Det hellige eller det trøstesløse «Hallelujah»?

Leonard Cohen – Hallelujah (låt 1984 og senere).

«There’s a blaze of light in every word;
It doesn’t matter which you heard
the holy, or the broken Hallelujah!»

Oslo Spektrum, 20. august 2013, Leonard Cohens aller siste konsert i Norge: Cohen løfter hodet mot himmelen med lukkede øyner, knuger mikrofonen, beina dirrer, han går ned på kne. Cohen synger «Hallelujah» med hver fiber i kroppen. Ingen tenker på at denne låten er sunget av alle fra Jeff Buckley til de norske «Hallelujah-kameratene». «Hallelujah» er tilbake der den hører hjemme. Hos Leonard Cohen.

Mange har forsøkt, men ingen har lyktes med å ødelegge Leonard Cohens låt «Hallelujah» for meg, en låt som finnes i utallige coverversjoner. I Norge ble versjonen til Espen Lind, Kurt Nilsen, Askil Holm og Alejandro Fuentes en stor suksess. Låten finnes også i en norsk oversettelse av Ole Paus. Uansett hvor mange som lager coverversjoner av låten – Cohen selv uttalte i 2012 at låten må få hvile litt – er den fortsatt interessant.

Da Bob Dylan ifølge legenden spurte Leonard Cohen om hvor lang tid han brukte på å lage låten «Hallelujah», svarte Cohen: «to år». Dylan kunne samtidig fortelle at han brukte 15 minutter på sangen «I And I». Kanskje underdrev de litt begge to; Cohen skal ha brukt fem år på «Hallelujah», i den grad det gir mening å angi tiden det tok å skrive en låt som var i utvikling også lenge etter at den ble utgitt.

«Hallelujah» ble første gang utgitt på albumet «Various Positions» i 1984. På grunn av antatt manglende hitpotensiale ble utgivelsen utsatt til 1985 i mange land. Plata føyde seg inn i rekken med skuffelser for plateselskapet Colombia Records etter Cohens lite kommersielt vellykkede «Death Of A Ladies’ Man» (1977) og «Recent Songs» (1979). I Norge ble «Various Positions» godt mottatt, og den flotte låten «Dance Me To The End Of Love» kunne stadig høres på riksdekkende radio. «Hallelujah» kom litt i bakgrunnen. Vi tenkte ikke på det da, men versjonen til Cohen på «Various Positions» var noe overlesset med syntetisk lyd. Likevel flott!

Bob Dylan, John Cale og Jeff Buckleys rolle

«Hallelujah» brukte litt tid på å få statusen den har i dag. Nettopp Bob Dylan var av de første til å synge en cover av låten, på konsert i 1988. Så begynte ting å skje. John Cale, kjent fra blant annet det legendariske bandet, Velvet Underground», begynte å fatte interesse for låten og diskuterte mulighetene for å lage en versjon med Cohen for tributealbumet «I’m Your Fan». Det viste seg at det fantes hele 80 vers av låten, noen ufullstendige. Cale valgte noen vers som finnes på «Various Positions» og noen nye. Selv hørte jeg John Cales versjon første gang på livealbumet «Fragments of A Rainy Season» i begynnelsen av 1990-årene og ble slått av styrken i den nå pianodrevne balladen. Låten ble forløst på en ganske annen måte en Cohen hadde klart til da.

Jeff Buckley bygde videre på Cales versjon – ja, det er ikke feil å si at det var Cales versjon Buckley covret – og da Buckley gav ut sin versjon på albumet «Grace» (1994), fikk låten vinger. Og resten er historie, som det heter. Leonard Cohens nær definitive versjon av låten på «Live In London» (2008), eller andre steder de siste årene av Cohens virke, står i gjeld til både Cale og Buckley.

Hva handler «Hallelujah» om ?

Om man hører ulike versjoner av «Hallelujah» fremført av Cohen live, vil man høre at han selv stadig varierer hvilke vers han tar med. Jeg kan fortsatt ta meg selv i å tenke at «det var et flott vers, har jeg hørt det før?» når jeg hører en versjon av Cohen selv. Versjonen hans på «Live In London» (2008) har med tre vers som ikke er med på «Various Positions» og utelater ett av dem. Du finner de fleste «vanlige» versene i tredje post på siden i denne lenken.

«Halleluja» ble i 2012 gjenstand for en egen bok av Alan Light, og det er gitt mange forsøk på å tolke teksten. Cohen selv har sagt at «Hallelujah» er en humørfylt låt, og at versene som fremføres, legger vekt på det verdslige aspektet. Det skal finnes mer religiøse strofer blant alle de 80 strofene. Det forhindrer ikke at låtens to første vers om oftest tar utgangspunkt i den bibelske fortellingen om hvordan en annen dikter, kong David, på mest brutale måte frarøver Uria hans vakre kone, Batseba, etter å ha sett henne bade. David straffes av Gud for ugjerningen. I låten glir denne historien over i fortellingen om at Dalila klippet Samsons hår og med dette frarøvet Samsons hans enorme styrke. Det er nok mulig å trekke paralleller til disse historiene og Cohens eget liv, eller til flere statslederes fall for den saks skyld.

