Gubberocks 20 favorittalbum første halvår i år

Gubberock tar her for seg sine 20 favoritter blant nye album så langt i år. Hør på låter fra albumene i spilleliste nederst i saken.

Gubberock ble startet for fire måneder siden for å ha et hjem for det som tidligere var Facebook-innlegg samtidig som jeg etter en tid som skribent i Popklikk, ønsket å ha en fleksibilitet og styring med det jeg skriver.

Jeg vet ikke hvor veien går videre. Kanskje faller publiseringshastigheten av eldre plater i takt med at banken tømmes. Jeg har intet mål for nettsiden. Med unntak av slike oppsummeringer som dette, har jeg så langt ligget unna spillelister med «de beste låtene og platene nå», selv om jeg vet at det er det potensielle lesere vil ha og klikker på, om ikke annet av ren nysgjerrighet. Det er flere årsaker til at jeg ligger unna, så langt i hvert fall. Jeg lytter ikke særlig på enkeltlåter eller spillelister selv, og jeg hører ikke tilstrekkelig på album med forskjellige artister til at jeg med en viss troverdighet kan lage slike lister med jevne mellomrom. Dette får andre ta seg av, har jeg tenkt.

Jeg skriver også lite om singelslipp. Årsaken til dette likner på den for spillelister. Jeg liker best låtene og å vurdere dem i en albumkontekst. Jeg synes nok dessuten at både tre og fire singelslipp i forkant av et album er i overkant, men det må kanskje til? Ingen regler uten unntak, og da for eksempel Rebekka Lundstrøm slapp sin frittstående «Breathe», måtte jeg frem med superlativene. Uansett, send gjerne presseskriv og lenker, så kan jeg følge med.

Under følger Gubberocks 20 (circa!) favoritter fra første halvår. Noen vil nok stå seg bedre over tid enn andre, men noen rangering har jeg foreløpig ikke gitt meg ut på. De to albumene jeg tar for meg først, er nok dog de jeg har satt aller mest pris på, så langt i hvert fall.

David Olney & Anana Kaye – Whispers & Sighs

David Olney hadde allerede gitt ut en lang rekke singer/songwriteralbum av gjennomgående høy kvalitet helt frem til sin død. Her har imidlertid Anana Kaye, David Olney og produsenten fått frem det beste i hverandre og gitt ut noe som er på høyde med det aller beste fra David Olneys karriere. Jeg har problemer med å se at noen kan toppe «Whispers & Sighs» i 2021.

David Olney skrev at scenene som utspiller seg er i svart og hvitt, noen ganger i farger. Men bildene jeg får på netthinnen av å høre denne plata, for den gir cinematiske assosiasjoner, er utelukkende i svart og hvitt. Så kan man si at det skyldes de glimrende musikkvideoene som følger plata og som jeg mistenker at Irakli Gabriel har mye av æren for, de flotte bildene som er tatt under innspillingen av plata, eller plateomslaget laget av David Olneys datter. Men også musikken i seg selv trekker meg i den retningen. Her får vi strykere, og da kanskje i hovedsak celloen som aldri er langt unna på denne plata. Elementer av kammermusikk. Anana Kayes piano.Men også når det sparker fra med litt skitne gitarer, og David når han resiterer.

Les mer her

Tove Bøygard – Eld

Tove Bøygards nye album, «Eld», er en herlig blanding av av hallingpunk, kammermusikk, rock og viser. Hun har med seg et stjernelag av allsidige musikere. Toves sterke engasjement for en bedre verden gjør dette til ei av de viktigste norske platene i år. Se henne live, det fikk endelig jeg gjøre i juni i år. Tove Bøygard er en av de virkelig store stemmene i norsk – ehm,rock, tror jeg at jeg vil kalle det. Favorittlåt på årets album, blant mange sterke låter, er for tiden «Bøte vengji».

Les mer om «Eld» her.

Tom Roger Aadland – Motgift

Tom Roger Aadlands «Motgift» er av de albumene som har løftet seg ytterligere ett hakk siden jeg skrev om det for noen måneder siden. Elegante formuleringer. Sterke sanger. Positiv grunntone på side 1, men med Aadlands sedvanlige tyngde; musikalsk, tekstlig og ikke minst vokalmessig. Ikke så rart at han av og til sammenliknes med Joakim Thåström.

Andre halvdel av plata er mørkere. Mer Thåström. Kritikere skiller lag; noen mener den er heller svak og uforløst. Men jeg synes blandingen av resitering og sang fungerer helt utmerket på platas høydepunkter: «April i 64» og «Hard verd», samtidig som det skjer mye spennende musikalsk.

Les mer om «Motgift» her.

Esther Rose – How Many Times

Jeg er veldig glad i countrymusikk, men samtidig er det veldig mye presumptivt god country som ikke treffer meg. Ester Roses nye album treffer! Det er egentlig unødvendig å rekke frem enkeltlåter. Flere av låtene er direkte suggererende og tar deg med på musikalske utflukter som fenger så til de grader. Hør på «Mountaintop», en tilsynelatende helt tradisjonell melodi som likevel er så mye mer enn bare det, der den tar nye retninger som oppleves både naturlige og overraskende på en gang! Og om tempo på plata som oftest beveger seg i midtsjiktet, er det på flere låter også imponerende hvor mange ord Esther uanstrengt synger i løpet av én låt. Lekker country i toppklasse!

Les mer om «How Many Times» her

Lucinda Williams – «Runnin’ Down A Dream: A Tribute To Tom Petty»

I fjor høst gjennomførte Lucinda Williams sin Lu’s Jukebox livestream-serie til støtte for uavhengige musikksteder. Serien inneholdt seks livekonserter i studio der Lucinda Williams spilte låter av andre artister. Hele konserter var blant annet viet artister som The Rolling Stones og Bob Dylan. Nei, jeg fikk ikke med meg noen av dem.

Første konsert i serien foreligger nå på plate: «Runnin’ Down A Dream: A Tribute To Tom Petty». Denne tributeplata gjør akkurat det den skal: den fungerer på egne premisser, og den får meg mer interessert i Tom Pettys musikk. Mye herlig gitar der også!

Les mer her

Nick Cave & Warren Ellis – Carnage

«Carnage betyr «blodbad». Brutalt, dette. Og brutal har pandemien også vært for mange. Det nye albumet til nick Cave og Warren Ellis, «Carnage», er spilt inn i lockdown, og Nick Cave beskriver da også albumet som en brutal, men også vakker plate med bakgrunn i en felles katastrofe. Albumet er et godt argument for å la terningkastene fortsette å ligge i fred. Som oftest er denne plata en sterk femmer, andre ganger, særlig når jeg ikke klarer å relatere til atmosfæren i de mindre melodiøse låtene, og Ellis’ bidrag bare fremstår som bråk, en treer. Men aldri en firer. Men så er det jo også det jeg har lært meg å like ved Nick Cave. Til tider vakkert – Ja, gjerne brutalt –utfordrende. Alt treffer ikke alltid, men mye og gjerne noe nytt, treffer ofte.

Det vil bli gitt ut mye kunst som kommenterer covid-19-pandemien i tiden som kommer. Kanskje er Nick Cave den artisten som sterkest har kommentert pandemien mens den fortsatt stod på gjennom «Live Alone At Alexandra Hall» og «Carnage» .

Les mer om «Carnage» her.

Kåre Indrehus – Aleine på jorda

Kåre Indrehus har gjennom fire plater gitt oss finurligheter og betraktninger om hverdagsliv. Nå er han er ute med sitt femte album på fire år.

Kåre kan minne litt om Nick Cave på den måten at han ikke gir ved dørene. Stemmen er særpreget, og det er nok ikke en stemme alle kan like og som heller ikke alltid jeg er klar for. Den fungerer imidlertid ofte effektivt, ikke minst når han får frem kontrastene med andre stemmer som den vakre stemmen til kona i «Det søte liv» eller i platas beste spor, «En fabel uten fasit» med Asbjørn Ribe. Eller når den blir etterfulgt av små flotte instrumentale låter som «Tenkepause» og «Karantenetid». De fine instrumentale mellomstasjonene er etter hvert blitt et kjennetegn ved Kåres album. Et nytt fint tilskudd til noe som må være av Norges mest originale platerekke.

Les mer her.

