Håp og drømmer med Springsteen og Espenes

Terje Espenes – «Hopes And Dreams – The Songs of Bruce Springsteen» album 2021)

«Is a dream a lie if it don’t come true
Or is it something worse
that sends me down to the river”

–Bruce Springsteen, The River.

I stor grad har Terje Espenes styrt unna Bruce Springsteens aller meste kjente låter på sitt nye album, “Hopes And Dreams”, der han gjør låter som betyr noe ekstra for ham av nettopp Springsteen. Men «The River» måtte nok med når utgangspunktet er håp og drømmer. For meg er mye av poenget med coverplater, der jeg kjenner låtene fra før, å se låtene fra en litt ny synsvinkel, og gjerne oppdage noe i tekst og musikk som jeg ikke har fått med meg tidligere. Og jeg kan med en gang røpe at det lykkes dette albumet med!

Vi kjenner Terje Espenes som frontmann i Jack Stillwater, et band med sterke album som «The Farmer Trilogy» og «Norwegicana» i bagasjen. I fjor dro Terje Espenes ut på en soloturne for å hylle Bruce Springsteen. Ti av låtene er nå spilt inn som album med samme utgangspunkt: akustiske arrangementer, fremført live. Terje gikk i studio sammen med en liten trio bestående av Eivind Kløverød på sag, trommer og perkusjon og Lars Endrerud på piano, bass og strenger. Altmuligmann Freddy Holm har bidratt med flere instrumenter på et par av låtene.

Låtene skiller seg ut fra originalversjonene samtidig som de viser respekt for låtene og bakgrunnen for dem. Terje forteller at Bruce har fulgt ham gjennom store deler av livet og inspirert ham som låtskriver, artist og menneske. «Håp og drømmer» oppsummerer mye av det Bruce og musikken hans har representert for Terje Espenes og mange andre. Terje har valgt låter fra perioden 1978–1993. Han dekker dermed store deler av det mange mener er Bruce Springsteens beste periode.

Nei, en drøm er ikke en løgn
Halvparten av låtene på dette albumet er hentet fra albumene «The River» og «Nebraska». Det trenger ikke nødvendigvis være fordi Terje mener dette er Springsteens beste album. Skulle han tatt for seg rockelåtene på f.eks. «Born To Run» og «Darkness On The Edge Of Town» – drømmer går som en rød tråd gjennom mye av Springsteens virke – ville dette kanskje blitt et annet album. Mange av låtene derfra krever – i hvert fall slik jeg kjenner dem – et massivt lydbilde. Samtidig har Terje røpet at det er låter herfra han gjør live, kanskje i helt andre versjoner.

I «The River» ble drømmene brutalt knust. Spørsmålet gjengitt i tekstlinjen innledningsvis har jeg likevel i mitt hode omskrevet til: «Is a dream a lie if it don’t come true, or is it something else». Om noe, er ikke en drøm en løgn før den blir oppfylt. Drømmer gir næring til nytt håp. Håp om at det er mulig å reise seg igjen, selv om man kan bli skremt med tanken på hva hovedpersonen i «Atlantic City» – et av de utmerkede låtvalgene på albumet – har i sikte:

“Now I’ve been lookin’ for a job but it’s hard to find
Down here it’s just winners and losers
And don’t get caught on the wrong side of that line
Well I’m tired of comin’ out on this losin’ end
So, honey, last night I met this guy
And I’m gonna do a little favor for him”.

Lydbildet på flere låter er løftet et hakk sammenliknet med originalene
Det må nødvendigvis være krevende å gjøre låter som «The River» og «Atlantic City» til sine egne. Her får låtene en touch av bluegrass med flott strengelek. Ikke helt Jack Stillwater, men ikke så langt unna heller. Låtene fra albumene «Born In The USA», «Tunnel Of Love» samt «Streets Of Philadelphia» har i mine ører en langt mer sympatisk påkledning enn i originalversjonene. Mer luft og spillerom. En låt som «Downbound Train» kler Terjes stemme godt – jeg får litt Jack Stillwater-følelse – og om du ser bort fra at Bruce er Bruce, liker jeg denne versjonen med svingende partier bedre enn den bombastiske versjonen til Bruce Springsteen på «Born In The USA». Et herlig driv også i musikken! Jeg kan også nevne at jeg – i utakt med mange – aldri har vært noen stor fan av den klaustrofobiske, Oscarvinnende låten «Streets Of Philadelphia» fra den gripende filmen «Philadelphia». På dette albumet synes jeg Terje løfter den låten ett hakk.

