Gubberock

Neil Young –“Young Shakespeare” (solo live, 2021 – innspilling fra 1971)
Neil Young And Crazy Horse – “Way Down In The Rust Bucket” (2021 – innspilling fra 1990)
Neil Young – “Archives Vol 2” (1972–1976, bokssett, utgitt 2020/2021)

Neil Young har for alvor fått fart på arkivutgivelsene sine. I løpet av få uker våren 2021 ble det sluppet utgivelser som dokumenterer Neil Young live, både på sitt mest følsomme og på sitt mest rocka. Samtidig ble «Archives Vol. 2» endelig uutgitt. «Archives Vol. 2» er en boks med 10 CD’er som dekker perioden 1972–1976, både tidligere utgitt materiale og nye godbiter. Utgivelsene finnes i ulike fysiske formater og kan også strømmes. Jeg gir her en gjennomgang av musikken på disse utgivelsene for deg.

En selvsikker og følsom ung mann

Neil Young – “Young Shakespeare” (solo live, 2021 –innspilling fra 1971, Shakespeare Theatre, USA)

Tenk deg at det er 1971, du er tyve år og student. Du har nettopp hørt albumene «Everybody Knows This Is Nowhere» og «After The Gold Rush» (1970) for første gang. En venn har lurt deg med på Neil Young- konsert. Du trenger det, sier han, livet ditt har vært litt mye av alt nå.

Det er helt stille. Neil Young kommer på scenen, han tar frem gitaren og begynner å synge:
«Sailing heart-ships through broken harbors
Out on the waves in the night
Still the searcher must ride the dark horse
Racing alone in his fright
Tell me why»

Du skjønner ikke hva han synger om. Men ordene treffer deg. Og slik fortsetter det. Neil forteller om den gamle mannen på ranchen som er akkurat som han selv: «I need somone to love me the whole day through». Neil Young har allerede kofferten full av klassikere, ja, også fremtidige klassikere: «I wrote a lot of songs, I don’t know what to to with them, except to sing them», sier Neil. Og han synger sangene som om dette er selve livet. Ja, det er selve livet. Der han er nå. Der du er nå. Helt til slutt synger han den fem år gamle låten, «Sugar Mountain», om å forlate tenårene og bli voksen. Han er ikke der lenger. Han har gjort seg nye erfaringer. På «Helpless» og «Journey Through The Past», tenker han tilbake til en tid som aldri kommer igjen.

Neil Young har deg nå, det er ingen vei tilbake. En syngende motsetning til seg selv. En selvsikker mann som gjemmer seg bak gitaren og det lange håret. De følsomme tekstene synges tydelig og vakkert med lys stemme. Han er på din side. Han synger sangen du kjenner som den elektriske rockeren «Down By The River», du trodde den handlet om et drap ved elva, eller som andre har antydet, om virkningene av heroin og om å avslutte et forhold til det dødelige stoffet. Nei, når Neil synger låten fra den akustiske gitaren handler dette om å ta livet av kjærligheten, ikke drepe i bokstavelig forstand – men å falle for eget grep.

Ekteskapet med Susan har allerede kommet til en ende. Neil setter seg ved pianoet:

«My life is changin’ in so many ways
I don’t know who to trust anymore
There’s a shadow runnin’ through my days
Like a beggar goin’ from door to door»

På albumet «Harvest» ett år seinere har han gjemt seg bak London Symfoniorkester, og han har endret på teksten. På konserten du er på, synger han det som det er: «A man feels afraid», før han også her konkluderer med at «A Man Needs a Maid». Dette er sterke saker, en undervurdert Neil Young-låt. En sang om begynnelsen på det turbulente forholdet til skuespilleren Carrie Snodgress som Neil så spille i filmen «Diary Of A Mad Housewife» noen måneder tidligere. Sangen glir over i «Heart of Gold», Neil mener tydeligvis at disse låtene hører sammen; har han funnet et hjerte av gull nå? Han synger låten bak pianoet, alene, uten beskyttelse. Den betyr noe nå. Noe annet enn når låten blir gitt ut som en flott folk-country-låt på «Harvest» og noe annet enn den vil bety for alltid seinere. Låten blir en hit og han får et elsk-hat-forhold til den. Men det er en annen Neil Young-historie.

Du går ut av konsertsalen, Neil har akkurat avsluttet med «Sugar Mountain»: «You can’t be twenty on sugar mountain, Though you’re thinking that you’re leaving there too soon»

Du er ikke alene. Opp- og nedturer venter for deg og Neil, men dere gir dere ikke. På introen til «The Needle And The Damage Done» fortalte Neil om Janis Joplin og Jimmi Henridx som er døde av overdoser. Dopspøkelset var i ferd med å rykke nærmere også for Neil. Seinere skulle bli enda verre og prege flere av Neils utgivelser de neste årene. Lite visste du om alt ette da du gikk lett om hjertet ut av Shakesperare Theatre, Stratford i USA denne januardagen i 1971, på et tidspunkt artikkelforfatteren nettopp hadde rukket å fylle ett år.

Etterord:
Så trenger du «Young Shakespeare» med Neil Young, spør du? Nei, sannelig om jeg vet. Du har allerede «Live At Massey Hall», en konsert som Neil holdt tre dager tidligere, som har fem sanger som «Young Shakespeare» ikke har og som bare mangler «Sugar Mountain». Så er det nyanser her. Det er kanskje et litt mer avslappet publikum og stemning på «Young Shakespeare». Mer fullstendig video av konserten. Neil selv mener «Young Shakespeare» er overlegen. Men det jeg uansett vet, er at å ta en tidsreise med en 24-årig Neil Young, der sangene fremføres i sin reneste form, gjør noe med sangene og forståelsen av dem. Sanger som har betydd mye for mange i de 50 årene som har gått siden de ble fremført i Shakespeare Theatre i USA.

Neils singer-/songwriter-konserter fra 1968–1971 er nå godt dokumentert. Du kan også høre «Live At The Cellar Door» spilt inn bare to måneder tidligere – den har mer vekt på «After The Gold Rush»-låter, mindre på «Harvest» enn «Young Shakespare» og «Massey Hall». Neil var på sitt mest kreative, og stadig med blikkket festet på noe nytt. Ellers har vi også fått «Sugar Mountain Live At Canterbury House» – en konsert fra 1968 – og «Live At The Riverboat» fra 1969. Fremføringene på de to sistnevnte er nok uten den samme selvsikkerheten og fremstår kanskje som litt mer keitete enn på de noe senere konsertopptakene?

Rått og godt!

Neil Young And Crazy Horse – “Way Down In The Rust Bucket” (live, spilt inn 13. november 1990 The Catalyst, Santa Cruz, California)

Man spør ikke om noen trenger «Way Down In The Rust Bucket». Selvsagt gjør du det. 3 timer med Neil Young og Crazy Horse i storform!

Konserten finner sted i Neils hjemtrakter i et mindre lokale i forkant av og som oppvarming til «Ragged Glory»-turneen som ble preget av Irakkrigen og senere ga oss «tidenes liveplate», «Weld». Og dagen etter Neils 45-årsdag. Klassisk Crazy Horse (1975–2013), Ralph Molina (trommer), Billy Talbot (bass), Frank «Poncho) Sampedro gitar. Og Neil selv da.

Jeg hadde kjøpt Neil Young-plater i fem år, da «Weld» ble utgitt, men å få «This Notes For You», «Freedom» og «Ragged Glory» og så «Weld» gjorde at mitt forhold til den rufsete herligheten, Crazy Horse, tok fullstendig av. Neil er litt mindre sint enn på «Weld», Irak-krigen hadde ikke brutt ut for alvor. Men Neil og hesten er i storslag!

Dette er ikke den folksy Neil, dette er Neil med sitt vasseste verktøy, Old Black. Om det er et refreng eller så jeg tidligere har spilt i hjel – og Gud forby: nesten er lei av – er det nokså uvesentlig. De lange jammene går aldri helt til samme sted som tidligere. Nye lyder og ulyder, nye steder å gå på oppdagelsesferd. Neils gitar snor seg over, under og rundt bass, tromme og Ponchos – skal vi si mer stødige – gitar. Skulle ikke tro at dette er låter jeg har levd med i over tretti år. Og dette er nok en årsak til at jeg gjennomgående synes band-utgivelsene er mer spennende enn de pene solo-akustiske som vi har fått en del av. Lyden er gjennomgående klar og fin!

«Ragged Glory»-låtene er naturlig nok sentrale på konsert i 1990, men det har de jammen vært siden også. Tror vi fikk mer enn en tredjedel av konserten i London i 2019 fylt opp med låter herfra.

Mens jeg setter på kaffen, smeller «Country Home» i gang. Passende åpning i og med at konsertstedet ligger like ved ranchen hans. Den freskeste versjonen ever? Herlig å se hvordan gutta lister seg frem under én av låtas roligere partier.

«Surfer Joe And Moe The Sleaze» var en besk kommentar til Reprise-folkene i forkant av en pause fra plateselskapet og finnes originalt på albumet «Reactor» (1981). Var så heldig å se Crazy Horse spille den live i Roma i 2013. Litt underspilt?

Det er lite fokus på publikum i motsetning til på «Weld». Og lite fokus på høykvalitetsfilm fra L.A. Johnson og kompani. Men det fungerer! Når «Love To Burn» som tredje låt tar av, er slikt glemt. Her gråter Neil, her gråter gitaren hans. På alle mulige måter. Her går det dårlig på hjemmebane. Hvor lenge låten varer? Aner ikke.

«Days That Used To Be» er av de beste Neil-tyveriene, synes jeg. Det er på sett og vis passende at en slik nostalgisk låt stjeler melodien til Bob Dylans «My Back Pages», der Dylan sang «I was so much older then, I’m younger than that now». Fin, enda bedre enn på «Ragged Glory». Aldeles praktfulle partier!

Rølpelåten «Bite The Bullet» er i god form. Deretter er det faktisk Billy Talbot som sier de første ordene på konserten. Han har også for alvor våknet til live på neste låt, publikumsfavoritten, «Cinnamon Girl».

Coverlåten «Farmer John» liker jeg egentlig oikke. Har aldri gjort det. Men nå er det nesten slik at jeg begynner å like den. Det skulle tatt seg ut! Forsonende trekk er også at den har fint gitararbeid og er gjort med litt humor.

«Caution! NYA under construction» ruller over skjermen og vi får et høydepunkt som bare finnes på konsertfilmen og ikke på formater med kun lyd, «Cowgirl In the Sand». Jeg skjønner meg lite på musikk og hva musikerne gjør for å frembringe lydene. Men jeg elsker følelsen Neil og bandet formidler, der det hamres på trommer og bokstavelig talt på denne låten: danses med gitarer.

Og det gjør de på «Over And Over Again» også, én av mine favorittlåter fra «Ragged Glory», og én av flere låter fra den plata som ikke fikk plass på «Weld», men som kan høres her. Det gjør intet at Neil snubler litt i teksten noen ganger! Hesten roer ned når Neil synger, deretter vrinsker den, traver for så å slå over i galopp.

«Danger Bird» fra albumet «Zuma» (1975). Denne låten med en ganske poetisk tekst om utroskap. Men det er jo instrumentalpartiene som er det aller viktigste ved denne låten som for øvrig er blant Neils aller beste i mine ører! Og for noen partier! Begynner helt rolig og uanfektet. Gitarene starter å bråke litt. Utfluktene tar deg hvor som helst, men jeg garanterer ikke at du kommer tilbake igjen!

Deretter en fin «Don’t Cry No Tears». Og et nytt høydepunkt, punkrockeren «Sedan Delivery» fra Rust. Jeg trodde aldri jeg ville bruke ordet høydepunkt om denne litt masete låten, men her sitter den som ei kule!

Etter en fin «Roll Another Number» kjenner jeg behovet for frokost og en pause, før jeg gjør klar for innspurten med de siste syv låtene.

«F@&#*$’ Up» er en låt jeg synes er litt overspilt, men la gå; den låter fett nok her! Jeg var spent på «T-Bone» en elsk-hat-låt som hadde utgangspunkt i kommunikasjonsutfordringene Neil hadde med sin handikappede sønn, Ben! Låter mye bedre og mindre statisk enn på «Reactor» – noe av vitsen der var dog at den skulle høres statisk ut. Kunne gjerne vart lenger!

«Homegrown» liker jeg egentlig best i country-versjon på plata med samme navn. Men gjør seg ikke bort her, heller. Men ikke noe høydepunkt.

«Mansion On The Hill» er nok en topp låt fra «Ragged Glory» i en sikker versjon før alle låters mor kommer. Om «Like A Hurricane»- versjonen her når helt opp til den på «Weld», vet jeg dog ikke. Det er jo en versjon som tar deg fra det ene platået over til det neste, og bidrar til at den sangen kanskje er den aller største låten av alle låter. Men uansett; versjonen her er energisk og tøff så det holder. Og litt annerledes. Den jager kanskje ikke like mye som på «Weld». Neils gitar og stemme jobber over Ponchos synthlyder. Det gnistrer i perioder av gitaren til vår mann. Storm og ild, her altså. Svetten siler av gutta som spiller og etter hvert av jeg som hører på.

«Love And Only Love» har åpnet mang en NYCH konsert og vært en sikker leveranse av gåsehud da. Forventninger og forventninger som blir innfridd. Kjenner på gåsehuden nå også, sikkert på grunn av tanken, men også fordi dette også lyder strålende! Ikke vet jeg hvor Neil er mentalt underveis på denne låta, men her tror jeg publikum er helt uvesentlige! Like tilsynelatende enkel som «Like A Hurricane», nesten like vidunderlig.

Helt til slutt «Cortez The Killer» i en vakker og følsom versjon. Men i hvert fall jeg, og kanskje også Neil og Crazy Horse – nei, ikke de – er nokså slitne etter tre timer med dette øset.

Anbefales for alle elskere av «Weld» og rockeren Neil Young. Hør gjerne med hodetelefoner – magisk. Jeg pleier å si at «Weld» har de definitive versjonene av låtene som er med på den. Det samme kan gjelde flere låter på «Way Down In The Rust Bucket».

Arkivet flommer over av godbiter

Neil Young – “Archives Vol 2” (1972–1976) Boks. Uutgitte og utgitte låter.

Det er nær et objektivt faktum at ingen artist ga ut flere klassikere enn Neil Young på 1970-tallet. Bare i løpet av perioden som denne boksen dekker, kom det fire strålende album, «Time Fades Away» (1973), «On The Beach» (1974), «Tonight’s The Night» (1975) og «Zuma» (1975) samt det noe svakere «The Stills-Young Band –Long May You Run» (1976). At det da i tillegg skulle finnes så mange tidligere uutgitte låter, ja flere hele album, er smått utrolig. Perioden 1972–1976 er Neil Youngs mest kreative periode. Samtidig var dette en tung periode på det personlige plan. Musikken er sterkt preget av samlivsbruddet med Carrie Snodgress og narkotikadødsfall i nær omgangskrets. Studioalbumet «Homegrown» ble gitt ut i fjor sommer og er en del av boksen – den har et herlig lydbilde, forresten.

Også live-platene «Roxy/Tonight’s The Night Live» og «Tuscaloosa» er tidligere utgitt i archives-serien. Den første er en fantastisk flott skive med Neil og Crazy Horse inkl. Ben Keith og Nils Lofgren aka Santa Monica Flyers, den andre plata er med Stray Gators igjen inkludert Ben Keith, men også med Kenny Buttrey, Tim Drummond og Jack Nitzsche. «Tuscaloosa»har noen lettere «Harvest»-låter i tillegg til mer krevende låter fra blant annet «Time Fades Away» og «Tonight’s The Night». De som kjøper den fysiske CD-boksen, har selvsagt disse tre platene fra før, og de er slik sett unødvendige. Men disse platene er sentrale for å forstå perioden 1972 – 1976.

De tidligere utgitte sporene på de øvrige 7 diskene kan også synes unødvendige. Men når de uutgitte låtene og alternative versjonene kommer i kronologiske rekkefølge sammen med de utgitte sporene, bidrar det til å forstå Neils albumkarriere i perioden 1972 – 1976 bedre, hva den ble og hva den kunne vært. Ofte er min favorittplate med Neil Young «Zuma»(1975), og nåde den som rører den. Men man kan leke med tanken om hvordan «Rust Never Sleeps» (1978) og nettopp «Zuma» hadde vært om de elektriske versjonene av «Pocahontas», «Ride Mye Llama» og «Powderfinger» hadde vært inkludert på «Zuma», og man kanskje hadde tatt ut den svakeste låta, dog fine «Through My Sails». Tematisk og musikalsk kunne flere av «Rust Never Sleeps»-låtene passet inn! «Powderfinger» kommer i en noe seigere og mindre desperat versjon enn på «Rust Never Sleeps», likevel utrolig sterk, særlig gitarsoloene mot slutten.

Hele boksen begynner med disken «Everybody’s Alone» (1972–1973), og når den krystallklare «Letter From ‘Nam» starter, kjenner man umiddelbart igjen «Long Walk Home» fra albumet «Life» (1987). Neste låt er «Monday Morning», en tidlig «Last Dance» fra «Time Fades Away» (1973). Det er vanskelig å peke på høydepunkter blant de uutgitte låtene i denne boksen, men balladen «Goodbye Christians On The Shore» fra denne første disken, må trekkes fram. Disken «The Old Homestead» (1974) har også en rekke skatter, som for eksempel «Homefires», «Love/Art Blues», «Frozen Man», «Daughters» og så videre og så videre. «L.A. Girls and Ocean Boys», om utroskap og forholdet til Carrie, har elementer som seinere ble brukt i én av Neils aller beste låter, «Danger Bird» på «Zuma». Noen vil kjenne igjen «One More Sign» fra Buffalo Springfield-boksen, men her får du den i en annen versjon.

Det blir litt tilfeldig hva jeg nevner, og hva jeg ikke nevner. Men jeg kommer ikke unna liveversjonen av «On The Beach». Enkelte «arkeologer» har påpekt at dette er samme versjon som på boksen «CSNY 1974» bare med en annen miks. Akkurat det sporet var en favoritt på den boksen, men å få den her sammen med de øvrige låtene med Neil er intet mindre enn fantastisk. For et gitararbeid Neil og Stephen Stills presterer her. For en låt!

Er du ny til Neil Youngs musikk, er ikke Archives  Vol 2, stedet å starte. Men er du mer enn gjennomsnittlig interessert, er dette en skattekiste, og aller flest for meg nye godbiter finner du på diskene «Everdybody’s Alone» (1972–1973), «The Old Homestead» 1974) og «Dume» (1975).

«Long Grain»
Og helt til slutt en honnør til Ben Keith. Er det noe denne boksen viser, er det hvor sentral denne trollmannen med pedal steel og andre instrumenter er for det flotte – og noen vil kanskje si organiske – lydbildet på det aller meste av Neil Youngs musikk fra 1972 og frem til Frank Sampedro ble en del av Crazy Horse fra og med «Zuma» i 1975.

(Oppdatert 17. juli 2021)