Chris Eckman –Where the Spirit Rests

Åpningslinjen på “Early Snow», første låt på Chris Eckmans nye plate, «Where The Spirit Rests», setter stemningen. En akustisk gitar og Eckmans nær mystiske stemme i sentrum. Synth i bakgrunnen. Her er protagonisten desillusjonert så det holder. Ifølge Eckman danner de syv låtene på albumet en samling av noveller som er som en dialog mellom en person og omverdenen, et dypdykk i uvanlige tider. Både pandemien og utfordringer i eget liv har satt sine stempler på albumet. Stemningen er ikke ulik den vi kjenner fra noen av låtene med bandet hans fra Seattle, The Walkabouts, for rundt 25 år siden. Dog mindre driv og rock, mer dvelende og atmosfærisk.

Plata krever litt tålmodighet, låtene er lange, helt oppe i 9 minutter. Med «Where the Spirit Rests» har Chris Eckman laget en intim plate. Spill den gjerne høyt for å bli dradd inn i den hypnotiske stemningen og for å få med deg flere lag og nyanser. Plata fremstår som et særdeles helhetlig produkt der få låter peker seg ut, selv om nevnte « Early Snow», «Northern Lights» og «Drinking in America» er de mest umiddelbare. Men så kommer de øvrige snikende, kanskje med «Cabin Fever» i førersetet.

Les mer her.

Johan Berggren – «Ei hytte foran loven»

Nydelig steelgitar og Johans stemme i fokus på «Mandag», åpningslåten på Johan Berggrens album av året, «Ei hytte foran loven». Etter hvert litt tangenter. Country på norsk. Scenen som utspiller seg kommer på netthinnen. Man blir interessert i hva Johan har å fortelle. Sangen er rolig, men samtidig ikke direkte vakker om en ser bort fra steelgitaren, interessant tror jeg er et riktigere ord.

Melodiene på «Ei hytte foran loven»er gjennomgående gode, selv om de nok kan komme i bakgrunnen og av og til mest være en støtte for Berggrens gode historier og elegante formuleringer. I hvert fall ved de første gjennomlyttingene, for melodiene vokser. I utgangspunktet likte jeg nok best låtene som slentrer av gårde i valsetakt eller deromkring, men etter hvert åpenbarer det seg herlig musikalsk lekenhet både i disse låtene, men også i låtene med litt mer fart i. Som den før nevnte «Ei hytte foran loven» samt «Kanskje det var like greit» og «Burde ha vært»; en liten gitarsolo her, eller litt lek med orgelet der. Samlet ei sterk plate, men føler st Johan har potensialet i seg til enda litt bedre, så toppkarakteren ville jeg latt ligge. Litt fint å tenke på, sånn egentlig.

Les mer her.

Tor Ærlig – Vinger av papir

Tor Erling Naas, aka Tor Ærlig, må være det vi kan kalle multikunstner: Tegneserietegner, musiker og forfatter.

På albumet «Vinger av papir» får du gjennomgående gode melodier, mange som kommer til å stå seg over tid og vokse på deg. Flott produksjon og gode, ettertenksomme tekster. Når jeg tror alt er sagt om dette albumet, kommer jeg til å sitte å filosofere over tittellåten. Nydelig!

«Vi drømte om mai, om å kunne ta i
alt vakkert som ennå lå frossent og nedgravd
Vi ville ikke lære, men løp ut på isen
Den kunne ikke bære, og dette er prisen, min venn
Små prikker foran sola i april
Små biter av papir»

Les mer her.

Jamestown Revival – Fireside With Louis L’Amour

Jamestown Revival er en amerikansk folkduo som består av Zach Chance og Jonathan Clay. De skal være barndomsvenner fra Magnolia i Texas, og skriver sanger i et landskap som gjerne kan betegnes americana, og da dekker vi jo det meste. De synger harmonisang som får en til å tenke på en mindre rocka utgave av Simon & Garfunkel. Akustiske gitarer, en og annen steelgitar og munnspill. Vakkert!

Jamestown Revivals nye album, “Fireside With Louis L’Amour” er seks sanger direkte inspirert av Louis L’Amour noveller.Det er noe ytterst flott ved å høre gode historier, opprinnelig på rundt 30 sider, bli sunget over noen, tross alt, ganske få vers. Jeg får lyst til å lese novellene for å se om jeg har forstått sangene, men nå er det en gang slik at noveller ofte har en irriterende tendens til å etterlate leseren med flere spørsmål enn svar, så det er ikke sikkert det ville hjulpet så mye. Men historiene fascinerer.

Les mer her.

Sam Filiatreau – Sam Filiatreau

Enda et litt kort album. Sam Filatreau er fra Kentucky. Før han ble soloartist, spilte han konserter med blant annet Felice Brothers. Sam Filiatreaus debutalbum har blitt riktig fint! Det støyer ikke, byr seg knapt fram. Men hører du etter, vil du høre flere fine sanger med smakfull – men på langt nær overlesset– bruk av bass, tromme, gitar, harmonisang og litt til. Sam Filiatreau viser betydelig potensiale på dette albumet, og det skal bli interessant å følge ham på ferden videre.

Les mer her.

Eide Olsen – Cross My Heart

Låten som åpner Eide Olsens nye album, «Cross My Heart», er garantert å løfte humøret ditt. «Living A Dream» tar deg med på Asgeir Eide-Olsen og hans kones reiser etter at de giftet seg i Roma i 2017. En uanstrengt og fengslende låt med et slentrende jazzpiano fra Irek Wojtczak og bakgrunnsvokal fra Inger Lise Drabløs; to sentrale personer på dette prosjektet. Albumet avsluttes med «The Hate Still Burns», en verdig avslutning på et album som har veldig mye å by på. Skal jeg pirke litt, spriker det kanskje litt mye, og det er et par låter som ikke treffer meg like godt som de øvrige. Samtidig kan de være nettopp andres favoritter. Et veldig fint og gjennomarbeidet album dette!

Les mer her.

Erlend Ropstad – Da himmelen brant var alle hunder stille

Den gangen for mange Herrens år siden da Erlend Ropstad fra Vennesla sang på engelsk, kunne man lese positive anmeldelser av albumene hans. Så begynte han å synge på sørlandsk, anmelderne sammenliknet ham med svenske visesangere, og toppkarakterene begynte å trille. Låtene på det nye albumet til Erlend Ropstad, «Da himmelen brant var alle hunder stille», handler om ensomhet, savn, kjærlighet og livet som farer forbi. Det må være lov å peke på at det er én låt som gjør sterkere inntrykk enn de øvrige. «En fin dag». En forsiktig melodi, forsiktig piano og sang. Kraftfullt budskap! Låten spiller på motsetningene mellom et trygt liv i Norge og den tilværelsen flyktningebarn opplever.

«Nå tar vi en bra en», sier Ropstad før han starter låten «Svevde høyt der oppe». Jeg tilføyer: E kan lige denne. Effektfull melodi, skurrende gitarer. Insisterende sang , og det vare pianoet fra andre låter er byttet ut med et røffere et! Og at han synger om en fin opplevelse, levner denne flotte billedbruken liten tvil om: «Nå som det minnet er forgylt, den bussholdeplassen er hellig grunn.» Tøff låt!

Ikke mye å trekke for på dette albumet. Og helt til slutt: «Sånn her kunne det visst også bli». Ja, det kunne det, plata er fullbrakt, Erlend!

Les mer her.

Terje Espenes – Hopes And Dreams – The Songs of Bruce Springsteen

For meg er mye av poenget med coverplater, der jeg kjenner låtene fra før, å se låtene fra en litt ny synsvinkel, og gjerne oppdage noe i tekst og musikk som jeg ikke har fått med meg tidligere, og det lykkes Terje Espenes med på albumet «Hopes And Dreams – The Songs of Bruce Springsteen».

Den Bruce Springsteen- låten som lettest gir meg frysninger på ryggen den dag i dag, er «Point Blank» fra «The River». Det er selvfølgelig umulig å overgå Bruce Springsteens versjon av denne låten. Men det Terje Espenes og Lars Endrerud gjør med denne låten i 8 minutter, spilt inn live i studio med vokal og piano, er for meg mer enn nok. Har du ikke fått med deg teksten når Bruce synger den, gir Terje og Lars deg en sjanse til, en sjanse også til å høre låten med nye ører.

