Bildet til høyre: Tatt av artikkelforfatteren i oktober 2019 på Postkontoret, Tøyen, Oslo. Stefan selv husker kanskje dem til bordet til venstre for seg. Han hadde mye moro sammen med dem!
Stefan Sundström – Östan Västan Om Stress och Press (album 2021).
Det er tøft. Det svinger. Det er alvorlig. Det er først og fremst en fest. Det kom mange nye album sist fredag, men da jeg hørte Stefan Sundstrøms nye album, «Östan Västan Om Stress och Press», måtte alle de andre vike. I dag er Stefan Sundstrøm en av Nordens ypperste visesangere. Hans to foregående album er aldeles strålende. «Nu var det 2014» og «Domedagspredikan» (2019) hadde et musikalsk alvor over seg med fantastiske låter som «Malene, «Resa med lett bagage», «Morsan är ett hav» og «Bara va en del» for å bare nevne noen av alle kremlåene du finner her. Nå har Stefan funnet frem igjen punkeren, sier han. Ikke at punkeren nødvendigvis har vært så langt borte. Stefan er både øm og rå. Trolig mener Stefan punk like mye som fremtoning, en «er det så nøye?»-holdning. Upolert.
«Vi är samma gäng som gjorde den lystra plattan Domedagspredikan, här är dom glada låtarna. Vi heter Bo Kashis Orkester och är skitbra.» Og han har helt rett; de er skitbra. Om ikke alle låtene har et lystig tema, er det energisk musikk til å bli glad av.
Foto: Jeanette Andersson.
Tonen settes rått med «Å Karin» og «Det er så mycket jag inte behöver». På disse og flere andre låter handler det om overflodssamfunnet, og om å ta vare på de rolige tingene – og da mener jeg rolig på både svensk og norsk. Sakte, landlige gleder. Trommene til Martin Emtenäs, bassen til Nikke Ström og etterhvert den herlige gitaren til Ola Nyström og rock ‘n’ roll-pianoet til Martin Hederos får meg i stemning. Kall det gjerne punk.
De røffe «Tänk om», «Das Kapital Of Scandinavia» og «Hur många likes» treffer meg enda hardere, ja, jeg kjenner meg truffet av teksten på sistnevnte, men det ønsker jeg selvfølgelig ikke å innrømme. Og jeg vet at antall likes faller med antall ord, så jeg burde jo ha gitt meg for lengst. Stefan synger uansett rått, godt og morsomt!
Men om det er flere låter som lukter rock, er det også låter der «rock ‘n’ roll-pianoet» er byttet ut med et «jazz-piano». Man kan nesten kjenne lukten av de late og lekende låtene «Som en fisk på torra land» og «I en bortglømt skog».
Og så har vi slike glade låter med dragspel som bare svensker kan lage; «Visan om Fällen». Sundström har tilknytning til Nordland i Norge, og vi besøker Junkerdal i «Blomsterbarn», enda en perle av en låt selvfølgelig.
Helt til slutt har Stefan plassert to av de mest utfordrende og beste låtene. «Den svarta pedagogiken» og «Hommage til Kerstin Ekman». Sistnevnte med en nydelig saksofonsolo fra Lina Langendorf.
Så var denne festen av en plate slutt. Neida, vi tar den en gang til!
Neil Young And Crazy Horse: «Sleeps with Angels» (album 1994)
«And all the lights were turned down low And no one wondered or had to go Out on the corner the angels say There is a better life for me someday»
Philadelphia. Etter støyrocken på «Ragged Glory» og «Weld» etterfulgt av de nedtonede «Harvest Moon» og «Unplugged», er det nå en dyster artist man møter, en artist som pløyer dypere, en artist som søker mening med tilværelsen? Kanskje har sangen han laget til Jonathan Demmes film «Philadelphia» (1993) – film om en aidssyk homofil advokat – satt sine spor. Youngs låt «Philadelphia» kommer helt til slutt i filmen, og du hører en artist som gravde dypt for å få frem budskapet. Demme hadde sett for seg en støyende gitarrocker i begynnelsen av filmen, men sterkt berørt endret han planene da han fikk høre Youngs låt.
Ruste seg for fremtiden. Mens forgjengerne «Ragged Glory» (1990) og «Harvest Moon» (1992) på mange måter dvelet ved fortiden og var nostalgiske, handler «Sleeps With Angels» om å forstå nåtiden og ruste seg for fremtiden. Musikken og tekstene sett i sammenheng gjør dette til et av Neil Youngs aller mest personlige album, med låter som med et par unntak sjelden blir spilt på konserter.
Gjennomarbeidet. Igjen har han tatt med seg Crazy Horse, som ifølge Neil hadde skjerpet seg etter at de hadde sett hva Booker T & The MG’s kunne levere (blant annet i Oslo sommeren 1993). Dette er et annerledes Crazy Horse-album. Støyrocken er borte. Jeg opplever dette albumet som ett av Neils mest gjennomarbeidede. Ifølge produsent David Briggs ble de beste sangene til i studio mens musikerne og andre involverte måtte vente, og da låtskrivingen ikke gikk i det sedvanlige Neil Young-tempoet, ble dette en tålmodighetsprøve for alle involverte. Man kunne frykte at alt dette tok bort noe av den spontaniteten og råe energien som har bidratt til tidligere mesterverk. Kanskje det, men det vi fikk var minst like bra.
Kurt Cobain. Tittellåten på «Sleeps With Angels» var den siste sangen som var klar, den ble laget på overtid etter at Young fikk høre om Kurt Cobains selvmord. Som mange vil vite ble Neil sitert i selvmordsbrevet til Kurt: «It’s better to burn out than to fade away». Neil Young skal ha forsøkt å ringe Kurt Cobain bare dager før selvmordet. Neil som var en slags gudfar for grungen, skal ha visst at Kurt hadde store problemer med tilværelsen samtidig som Neil ønsket et samarbeid. Neil Young unngikk lenge temaet, men har de seinere årene bekreftet historien. Allerede på Bridge-konserten i 1994 spilte han imidlertid først sangen «Sleeps With Angels» for deretter å hente frem «Hey Hey, My My» (sangen Neil Young-sitatet var hentet fra). Opprinnelig var tittellåten 20 minutter, men ble senere skåret til beinet, 3 minutter!
Paralleller til «Tonight’s The Night». Bakteppet til albumet «Sleeps With Angels» har bidratt til at det ofte trekkes paralleller mellom denne plata og «Tonight’s the Night» (1975). Mens «Tonight’s The Night» fremstår ganske vindskeiv, er «Sleeps With Angels» i langt større grad et tett og stramt album – en sober versjon av «Tonight’s The Night» har noen uttalt. Men jeg opplever også at det er noe «On The Beach» (1974) over albumet; «I’m deep inside myself, but I’ll get out somehow», sang han da. Nå synger han:
«My Heart, My heart I gotta keep my heart It’s not too late, it’s not too late»
Første låten, «My Heart», innledes med et vakkert piano, en nydelig melodi og et enkelt budskap. Se den inderlige videoen nederst i denne saken!
«Prime of Life» følger. Igjen en flott låt, med nydelig musikk og stemning. Her etterfølges ei «sur» fløyte av en sår Neil som nærmest klager frem:
«Are you feeling all right not feeling too bad myself Are you feeling all right, my friend?»
Deretter følger «Driveby»—om mord, men også om noe annet?«You feel invincible, It’s just a part of life». Igjen trylles en vakker og stemningsfull sang frem. På enkelte Neil Young-plater skyter Neil Young fra hofta med stort hell. Her virker det som hver nyanse i vokal og akkompagnement er planlagt ned til minste detalj.
Platas femtespor «Western Hero» må av «opplagte» grunner omtales samtidig med det åttende sporet «Train Of Love». Jeg brukte vel om lag 10 gjennomhøringer på å finne ut at disse sangene har samme melodi. Den nå avdøde, fantastiske,rockskribenten Paul Williams skriver i boka «Love to Burn» at han ikke oppdaget dette før han ble fortalt det! Williams peker på at virkemidler som frasering og nyanser i gitarspillingen bidrar til at sangene låter ganske så ulikt. Jeg vil gjerne få tilføye at selv om de ikke høres like ut, er begge like vakre. Jeg spurte Neil på hans archives-sider om hvorfor han brukte samme melodi på to sanger: «I wrote two sets of lyrics to the same melody and liked them both so I sang them». Klokere?
Den 16 minutter lange «Change Your Mind» er platas midtpunkt. Når man lytter til denne «jam’en», flyr tida av sted. Teksten kan ha paralleller til «Sleeps With Angels». «Er du nedfor, få tankene over på noe annet».
Etterfølgeren «Blue Eden» tar frem igjen deler av teksten fra forgjengeren samt «Driveby» og den etterfølgende «Train of Love». Jeg har allerede omtalt at han bruker samme melodi på to sanger. Her er det særlig teksten som bidrar til at albumet «Sleeps With Angels» (nesten) fremstår som et sømløst hele. Samtidig tar lydcollagen med seg mye av stemningen fra «Change Your Mind».
The Complex Sessions: Fremføringer av sanger fra «Sleeps With Angels».
Når jeg skriver «(nesten)», er det fordi «Piece of Crap», platas nest siste låt, bryter opp stemningen med mer fart. På mange måter føler jeg «Piece of Crap» tar samme rolle som «Motorcycle Mama» på «Comes a Time», «Old King» på «Harvest Moon» og «Dirty Old Man» på «Chrome Dreams II». Dersom jeg tidligere skulle være streng, ville jeg påstå at selve sangen er eh, eh, omtrent det tittelen lover. Fortsatt vil jeg hevde at dette er platas svakeste spor, men den er da ikke så ille!
Unik stemning. På «Safeway Cart» og «Trans Am» kommenterer Neil tiden man lever i med bruk av bilder fra både nåtid og fortid («Saviors feet», «TV eyes» og «Before the competion», «ahead of all the rest…», «…There’s good money in it for you and me»). Dette er ganske så monotone låter der Neil er nærmere resitering enn noen gang tidligere og seinere, kanskje med unntak av albumet «On The Beach». Låtene har en unik stemning, Neil har på sitt beste klart å ta lytterne til steder de aldri har vært før, jf. for eksempel «After the Goldrush», og Neil Young og Daniel Lanois uttalte i forbindelse med «Le Noise» (2010), at dette er noe nytt – det finnes ikke tilsvarende der ute. Dette er en påstand som er minst like gyldig for «Sleeps With Angels», noe de ovenfornevnte låtene er sterke ambassadører for.
Avslutningslåten, «A Dream That Can Last», setter punktum på en verdig måte. På mange måter har Neil kopiert denne halvreligiøse sangen på seinere avslutningslåter («Chrome Dreams II» og «Prairie Wind»), og Young har i intervjuer uttalt at han har en slags spirituell forståelse av tilværelsen, som dog ikke er forenlig med mer tradisjonelle religioner. Selv om alle låtene på plata fremstår som helhetlige med en visjon, peker låten særlig tilbake til «My Heart» og «Prime Of Life».
Leserne har vel skjønt det: I likhet med Sigbjørn Johnsen i hans anmeldelse av plata i musikkbladet Beat må jeg gi toppkarakter. Dette er et mesterverk der helheten fremstår som enda bedre enn summen av delene.
Fremføringer ikke videoer. Neil Young fortsatte samarbeidet med filmskaperen Jonathan Demme som lagde en knappe 30 minutters film med Neil og hestene der fire låter fra dette albumet presenteres, «The Complex Sessions». Neil, som hverken turnerte eller markedsførte «Sleeps With Angels», fikk spørsmål om han hadde ombestemt seg siden han nå lagde videoer: «Nei, dette er ikke videoer, det er en fremføring». Fra innerst i sjelen, vil jeg tilføye.
Siste album med David Briggs. «Sleeps With Angels» ble siste albumet David Briggs produserte for Neil Young And Crazy Horse. Han døde året etter av kreft. Briggs var en mann som utfordret Neil og disiplinerte ham. Briggs mente selv at albumene med Young som han ikke produserte var svake. David Crosby på den annen side var ikke noen fan av Neil Young and Crazy Horse-albumene – han har dog seinere uttalt at han aldri hatet Crazy Horse. Uansett: Det er nok noen seinere Neil Young-album som kunne trengt en David Briggs.
Dette er en revidert utgave av en tidligere publisert artikkel på Popklikk.no
Foreldrene mine hadde en burgunder bærbar platespiller. Philips. Kjøpt samme år som jeg ble født, 1970, og i mange år min favorittleke, er det sagt.
Tror på mange måter denne platespilleren og pappas plater stod for mye av min musikalske oppdragelse fra jeg var rundt 7–8 år til jeg var 12–13 år. Jeg har plukket 10 låter som var viktige for meg, og som kanskje har betydd mer enn man skulle tro.
Pappa hadde en gang mange Hank Williams-plater. De fleste av dem ble ødelagt av at storesøsknene mine brukte dem som frisbee, eller skjenebrett som det het den gangen. Heldigvis overlevde ei av dem, ei plate med perler som «Take These Chains From My Heart», «You Win Again», «Why Don’t You Love Me» og «Nobody’s Lonesome For Me». Kanskje den for meg mest innflytelsesrike av dem alle. To av låtene måtte derfor med på denne lista. Så kan jeg i parentes bemerke at min farfar skal ha sett countrymusikkens gudfar, Jimmie Rodgers, i levende live. Men det har egentlig ikke noe i denne historien å gjøre.
Jim Reeves. Tre plater fant jeg i pappas hylle. De ble spilt mye!
Thor Raymond måtte også få to låter. Denne rogalendingen som sang om «Banjo Bill fra Arizona» og «Den ensomme cowboy» var helt sjef hjemme hos meg. Ikke alle i familien likte å høre meg til stadighet synge: «Banjo, Banjo, Banjo Bill, spille alle gjerne vil»! Det var dog med noe skrekkblandet fryd jeg hadde et gjenhør med de låtene her om dagen.
«Blakken reddet livet til si aller beste venn, men av Blakkens eget liv var siste dagen svunnet hen». Den tåredryppende historien om «Vesleblakken» med Engerdal og Stordal er helt selvskreven på denne spillelista, men baksiden «Smeden synger», ble jeg aldri noen stor fan av. «Det blåe hav» med Bjørg og Mikkel har litt «Vesleblakken»-kvaliter over seg, og lurer seg med under tvil. «Oh, Lonesome Me» med Don Gibson er dog helt nødvendig. Det gjelder også «That’s All Right (Mama) » med «Blue Moon Of Kentucky» som bakside på Elvis-singelen.
Barnesanger. Hørte mye på Rolf Just Nilsen. Fant dog ikke den superfestlige «Det lurer jeg på», men «Berg- og dalbanevise» skapte mye moro, den også. Brev fra leier’n» med Birgit Strøm kom mamma hjem med ved et uhell. Da hun hørte sangen synes hun teksten var for drøy for barn. Det kan hun ha hatt rett i, men det er en låt som fortsatt morer meg.
Ta en titt på spillelista. Hør gjerne også litt på sangene om du orker!
Erlend Ropstad – Da himmelen brant var alle hunder stille (album 2021)
Bilder: Marthe Amanda Vannebo
Den gangen for mange Herrens år siden da Erlend Ropstad fra Vennesla sang på engelsk, kunne man lese positive anmeldelser av albumene hans. Så begynte han å synge på sørlandsk, anmelderne sammenliknet ham med svenske visesangere, og toppkarakterene begynte å trille.
Jeg, hvor var jeg henne? Jeg hørte i hvert fall de fleste av albumene hans minst to ganger. Jeg er sørlending med en dialekt som – opprinnelig i hvert fall – ikke ligger så langt unna Ropstads. Men også så sørlandsk at jeg underbevisst tenker at skal man synge på en slik dialekt, skal det være om «Tean i tanga» eller «Reinert med beinet». Jeg hadde ikke noe i mot Ropstad, men jeg ble heller ikke så veldig interessert i denne innadvendte musikken med tekster som inneholdt langt flere ord enn det var plass til. Kritikerne som var tidlig begeistret, fortsatte å skrive om at Ropstad hadde gitt ut sin beste plate for hver gang det kom noe nytt.
Og endelig leverer Ropstad noe også jeg kan like. Nå vil jeg tro at de som var tidligere ute med å hylle Ropstad enn denne trege sørlendingen, opplever at skalaen er sprengt for lengst. Joda, det er fortsatt altfor mange ord noen ganger, og ord jeg ikke helt får til å passe inn. Tror det er en del av imaget hans. Han har to låter med hunder i tittelen, og flere til der hunder nevnes. Selvfølgelig velger han den lengste låttittelen av dem, «Da himmelen brant var alle hunder stille», som tittel på plata. Ikke en gang Ropstad gidder å uttale hele tittelen på albumet, og kaller det like gjerne «bikkjeplata».
Ja, jeg er klar over at jeg så langt har brukt omtrent hele denne anmeldelsen på å være surmaget, når jeg egentlig mener å skrive at dette er ei fantastisk flott plate. Også det er litt av sørlendingen i meg, kanskje. Jeg tror at én viktig årsak til at det løsner for meg nå, er at flere låter er langt mer utadvendte rockere enn jeg er vant til fra Ropstad. Når disse rockerne, der det pøses på med hvinende gitarer og tangenter, går sammen med vare og pene pianoballader og noen lettere låter, blir monotonien borte, uten at særpreget og helheten forsvinner på veien.
Erlend selv har laget alle tekster og melodier og spiller piano og gitar. Bassen trakteres av Per Jørgensen Tobro og trommene av Gunnar Sæter. Mattias Hellberg bidrar med gitar på tre låter. Erlend Ropstad har selv produsert plata sammen med Roar Nilsen. Flere til har bidratt til dette verket.
Bilde: Marthe Amanda Vannebo
Det åpner tøft med de to bikkjelåtene som allerede er nevnt. Én av favorittlåtene mine på plata er låten med den beskrivende tittelen «I ly for livet». Også dette utvikler seg raskt til en låt som er mer rock enn visesang. Jeg opplever det som en sang om at når du velger at glasset er halvtomt framfor halvfullt, blir det om ikke annet fort tomt.
Deretter kommer en sang Ropstad synger sammen med Hanne Kolstø. Den første av flere ballader på albumet. Nydelig låt denne «Så lenge må du bli».
Låtene handler om ensomhet, savn, kjærlighet og livet som farer forbi. Tekstene er gode. «Liste over ting jeg er dårlig til uten deg»! En låt der intet klaffer, men så klaffer alt likevel. Platas merkeligste låt. Jeg må slutte å skrive om disse ordene som ikke passer inn, skjønner jeg.
Det må være lov å peke på at det er én låt som gjør sterkere inntrykk enn de øvrige. «En fin dag». En forsiktig melodi, forsiktig piano og sang. Kraftfullt budskap! Låten spiller på motsetningene mellom et trygt liv i Norge og den tilværelsen flyktningebarn opplever. Låten er kanskje også et spark mot politikerne:
«Han tok feil der han hang, det ble aldri fullbrakt ... Så de som drev i land var våre barn var våre barn Hjerterom Jeg har lest en artikkel om hjerterom»
Jeg hadde egentlig valgt «Det er fullbrakt» som tittel på denne omtalen. Av respekt for budskapet i denne låten valgte jeg å omformulere litt.
På den lettere poplåten «Det er vår stillhet du behøver» er det musikalske bakteppet noe som høres ut som et forførende strykeorkester, og det kler denne fine låten.
«Nå tar vi en bra en», sier Ropstad før han starter låten «Svevde høyt der oppe». Jeg tilføyer: E kan lige denne. Effektfull melodi, skurrende gitarer. Insisterende sang, og det vare pianoet fra andre låter er byttet ut med et røffere ett! Og at han synger om en fin opplevelse, levner denne flotte billedbruken liten tvil om: «Nå som det minnet er forgylt, den bussholdeplassen er hellig grunn.» Tøff låt!
Ikke mye å trekke for på dette albumet. Og helt til slutt: «Sånn her kunne det visst også bli». Ja, det kunne det, plata er fullbrakt, Erlend!
Gubberock 