Gubberock

Tom Roger Aadland med spiss penn om levd liv

Tom Roger Aadland – Skyer (album 2023)

”Det er tiende september“, synger Kine Nesheim i duetten «September» på Tom Roger Aadlands nye album, Skyer. Ja, det er det sannelig! Og min fars fødselsdag. Skyer er et bestillingsverk som ble urframført i Haugesund 10. september 2022, så datoen i låten er nok valgt med omhu. I dag har det altså gått nøyaktig ett år. Men for en låt! De fine og fengende poplåtene «Skyer» og «Kan ikkje gi oss» er opptakten. To lettere låter, optimistiske, positive, men likevel med Aadlands tyngde, sans for gode rim og metaforer: ”Når aller minst me vente det// Vil broene me brente//Ta oss him“. Så når sønnen min erter meg med at «Kan ikkje gi oss» høres ut som en dansebandlåt, har han litt rett. En flott, fengende poplåt, sier vi heller.

Men den tredje låten, «September», er altså enda et hakk vassere enn åpningsduoen. Rett og slett en litt mystisk perle.

Velkomponert på alle måter. Kjetil Steensnæs spiller på mange strenger og har også produsert albumet sammen med Aadland. Blant musikerne finner vi også Bjørn Holm på bass samt Karl Oluf Wennerberg og Erland Dahlen på slaginstrumenter, og som vi skal komme tilbake til; flere og mer til.

Noe av det som slår meg når jeg hører Tom Roger Aadlands nye album, Skyer, er hvor velkomponert låtrekkefølgen er. Ypperlig balanse mellom de lettere åpningslåtene, de rolige låtene og de røffere rocklåtene. Om jeg skal trekke fram én låt til fra side 1 spesielt, må det bli den tøffe «Levd liv», om dikteren som må spisse blyanten, nei pennen! Teksten er ellers nokså åpen. Det er ikke alle setningene man forstår den fulle meningen med hos Aadland. Men gjennom snedige formuleringer gir han lytteren nok til at det skapes bilder og noen ganger en slags ubevisst mening likevel. «Levd liv» har referanser til både Bjella og OnklP. Og produksjonen er særdeles spennende.

Outsidere. Aadland heier på outsiderne, han er én av dem selv. Han skriver om å trå feil. Men vi gir oss ikke. Så blir det levd liv av det til slutt. Når jeg hører Aadland, tenker jeg – og mange med meg – på Bob Dylan. Aadlands gjendiktninger av Dylan på nynorsk står som bautaer i norsk musikkhistorie. Aadland har også æren for de norske tekstene til den flotte teaterforestillingen med Dylan på norsk, Vikla inn i blått – et kulturelt høydepunkt under pandemien. Og akkurat sangen «Vikla inn i blått», eller «Tangled Up In Blue» som Dylan kalte den, har en tekstlinje som jeg synes beskriver mange av låtene på «Skyer»:

“Det einaste eg visste av
Var å halde fram med å halde fram om det gjekk trått
Vikla inn i blått“

Det gjelder både de store samfunnsmessige utfordringene og på det individuelle plan. Vi må ikke gi opp! Den vare «Cecilie» avslutter side 1. Det fantastiske orgelet til David Wallumrød er høyt og lavt på dette albumet, ikke minst på denne balladen skrevet til en som gikk bort altfor tidlig.

Side 2. Mine favorittplater fram til nå med Aadlands egne melodier er Rapport frå eit grensehotell (2015) og ikke minst hans forrige album, Motgift (2021). Aadland virker å dyrke det gode, gamle LP-formatet. Motgift var på sett og vis todelt, side 1 var lettere, mer positiv, side 2 var tyngre, mer Thåströmsk. Også Skyer er todelt, der første del er mest melodisk, andre del mer dvelende. Men trodde du det ikke kunne bli bedre enn side 1? Nja, det er vel ikke helt riktig. Side 2 begynner med en låt som i likhet med «Du e den» på side 1 kan fremstå som litt anonym. Men begge låtene har sin funksjon, og særlig «Alt skal komma fram» vokser på meg med sine udiskutable kvaliteter.

Motgift hadde sin snakkelåt «Det svakaste leddet i lenka», den låten jeg likte minst på det albumet. Skyer har «Normalia». En tøff låt, med en tekst om ikke å være for normal, det finnes mye bra i de som sliter, har sår og lever originale liv. Kanskje var Pinochet og Stalin for normale: ”Då stole eg mer på han så jakte dagens siste dose“ og “som er i dialog med sine skyggar“. Og Aadland synger om at Jesus levde blant syndere. Men hva er synd? Se på Russland og hvem som krones som helter og hvem som utstøtes. Det nytestamentlige mantraet om at den første skal bli den siste og den siste den første går som en rød tråd gjennom flere av låtene.

Fantastiske avslutningslåter. Jeg liker «Normalia», men den er også litt slitsom, krevende. Det skjønner Aadland og gir den som holder ut belønning med rentes rente. Først med den aldeles nydelige «Ikkje der du leite», en låt der Aadlands stemme, hans akustiske gitar og Erland Dahlens sag er hovedingrediensene. Fantastisk! Og teksten står helt på egne bein, og trenger ikke mer forklaring, det gjør bare godt å lese den:

”Ikkje i store bølger, men i krusningar så små
Ikkje når det flyte lett, men når du har kjørt deg fast
Ikkje i det så skjer deg, men i måten du tar det på
Ikkje der du leite, men ein aen plass
Ikkje i høge flammer, men i svake glør“

Så helt til slutt den ni minutter lange «Siste natta vår i lag». Aadland får ha meg unnskyldt, men jeg må sammenlikne litt med Bob Dylans lange «Sad-Eyed Lady Of The Lowlands» – sikkert fordi jeg nettopp så Aadland levere en ypperlig versjon av den på norsk i Oslo Konserthus. Sangene har det til felles at det går og går, tilsynelatende monotont, men det skjer likevel mer enn nok, og du håper låtene aldri skal ta slutt. Dylan synger om daværende kone. Aadlands historie er – i likhet med «September» – om kjærlighet og atskillelse. Wallumrøds orgel sentralt plassert i lydbildet, gitarer krydrer i passe porsjoner, mens rytmeseksjonen slentrer av gårde.

Blant årets beste. Mange skribenter er flinke til å plukke ut tre-fire favorittlåter på album de omtaler. Jeg er ofte litt for feig. Selv om det føles litt feil, skal jeg denne gangen kline til å bare nevne to: «Levd liv» og «Siste natta vår i lag». Men velger du «vulgærlytting» og bare hører disse to låtene, går du glipp av mye. Ikke minst vil disse låtene miste litt av sin kraft borte fra der de hører hjemme; på et nøye sammensatt album.

Jeg grugleder meg til å sette opp liste over årets beste norske album. Men Skyer må med. Aadland er låtskriver og dikter på øverste hylle. Han beveger seg ubesværet mellom fengende, røff rock og nydelige ballader. Den særpregede vokalen avslører uansett at dette er Tom Roger Aadland. Alltid med en god tekst, alltid med originale og velklingende rim og en god historie du kan dikte videre på. Så da sender jeg deg over til plata med Aadlands egne, velvalgte ord som også avslutter albumet:

”Det er morgon, og eg frys
Men eg kan sjå ei strime lys
Veit kje kor det kjem ifrå
Ser kje vegen eg skal gå
Og om eg nokon gong kjem fram
Eg kjenner sorg, men ikkje skam
Og aldri vil eg bera nag
For siste natta vår i lag“

En sjelden gave

Sweetheart – I Will Love You When The Morning Comes (album 2023)

Noe som ikke skal gå i stykker, noe det er verdt å kjempe for. Egentlig bør jeg ikke skrive om Sweethearts nye album. Jeg er redd for å skrive bort det albumet gav meg forrige helg. I Will Love You When The Morning Comes var den eneste musikken det var mulig å høre på. Jeg plukket ut akkurat de tekstlinjene jeg trengte å ta til meg. Balsam for en gammel og arrete sjel tatt til et nytt nivå. Kanskje ville plata aldri bli spilt igjen. Den ville bare få en hedersplass langt der inne et sted. Om ikke innerst i, ehm, sjelen, så i hvert fall et godt stykke på vei. Men joda, nesten ei uke seinere, spilles plata igjen og og igjen.

Det er noe som heter confessional songwriting. Nå nærmer vi oss en «confessional» plateomtale. Mer enn om meg handler dog dette om et møte med denne musikken og musikkens kraft. «Verdens tristeste rockeband» – som de selvironisk kaller seg – har gitt ut et av de vakreste stykker musikk som er laget på denne siden av tusenårskiftet.

I 2020 ga Sweetheart ut det selvtitulerte albumet som vant Spellemannpris, og året etter kom EP’en I’ll Remember You My Dear. To plater som balanserer hårfint mellom det kjedelige og det nydelige, men som ofte – noe avhengig av lytterens dagsform – kommer ut på den riktige siden. Da jeg i sommer fikk en lyttefil, kom likevel tvilen – trenger vi mer av dette?

Men dette var mer enn den Sweetheart jeg kjente fra før. «More is more», som albumets produsent, den legendariske Kai Andersen sa – eller kom ordene fra tekniker Dag Erik Johansen? Uansett. Ikke vær redd, dette er likevel Sweetheart, langt fra overprodusert, men en enda bedre utgave av bandet. Ikke bare er sanger som «I Remember December», «We’re Not Going There Yet», «World War 3» og «May 29» minst like bra, eller bedre – ja, bedre – enn de beste låtene på debutalbumet, produksjonen er fremragende. Mye av dette må det sagnomsuste studioet i Halden, Athletic Sound, og nevnte Kai Andersen ta sin del av æren for. Det er tre navn til som må nevnes spesielt, og som løfter albumet flere hakk. Freddy Holm med strykere, Fats Kaplin på fele, steelgitar og dobro og Nils Petter Molvær på trompet. Som den trompeten til Molvær borer seg inn i sjelen på låter som «In The Falling Rain», «May 29» og «Like Shadows In The Night»!

Som før får vi nydelig samsang mellom de to gjenværende bandmedlemmene John-Arne Gundersen og Anne Mette Hårdnes, men Anne Mette er kanskje litt lenger fram i lydbildet, ikke bare på den fantastiske «We’re Not Going There Yet» der vi snakker en ren duett. John-Arne har laget låtene og spiller gitar. Anne Mette tar seg av tangentene.

Jeg lar det være med det. Hør heller plata. En sjelden gave, dette albumet.

Fullt kjør med Daniel Romano’s Outfit

Daniel Romanos’s Outfit. Support: Julianno Riolino og Weird Nightmare. Rockefeller i Oslo. 4. september 2023

Julianno Riolino og Daniel Romano. Carson McHome helt til høyre

Dette blir ikke en omtale av sangene Daniel Romano’s Outfit fra Canada spilte på Rockefeller i går kveld. Det blir en kort stemningsrapport. Jeg tilhører nemlig ikke dem som har fulgt det produktive geniet Daniel Romanos utallige utgivelser de siste årene. Jeg liker Mosey (2016) svært godt, men det er minst 20–30 album siden. Joda, jeg har hørt litt siden også, uten å ha blitt hektet – og kanskje uten å ha tatt meg nødvendig tid.

Jeg liker å ha gjort hjemmeleksa mi før en konsert, men noen ganger må man bare kaste seg ut i det. Det ble en spesiell kveld. Vi fikk først en drøy halvtime med Weird Nightmare. Energisk og flott. Et par av medlemmene i Outfit var også med. Deretter var Julianno Riolino i front for et omtrent fulltallig Outfit. Dere får arrestere meg, men sannelig tror jeg Outfit nå talte både en Romano som så ut til å trives og en Carson McHone, en anerkjent artist også på egne bein. Det ble en forrykende drøy halvtime.

Så til slutt Daniel Romano i front for Outfit. Enn skjønt både Julianno Riolino og Carson McHone fikk stort spillerom og sang på flere låter. Riolino stjal fortsatt mye av showet gjennom sine herjinger på scenen, så kanskje endret ikke konserten så mye karakter da Romano selv tok frontplass på scenen. Det ble et heidundrende, rått og energisk rockshow, og det var lite å se til den lovende countryartisten Romano var for noen år siden. Selv om jeg ikke kjente låtene, virket de fengende, og publikum sang med. Fotografene ved scenen storkoste seg, her var det mange muligheter for flotte bilder! Men plutselig etter vel 30 minutter går de av scenen og kommer tilbake til ett ekstranummer. Bare 40–45 minutter med Romano i front? Så var kanskje tanken at flere bandet hadde vært på scenen i nesten to timer i alt.

En fin kveld! Jeg visste definitivt ikke hva jeg kunne forvente, og hører derfor gjerne mer fra dere som kjenner Romano bedre. Hva synes dere? Kanskje blir en annen konsert med denne gjengen helt annerledes?

Redigert 5. september 2023.

De virkelig gode sangene

Josh Gray – Walk Alone (album 2023)

”If you don’t have a pretty voice, you better be able to write a good song.“
Josh Gray

Joda, stemmen til Josh Gray er sterk der den ligger i grenselandet mellom folk som Sam Baker, James McMurtry og Robert Earl Keen med store doser av eget særpreg, røffhet – og autoritet. Men han har rett når det gjelder sangene. Noen ganger tøffe rockelåter, andre ganger folk og country, alltid med høy kvalitet. De siste årene har jeg oppdaget minst én ny artist jeg må grave meg litt ned i forhistorien til. I 2021 var det Kyle Jenkins med og uten bandet Suicide Swans, i fjor var det Terry Klein samt Benjamin Tod med og uten Lost Dog Street Band. Og i 2023 er det Josh Gray.

Det er litt stas at en artist av dette kaliberet sender meg en epost hele veien fra Nashville og lurer på om jeg ikke vil høre på musikken hans. Jeg hadde aldri hørt om Josh Gray før, men det var noe med eposten som fanget oppmerksomheten min. Og, årets album fra Josh Gray, Walk Alone, er av de aller beste jeg har hørt i år. Punktum.

Ikke gi opp! Svaret på hvorfor jeg fikk den eposten kommer allerede i platas første låt, den svært fengende og rocka «Radio Stations». De tøffe gitarene og den like tøffe stemmen til Josh avslører raskt at dette er en mann som mener alvor. Josh forteller at radiostasjoner ofte bare støtter etablerte artister, ikke de som er minst like bra og virkelig trenger støtte. Du kan gi ut flott musikk i årevis og bli ignorert til en kjendis eller en stor publikasjon sier at du er kul. Josh vet at han er bra, derfor henvender han seg til slike som meg: ”Bloggers, and critics//you give a damn about music//And you like what you hear//Then play this loud// Share it around//Lend me your ear“. Og tematikken er ikke ulik på låt nummer to, tittellåten Walk Alone. Det hamres taktfast på ulike perkusjonsinstrumenter. Stilig. Teksten oppmuntrer ham selv, ja oss alle, til å gjøre det vi tror på, ikke gi opp!

Platedebut i 2015. Men la oss rykke litt tilbake i tid. Josh er født i San Francisco, men vokste opp i Maryland på østkysten av USA. Han ga i 2015 ut sin første samling med sanger, en EP med seks låter. EP’en er sparsommelig produsert, og så vidt jeg kan høre er det bare Josh og en akustisk gitar å høre. Låtene er veldig gode, og jeg liker særlig «Punk Rock Girl», Mortality Blues» og Ballad Of Brady», sistnevnte av slaget som bare må høres flere ganger.

Songs Of The Highway. I 2016 flyttet Josh til Nashville. Han spilte deretter inn albumet Songs Of The Highway som ble gitt ut i 2019. Dette er ei velprodusert plate med band. Og en rekke gode låter. Jeg må nevne «Darkest Before Dawn» som er plassert midtveis og fungerer som en nøkkellåt. Om tittelen er mørk, gjelder dette også låten som tar for seg fremmedhat, terrorisme og den amerikanske organisasjonen for våpenrettigheter, NRA. Men nei, dette er ikke en trist sang, synger, Josh. Det blir ikke mørkere enn nå, like før soloppgangen. Fire år seinere venter vi dessverre fortsatt på at sola skal stå opp. Om det er «Darkest Before Dawn» jeg først bet meg merke i, har likevel albumet en rekke flere gode låter som tittellåten, den glimrende «All Out War», «Midnight Rendevouz», «Ghosts», «Born In Tennessee», osv., osv. Her er det mye jeg gleder meg til å sette tennene mine i. Nederland er kjent for å omfavne gode artister som Bill Morrissey, David Olney, Randy Newman og Townes Van Zandt. Det er derfor ikke overraskende at Songs Of The Highway fikk betydelig positiv oppmerksomhet der.

Walk Alone. I disse dager er altså Josh Gray tilbake med et nytt album. Grunnstammen blant musikerne er omtrent de samme som på Songs Of The Highway: Jason Munday på trommer, Julio Matos på bass, Kenzie Miracle på fele og Ian Miller på tangenter. Men det er enda flere som bidrar til at plata har så fyldig lydbilde som den har.

De to første låtene har vi vært innom. De er røffe. Så roes det ned med «Tiny Wooden Crosses». Små trekors langs veien for å markere dødsfall i trafikken. Josh forsøker å se på livene bak korsene; de døde og de som skal leve videre. Temaet behandles i en følsom og poetisk tekst. Melodien er betagende med flotte detaljer i lydbildet.

«Tiny Wooden Crosses» er en tidlig favorittlåt på albumet. «Travelin’ In My Mind» er ikke stort dårligere. Her avløser den ene kremlåten den forrige. For meg handler låten om å være gammel og svekket. Hovedpersonen kan ikke reise fysisk lenger, men han ser på gamle bilder og fortsetter å reise i hodet sitt, og snart skal han ut på den siste reisen, reisen til den andre siden.

Cheyenne stråler. Etter alle disse favorittlåtene kan jeg vel roe meg ned litt. Vel, nei. «Cheyenne» er én av disse historiene der Josh forteller mye, men ikke alt. Hvorfor sitter vår mann i fengsel? Hva har han gjort? Som i forrige låt må hovedpersonen legge ut på reise kun gjennom sin forestillingsevne. Han klarte i motsetning til Johnny Cash bare «walk the line» en kort tid. Det er en fryd å høre steelgitar, fele – hører ikke forskjell hele tiden – og av og til trommer som understreker teksten og små tempoforandringer. ”Everyone has a breakin’ point, I found mine in Cheyenne“.

Fra den forsiktige og fantastiske «Cheyenne» glir vi over i platas tøffeste låt, den sinte «Money or Blood». Skitne elektriske gitarer fra Sean Thompson. Selv om den musikalske innpakningen er en helt annen, er låten tematisk beslektet med «Darkest Before Dawn» på Songs Of The Highway: Innvandrerhat og terrorisme. Herlig avslutning av låten!

Bildet over er av Josh og dattera, Autumn. Jeg antar at sangen «She Thinks The World Of Me» er inspirert av henne. Ei lita jente som ser opp til faren sin – klarer han å leve opp til hennes tanker om ham? Jeg har nevnt James McMurtry. På denne låten er Josh veldig lik ham, uten at det gjør noe som helst. Micah Hulschers trekkspill gir låten et snev av tex-mex-følelse. Platas letteste låt!

”I put a lot of thought into the production of the songs on this album. There are some subtle things that may be more apparent when listening with headphones.“
Josh Gray

Det er selvfølgelig helt unødvendig å gå gjennom alle låtene på plata, du bør forlengst ha skjønt at dette er saker du ikke bør gå glipp av. Men siden vi er kommet så langt på vei: «Back East». Låten starter med en referanse til Jack Kerouac, og vi forstår at vi er på veien. Østover, kanskje på vei tilbake til stedet Josh vokste opp, kanskje beskriver låten turnélivet. Det er ikke en spesielt glamorøs reise. Men melodien er bunnsolid, og vokser på deg.

Vi går snart inn for landing med «Mystic Queen». Tempoet skrus opp, det er nesten umulig å sitte stille, vi må bare følge med. Om den forrige låten beskrev livet på veien, er dette melodien som tar oss dit. Teksten? Nei, hør selv!

Building Paradise. Vi har allerede nevnt to sanger om ikke å gi opp, følge drømmen. Walk Alone har flere av dem. Albumet avsluttes med en nydelig countryduett der Josh og Morgan Conners deler på vokalen. Sangen handler om, nettopp, «Building Paradise», murstein på murstein:

”Being rich might be nice
But for me it ain’t the dream
Spare me all the financial advice
I’m Building Paradise
Piece by piece“

Ti strålende sanger. Noen røffe, noen vare. Noen elektriske, noen akustiske. Lytteplikt! Og nå – Songs Of The Highway.

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: