Sted: Rodeløkken kolonihager, Oslo. Tid: Søndag 20. juni klokken 16:30–17:30 Artister: Tove Bøygard med band Freddy Holm på gitarer, fele og banjo Eivind Kløverød på trommer Jørund Bøgeberg på bass
Endelig! Endelig på konsert igjen. Endelig på konsert med det som må være nær Norges mest engasjerte og beste artist! Det starter med «Sunnavind», og det var så bra og så deilig å høre musikk i levende live at jeg tok meg i å kjempe litt med følelsene der jeg satt. Og det tenker jeg må være helt greit. Er det noe Tove er opptatt av, er det lidenskap og kamp mot likegyldigheten.
Toves album av året heter «Eld», og tema er nettopp å brenne, ha lidenskap; om det handler om forholdet til de nærmeste som i den vare kjærlighetslåten «Hellur» – et høydepunkt i kveld – eller litt mer utoverskuende, mot «Likesæla» som hun og det glimrende bandet ga oss litt ut i konserten.
Jeg var så heldig å ha med meg mine to syttenåringer i kveld. De nikket gjenkjennende til flere av låtene. De er mer musikalske enn meg, og vi lot oss alle imponere av spennvidden i konserten. Når Freddy Holm dro frem fela, var det norsk folkemusikk så det holder. Så ble det country med steelgitar – unnskyld om jeg bommer litt på instrumentene – og deretter rock så det ljomer fra gitaren. Trollmann! Og selvsagt var resten av bandet med på notene, både Jørun Bøgeberg og Eivind Kløverød er norske musikere i toppklasse. Her fikk vi i løpet av én time mye av det jeg har savnet det siste året!
Men jeg må også nevne «Bøte vengji», jeg tror den handler om å søke forsoning med en slektning, men i ettermiddag fikk den enda litt betydning for meg. Helt til slutt bar det «Heimat te Skrindo». En konsert helt uten dødpunkter, men det var likevel så mange flere sanger jeg skulle hørt!
Takk til Rodeløkkens Musikkforum for arrangementet. Jammen kom de til oss med parasoller da det begynte å regne.
Brian T. Atkinson – Looks Like Rain, The Songwriting Legacy Of Mickey Newbury (bok 2021)
Til høyre: Mickey Newbury og Townes Van Zandt. Bildet tatt av boka: Harold F. Eggers jr. – My Years With Townes Van Zandt
She opened her eyes Lord The minute my feet touched the floor The cold hardwood creaks With each step that I make to the door There I turned to her gently and said, «Hon, just look, it’s spring» Knowing outside the window The winter looked for Angeline
Fantastisk. Leonard Cohen sang om Hank Williams mange etasjer over ham i The Tower Of Song. Mickey Newbury holder hus på loftet. Mine ord kan ikke yte Mickey Newbury (1940–2002) rettferdighet. Men jeg prøver igjen. Gretchen Peters ga i fjor ut et flott hyllestplate med Newburys sanger. I et et brev sendt til magasinet No Depression og stilet til Mickey Newbury forklarer artisten Gretchen Peters sitt forhold til musikken hans. Hun skriver at sangene må komme fra «a very deep well of sorrow». Hun viser til at dette ikke betyr at Mickey Newbury var trist hele tiden. Når sangene er skrevet, er det ikke hans smerte lenger. Smerten tilhører sangen, den tilhører verden.
I forbindelse med at jeg har lest den nye boka om Mickey Newbury, «Looks Like Rain» av Brian T. Atkinson, hører jeg alle albumene hans om igjen. Igjen blir jeg bergtatt av skjønnheten i tekstene, melodiene og fremføringene, enten det er de mest kjente platene han lagde for rundt 50 år siden, eller det er nyere musikk fra 1990-årene og begynnelsen av dette århundret. «Jeg kaller det vakker musikk». Og det blir ikke mindre fint av at kona synes det er helt i orden at jeg går inn i en ny tung Mickey Newbury-periode.
I min verden er Mickey Newbury av de aller største. Ikke at jeg trenger å sette ham opp mot andre. Da han for 10-15 år siden etablerte seg i min musikksjel, fant han seg et helt eget område.
Mickey omgikk folk som Kris Kristofferson, Guy Clark og Townes Van Zandt, og det er mye country og folk i mange av Newburys låter, men også pop og et slags preg av «easy listening», alt gjerne på samme album. Jeg mener ikke alltid at det siste er et kompliment, men når det gjelder Mickey Newbury, spiller sjanger ingen rolle for meg.
Mickey Newbury var kanskje aller mest kjent for albumene «Looks Like Rain» (1969), «Frisco Mabel Joy» (1971) og «Heaven Help The Child» (1973), album produsert i legendariske Cinderella Sound Studio utenfor Nashville. Cinderella Sound Studio var opprinnelig en tobils garasje Wayne Moss omgjorde til studio! Albumene har en helt unik atmosfære som sammen med de sterke låtene bidrar til at de er evigvarende klassikere. Mickey Newbury er mannen som satte sammen og arrangerte «An American Trilogy», en medley Elvis Presley inkluderte i sine konserter med på 70-tallet. Newbury var en musikernes musiker, og sangene hans er spilt inn av en rekke artister som Kenny Rogers, Waylon Jennings og vår egen Paal Flaata. Kris Kristofferson sier han har lært mer av Newbury om sangskriving enn av noen andre. Uten Newbury, ingen «Bobby McGee».
Bilder av boka «Looks Like Rain»
Newbury sett gjennom andre
I boka «Look Like Rain», lar Brian T. Atkinson en rekke låtskrivere og samarbeidspartnere til Mickey Newbury gi sine betraktninger om artisten og personen Mickey Newbury i hver sine avsnitt, og nevnte Kris Kristofferson er selvsagt med. Og det er også Steve Earle, Rodney Crowell, Tom Russell, Chuck Prophet, Darell Scott, Bill Callahan, Robert Ellis, Will Oldham, Andrew Combs, John Lomax III og mange flere. Se eget bilde for flere eksempler. Atkinson har tidligere hatt et tilsvarende prosjekt om Townes Van Zandt.
Jeg skal mer enn å gi en anmeldelse av boka, benytte anledningen til å skrive om Mickey Newbury. Jeg vil likevel tro at «Looks Like Rain» har vært en utfordrende bok å redigere. Bidragsytere vil nødvendigvis overlappe hverandre, og de gjentar av og til seg selv. Uansett så tåler jeg gjentakelser om Mickey Newbury. Det er interessant å lese kjente og mindre kjente autoriteter få frem sine litt forskjellige perspektiver, men ende opp med å plassere Mickey Newbury helt der i toppen av «Tower Of Song», der jeg selvfølgelig mener han hører hjemme.
Stemme i særklasse
Mickey Newbury hadde noe mange store låtskrivere kunne misunne ham. Gretchen Peters sier i boka at Mickeys stemme var «operatic» og utrolig, at vokalen hans er like genial som sangene. Mickeys stemme endret karakter over årenes løp, men prestasjonene han gjør med sin sjelfulle stemme på for eksempel livealbumet «Winter Winds» fra midten av 1990-årene, står ikke tilbake for noe. Mickey startet som låtskriver for andre. Nokså utrolig med tanke på hans evne til å formidle egne låter. Men så startet mange store artister sin karriere nettopp slik.
Mickey Newbury og Townes Van Zandt
Mickey Newbury var unik. Men hans vennskap med Townes Van Zandt, og det at han hjalp Townes til å få platekontrakt og på sitt eget vis etablere seg i Nashville, gjør at man ikke kommer unna sammenlikninger i denne boka heller. Begge hadde stor respekt for hverandre som låtskrivere. Flere peker på at om Mickey Newbury hadde levd like turbulent som Townes, ville legenden om ham vært større, og han ville vokst seg like stor etter sin død som Townes Van Zandt har gjort. Som den nye generasjons låtskriver Andrew Combs sier i boka: «I think Townes’ lifestyle helped him appeal to young hipsters. Mickey wasn’t hard living.»
Begge artistene tok utgangspunkt i tekstene når de lagde låter. Townes var opptatt av at tekstene skulle fungere som egne dikt på papir før han satte melodi til, og Mickey mente at om han hadde en god tekst, så lagde melodien seg nesten selv. Mange plasserer Mickey Newburys «Live At Montezuma Hall»(1973) helt der oppe ved siden av Townes Van Zandts «Live At The Old Quarter» blant tidenes beste solo liveinnspillinger. Her fremstår låtskriverne og deres sanger helt nedtstrippet og viser at sangene skinner også uten innpakning.
Låtskriverkollega Guy Clark ga nettopp «Live At Montezuma Hall» til Rodney Crowell: «You gotta know about Mickey Newbury and his work». Will Oldham forteller at han krever absolutt stillhet i turnébussen når «Live At Montezuma Hall settes på.
«Here comes the rain, baby»
You know, I tried to keep the rain from fallin’ It’s not the rain in the skies, but the rain in your eyes Here comes the rain, baby
Guy Clark og flere til har og hadde et ambivalent forhold til produksjonen på Mickey Newburys plater. Ikke jeg. Jeg mener at både Mickeys «rain songs» og Mickeys «train songs» fungerer. Ikke bare er regn og tog viktige ingredienser og metaforer i mange av tekstene hans, men du hører også lyden av regn og tog mellom flere av sangene. Samtidig er lydbildet du finner på hans tre album spilt inn i Cinderella Sound Studio for rundt 50 år siden, og den siste plata han gav ut før han døde, det selvbiografiske mesterverket «A Long Road Home» (2002), så tidløse og flotte at jeg aldri går lei av å høre dem. Tidløse, men likevel forskjellige. Myke strykere står sentralt på Mickeys siste mesterverk og skaper en fantastisk kammerorkesteratmosfære.
Sa jeg «train songs»? Den vakreste og mest rørende av dem alle, er jo «Cortelia Clark». «Cortelia Clark» kommer høyt oppe på lista over mine favoritter blant alle Mickey Newburys sanger:
I was just a boy the year The bluebird special came through here On its first run south to New Orleans A blind old man and I we came To Guthrie just to see the trains He was black and I was green
Les ordene høyt: «He was black and I was green» – holy cow, som Larry Gatlin sier. «Cortelia Clark» handler om en blind gatesanger som vant Grammy i 1966. Cortelia Clark, som ble en venn av Mickey, mistet livet i en eksplosjon da han skulle fylle parafin på en tank. Cortelia fikk en begravelse uten venner og bekjente, og da Mickey leste om hans død og begravelse i en lokalavis skrev han denne sangen. Vakrere hyllest har vel ingen fått:
I read it in a week old paper No one made it to his wake Or laid a single flower at his feet He was just a blind old beggar people said But Lord I’ll wager He will not be beggin’ on your streets …Save a street in glory Lord for Cortelia Clark.
Mesterlige låter
Jeg har aldri skrevet en sang i hele mitt liv. Men jeg vil tro at det er et og annet å plukke opp for låtskrivere i denne boka. Hvordan Mickey flikket og flikket og fjernet overflødige ord, om hvordan enkelte låter fikk utvikle seg gjennom flere tiår. En bidragsyter i boka peker på at valg av ord var viktig. Han unngikk klumpete ord som «that», han foretrakk «for» framfor «because».
Melodiene er også i en egen klasse. Du tror du vet hvor du har låten, men den byr stadig på nye overganger og nivåer samtidig som det passer låten helt perfekt. Rodney Crowell beskriver låtstrukturen som korte og lange vers om hverandre og refrenger som egentlig ikke er refrenger.
Mange av bidragsyterne nevner den tidlige låten «Just Dropped By (To See What Condition My Condition Was In)» gjort kjent av Kenny Rogers & The First Edition og som fikk sin renessanse i Coen-børdrenes film «The Big Lebowski»». Jeg anbefaler sterkt at du hører Mickey Newburys versjon på «Winter Winds»(spilt inn i 1994). Låten skal være skrevet som en advarsel mot LSD. Mickeys sønn, Chris Newbury, forteller at låten er inspirert av en hendelse der Mickeys kamerat og Townes Van Zandt tok noen piller Townes hadde fått av sin lege mot depresjon.
Låten som nevnes oftest i boka er «She Even Woke Me Up To Say Goodbye». Nydelig låt, trist, sterk og schizofren tekst. Noen mener sågar at kvinnen i låten, i likhet med Mickey, måtte være bipolar. Og igjen pekes det på valg av ord. Det heter «packed her soft things», ikke «clothes», nei.
Baby’s packed her soft things and she’s left me She’s left me She’s left me And I know she didn’t mean to make me cry It’s not her heart lord it’s her mind She didn’t mean to be unkind Why she even woke me up to say goodbye
«San Francisco Mabel Joy» er av Mickeys aller beste sanger. Det foregår nesten mer mellom linjene enn på linjene. Steve Earle beskriver sangen som Steinbecksk. En nydelig setting som gir de utsatte, den prostituerte og og hennes kunde som blir forelsket (?!), en verdighet. Avslutningen er utrolig, merk deg bokstavrimene: «Stunned and shaken someone said: Son, she don’t live here no more/ She left this house four years today/ They say she’s lookin’ for Some Georgia farm boy.»
Bilder av bøkene: Mickey Newbury, Crystal & Stone av Joe Ziemer og Brian T. Atkknsons «I’ll Be Here In The Morning, The Songwriting Legacy of Townes Van Zandt
Mickey som person
They tell me ole Bud Rose hocked his guitar Bought a ticket to Nashville to become a big star Now he works on a bottle and he lives in a car Do you still have your dreams? (Fra «A Long Road Home» (2002)
Boka gir oss også innblikk i flere sider ved Mickey Newbury som hans perioder med høyt alkoholforbruk, hans frustrasjon over musikkindustrien og hans støttende og vennlige væremåte.
Vi får innblikk i utfordringer med stadig å ha behov for oksygen gjennom et eget apparat, ikke minst på konserter, mye av hans 10 siste leveår. Behovet for oksygentilførselen var en følge av en lungesykdom, trolig forårsaket av kjederøyking. Det er særlig interessant å lese hans viktigste samarbeidspartner gjennom Mickeys siste tiår, gitaristen Jack Williams, betraktninger her.
Det er en styrke for boka «Looks Like Rain» at én av Mickey sønner, Chris (kjent blant annet fra den flotte låten «The Sailor»), og Mickeys kone gjennom mer enn 30 år, Susan, bidrar. Her fra låten «Four Ladies»:
And Susie you found me When I was hopelessly lost and I did not know where to go And you had the answer and we came together But Susan I needed you too long ago God knows I’m trying to deal with my sadness Although at times I swear I do not know When I am happy or when it is madness Do you understand Why the winter winds blow
Det er sikkert ikke slikt man bør skrive, men jeg var litt stolt da Susan delte et par av mine facebook-innlegg i fjor, og Mickeys datter, Annleah, fra sangen «Weeping Annaleah» («Sleeping Annaleah» i Nick Caves versjon), likte ett av dem.
Videre lesning og spilleliste
Om du skal lese en sammenhengende historie om Mickey Newbury, er Joe Ziemers biografi «Crystal and Stone» en bedre bok, men også «Looks Like Rain» er en kjærkommen gave til oss Newbury-fans.
Bare sånn for moro skyld har jeg laget en spilleliste, med noe av det som er tilgjengelig på Spotify. Jeg tar også med YouTube-lenker med fire helt essensielle låter. Men hør albumene i sin helhet, slik de var ment å høres!
Ekstranummer
Jeg har spart min kanskje aller største Mickey Newbury-favoritt helt til slutt:
Versjonen som finnes av «Frisco Depot» på «Frisco Mabel Joy» med Newbury er flott. Det finnes imidlertid en versjon på albumet «In A New Age/It Might As Well Be The Moon» (1988) som er mer intens og nesten dobbelt så lang. Mickey synger der med hjertet utenpå skjorta, med det fantastiske ekstraverset, et vers som graver enda dypere:
Lord, when you’re chained, there’s nothin‘ you cherish like freedom When you’re free it seems that you’re hell bent for chains You dance with your demons till you got strength, Lord, to beat’em Then you deal with the devil for the salvation you sold -Fra «Frisco Depots» ekstravers
«Hei du min venn – hvor har du tenkt dæ hen? Du ska vær her – ikke der Hei du min venn Hvor har du tenkt dæ hen? Om du snur – så ska æ hold dæ igjen»
Jeg skriver ikke om singler. Som så mange andre, møter jeg meg selv i døra titt og ofte. Den nye låten fra en engasjert Per Veie Rosvoll utfordrer nemlig!
Fjorårets solodebut fra Per Veie Rosvoll, «Burde ha rømt» var et særdeles trivelig og gjennomført bekjentskap. Fine melodier, gode tekster og fantastisk flott gitarspill; ikke en kjedelig låt i mine ører.
Tidlig til neste år kan det komme ny plate, men allerede i dag er Rosvoll ute med en ny låt som er tilegnet barn og ungdom som sliter psykisk av ulike årsaker. Mange av dem har slitt ekstra de siste 15 månedene som følge av pandemien, og det kan også ha blitt flere av dem. Rosvoll sier at sangen også tilegnes de som under pandemien har lagt ned en ekstra stor innsats for å møte de unges behov.
Tekst og melodi på «Sang om ei reise» er skrevet av Per Veie Rosvoll selv, og det er også han som synger. En klar og tydelig trønderstemme. Rosvoll forteller at teksten handler om å bli dradd mot det ukjente, miste seg selv, samtidig som man holdes igjen og dras tilbake til det friske og normale. Rosvoll håper og tror at teksten vil gi mening og gjenkjennelse for de den er skrevet for.
No e du her Du har vært ut og reist Ei reise så hvit – og så grå No e du her Ikke dra din vei Før paletten e full og skin som gull
Fin tekst. Låten tar flere flotte vendinger, også med instrumentalpartier der musikerne for alvor får vist seg fram. Låten begynner forsiktig, så trykkes det mer på med slaginstrumenter fra Steinar Krokstad, og vi legger etterhvert særlig merke til Halvor Schjeldreups gitarer. Jørgen Veie Rosvoll spiller på bass på låten og Olaf Schjelderup har produsert og spiller på tangenter.
Det flotte coveret på singelen er designet av Knut Gangåssæter og og illustrert av Pers datter Anna Veie Rosvoll.
«No air left to breathe», frykter Rebekka Lundstrøm på hennes ferske singel», en singel som setter meg i en stemning som får meg til å tenke på David Olneys låt «1917». Vi snakker med andre ord om toppklasse. Det er skrevet mye om den norske americanabølgen de siste årene. For meg var Rebekka Lundstrøms debutalbum «Carousel» fra i fjor av de aller beste innenfor «sjangeren». Jeg opplevde «Carousel» som en svært personlig plate om livets opp- og nedturer.
Nå er Rebekka her med en ny singel, og for en totalopplevelse dette har blitt! «Breathe» var vurdert som låt på «Carousel», men slik låten nå fremstår, tenker jeg den ikke ville hørt helt hjemme der. «Breathe» er en stor og storartet låt som krever plass, og slik sett er der helt riktig at låten er ment som et selvstendig verk og ikke som en del av et album. Mens «Carousel» fremstod som et album med innadvendte temaer, er «Breathe» mer betraktende og kommenterende: Rebekka vil at vi skal våkne opp og se hva vi bruker livene våre på. I låten er det en referanse til River Lethe, i følge gresk mytologi en elv der døde sjeler kan drikke slik at de glemmer alt de har gjort i livet, forklarer Rebekka. Lev livet slik at du kan stå for det du gjør! Den flotte videoen som er laget til låta understreker alvoret. Vi blir presentert for natur, dyremishandling, krig og flyktninger i en tempo og takt helt på låtens premisser. Enyeto Kotori Design står bak videoen. Perfekt følge til låten!
Rebekka har en flott fløyelsmyk stemme samtidig som hun synger låten med stor autoritet. Låten fargelegges tidlig med den akustisk gitaren til Simen Svanevik Bendiksen før en også merker seg André Sandal Stenersen på mandolin, Geir Emanuelsen på bass og Rebekkas med produsent på låten, Rasmus Solem, på pumpeorgel. Få virkemidler, men som de virker!
Fantastisk flott, dette, Rebekka. Det er bare å gratulere!
Gubberock 