«Neil Youngs pop-synther fra helvete»

Neil Young – «Landing On Water» (1986)

Jeg må selvsagt skrive om klassiske Neil Youngs-album som «Zuma», «On The Beach» og «Harvest» av og til. Men om en skal forsøke å forstå Neil Youngs karriere, må en også gi seg i kast med Neil Youngs 80-tallskatalog. Og da er albumet «Landing On Water» (1986) helt sentralt.

Dette var den andre plata av Neil Young som jeg kjøpte på det tidspunktet plata ble gitt ut. Den gangen spilte jeg platene jeg kjøpte, og denne fikk utrolig mange runder. Så selv om dette er av Neils aller mest forhatte plater, har jeg et ganske nært forhold til den. Og den gangen visste jeg ikke hvordan et typisk Neil Young-album skulle låte, så jeg slapp alle fordommene.

Jeg har tidligere sammenliknet plata med tremeningen som du treffer en gang hvert femte år på slektstreff. Du hører om ham; han gjør alle de gale tingene og alle ting feil, de færreste liker ham. Og han lager rare lyder. Men så en dag blir du kjent med ham. Han har mye å by på og dere blir venner. «Landing On Water» (1986) er en slik tremening. Bak det iskalde soundet og de odde trommene befinner det seg mye gull! Jeg hørte plata på full guffe i dag morges og storkoste meg. Hva naboene gjorde, skal være usagt.

Produsenten bak blant annet «Harvest», Elliot Mazer, uttalte at stil kom foran innhold når Neil skulle lage plater på store deler av 80-tallet. Elektronika, rockabilly, rythm ‘n’ blues. I forbindelse med at han ga ut albumet «Old Ways» i 1985, uttalte Neil Young at fra nå av skulle han bare spille country. Man kan ha en viss forståelse for at Neil Youngs overgang fra plateselskapet Reprise til Geffen etter albumet «Reactor» (1981), ble en liten nedtur for Geffen. Neil vinglet stadig, også politisk, og mananger Elliot Roberts begynte å si at «vi ikke gjør intervjuer». Ifølge Neil Young-biografien «Shakey» ikke fordi Neil ikke ville, men fordi Roberts fryktet økonomisk ruin, om Neil skulle fortsette å skyte politiske ytringer, til dels høyrevridde og nasjonalistiske, fra hofta.

Det gikk bare ett år fra Neil Young sa han bare skulle spille country til han igjen skulle lage noe som minnet om rock. I 1986 var det duket for selveste «Landing On Water», blant mange ansett som den største kalkunen i hele Neil Youngs katalog, endog verre enn «Everybody’s Rockin’» (1983). Neil hadde et par låter fra en innspillingsrunde med Crazy Horse i 1984 i bagasjen samt mye nytt. Med seg fikk han musikerne Danny Kortchmar og Steve Jordan. Neil og disse to herjet alle med synther og gravla effektivt det meste av Neils, til dels, energiske gitarspill. Men gitarene er der, hør etter! Steve Jordans iskalde tromming og «klasking» er legendarisk. Jeg elsker den i all sin grufullhet.

Geffen tenkte at den mer kommersielle Kortchmar, som hadde bak seg et suksessfylt samarbeid med Don Henley, kunne gjøre Neil salgbar. Men nei, den gamle stabeisen Neil klarte å kjøre prosjektet i grøfta helt på egenhånd, om en skal tro Steve Jordan. Det var Neil som ville at det skulle låte slik. Kortchmar selv har i ettertid uttalt seg positivt om plata.

Neil selv uttalte om plata: «It’s a piece of crap». La meg tilføye at om dette er søppel, kan det være smart å ta en titt i søppelkurven, det er mye som kan brukes. Hør på åpningslåten «Weight of The World», med sine pop synthesizere fra helvete som Shakey-biograf Jimmy McDonough skrev. Den er da likevel ganske fin? «Hippie Dream» er kanskje den mest kjente låta fra albumet, ikke minst for sin direkte beskjed til David Crosby som på den tiden holdt på å bukke under for narkotikamisbruk. Flere melodier er gode, og både «Touch The Night» og «Hard Luck Stories» kunne hatt en kommerisell mulighet med en annen innpakning. Kanskje også «Violent Side» som her har bisarre i innslag av guttekor blandet med synthene og trommene, det er ikke grenser for hva det er mulig å hate på dette albumet!

Tekstene er stort sett enkle og rett fram. Onelinerne satt dog som ei kule for en sekstenåring i 1986, og fungerer i dag også. En favoritt i så henseende er den flotte «Drifter».

«I'm just a drifter
I'll stay until you try to tie me down
I'm not a quitter, baby
I'd like to stay and see the whole thing go down.
Don't try to tell me
What I gotta do to fit
Don't try to rescue me,
I'm gonna go with my ship.»

Noen mener teksten sitert over er symptomatisk for hele albumprosjektet.

Tim Pope regisserte en rekke videoer med til låtene på albumet med Neil i hovedrollene, ganske så skrudde og litt morsomme! Neil drev method acting, og ofret seg fullstendig, sa Pope. Dessverre finner jeg ikke musikkvideoene på YouTube.

Jeg elsker «Landing On Water»!

Redigert og oppdatert 7. juli.

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: