«I’m leavin’ my family//And leavin’ my friends//My body’s at home//But my heart’s in the wind//Where the clouds are like headlines//On a new front page sky//My tears are salt water//And the moon’s full and high//
And I know Martin Eden’s//Gonna be proud of me//And many before me//Who’ve been called by the sea//To be up in the crow’s nest//And singin’ my say//Shiver me Timbers//I’m a-sailin’ away
Blant Tom Waits’ konvensjonelle album har plata med det Frank Sinatra- inpirerte coveret, «The Heart of A Saturday Night» (1974), alltid vært favoritten, enda litt jevnere og vassere enn den flotte debutplata «Closing Time». Plata har en lettere jazzete fremtoning, Tom Waits sitter bak piano, og en rekke blåseinstrumenter bidrar. Plata har flere sterke låter som «Fumblin’ With The Blues» og onelinerkongen «San Diego Serenade».
Låten som gjør aller sterkest inntrykk på meg er utvilsomt «Shiver Me Timbers», ikke bare fordi den har referanser til Moby Dick og ei av de virkelige store bøkene, «Martin Eden» av Jack London, men også derfor. Melodien er nydelig. Tom Waits stemme er effektiv nok, selv om den mangler mye av særpreget den senere skulle få.
Men hva handler låten om? Jeg tar utgangspunkt i strofen:
«And I know Martin Eden’ Gonna be proud of me//And many before me// Who’ve been called by the sea»
Da jeg leste Jack Londons semi- selvbiografiske roman «Martin Eden» to ganger for rundt tretti år siden, gjorde den sterkt inntrykk. Romanen handler om sjømannen Martin som forlater livet han levde og jobber beinhardt for å bli forfatter og for å vinne kjærligheten til en kvinne av høyere klasse enn ham selv. Han lykkes og går forbi både kvinnen og hennes folk i dannelse. Men hva ender han opp med: En voldsom tomhet. Miljøet han blir en del av, er preget av kulde og streben. Han innser at han ikke hører hjemme her. Men han kan aldri igjen vende tilbake til den han var. Han svømmer utover havet til han drukner.
Med dette som utgangspunkt tenker jeg at låten har flere tolkninger. En enkel sjømannsvise? Eller handler den om at man må satse for å vinne; det kan være nødvendig å forlate familie og venner for å lykkes. Kanskje handler sangen rett og slett om å forlate dette livet av egen vilje. Én annen mulighet er at vi møter en person på dødsleiet. Han tar farvel. Livet er slutt: «And I’m leavin’ my family, And I’m leavin’ my friends, My body’s at home, But my heart’s in the wind».
Mange av de beste låttekstene etterlater mye usagt, mye forblir mellom linjene. «Shiver Me Timbers» med Tom Waits er en slik låt.
Conor Oberst – «Upside Down Mountain» (album, 2014)
«True love, it hides like city stars».
Hørte jeg sommerplate? Jeg skal gi deg plate for alle årstider! Den beste plata fra forrige tiår? Nei, jeg sa favorittplate. Ei slik plate du ikke bare hører én gang, men gjerne to og tre ganger i slengen når du først setter den på. Jeg hører album fra A til Å, helst uten avbrudd. Men da jeg på en biltur i fjor sommer kom til «Desert Island Questionnaire», måtte låten bare høres fire ganger etter hverandre. Her fungerer både enkeltlåtene og albumet som helhet! Indie? Americana? Ja, takk, begge deler, kanskje.
«Upside Down Mountain» er trolig ikke en gang Conor Obersts beste album om man legger objektive kriterier til grunn—i den grad slike finnes i musikkens verden. Kanskje er fantastiske «I’m Wide Awake, It’s Morning» (2005) med Bright Eyes innehaver av nettopp den tittelen. Conor Oberst har nå rukket å bli over 40 år, og ser man tilbake på hans produksjon som soloartist og i ulike prosjekter, er det en ganske imponerende CV han har opparbeidet seg siden han platedebuterte i forrige årtusen. Alt har ikke truffet meg, men du verden så mange gullkorn man kan finne om man leter.
Jeg trenger dog ikke å lete lenger tilbake enn til 2020 og 2019 for å finne siste utgivelser med Conor Oberst som nådde toppen på årsbestelister hos meg. I 2017 så jeg Phoebe Bridgers varme opp for Conor Oberst samt synge en duett med ham på hans «Ruminations/Salutations»-turné – nok et solid prosjekt fra Oberst. I 2019 gav de ut et album under det altfor vanskelige bandnavnet Better Oblivion Community Center. Ei plate som— i likhet med «Upside Down Mountain» — brukte lang tid på å sette seg, men når den først hadde gjort det, viste det seg at Phoebe Bridgers var en fin musikalsk match for Oberst, der hennes flotte stemme stod godt til Obersts, samtidig som Oberst klarte å riste ørlite liv i hennes ofte i overkant forsiktige uttrykk. Og i fjor kom fantastiske «Down In The Weeds Where The World Once Was» med bandet hans, Bright Eyes.
Blant annet som følge av sine ordrike låter, fikk Oberst tidlig et lite Dylan-stempel i panna. Samtidig beskyldes jeg fra tid til annen for å være i overkant opptatt av tekster. Så da er det kanskje tekstene som er viktigst for meg på «Upside Down Mountain»? Nei, ikke i det hele tatt. Men løsrevne onelinere var tidlig et krydder til de flotte sangene. Hvis jeg skal lete etter et overordnet tema for plata, er stikkord kanskje de vanskelige valgene som må tas, om å ta vare på seg selv når man for mange er en kjent skikkelse og om å styre unna det overfladiske livet som berømmelse kan by på.
Omslaget til «Upside Down Mountain» er malt av kameraten Ian Felice, kjent fra bandet Felice Brothers, og gir en liten pekepinn på hva som venter oss. Litt kaotisk, hva er dette, jo, dette gir mening! Slik er plata også. Oberst har fått hjelp av Jonathan Wilson til å produsere og mikse albumet, og lydbildet er ikke helt slik jeg kunne ønsket det. Flere av låtene synes overlesset og låter litt følelsesløse. Det grelleste eksemplet er nest siste låt, «Governor’s Ball», den jeg liker minst på det 13 låter lange albumet. Kanskje kunne man spart litt på virkemidlene, trengte man alle de blåserne?
Jeg sa aldri at plata er perfekt, og kanskje bør jeg ikke pirke for mye bort i mindre sympatiske trekk ved albumet. Noe av det som har gjort albumet så tiltrekkende gjennom de syv årene som har gått siden utgivelsen, er at man må høre forbi de tilsynelatende feilene og manglene plata måtte ha, for så gradvis å få øye på gullkornene.
Noen ganger har jeg betraktet de tre første låtene på plata som en ren transportetappe. Ikke fordi låtene er dårlige, men fordi de som følger seinere er bedre! Det kan synes risikabelt å plassere tre av albumets kanskje fire svakeste spor helt først, men samtidig er det nok av Conor Oberst-fans som vil være uenig med meg i at de første er av de svakeste. Og første låt «Time Forgot» åpner så bra at påstanden min endog kan synes urimelig. I partier går likevel låten seg noe bort. Låten handler om å ta et skritt tilbake og vurdere hvor man står i livet nå. Som på mange andre låter på albumet, bidrar Jonathan Wilson med gitar og keyboard, mens damene i First Aid Kit korer.
Andre låt, «Zigzagging Toward The Light», er også én av de låtene som har flotte elementer innimellom, mens kaos råder i andre deler av låten. Og akkurat det er i tråd med låtens tittel og tema. Og som på så mange andre låter på albumet, finner jeg her en slående åpningslinje som gjør meg nysgjerrig på fortsettelsen: «I’m blessed with a heart that doesn’t stop». Låtens høydepunkt er Jonathan Wilsons gitarsolo mot slutten av låten; en solo hentet borti Neil Young-land et sted. Den tredje låten, «Houndred Of Ways», ligger tematisk i samme landskap som forgjengeren. Og på samme måte som den låten, vandrer det fine og det litt masete hånd i hånd.
Tre låter ut i albumet allerede, og jeg er ikke mer begeistret? Men herfra og ut blir innvendingene mine færre og færre. «Artifact #1» tar det hele ned, og er en nydelig kjærlighetsballade. «Lonely At The Top» dveler blant annet ved berømmelsen pris. Åpningsstrofen er i så måte genial. Tekstlinjen «It’s lonely at the top of that upside down mountain» får øyeblikkelig tankene i gang. Melodien er sterk, og Obersts særpregede, skjelvende, uttrykksfulle stemme kommer til sin rett. Countryelskerne får servert pedal steel!
«Enola Gay». Enola Gay er flyet som slapp den første atombomben i krig. Tenk å begynne en låt med «He didn’t give you that nickname when he calls you Enola Gay». En frisk og fin låt! «Double Life» tar det hele ned igjen. Spreke og morsomme lyder fra gitarer og keyboard! Og instagram-folket får sitt pass påskrevet: «Camera’s everywhere I look, We’re imitating art».
«Kick» er én av disse låtene som brukte lang tid på å sette seg. En herlig up tempo-låt. Ikke perfekt på den perfekte måten, også denne litt kaotisk i perioder. Den fengende melodien og drivet gjør at jeg glatt tilgir dette. Låten tar utgangspunkt i en samtale Oberst hadde med filmprodusenten Kathleen Kennedy, en del av «Kennedy-klanen». Etter samtalen dikter Oberst opp en historie om Kathleen Kennedys liv. «Dårlig journalistikk, unnskyld», sa Oberst om låten.
Så til de to låtene som gjorde at dette albumet overlevde de startproblemene jeg hadde med det og de låtene som yter minst motstand. Har du noen ganger ligget og vridd deg og bare ikke fått sove? I tankene vokser feilstegene dine, og snart går de ut over alle proporsjoner. Ofte og heldigvis fremstår de igjen mindre dagen etter. Conor Oberst har hatt det slik. Kona gav ham en app mot søvnløshet som heter «Lake Unknown». Det ble en nydelig sang av dette, «Night At The Lake Unknown»:
«When I can’t sleep my mind is a circle I watched the ceiling fan I closed my eyes and I feel the wind blow My bed it turns into a raft I drift away it’s night at lake unknown, I’m floating I see it all for what it is Most anything can be forgiven With what is left we’ll have to live»
På den nydelige balladen «You Are Your Mother’s Child» får vi Oberst alene med gitaren. En sentimental låt som kanskje ikke passer helt inn på plata, har Oberst uttalt. Bak den vakre sangen skjuler det seg en sårhet; en far som står litt på utsiden av sønnens liv, betrakter uten å kunne delta.
«Governor’s Ball» har jeg omtalt tidligere. En noe pompøs låt der blåserne gjør det de kan for å ta livet av de fine elementene låten måtte skjule. Neida, det er ingen kalkun, dette heller.
Så kommer den låten som er så bra at jeg bare får lyst til å juble, «Desert Island Questionnaire». Første vers stiller vanskelige spørsmål: «You don’t like this game and you take exception//Who wants all this trouble even hypothetical?” Resten av sangen dveler blant annet ved det kjedelige, overfladiske kjendislivet og meningsløs død. Hvordan alt henger sammen, vet jeg ikke, men samlet gjør de musikalske virkemidlene og teksten et sterkt inntrykk. Og for et refreng —eller er det snarere overgang—som sparkes i gang av Jonathan Wilsons klokkespill! En låt å leve med dette.
Helt til slutt får vi den neddempede og ettertenksomme «Common Knowledge». Musikalsk er kaoset fraværende, men låten og teksten etterlater lytteren med en litt vond klump i magen. En krevende avslutning dette, så kanskje man like gjerne kan sette på «Desert Island Questionnaire» én gang til? Og gå ikke glipp av liverversjonen jeg har linket opp under. Rått, enerigisk og godt!
Denne omtalen er delvis skrevet for å avdekke hvorfor jeg setter «Upside Down Mountain» så høyt. Kanskje er både leseren og jeg like forvirret? Men for meg er plata et bevis på at det som ikke fremstår som perfekt når jeg forsøker å sette ord på det, likevel kan være mer enn godt nok. Gi plata tre-fire sjanser, husk:
«True Love, it hides like city stars”.
(Revidert versjon av artikkel tidligere publisert i Popklikk.)
John Hiatt With The Jerry Douglas Band – Leftover Feelings (album 2021)
Platecover/foto: Patrick Sheehan.
“My father screamed no And beat on the wall Shook the foundations of the house Shook the life out of us all “
-John Hiatt, “The Light Of The Burning Sun”
Jeg tar den vanskeligste delen først. Det kunne være lettest å styre unna den direkte teksten på «The Light Of The Burning Sun» på det nye samarbeidsprosjektet til John Hiatt og dobromester Jerry Douglas. Det ville imidlertid i mine øyne være å gjøre saken, og en åpen John Hiatt, urett. Låten er plassert i midten av albumet og er sentral for å forstå albumtittelen «Leftover Feelings». Den handler om at John Hiatts tretten år eldre bror tok livet av seg da John var ni år, og hvordan det ødela familien. Det skapte ubearbeidede følelser hos John Hiatt som ham nå, 58 år seinere, tar frem i en sang. Jerry Douglas har forklart at denne låten var det viktig for ham og bandet ikke å gjøre noe ekstra med. Innspillingen som er brukt, fant sted da John Hiatt var følelsesmessig på riktig sted. John Hiatt forteller på sin hjemmeside at denne historien er en viktig del av hvem han har blitt og hva han har jobbet seg gjennom i løpet av alle årene som har gått. En sterk låt!
Også andre låter på albumet håndterer «Leftover Feelings», albumets tittel er hentet fra sangen «I’m In Asheville». Asheville er en by i Nord-Carolina. Hiatt har i flere år vært bosatt i Nashville. Det er kanskje nærliggende å legge til grunn at dette er et ordspill knyttet til et forhold som ble lagt i ruiner?
Jeg har nevnt én tragedie. Flere har rammet Hiatt. Rundt 1985 var Hiatt på rehabilitering for alkohol- og dopmisbruk, omtrent samtidig blir han alenefar for den ett år gamle datteren Lilly, da hans fraseparerte kone ikke orket å leve mer. I den bluespregede låten «Mississippi Phone Booth» ser han tilbake på tiden rundt 1985, uten at låten gjør like vondt som «The Light Of The Burning Sun». Men for all del, det er nok å håndtere. John Hiatt er en mann med flere arr som følge av hendelser i hans nå 68 år gamle liv.
Bilde av plateomslag
Det er mer å hente i tekstene enn dette, men jeg forlater dem der. Alt dette allerede skrevet, er nemlig mye av musikken på albumet «Leftover Feelings» til å bli glad av. Dette albumet er intet soloprosjekt. Jerry Douglas har produsert, og det er hans band som står bak det flotte og spennende lydbildet på dette albumet.
Jerry Douglas er av de aller mest anerkjente og innovative dobroutøverne i verden i dag. I tillegg til dobro spiller han lap steel på dette albumet. Ellers får vi gitarer, ståbass og fioliner. Ingen trommer. Samlet gir dette meg en bluegrasssfølelse, selv om Hiatt understreker at dette ikke er bluegrass. Og det spiller da heller ingen rolle. Om du ikke ønsker å ta inn over deg tekstene, kan du ha stor glede av å lene deg tilbake og bare høre på musikerne. Til og med platas svakeste spor «Keen Rambler» har flotte instrumentalpartier. Det Jerry Douglas ikke gjør med sine strengeinstrumenter, er det trolig ingen grunn til å gjøre!
Plata er spilt inn I det legendariske RCA Studio B i Nashville. Hiatt forteller at da han gikk inn i studioet ble han tatt femti år tilbake i tid til artister som Elvis, The Everly Brothers og Waylon Jennings. Låten The Music Is Hot» dveler ved denne tida. Det er laget flere flotte videoer fra innspillingen av albumet. Videoene gir en ekstra dimensjon til flere av låtene. Vi så disse da kona helt riktig utbryter: «Dette bandet trives på jobben». Man kan se at det sendes varme smil og nikk mellom musikerne.
Det åpner herlig med humørfylte «Long Black Electric Cadillac». Seinere får vi en flott nyinnspilling av den tyve år gamle «All The Lilacs In Ohio», en annen musikalsk humørfylt låt – teksten i mindre grad, kanskje – en låt som kler dette konseptet utmerket. Hiatts vokale særpreg kommer til sin rett på hele dette albumet, men kanskje må han anstrenge seg litt ekstra for å få nok pust til denne? Jeg må også nevne «Little Goodnight» spesielt. Den kan fort bli av de største favorittene på dettr albumet med sitt herlige refreng/overgang. I det hele tatt får vi en god blanding av låter med driv, og mer insiterende ballader.
Kanskje faller albumets kvalitet litt mot slutten, veldig fine, men litt mer forutsigbare låter? Eller kanskje har ikke jeg tatt innover med de siste låtene helt enda, etter bare en drøy uke med plata.
De Hiatt-lærde diskuterer om «Bring The Family» (1987) eller «Slow Turning» (1988) er Hiatts beste album. Kanskje når ikke «Leftover Feelings» opp helt dit, det ville uansett være prematurt å komme med en slik påstand allerede nå. En seinere favoritt er «Dirty Jeans And Mudslide Hymns» (2011). Det kan fort vise seg at dette albumet er minst like sterkt som dette.
«On The Beach» (1974) står plassert blant én av de aller beste Neil Young-platene utgitt i hans beste periode. Ikke alle låtene har fremtredende melodier, likevel er låtene fantastiske, eller kanskje er det nettopp derfor? Blant musikerne på plata finner vi Ben Keith på diverse instrumenter, Ralph Molina (trommer), Billy Talbot og Tim Drummond på bass samt Rusty Kershaw på fele. Det hele lyder akkurat som det skal, langt ute i en egen verden, bare en Neil Young på høyden kunne skapt. Innspillingen skal ha funnet sted i en trivelig stue med stimuli fra et rus- og nytelsesmiddel kalt honeyslides. Akkurat det ligger uten for mitt interesseområde, selv om jeg er klar over at de trolig hatt betydning for sluttresultatet.
Som Neil Young-fan fra rundt 1985 oppdaget jeg raskt at det var enkelte Neil Young-plater det var vanskelig å få tak i. «On The Beach» var en slik. Rundt 1993 fant jeg imidlertid ett eksemplar brukt og kjøpte det, og da jeg litt seinere fant ett til, kjøpte jeg det også!
Trygt plassert – nei, plata truer stadig med å bryte ut – sammen med «Time Fades Away» og «Tonight’s The Night» i den såkalte «The Ditch Trilogi», er dette plata der Neil dveler mer med hva berømnelse og ønske om berømmelse gjør med ham enn på noen annen plate, og han viser også indignasjon overfor kritikere og publikum som ikke følger ham på hans ferd ut i grøftekanten. Allerede på den spretne åpningslåten, countryrockeren «Walk On», herjer han med omgivelsene:
«I hear some people been talkin’ me down Bring up my name, pass it ’round They don’t mention happy times They do their thing, I’ll do mine»
Og sitatet «So all you critics sit alone You’re no better than me for what you’ve shown» trekker Neil Young-fans frem, nær til det kjedsommelige, når ikke alle gir Neil topp score hele tiden. Men i samme låt, «Ambulance Blues» – med en melodi stjålet av Neils helt Bert Jansch – viser han selv også litt tvil om egne evner, samtidig som han peker på at han kan ikke lage «Harvest» om og om igjen:
«I guess I’ll call it sickness gone It’s hard to say the meaning of this song An ambulance can only go so fast It’s easy to get buried in the past When you try to make a good thing last»
Den råeste låten på albumet er «Revolution Blues», en låt om drapene begått av Charles Manson- klanen. David Crosby likte ikke at man sang om slikt, til å begynne med i hvert fall. Man kommer uansett ikke unna at låten står langt oppe på lista over Neils røffeste og beste låter. The Bands Levon Helm på trommer og Rick Danko på bass hjelper godt til med herlig komp. Hør som Neil bjeffer og uler på låten!
De pene låtene på albumet er «For The Turnstiles» og ikke minst den vakre pianoballaden, «See The Sky About To Rain». Den særeste låten er miljølåten, «Vampire Blues».
De to platesidene er likhetene i tematikken til tross noe forskjellige, og det er side 2 mange peker på som Neils aller beste plateside. Her er låtene lange, Neil famler og pratesynger, og likevel blir det helt perfekt. Det er her du finner nevnte «Ambulance Blues» og «Motion Pictures». Fine «Motion Pictures» omhandler blant annet forholdet mellom Neil og skuespilleren Carrie Snodgress. Men favoritten min fra denne siden, og denne plata for den saks skyld, er for tiden uansett tittellåten «On The Beach». Her graver Neil enda dypere. Han trenger et stort publikum, men han orker dem ikke hver dag. Man kan bare ane hvordan radiointervjuet der han blir alene sammen med mikrofonen går. På plata bidrar Ben Keith, Ralph Molina, Graham Nash og Tim Drummond til atmosfæren på låta. Men jeg synes nok live-versjonen med CSNY som finnes på Archives vol 2 er enda enda heftigere, både vokalen som er langt ute å kjøre og gitarsamspillet med Stephen Stills.
Archives har lært oss at flotte låter som «Winterlong», «Traces», «Borrowed Tune» og «Bad Fog Of Lonelines» kunne vært med på albumet. Skal vi likevel være glad for at «On The Beach» ble akkurat den plata den ble?
”I need a crowd of people, I just can’t face them day to day“. En nøkkelsetning på albumet mange av oss introverte kan relatere til. Albumcoveret, hva viser det? Blåser svaret i vinden?
Gubberock 