Mer samarbeid med Hege Brynildsen og Trond Svendsen?
Albumcoveret med Terjes svoger fotografert bakfra i en bil, sender tankene direkte i retning av Bruce Springsteen. Flere av Bruce sine tekster bruker bilen som symbol på frihet. I andre låter finner mye av selve handlingen sted i eller rundt en bil. Terje har fått hjelp vokalhjelp av Trond Svendsen, Norges svar på Tom Russell – unnskyld – på to slike låter, åpningslåten «Wreck On The Highway» og «Highway Patrolman». «Wreck On The Highway» er en hjerteskjærende låt om å finne en døende mann ved siden av veien. Nydelig og nakent starter denne låten dette albumet. Flott er også versjonen av «Highway Patrolman», om de to brødrene, den ene politimann, den andre kriminell. En så innholdsspekket låt at Sean Penn laget en egen film, «Indian Runner», med utgangspunkt i låten. Her høres det ut som Trond Svendsen er «Highway Patrolman» himself og synger gjennom en politiradio, eller noe slikt. Nice touch.

Hege Brynildsen har utgitt et av de aller fineste norske albumene hittil i år, «Blue Birds Black Knight». Hun bidrar med vokal på «I’m On Fire» og «Tougher Than The Rest». Ingen av disse låtene hører hjemme helt i toppen blant mine favoritter med Springsteen i utgangspunktet, men som Hege bidrar til å løfte disse låtene! Nydelig! Stemmen står perfekt til Terje Espenes. Kan jeg be om mer samarbeid mellom disse to? Jeg banner litt i kjerka og påstår at lydbildet på disse versjonene er langt å foretrekke foran originalversjonene: den litt mystiske atmosfæren på «I’m On Fire», de delikate slaginstrumentene på «Tougher Than The Rest», saga, strengeinstrumentene, pianoet og sikkert mer til.

Håp er en livsinnstilling
Det albumet jeg har spilt mest med Bruce Springsteen er utvilsomt «Darkness On The Edge Of Town». Du kan lese om det albumet i en annen artikkel om drømmer. Det er et album jeg av og til tenker at jeg kjenner fram og tilbake og på kryss og tvers. Men den låten som lettest gir meg frysninger på ryggen den dag i dag, er «Point Blank» fra «The River». Det er selvfølgelig umulig å overgå Bruce Springsteens versjon av denne låten. Men det Terje Espenes og Lars Endrerud gjør med denne låten i 8 minutter, spilt inn live i studio med vokal og piano, er for meg mer enn nok. Har du ikke fått med deg teksten når Bruce synger den, gir Terje og Lars deg en sjanse til, en sjanse også til å høre låten med nye ører. Tusen, tusen takk! Sangens hovedperson drømmer om at han fortsatt var sammen med sin eks-kjæreste, men det er han jo ikke:

“I was gonna be your Romeo you were gonna be my Juliet
These days you don’t wait on Romeo’s you wait on that welfare check
and on all the pretty things that you can’t ever have and on all the promises”

Hvor er «håp og drømmer» blitt av, vil du kanskje spørre? Det ligger dog mye sympati med de som ikke lykkes, også i denne låten. I filmen «Western Stars» fra 2019 er Springsteen er personlig. Han plasserer seg igjen mitt blant oss; en fortapt sjel og drømmer. Springsteens prosjekt har ofte vært å gi mennesker et friminutt fra livene de lever. En forståelse for situasjonen de har havnet i, og energi og drahjelp til å prøve enda en gang. Det er sagt at håp er en livsinnstilling. Så kanskje finnes det håp også for de to i låten «Point Blank»? Og det er jo lett å trekke paralleller til manges situasjon det siste året. Drømmer knuses, men har du håp, får du nye drømmer.

Jeg synes Terje Espenes har lykkes godt med å peke på disse aspektene gjennom låtvalgene på dette albumet. Han tilfører akkurat nok doser egenart til å gi prosjektet særpreg – lydmessig løftes flere av låtene – samtidig som respekten for låtene bevares. Og ingen vet bedre enn Terje Espenes at bare Bruce er Bruce. Terje fortsetter på veien med Bruce Springsteens låter. Jeg har i hvert fall lyst til å få med meg en slik konsert.