk. Og «Rosalid (You Married the Wrong Guy)» fra årets plate, Modern Blues, var ikke stort snauere. Og Mike Scott spytter ut alle ordene i den ordfulle, nye, «The Long Strange Golden Road», samtlige 10 minutter denne imponerende låten varte. Og ja, vi fikk «Medicine Bow» og «Don’t Bang The Drum» også.

Den beste konserten jeg har vært på? I hvert fall føles det slik nå. I morgen må jeg kanskje be Neil Young og Townes van Zandt om unnskyldning. Hvis jeg ikke setter meg på flyet for å oppleve en ny konsert med bandet!

Det er slikt gåsehud er laget av

Charles Wesley Godwin – Family Ties (album 2023)

”They’re pulling me from way back when
Tied to the old ways of all my kin
Preaching the word down in the mines
Out in the hayfields beneath the Seneca skies
Strike me down if I cut family ties“

Charles Wesley Godwin fra West Virginia har laget et album om å høre til, å høre til i en sammenheng som går fra forfedre til barn, ikke bare gjennom tekstene som fremføres av en god og effektfull stemme langt framme i lydbildet, men like mye i countrymusikken hans som er like tradisjonell som den er kledd i en moderne drakt med et tidvis rocka uttrykk.

Familien. På sitt tredje album, måtte den 30 år gamle countryartisten Charles Wesley Godwin gå til familien for inspirasjon. Og for noen sanger det har blitt! Han debuterte i 2019 med det gode og personlige Seneca. Seneca ble fulgt opp av en mindre personlig, men enda bedre How The Mighty Fall i 2021, med låter som «Jesse» og «Needle Fall Down». Plata ble kåret til årets beste album i den fine, norske musikkbloggen Dust Of Daylight. Ja, de har vært over seg av begeistring også for Family Ties, så er det nevnt.

Etter How The Mighty Fall fikk Godwin kontrakt med et større plateselskap. Men da ville det seg ikke. Presset ble for stort. Sangene kom ikke.

Og likevel, det som til slutt ville inspirere mannen var rett foran ham hele tiden: familien:

“I had to get back to the basics,” says the introspective, self-aware artist of what finally set him and his new songs free. “I decided I was going to write about my life and my family. It’s where my heart was guiding me: to be super personal and dig right into the weeds of my life“

Fra hjemmesiden hans

Nå ble det ikke bare et enkelt album. Når sangene først begynte å komme, kom de i overflod, et album fullspekket av gode låter. 70 minutter og 19 låter om vi tar med en intro og outro samt en coverlåt. Flere glimrende melodier og poetiske tekster.

Far, mor, kone og barn. Tittellåten følger etter introen. En låt om å slå seg ned og stifte familie etter en noe utagerende ungdom. Charles fant et mykt sted å lande. Vi får deretter en hyllest til faren – en gruvearbeider – gjennom låten med en tittel med dobbelt betydning, «Miner Imperfections». Mor eller bestemor står oppi utfordrende etiske valg i gripende «The Flood»: ”What would you do when the Lord calls//Would you go over the bridge for your blood?“ Og legg merke til bandet, The Allegheny High, et band som har beveget seg ubesværet fra tradisjonell country på andre låter til et nokså rocka lydbilde på denne, dette tidlige albumhøydepunktet.

Vi nærmer oss de glimrende låtene om barna, «Gabriel» og albumets aller beste låt, «Dance In The Rain:»

”If I go before my time
Know you hold this heart of mine
Bend but do not break
Don’t miss the habits that you shake
And dance in the rain“

Det er slikt gåsehud er laget av.

Albumets mest fornøyelige musikalske låt er nok «Another Leaf»; her går det unna mot slutten. Så må jeg jo nevne en låt som «West Of Lonesome» –”I’m West of lonesome//North of insane“.

Og kona hans har da også fått en godbit gjennom «Willing And Able». Joda, hun er også tilstede i flere av låtene.

Bruce Springsteen. Charles Wesley Godwin har latt seg inspirere av artister som Kris Kristofferson, John Prine og Bruce Springsteen. Hans «10-38» høres ut som Springsteens «State Trooper» del 2. Ikke så rart, før Godwin tok sangene til studio, spilte han den inn på en firespors opptaker, omtrent som Springsteens jobbet med Nebraska.

Før vi går inn for landing får vi også glimrende låter som den inderlige pianoballaden «Soul Like Mine» og «Cue Country Road», og da følger coverversjonen av John Denvers «Take Me Home, Country Roads» – en sang Godwin ofte spiller på konserter – nesten av seg selv. Ringen er sluttet, Godwin har kommet hjem.

Snuser på sekseren. Annen halvdel av albumet henger nok ikke like godt sammen som den første fra start til slutt. Det er bare pirk – glimrende låter omtrent hele veien. Dette er ei av de aller beste countryalbumene jeg har hørt av en mannlig artist i år. Leter du etter din plass i tilværelsen, kan du like gjerne starte med Family Ties. Kanskje kjenner du deg ikke igjen, men så gjør du det likevel i denne tidløse musikken og tekstene fra der oppe i nærheten av Appalachene et sted. En sterk 5/6, ja, Family Ties snuser på sekseren.

”We’ve got time dear
You’re the girl I knew back when
Don’t you love dear
I’m the boy who’s always been
In love with you to the end
And I’d do it all again“

Bilde fra hjemmesiden

Mange gode sanger fra Lars Winnerbäck

Lars Winnerbäck – Neutronstjärnan (album 2023)

Tja, hva er dette for noe? Det er ikke å nekte for at min skepsis var til å ta og føle på etter to runder med Lars Winnerbäcks nye album, Neutronstjärnan.

Lars Winnerbäck har holdt koken. Eldtuppen (2019), var kanskje hans aller beste album siden klassikerne Söndermarken (2003) og Vatten under broarna (2004). Ikke bare hadde det to av mine største Winnerbäck-favoritter gjennom tidene, «Jag tror jag hittar hem» og «Død och himmel», den hadde også flere låter av nesten samme kaliber. Själ och hjärta (2022) har også mange gode låter, selv om de beste er litt svakere enn de beste på Eldtuppen. I august i fjor fikk jeg oppleve Lars og et glimrende band i Oslo. Lars har en norsk kone – skuespiller Agnes Kittelsen – og tilbringer mye tid i Oslo, og det var ikke vanskelig å slå fast ar Lars hadde ”hittat hem“ denne fredagskvelden ved Akerselva.

Nøytronstjerne.

”Slutten på en stjerne. Alle ytre lag avvises. Temperaturen og trykket stiger. En supernova blusser opp. Alt som gjenstår, er kjernen til den originale stjernen. En nøytronstjerne.“

Slik beskriver United Stage en nøytronstjerne i forbindelse med utgivelsen av Lars Winnerbäcks album med samme navn. Så får det være opp til oss å tolke dette i sammenheng med det nye albumet til Lars.

Kent. Neutronstjärnan er resultatet av et samarbeid med Joakim Berg og Martin Sköld fra Kent. Lars Winnerbäck hadde lenge ønsket å gjøre noe som bryter med det han har gjort før. Plutselig tok han nesten ut av det blå en telefon til Joakim Berg som han ikke hadde vært i kontakt med på noen år. Og da var det gjort. Samarbeidet var umiddelbart i gang. Lydfiler gikk raskt mellom Stockholm og leiligheten til Lars i Oslo. Skepsisen min til albumet etter et par gjennomhøringer skyldes nok i stor grad lydbildet som Joakim Berg og Martin Sköld har satt signaturen på. Jeg liker visesangeren og heartlandrockeren Lars med ordentlige instrumenter. Gitarer og rocktrommer. Piano. Joda, de er her de også. Dette hørtes likevel lenge fremmed ut. Jeg er jo konservativ. Og man vender seg til det. Låtene til Lars er så sterke, og stemmen er så langt framme i lydbildet, at jeg kunne ikke gi meg. Og belønningen kommer i rikt monn.

I Oslo, august 2022. Foto: Tormod Reiersen

Resignasjon? Tekstene på albumet er til dels nostalgiske, resignerte. På egne vegne, på folkhemmets vegne. Verden er ikke lenger den den var for 15 år siden, og den er heller ikke det vi trodde den skulle bli. Og ikke minst er det ett Sverige med utfordringer. Jeg synes særlig jeg kan lese dette ut av «En lampa i mässing». Det kostet å være den snilleste i klassen. Den som mer enn noen andre har forsøkt å ta seg av verdens flyktninger og de svakeste blant oss, som nå opplever indre uro og drapsbølger og et kaldere samfunn:

”Du var aldrig så noga med
Flaggor och vapen och titlar
Du såg inga värden I sånt
Ett hjärta är ett hjärta
Och kärleken är stor, sa du
Vad är det som hänt dig nu?“

Albumet begynner med «Min gata i stan». Men “Lyckliga gatan, du finns inte mer“, som det heter i en annen svensk låt. Om ikke gata til Lars var bare lykkelig, er den likevel et symbol på et enklere liv, et liv med drømmer og mange venner som stod på samme sted i livet.

«Är det nåt jag ska ta med» er som så mange andre låter på albumet tematisk beslektet med åpningslåten. Historiefortelleren skal ta en tur tilbake til den enkle og sorgløse fortiden. En god melodi med en rekke fine overganger – og en bekymringsløs koring det er mulig å mislike ørlite om du er i det hjørnet.

Nåt som verkligen är bra. Det er flere virkelig bra låter, og for å være litt enkel mener jeg at «Nåt som verkligen är bra» er aller best. Noe er slutt. På leting etter meningen med livet i de mange små ting. Og de gode låtene fortsetter omtrent som perler på en snor. «Alltid nästan där» har en glimrende melodi, men her er koringen fæl, punktum. Men vi får flere godsaker. Hamsun-omskrivningen «Vad gör det om hundre år?», ja for da er jo allting glemt.

«Rosor & Champagne» og «Gärna lite til» er noe svakere enn de øvrige låtene på albumet. Deretter kommer den fine tittellåten og «Vår tid» helt til slutt: Dette er vår tid på godt og vondt. Vi kan ikke skru klokka tilbake. Livet er fint, mye er vanskelig. Men vi må ikke tenke «vi och dom», bare «vi».

Ja, Neutronstjärnan har mange gode låter og, som sedvanlig, fra Lars gode tekster om det personlige og samfunnet vi lever i. Jeg vakler litt mellom 4 og 5 av 6 på terningen, men lar tvilen og ikke minst den økende spilletiden albumet har fått hos meg de siste dagene, komme albumet til gode. 5/6.

I Oslo, august 2022. Foto: Tormod Reiersen