Drømmer knuses, men har du håp, får du nye drømmer. Jeg synes Terje Espenes har lykkes godt med å peke på disse aspektene gjennom låtvalgene på dette albumet. Han tilfører akkurat nok doser egenart til å gi prosjektet særpreg – lydmessig løftes flere av låtene – samtidig som respekten for låtene bevares. Og ingen vet bedre enn Terje Espenes at bare Bruce er Bruce.

Les mer her.

Stefan Sundström – Östan Västan Om Stress och Press

Det er tøft. Det svinger. Det er alvorlig. Det er først og fremst en fest, det nye albumet til Stefan Sundstrøms, «Östan Västan Om Stress och Press». I dag er Stefan Sundstrøm en av nordens ypperste visesangere. Hans to foregående album er aldeles strålende. «Nu var det 2014» og «Domedagspredikan» (2019) hadde et musikalsk alvor over seg med fantastiske låter som «Malene, «Resa med lett bagage», «Morsan är ett hav» og «Bara va en del» for å bare nevne noen av alle kremlåene du finner her.

Og la gå, det nye albumet er nok ikke like jevnt og like bra i lengden. Men det er mye moro når Stefan igjen har funnet fram punkeren, som han sier. Ikke at punkeren nødvendigvis har vært så langt borte. Stefan er både øm og rå.

Les mer her.

Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars – Stream Of Consciousness

Åpningslåten på Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars’ album «Stream Of Consciousness», «Hang Your Head Low», er for meg et av flere høydepunkter på denne plata der Olav Larsen synger ni duetter med åtte forskjellige kvinner. Jeg synes ofte kontrastene mellom mannsstemmer og kvinnestemmer skaper en ekstra dimensjon, om det dreier seg om backingvokal, eller som duettplater, der f.eks. John Prines «In Spite Of Ourselves» (1999) henger høyt hos mange. Eller Gram Parsons/Emmylou Harris om du vil.

Den absolutte favoritten på plata er «It Shaped Me By The Heart», sunget sammen med Tine Steen. Et forhold har gått over styr, protagonisten gråter. «Lord I needed sunshine// You gave me thunder and you gave me rain». Kjærligheten kommer og går, men det som var, former deg, langt ned i hjerteroten. Også langt ned i hjerteroten til lytteren. Gåsehud, og en verdig avslutning på et flott album. Og når første låt tar opp tråden og er platas nest beste låt i mine ører, er det bare å sette på plata enda en gang.

Det er blitt en vakker plate dette. Organisk. Velprodusert. Ekte. Låtene, instrumentene og vokalistene står godt til hverandre!

Les mer her.

Amy Speace – There Used To Be Horses Here

Tittelen på folksinger Amy Speaces nye plate, “There Usted To Be Horses Here”, forteller mye om hva den handler om. Tider som forandrer seg. Nostalgi og savn. Men utover i albumet skjønner vi at albumet også handler om å omfavne de skiftende tidene, at «nytt liv av daude gror» som det heter i den norske sangen. Som oftest er musikken inngangsporten min til et album. På «There Usted To Be Horses Here» var historien som fortelles viktig for å fange min interesse. Albumet tar mer konkret for seg de tolv månedene som gikk mellom sønnens første bursdag og Amy Speace sitt tap av faren.

På albumet får Amy hjelp av Orphan Brigade, en trio som består av låtskriverne Ben Glover, Joshua Britt og Neilson Hubbard. Med unntak av det som må kunne betegnes som et ekstranummer – en versjon av Warren Zevons «Don’t Let Us Get Sick»– har de sammen skrevet låtene på dette albumet. Gjennomført gode melodier. Sammen med en rekke gjestemusikere som Will Kimbrough på elektrisk gitar, har de skapt ei særdeles velprodusert plate. Strykere, mandolin, gitarer og piano har alle viktige roller. Lytt gjerne med hodetelefoner!

Les mer her.

Hege Brynildsen – Blue Birds Black Knights

Allerede fra de første tonene hører jeg at det er noe helt spesielt med det nye albumet til Hege Brynildsen. Noe tidløst, noe klassisk som aldri går av moten. Det er kanskje ikke slikt en bør skrive, men en gang i tiden var «Huset På Prærien» min favorittserie på TV. Når jeg setter på Hege Brynildsens nye plate og nummer fire i rekken for henne, «Blue Birds Black Knights», begynner jeg å tenke på denne serien. Det er utelukkende positivt ment. Hør låtene «Thought I Loved You» og «Colours I Could See», eller «Hooded Crow, og du forstår kanskje hva jeg mener. Flotte stemningsskapende låter, med passe doser magi gjennom Heges stemme og låter, Fats Kaplins fele og Gøran Grinis piano. Jeg blir tatt bort til en annen tid og et annet sted. Plata anbefales for den som er glad i god countryinspirert musikk. Flott dette!

Les mer her.

Trond Andreassen & Valentourettes – Alt på en gang

Som det nye albumet til Trond Andreassen & Valentourettes, «Alt på en gang», starter! Har du den minste sans for rock på Jokkes måte, blir jeg overrasket om du ikke står der med et salig glis allerede etter det første minuttet. Jeg skal ikke skryte på meg å ha hørt mange nye drivende rockalbum i år. Men om vi stikker fingeren i jorda for å se hvilken vei vinden blåser, må vi vel konkludere med at dette er av de aller beste? Jeg kan levende se for meg et helt Rockefeller med alt fra tyveåringer til nittiåringer gyngende opp og ned, knytte nevene og rope ut:

«Vil ikke vite
Vil ikke se
Vil ikke høre på no’ mer

Les mer her.

Reigning Sound – A Little More Time With Reigning Sound

Jeg hadde store forventninger til det første albumet fra Reigning Sound på syv år. Det forrige, «Shattered», var en innertier. Jeg hadde lest flere (over)begeistrede omtaler av «A Little More Time With Reigning Sound»på forhånd. Selv om albumet var en liten skuffelse, spilte jeg det mange ganger da det ble utgitt for vel én måned siden. Så la jeg det bort én uke eller to. Startet på nytt. Og så ble alt så meget bedre. Dette der det syvende albumet med The Reigning Sound, og det var syv år siden forrige album. Det skulle etter hvert vise seg at syv ble et lykketall for meg, også når det gjelder «A Little More Time With».

Det er balladene med høy countryfaktor og litt soul som trekker dette albumet godt over gjennomsnittet, men det er også fine rockere som vokser ved flere gjennomlyttinger. De tre siste låtene på side 1 er reale oppturer. Balladen «I’ll Be Your Man» er med sine flotte strykere av platas aller sterkeste, «Oh Christine» ikke mye svakere. «Moving & Skaking», med pedal steel og det hele, nærmer seg det fantastiske! Stemmen til Greg Cartwright kan på sitt beste høres ut som en slags mellomting mellom Ian Hunter og Lou Reed. Med masse sjel og likevel masse særpreg.

Les mer her.

John Hiatt With The Jerry Douglas Band – Leftover Feelings

Sist, men ikke minst.Leftover Feelings» med John Hiatt With The Jerry Douglas Band er definitivt av Gubberocks absolutte favoritter så langt i år.

Her er det mye å hente i John Hiatts tekster, og melodier. Musikken er av høy klasse. Jerry Douglas er av de aller mest anerkjente og innovative dobroutøverne i verden i dag. I tillegg til dobro spiller han lap steel på dette albumet. Ellers får vi gitarer, ståbass og fioliner. Ingen trommer. Samlet gir dette meg en bluegrasssfølelse, selv om Hiatt understreker at dette ikke er bluegrass. Og det spiller da heller ingen rolle. Om du ikke ønsker å ta inn over deg tekstene, kan du ha stor glede av å lene deg tilbake og bare høre på musikerne. Til og med platas svakeste spor «Keen Rambler» har flotte instrumentalpartier. Det Jerry Douglas ikke gjør med sine strengeinstrumenter, er det trolig ingen grunn til å gjøre!

De Hiatt-lærde diskuterer om «Bring The Family» (1987) eller «Slow Turning» (1988) er Hiatts beste album. Kanskje når ikke «Leftover Feelings» opp helt dit, det ville uansett være prematurt å komme med en slik påstand allerede nå. En seinere favoritt er «Dirty Jeans And Mudslide Hymns» (2011). Det kan fort vise seg at dette albumet er minst like sterkt som dette.

Les mer her.

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: