Rodney Crowells mesterverk

Rodney Crowell – «The Houston Kid» (album, 2001)

«Rain came down in endless sheets of thunder//Lightnin‘ bolts split pine trees down to the roots//In the shadow of the Astrodome with a hurricane comin‘ on strong//We used to hit the streets and go swimming in our birthday suits»

Rodney Crowell tar oss tilbake til oppveksten på 60- og 70 tallet i åpningslåten på «The Houston Kid», og setter en perfekt ramme for resten av albumet. Helt fra første tone på den rocka «The Telephone Road», levnes det liten tvil. Dette er alvor. Senere får vi mer akustiske perler og også «Spoken Words». Crowell uttalte i forbindelse med albumlanseringen at dette var plata som skulle gi ham den nødvendige selvrespekten. Han ville etablere seg som en historieforteller, ikke bare være popartist. Og som han lykkes!

70-åringen Rodney Crowell har gitt ut mange plater som har fått god mottakelse, helt siden debuten i 1978 med «Ain’t Living Long Like This». En tidlig favorittlåt er utvilsomt «’Til I Gain Controll Again» fra 1983. I 1972 dro Rodney Crowell til Nashville i jakten på en karriere innenfor musikken. Han fikk jobb som låtskriver etter å ha møtt Jimmy Reed. Senere ble Rodney kompis med –eller snarere elev av – folk som Guy Clark og Townes Van Zandt. Jeg ser imidlertid for meg at han Rodney levde litt mer ordnet, uten at det trenger å si så mye. Han har også turnert, bidratt på og laget plater sammen med Emmylou Harris. Og som mange vil vite var han i flere år gift med Rosanne Cash, datteren til Johnny. Fortsatt kan man se Rosanne og Rodney opptre sammen fra tid til annen.

Særlig har jeg satt pris på siste del av karrieren hans, en del av karrieren som på mange måter startet med «The Houston Kid» fra 2001. Og det var «The Houston Kid»som var min inngangsport til Rodney Crowell. Siden har det fulgt sterke album som «Fate’s Right Hand» (2003), «Sex & Gasoline» (2008), KIN (2012) og «Close Ties» (2017) for å nevne nesten en håndfull av dem, samt to fine samarbeidsplater med Emmylou Harris. Ja, siste album fra Rodney Crowell kom så sent som i år, «The Chicago Session», også den har noen fine låter, forgjengeren «Triage» (2021) var fremragende.

«The Houston Kid» bygger på hendelser og sterke karakterer fra egen oppvekst. Ofte personer litt på utsiden av det etablerte, rusmisbrukere og folk med problemer i forhold. De som vil ha en mer udiskutabel selvbiografi fra Crowell kan lese hans bok «Cineberry Sidewalks», ei bok som var så godt skrevet og med så stort ordforråd at jeg gav meg! Men det er mitt problem og helt sikkert ikke ditt, om du prøver deg.

Ofte er det en tøff virkelighet Crowell beskriver som vold i familien på «Rock Of My Soul»: «I’m a firsthand witness to an age-old crime/A man who hits a woman isn’t worth a dime.» Ja, denne tror jeg er selvbiografisk. Crowell elsket sin far, en musikkelsker som introduserte ham for 50-tallsrock. Dessverre kunne han bli voldelig når han fikk for mye å drikke. Det gikk utover Crowells svært religiøse mor. Faren var ikke uten selvinnsikt skal en tro denne låten: «Do like I say, not like I do, and you might make me proud». Mye tyder på at Crowell langt på vei har klart å etterleve dette.

Da Rodney Crowell besøkte John Dee i Oslo for 10-15 år siden – for en kveld – spilte han og bandet heldigvis mange av låtene fra «The Houston Kid». Sterkt inntrykk gjorde tvillinglåtene «I Wish It Would Rain og «Wandering Boy» om nettopp tvillingbrødre som levde på gata. Låtene handler blant annet om aids og om å møte seg selv i døra.

Eks-svigerfar Johnny Cash deltar på «I Walk The Line (revisited)», en låt som tar utgangspunkt i Cash’ låt og Rodneys fars introduksjon av låten for Rodney. En herlig sang med utdrag fra «I Walk The Line», og det er fantastisk at han fikk Cash inn i studio for å gjøre denne. Crowell fortalte for øvrig den litt skremmende historien da han spilte på John Dee om da Rosanne introduserte ham for den på noen områder strengt religiøse Johnny. Rodney fikk en liten lekse der. Festlig!

Gjennom hele plata synger Rodney med stor innlevelse, lydbildet låter moderne også i dag, og den store gjengen med musikere er aldri i veien for historiene, men bidrar til å løfte dem der det er nødvendig og holder seg i bakgrunnen når det er påkrevd. 

Den sinte låten «Topsey Turvy» mot slutten av albumet, vender tilbake til konemishandling og uro i hjemmet under innflytelse av sterke drikker. «I don’t like a thing about the way we live”. Siste låt «I Know Love Is All I Need» oppsummerer plata. Den er en hyllest til og en forsoning med de døde foreldrene. Foreldre han altså ikke alltid var helt på bølgelengde med da de levde. Og kanskje en aksepet av at foreldrene vokste opp i en annen tid, og at tidene har forandret seg:

“I had a dream last night
I saw my mom and dad
They were happy now and I was glad
They had a brand new house that they’d just moved in
And when I awoke they were gone again”

Lovende folkartist!

Sam Filiatreau – Sam Filiatreau (album 2021)

Foto: Maggie Halfman

Jeg skal ikke påstå at jeg skriver om et mesterverk i dag, men snarere om et album jeg hadde tenkt til å la passere. Så oppdaget jeg at det kan jeg jo ikke. Jeg tror ikke jeg kan forklare hvorfor, men det har noe ved seg som gjør at jeg stadig tar det frem! De første gangene jeg hørte debutalbumet til Sam Filiatreau tenkte jeg at den eneste instrumenteringen er en kassegitar og Filiatreaus stemme, enda en trist mann med kassegitar. Det viser seg å være litt feil, men er likevel beskrivende for dette tilbakelente albumet. Her er det spart på virkemidlene, men når man hører etter, har albumet og låtene mer å by på enn som så. Også av lekre detaljer fra en håndfull instrumenter.

Sam Filatreau er fra Kentucky. Før han ble soloartist, spilte han konserter med blant annet Felice Brothers. Bakgrunnen for dette albumet er at Taylor Meier – en mann fra bandet Caamp og som nylig har etablert et plateselskap – var til stede på en huskonsert Sam der Sam spilte noen låter for 20 tilhørere. For å gjøre historien kort: Det ble plateinnspilling. Taylor Meier produserte, spiller på trommer og fikk med seg Matt Vinson fra Caamp på bass. Her er også fyldigere gitarer og fiolin på enkelte låter. Sams kjæreste, Maggie Halfman, bidrar med flott harmonisang.

Debutalbumet til Sam Filiatreau består av 8 sanger som til sammen varer i 24 minutter, jeg har hørt EP’er som varer lengre. Albumet etterlater deg heldigvis med en følelse av at dette er litt kort; jeg vil gjerne høre mer. Musikkstilen kan best beskrives som folk. Sam Filitreau oppgir historiefortellere som Randy Newman og John Prine som viktige inspirasjonskilder. Her er det tekster som ikke nødvendigvis handler om ham selv, men det også, låter om både kjærlighetssorg og mer oppløftende temaer. Åpningslåten «Hold The Door» varer bare et drøyt minutt og er samtidig sammen med «Hold Me» platas mest støyende, om en kan bruke et slikt ord. Den slentrende «Wrecking Ball» overtar. Dette er platas mest umiddelbare låt, og satt allerede første gangen jeg hørte albumet. Sangen er slik jeg forstår Sam, en låt til alle som har hatt sine opp- og nedturer i livet; en slags beroligende trøstevise til de fleste av oss, altså.

«El Camino» handler om et forhold som tar slutt etter syv år. 

«All those plastic dreams leave a constant pain
Ain’t found a bottle that relieves it»

Låten starter med litt forsiktig fingerplukking på gitar. Etter hvert kommer flere instrumenter til. Melodien er nydelig, vakker harmonisang. Intensjonen bak den er at den skal hjelpe deg å løfte blikket til tross for den triste teksten. Plata har flere fine låter å by på, ikke minst, den ettertenksomme «Ashes». Hovedpersonen tenker på kjærlighetsbrevene han brente før han fikk sendt dem. «Silver Highway» er en annen favoritt. Igjen en lekker låt som vokser ved gjentatte lyttinger.

Sam Filiatreaus debutalbum har blitt riktig fint! Det støyer ikke, byr seg knapt fram. Men hører du etter, vil du høre flere fine sanger med smakfull – men på langt nær overlesset– bruk av bass, tromme, gitar, harmonisang og litt til. Sam Filiatreau viser betydelig potensiale på dette albumet, og det skal bli interessant å følge ham på ferden videre!

Shiver Me Timbers!

Tom Waits – «Shiver Me Timbers» (låt, 1974)

«I’m leavin’ my family//And leavin’ my friends//My body’s at home//But my heart’s in the wind//Where the clouds are like headlines//On a new front page sky//My tears are salt water//And the moon’s full and high//

And I know Martin Eden’s//Gonna be proud of me//And many before me//Who’ve been called by the sea//To be up in the crow’s nest//And singin’ my say//Shiver me Timbers//I’m a-sailin’ away

Blant Tom Waits’ konvensjonelle album har plata med det Frank Sinatra- inpirerte coveret, «The Heart of A Saturday Night» (1974), alltid vært favoritten, enda litt jevnere og vassere enn den flotte debutplata «Closing Time». Plata har en lettere jazzete fremtoning, Tom Waits sitter bak piano, og en rekke blåseinstrumenter bidrar. Plata har flere sterke låter som «Fumblin’ With The Blues» og onelinerkongen «San Diego Serenade».

Låten som gjør aller sterkest inntrykk på meg er utvilsomt «Shiver Me Timbers», ikke bare fordi den har referanser til Moby Dick og ei av de virkelige store bøkene, «Martin Eden» av Jack London, men også derfor. Melodien er nydelig. Tom Waits stemme er effektiv nok, selv om den mangler mye av særpreget den senere skulle få.

Men hva handler låten om? Jeg tar utgangspunkt i strofen:

«And I know Martin Eden’ Gonna be proud of me//And many before me// Who’ve been called by the sea»

Da jeg leste Jack Londons semi- selvbiografiske roman «Martin Eden» to ganger for rundt tretti år siden, gjorde den sterkt inntrykk. Romanen handler om sjømannen Martin som forlater livet han levde og jobber beinhardt for å bli forfatter og for å vinne kjærligheten til en kvinne av høyere klasse enn ham selv. Han lykkes og går forbi både kvinnen og hennes folk i dannelse. Men hva ender han opp med: En voldsom tomhet. Miljøet han blir en del av, er preget av kulde og streben. Han innser at han ikke hører hjemme her. Men han kan aldri igjen vende tilbake til den han var. Han svømmer utover havet til han drukner.

Med dette som utgangspunkt tenker jeg at låten har flere tolkninger. En enkel sjømannsvise? Eller handler den om at man må satse for å vinne; det kan være nødvendig å forlate familie og venner for å lykkes. Kanskje handler sangen rett og slett om å forlate dette livet av egen vilje. Én annen mulighet er at vi møter en person på dødsleiet. Han tar farvel. Livet er slutt: «And I’m leavin’ my family, And I’m leavin’ my friends, My body’s at home, But my heart’s in the wind».

Mange av de beste låttekstene etterlater mye usagt, mye forblir mellom linjene. «Shiver Me Timbers» med Tom Waits er en slik låt.

Fantastisk fra forrige tiår!

Conor Oberst – «Upside Down Mountain» (album, 2014)

«True love, it hides like city stars».

Hørte jeg sommerplate? Jeg skal gi deg plate for alle årstider! Den beste plata fra forrige tiår? Nei, jeg sa favorittplate. Ei slik plate du ikke bare hører én gang, men gjerne to og tre ganger i slengen når du først setter den på. Jeg hører album fra A til Å, helst uten avbrudd. Men da jeg på en biltur i fjor sommer kom til «Desert Island Questionnaire», måtte låten bare høres fire ganger etter hverandre. Her fungerer både enkeltlåtene og albumet som helhet! Indie? Americana? Ja, takk, begge deler, kanskje.

«Upside Down Mountain» er trolig ikke en gang Conor Obersts beste album om man legger objektive kriterier til grunn—i den grad slike finnes i musikkens verden. Kanskje er fantastiske «I’m Wide Awake, It’s Morning» (2005) med Bright Eyes innehaver av nettopp den tittelen. Conor Oberst har nå rukket å bli over 40 år, og ser man tilbake på hans produksjon som soloartist og i ulike prosjekter, er det en ganske imponerende CV han har opparbeidet seg siden han platedebuterte i forrige årtusen. Alt har ikke truffet meg, men du verden så mange gullkorn man kan finne om man leter.

Jeg trenger dog ikke å lete lenger tilbake enn til 2020 og 2019 for å finne siste utgivelser med Conor Oberst som nådde toppen på årsbestelister hos meg. I 2017 så jeg Phoebe Bridgers varme opp for Conor Oberst samt synge en duett med ham på hans «Ruminations/Salutations»-turné – nok et solid prosjekt fra Oberst. I 2019 gav de ut et album under det altfor vanskelige bandnavnet Better Oblivion Community Center. Ei plate som— i likhet med «Upside Down Mountain» — brukte lang tid på å sette seg, men når den først hadde gjort det, viste det seg at Phoebe Bridgers var en fin musikalsk match for Oberst, der hennes flotte stemme stod godt til Obersts, samtidig som Oberst klarte å riste ørlite liv i hennes ofte i overkant forsiktige uttrykk. Og i fjor kom fantastiske «Down In The Weeds Where The World Once Was» med bandet hans, Bright Eyes.

Blant annet som følge av sine ordrike låter, fikk Oberst tidlig et lite Dylan-stempel i panna. Samtidig beskyldes jeg fra tid til annen for å være i overkant opptatt av tekster. Så da er det kanskje tekstene som er viktigst for meg på «Upside Down Mountain»? Nei, ikke i det hele tatt. Men løsrevne onelinere var tidlig et krydder til de flotte sangene. Hvis jeg skal lete etter et overordnet tema for plata, er stikkord kanskje de vanskelige valgene som må tas, om å ta vare på seg selv når man for mange er en kjent skikkelse og om å styre unna det overfladiske livet som berømmelse kan by på.

Omslaget til «Upside Down Mountain» er malt av kameraten Ian Felice, kjent fra bandet Felice Brothers, og gir en liten pekepinn på hva som venter oss. Litt kaotisk, hva er dette, jo, dette gir mening! Slik er plata også. Oberst har fått hjelp av Jonathan Wilson til å produsere og mikse albumet, og lydbildet er ikke helt slik jeg kunne ønsket det. Flere av låtene synes overlesset og låter litt følelsesløse. Det grelleste eksemplet er nest siste låt, «Governor’s Ball», den jeg liker minst på det 13 låter lange albumet. Kanskje kunne man spart litt på virkemidlene, trengte man alle de blåserne?

Jeg sa aldri at plata er perfekt, og kanskje bør jeg ikke pirke for mye bort i mindre sympatiske trekk ved albumet. Noe av det som har gjort albumet så tiltrekkende gjennom de syv årene som har gått siden utgivelsen, er at man må høre forbi de tilsynelatende feilene og manglene plata måtte ha, for så gradvis å få øye på gullkornene.

Noen ganger har jeg betraktet de tre første låtene på plata som en ren transportetappe. Ikke fordi låtene er dårlige, men fordi de som følger seinere er bedre! Det kan synes risikabelt å plassere tre av albumets kanskje fire svakeste spor helt først, men samtidig er det nok av Conor Oberst-fans som vil være uenig med meg i at de første er av de svakeste. Og første låt «Time Forgot» åpner så bra at påstanden min endog kan synes urimelig. I partier går likevel låten seg noe bort. Låten handler om å ta et skritt tilbake og vurdere hvor man står i livet nå. Som på mange andre låter på albumet, bidrar Jonathan Wilson med gitar og keyboard, mens damene i First Aid Kit korer.

Andre låt, «Zigzagging Toward The Light», er også én av de låtene som har flotte elementer innimellom, mens kaos råder i andre deler av låten. Og akkurat det er i tråd med låtens tittel og tema. Og som på så mange andre låter på albumet, finner jeg her en slående åpningslinje som gjør meg nysgjerrig på fortsettelsen: «I’m blessed with a heart that doesn’t stop». Låtens høydepunkt er Jonathan Wilsons gitarsolo mot slutten av låten; en solo hentet borti Neil Young-land et sted. Den tredje låten, «Houndred Of Ways», ligger tematisk i samme landskap som forgjengeren. Og på samme måte som den låten, vandrer det fine og det litt masete hånd i hånd.

Tre låter ut i albumet allerede, og jeg er ikke mer begeistret? Men herfra og ut blir innvendingene mine færre og færre. «Artifact #1» tar det hele ned, og er en nydelig kjærlighetsballade. «Lonely At The Top» dveler blant annet ved berømmelsen pris. Åpningsstrofen er i så måte genial. Tekstlinjen «It’s lonely at the top of that upside down mountain» får øyeblikkelig tankene i gang. Melodien er sterk, og Obersts særpregede, skjelvende, uttrykksfulle stemme kommer til sin rett. Countryelskerne får servert pedal steel!

«Enola Gay». Enola Gay er flyet som slapp den første atombomben i krig. Tenk å begynne en låt med «He didn’t give you that nickname when he calls you Enola Gay». En frisk og fin låt! «Double Life» tar det hele ned igjen. Spreke og morsomme lyder fra gitarer og keyboard! Og instagram-folket får sitt pass påskrevet: «Camera’s everywhere I look, We’re imitating art».

«Kick» er én av disse låtene som brukte lang tid på å sette seg. En herlig up tempo-låt. Ikke perfekt på den perfekte måten, også denne litt kaotisk i perioder. Den fengende melodien og drivet gjør at jeg glatt tilgir dette. Låten tar utgangspunkt i en samtale Oberst hadde med filmprodusenten Kathleen Kennedy, en del av «Kennedy-klanen». Etter samtalen dikter Oberst opp en historie om Kathleen Kennedys liv. «Dårlig journalistikk, unnskyld», sa Oberst om låten.

Så til de to låtene som gjorde at dette albumet overlevde de startproblemene jeg hadde med det og de låtene som yter minst motstand. Har du noen ganger ligget og vridd deg og bare ikke fått sove? I tankene vokser feilstegene dine, og snart går de ut over alle proporsjoner. Ofte og heldigvis fremstår de igjen mindre dagen etter. Conor Oberst har hatt det slik. Kona gav ham en app mot søvnløshet som heter «Lake Unknown». Det ble en nydelig sang av dette, «Night At The Lake Unknown»:

«When I can’t sleep my mind is a circle
I watched the ceiling fan
I closed my eyes and I feel the wind blow
My bed it turns into a raft
I drift away it’s night at lake unknown, I’m floating
I see it all for what it is
Most anything can be forgiven
With what is left we’ll have to live»

På den nydelige balladen «You Are Your Mother’s Child» får vi Oberst alene med gitaren. En sentimental låt som kanskje ikke passer helt inn på plata, har Oberst uttalt. Bak den vakre sangen skjuler det seg en sårhet; en far som står litt på utsiden av sønnens liv, betrakter uten å kunne delta.

«Governor’s Ball» har jeg omtalt tidligere. En noe pompøs låt der blåserne gjør det de kan for å ta livet av de fine elementene låten måtte skjule. Neida, det er ingen kalkun, dette heller.

Så kommer den låten som er så bra at jeg bare får lyst til å juble, «Desert Island Questionnaire». Første vers stiller vanskelige spørsmål: «You don’t like this game and you take exception//Who wants all this trouble even hypothetical?” Resten av sangen dveler blant annet ved det kjedelige, overfladiske kjendislivet og meningsløs død. Hvordan alt henger sammen, vet jeg ikke, men samlet gjør de musikalske virkemidlene og teksten et sterkt inntrykk. Og for et refreng —eller er det snarere overgang—som sparkes i gang av Jonathan Wilsons klokkespill! En låt å leve med dette.

Helt til slutt får vi den neddempede og ettertenksomme «Common Knowledge». Musikalsk er kaoset fraværende, men låten og teksten etterlater lytteren med en litt vond klump i magen. En krevende avslutning dette, så kanskje man like gjerne kan sette på «Desert Island Questionnaire» én gang til? Og gå ikke glipp av liverversjonen jeg har linket opp under. Rått, enerigisk og godt!

Denne omtalen er delvis skrevet for å avdekke hvorfor jeg setter «Upside Down Mountain» så høyt. Kanskje er både leseren og jeg like forvirret? Men for meg er plata et bevis på at det som ikke fremstår som perfekt når jeg forsøker å sette ord på det, likevel kan være mer enn godt nok. Gi plata tre-fire sjanser, husk:

«True Love, it hides like city stars”.

(Revidert versjon av artikkel tidligere publisert i Popklikk.)