Resten av låtene trekker da også slike paralleller til Cohens eget liv? Som Cohen av og til synger: 

«But listen love, love is not some kind of victory march, no
It's a cold and it's a broken Hallelujah»

Gjerne etterfulgt av et vers med ganske så eksplisitte skildringer:

«And I remember when I moved in you
And the holy dove she was moving too
And every single breath we drew was Hallelujah»

Her kan det kan se ut som verdslige aktiviteter får en mer hellig velsignelse enn andre steder i låten; «the holy Hallelujah» denne gangen? Det damper litt av dette verset, slik det også gjør av mye av teksten i Salomos høysang i nettopp Bibelen.

De fleste av «Hallelujah»-versjonene har store doser av Cohens underfundige og til dels selvironiske humor. Jeg er mer enn svak for formuleringer som: « I did my best, it wasn’t much//I couldn’t feel, so I tried to touch». Og når alt er sagt og gjort, avslutter vi på mest majestetiske måte:

«And even though it all went wrong
I'll stand right here before the Lord of song
With nothing on my tongue but Halleluja!»

Les mer om «Hallelujah» i Rolling Stone. Under finner du de fem mest essensielle versjonene av låten.

(Sist redigert 25. juli 2021)

Hilsen Leonard Cohen

Jeg har i dag hørt fire essensielle versjoner av Leonard Cohens mektige sang «Hallelujah», en låt som hadde rundt 80 vers som utgangspunkt, men endte med fire vers i originalversjonen og seks på den overlegne versjonen på «Live In London».I feriemodus som jeg er, lar jeg denne mangesidige låten – en låt som har vist seg umulig å ødelegge, selv om mange har prøvd – ligge og godtgjøre seg. Så da blir det en litt kort arkivsak om én annen av de aller beste låtene til Leonard Cohen.

Leonard Cohen – «Famous Blue Raincoat» (låt 1971)


Mange Leonard Cohen -fans har «Songs Of Love And Hate» fra 1971 som sitt favorittalbum med mannen. Nick Cave har uttalt at dette albumet kanskje er det som har påvirket ham aller mest.

Plata har mange sterke låter. Jeg velger meg «Famous Blue Raincoat». Første gang jeg hørte den, var det som tittellåt på Jennifer Warnes’ utmerkede plate med Cohen-tolkninger. Siden den gang har sangen vokst seg til å bli kanskje min aller største Cohen-favoritt. Cohen selv mente den ikke nådde helt opp, det var noe uforløst over den, noe han ikke hadde fått helt til, mente han. Jeg skal vel ikke påstå at Cohen tok feil, vismannen tok da sjelden feil, men likevel.

Hva handler sangen om? Jeg oppfatter den som en beskrivelse av et trekantdrama. Cohen velger å signere den med, «Sincerely Leonard Cohen», og det er da naturlig å tolke den selvbiografisk. Cohen selv la ikke skjul på at han på denne tiden hadde mange forhold gående på en gang.

Denne gangen er Cohen den bedratte parten, men han er forsonende og verken sint eller bitter, om det ikke ligger mer mellom linjene enn jeg får fatt i. Uansett tekst, melodi og fremføring er usedvanlig vakre. Hør gjerne også Jennifer Warnes’ versjon, det var den første jeg hørte.

«It’s four in the morning, the end of
December…»

(Tidligere publisert i Popklikk)

Sjefer i Hyde Park

To år gammel rapport. Mimrer.

Foto: Tormod Reiereen

Rockens to store giganter Neil Young og Bob Dylan i Hyde Park samme kveld høres kanskje ut som underholdning for gamlehjemmet – det bør det jo også være – men er likevel som en drøm. Det er ingen hemmelighet at forventningene mine til Neil Young & The Promise Of The Real er langt høyere enn til Dylan. Neil leverer alltid til minst fantastisk – eh, min subjektive mening. Alle de 14 Neil Young-konsertene jeg hadde vært på før denne, fortjener en plass på min topp 10 liste over fineste konsertopplevelser. Dylan er ujevn og langt mindre dynamisk, men kan absolutt levere bra fortsatt.

Neil er først på, og som alltid gåsehud på første låt, «Mansion of The Hill», en låt som er å finne på «Ragged Glory (1990)».Vi fikk hele fire lange og gode låter fra dette albumet, og selv fikk jeg høre fra selveste Neil Young Norge-general Svein Øvregård at jeg så ut til å digge noe alvorlig under «Love And Only Love». Det gjorde jeg også under et annet gåsehudøyeblikk. Jeg hadde en bak meg på øret – han lyktes rett som det var å overdøve Neil; under «Alabama»,lot jeg det stå til og skreik vel ganske bra jeg også:


«Oh Alabama
Banjos playing
Through the broken glass
Windows down in Alabama
See the old folks
Tied in white robes
Hear the banjo
Don’t it take you down home?»

Og så hørte jeg ikke mer til karen bak meg resten av konserten…

Neil gav noe til alle typer fans denne kvelden. Folksanger som «Old Man» og «Heart of Gold» satt bra. Høydepunktet for meg blant disse var imidlertid «From Hank To Hendrix», fantastisk versjon, og det var umulig å tenke noe annet enn at dette var en hyllest til Neils nå avdøde eks-kone, Pegi, som han var gift med i mange år, også da låten ble gitt ut: «Ny closeness («distance» i originalversjonen) between Us, You and me».

Noe av det flotteste på en Neil Young-konsert er de litt lengre gitarjammene. Når Neil for alvor gyver løs på gitaren, vender seg mot de 40 år yngre band-medlemmene og lar det stå til. Noen ganger kan det stampe litt, og man tror låten er ferdig, så løftes den opp et hakk til. For noen kan dette være litt kjedelig, for oss andre «pur magi».
Og helt mot slutten fikk vi verdens beste låt, «Like A Hurricane».

Foto: Tormod Reiersen

Neil sa ikke stort, men smilte mye og virket selv strålende fornøyd. Det hadde vi andre også grunn til å være. Det mest negative med konserten var at den var litt kort – 1 time og 50 minutter – og alle låtene vi ikke fikk.

Jeg er ikke sikker på at det var et sjakktrekk å plassere Bob Dylan etter Neil Young, men His Bobness’ posisjon skal man ikke rokke ved. Dette måtte bli en nedtur, en riktig så flott nedtur ble det. Han hadde en veldig bra dag på jobben, også han i strålende humør. Lyden var flott, bandet spilte tett og Bobs vokal klar og god. Joda, mannen kan synge! Gjetningen på hvilke låter han spilte, gikk stort sett lett for de fleste i kveld – selv måtte jeg helt i kjelleren på «When I Paint My Masterpiece.» Åpningen av konserten satt som ei kule med personlige favoritter som »Ballad Of A Thin Man» og «Highway 61 Revisited». «Like A Rolling Stone» var veldig bra med flott vokalprestasjon fra mesteren. Andre høydepunkt var en høytidsstemt «Girl From The North Country» og «Love Sick».

Topp kveld. Flere andre fra Norge som også hadde tatt turen.

Vi plystrer og plystrer!

Ferietid: Knutsen og Ludvigsen – Knutsens drøm/Eventyret om en melodi

Dum Dum Boys sang Knutsen og Ludvigsen- låten «Er det nødvendig å være så sint?», og akkurat det var kanskje det som skulle til for at Øystein Dolmen og Gustav Lorentzen skulle begrave stridsøksene for rundt 20 år siden. Var det noen som ikke skulle være uvenner om rettigheter og slikt var det nettopp denne duoen, og da de igjen ble venner, ble hele Norge litt lykkeligere. Og akkurat det var godt å tenke på da Gustav Lorentzen gikk bort altfor tidlig i 2010.

Når familien er på lange bilturer, er det ikke så sjelden far får lov til å bestemme musikken. Men når timene har gått og utålmodigheten siver på, kommer kravet fra minsten: «Knutsen og Ludvigsens beste!» Og da blir det slik. Dette er sanger jeg nesten kan utenat, men det er særlig to sanger som løfter stemningen i bilen, og det er «Knutsens drøm» og «Eventyret om en melodi». Hvorfor? Begge melodiene innbyr til plystring. Og ikke hvilken som helst plystring. Fra første tone på «Knutsens drøm» setter et par av barna og ikke minst jeg i gang, og vi er ikke ferdig før langt inn i neste låt. Herlig, uhemmet plystring, vi er glad for at det ikke er kringkastet videoer av dette lurvelevenet.

«Eventyret om en melodi» er en fantastisk morsom historie. Midtveis heter det: «Og så langt har dette vært et nokså vanlig eventyr, med normal handling og akseptabel moral». Vel, sett med dagens standarder er kanskje ikke formuleringen «Mennesker av alle raser og av alle kjønn sang med I et mektig kor» helt innenfor. Men om «rase» ikke lenger er gangbart, var vel «alle kjønn» fremtidsrettet? Og dette er 40 år gammel kulturhistorie, så vi bærer vel over med det?

Men vi får likevel mye morsomt, som passerer også i dag. Humoren var velment og godlynt:

«Ja til og med den sørgekledde lille elektrikeren som nettopp hadde jordet sin far.» Eller hva med denne: «Og da gutten til og med viste seg å være kongens bortkommende sønn, skjenket kongen ham kongsdattera og halve kongeriket.»

Og vi? Ja, vi plystrer og plystrer.