Ett av nittiårenes beste album og Loudon Wainwrights mesterverk er dagens album. Loudon har laget hele album der han harselerer over politikk og kjendiser. Men best er han når han herjer med seg selv. Og det gjør han på «History» fra 1992. Som vi skal se, er også flere av hans nærmeste familiemedlemmer – nå også kjente i kraft av egen musikalitet – også omtalt på dette albumet. Som en liten kuriositet kan jeg jo nevne at Loudon allerede i 1975 ga ut låten «Rufus Is A Tit Man», om lille Rufus som får mat av sin mor, og dessverre tenker jeg alltid på den låten når jeg hører om Rufus Wainwright.
På «History» får vi låter som hysteriske «People In Love»:
«On the park bench sits mister and miss He’s trying to make her his princess with his wake-up kiss People in love, People in love, People in love You’d think that you could make a person be what you want But the chances aren’t slim, the chances are gone»
Videre de morsomme «The Doctor» og «Talkin’ New Bob Dylan» – «being the new you is one hell of a job». Men best er han når han er i det rolige og ettertenksomme hjørnet. Søstrene McCarrigle bidrar med bakgrunnsvokal på dette albumet, og Loudon synger om ekskona Kate McCarrigle, ja, han har sunget «So Many Songs»:
«I’ve written so many songs about you Some have been bitter, a few have been blue And you have inspired me for the last time Soon you’ll be banished from my heart & mind»
Og jeg elsker hvordan han maler frem forholdet til søsteren i nydelige «The Picture». Alt er ikke rosenrødt, nei, og hør hvordan han utleverer seg selv om et overtramp mot dattera i Martha i « Hitting Her». Sønnen Rufus uttalte i et intervju at han og Loudon nesten tok livet av hverandre. Det er en sang om deres forhold også på denne plata: «A Father And A Son»:
«When I was your age I was a mess On a bad day I still am, I guess I think I know what you’re going through Everything changes but nothing is new»
Han filosoferer over mannsrollen i «Men»:
«A husband and a father, every man’s a king But he’s really just a drone, no honey, has no sting Have pity on the general, the king, and the captain They know they’re expendable, after all they’re men»
Helt til slutt presenteres vi for en bearbeidelse av en sang skrevet av Loudons far som døde i forkant av denne plata: «A Handful Of Dust», en sang med gåsehudpotensiale og herlig orgel.
Utover «History» er jeg særlig svak for 80-tallsalbumene, hans faktisk. Men skal jeg anbefale et album til med Loudon, blir det liveplata «Carreer Moves» fra 1993. Her får du mange av de beste låtene hans frem til da, ispedd solide doser humor. Det Joe Henry-produserte «Strange Weirdos» fra 2007 er også solid. 74-åringen Loudon Wainwright III er stadig aktiv, og i fjor kom et album med covere av låter fra 1920- og 1930-tallet.
(En bearbeidet og litt utvidet utgave av artikkel tidligere på trykk i Popklikk.)
Mary Gauthier – Saved by a Song, The Art and Healing Power of Songwriting (bok 2021).
Foto til høyre: Laura E. Partain
«I shouldn't be here, you shouldn't be gone But it's not up to me who dies and who carries on I sit in my room, and I close my eyes And me and my guardian angel we're still on the ride» –Mary Gauthier og Josh Geartz
Låten «Still On The Ride» kunne vært om Mary Gauthiers liv. Istedet er låten skrevet gjennom krigsveteranen Josh Geartz’ øyne.
Mary Gauthier sier det som oftest best selv. Det vet vi som har lest eller hørt henne fremføre minneord over David Olney, eller lest noen av Facebook-oppdateringene hennes. Jeg gjenbruker derfor tittelen på hennes nye og første bok som tittel på denne artikkelen. «Saved by a Song» er en presis beskrivelse av hva Mary Gauthiers nye og første bok handler om. Jeg leser fra tid til annen bøker om eller av musikere. Mary Gauthiers bok tilhører toppsjiktet.
Mary Gauthier er en 59 år gammel singer/songwriter født i New Orleans, Louisiana i USA. Hun har de siste 25 årene laget noen av de fineste og sterkeste låtene innen sjangeren, og i boka «Saved by a Song» skriver hun om bakgrunnen for flere av dem. For uinnvidde og andre som vil sjekke ut musikken til Mary Gauthier, finner du ei spilleliste nederst i denne saken med låter som omtales spesielt i boka, pluss vel 10 sterke låter til. Spillelisten er på 24 låter og er dermed ikke større enn at det er mulig å høre gjennom den.
«Sam Stone»
Spillelisten består av to låter som ikke er skrevet av Mary selv. Den ene av dem er «Sam Stone» av John Prine. Sam Stone er vietnamveteranen som dør av en overdose: «There’s a hole in daddy’s arm where all the money goes”. Mary Gauthier beskriver en turbulent barne- og ungdomstid. Hun kunne ha dødd av en overdose. John Prines låt hjalp henne til å innse hvordan hun kunne endt sitt liv. Da hun mange år seinere samarbeidet med krigsveteraner om låtene på ett av hennes mest gripende album, «Rifles And Rosary Beads» (2018), hadde hun ofte «Sam Stone» i tankene. Er det en enkeltsang som har reddet henne, må det være «Sam Stone». Samtidig blir det litt for enkelt. Kanskje er det like mye sang som universelt begrep? Både samarbeidet med hver enkelt krigsveteran, og reaksjonene de fikk etterpå viste at, jo, en sang kan forandre litt av verden. Mary skriver svært engasjerende om historiene knyttet til «Rifles & Rosary Beads».
«Mother»
Den andre låten i spillelisten Mary ikke har skrevet selv, er John Lennons hjerteskjærende låt, «Mother». Mary ble adoptert som ettåring, og dette danner utgangspunkt for albumet «The Foundling» (2010). I boka skriver hun om at hun i voksen alder søker opp hennes biologiske mor for å finne ut mer om hvem hun er. Mary reflekterer klokt og hjertevarmt, tross alt, om hvordan ting ble som de ble. I forlengelsen av «The Foundling» lagde hun konseptalbumet «Trouble And Love» (2014), med utgangspunkt i egne brutte forhold.
En ny begynnelse
Mary Gauthier ble i 1990 arrestert for å ha kjørt i fylla, og har siden klart å ligge unna alkohol, heroin og andre stoffer som kunne gitt henne et kort liv. Hun fortsatte å drive restauranter samtidig som hun siktet mot et liv som singer/- songwriter. I boka skriver hun om sine første famlende forsøk fra en scene og gleden ved etter hvert å beherske profesjonen. Hennes første albumutgivelse var «Dixie Kitchen» i 1997 med låter som «Goddamn HIV»: «The song contained social commentary about a topic that was very important to me, but the character did not preach. He simply told his story, in his own voice. My voice.»
Foto: Laura E. Partain
«I Drink» og «Mercy Now»
De fleste som har hørt sanger av Mary Gauthier, har hørt « I Drink» og «Mercy Now», sistnevnte gjort på norsk av Tove Bøygard. Dette er sanger som i likhet med de fleste andre av hennes sanger, er skrevet med bakgrunn i egne erfaringer, og du kan lese mer om dem i boka. «I Drink» beskriver hun som karrieredefinerende. På to av hennes tidlige album, «Drag Queens In Limousine» (1999) og «Filth & Fire» (2002) får vi en rekke låter som tar utgangspunkt i hennes liv og et miljø der mange i likhet med henne selv var rusmisbrukere og/eller med en seksuell legning som avviker fra flertallet. Mange av mine favorittsanger med Mary Gauthier finnes på nettopp disse albumene: «Karla Faye», «Drag Queens In Limousines», «Filth & Fire», «Our Lady Of The Shooting Stars» og «Sugar Cane», for bare å nevne en håndfull. Mine inngangsporter til Mary, oppfølgerne «Mercy Now» (2005) og «Between Daylight And Dark» (2007), er i samme klasse.
Varme, klokskap og engsjement
Boka «Saved by a Song» anbefales selvfølgelig alle med den minste interesse for Mary Gauthier. Mary Gauthier gir leksjoner i låtskriving til andre låtskrivere, og hun beskriver også enkelte låters utvikling i denne boka. Jeg vil derfor tro at den kan være nyttig å lese for andre låtskrivere. Uavhengig av musikkinteresse bør dette uansett være en bok som gjennom varme og klokskap og gjennom gode og velformulerte historier, vil engasjere de fleste. Det er fristende å sammenlikne med «Just Kids» av Patti Smith, en bok av en annen artist og multikunstner. Den eneste innvendingen jeg har mot «Saved by a Song» er at den med sine vel 200 sider er korteste laget; jeg vil ha mer! Jeg misunner henne ikke erfaringene hun gjorde seg som ungdom, men det er ikke tvil om at de har gitt henne en brønn å hente historier og engasjement fra. Vi får derfor håpe på flere bøker – og plater – fra Mary. Jeg gir «Saved by a Song» mine beste anbefalinger.
«Mercy Now» tok utgangspunkt i hennes egen familie, men er blitt en hymne for ustabile tider. Det er helt på sin plass at Mary får avslutte denne artikkelen på best mulige måte, nemlig sine egne ord:
«Yeah, we all could use a little mercy now I know we don't deserve it but we need it anyhow We hang in the balance dangle 'tween hell and hallowed ground And every single one of us could use some mercy now»
Med årets album «Triage» har den produktive veteranen Rodney Crowell etter min mening gitt ut sitt beste album siden samarbeidsprosjektet med forfatteren Mary Karr og andre artister på «KIN» i 2012. Kanskje er «Tirage» enda bedre enn «KIN» også. Vi får denne gangen et album med gjennomført gode melodier og tekster, musikere i toppform; et album nesten helt blottet for svake spor.
Veteranen Rodney Crowell
70-åringen Rodney Crowell har gitt ut mange plater som har fått god mottakelse, helt siden debuten i 1978 med «Ain’t Living Long Like This». En tidlig favorittlåt er utvilsomt «’Til I Gain Controll Again» fra 1983. I 1972 dro Rodney Crowell til Nashville i jakten på en karriere innenfor musikken. Han fikk jobb som låtskriver etter å ha møtt Jimmy Reed. Senere ble Rodney kompis med –eller snarere elev av – folk som Guy Clark og Townes Van Zandt. Han har også turnert, bidratt på og laget plater sammen med Emmylou Harris. Og som mange vil vite, var han i flere år gift med Rosanne Cash, datteren til Johnny. Rosanne Cash bidrar med backingvokal på dette albumet, og hennes nåværende mann, John Leventhal, bidrar som musiker på «Triage» og har også skrevet en låt sammen med Rodney på dette nye albumet.
Mitt forhold til Rodney Crowells musikk starter med mesterverket «The Houston Kid» fra 2001. Rodney selv har uttalt at han med dette albumet gikk fra å lage hitlåter innen country til å bli singer/songwriter med vekt på egne fremføringer. I forbindelse med det nye albumet «Triage» har jeg hørt på alle Rodneys plater fra «The Houston Kid» og utover. Hans karriere før dette har også denne gangen fått hvile tilnærmet i fred. Rodney ga imidlertid i 2018 ut plata «Acoustic Classics», og min gjennomgang nå tilsier at jeg må bruke mer tid på dette albumet som har modne versjoner av både nyere og eldre klassikere.
2001– 2012 er Crowells beste albumperiode?
For meg er årene 2001 til 2012 Rodney Crowells sterkeste periode. Etter «The Houston Kid» fulgte sterke album som «Fate’s Right Hand» (2003), «The Outsider» (2005), «Sex And Gasoline», (2008) og før nevnte «KIN» som perler på en snor. Flere av låtene på «Fate’s Right Hand», «The Outsider» og «Sex And Gasoline» rocket hardere enn på tidligere og seinere album, og var mindre country enn albumene han har gitt ut siden. Jeg var så heldig å se Rodney Crowell på John Dee i Oslo i denne perioden, og det var en stor kveld!
I årene etter 2012 har Rodney fortsatt å gi ut mye god musikk. For meg har helhetsinntrykket likevel vært svakere. Både «Tarpaper Sky» (2014) og «Close Ties» (2016) har fantastiske låter. På «Close Ties» er for eksempel «It Ain’t Over Yet» som han synger sammen med Rosanne og John Paul White, helt suveren. På disse albumene er det dog også låter som halter litt i mine ører.
Duettplatene med Emmylou Harris, «Old Yellow Moon» (2013) og «The Traveling Kind» (2015) har musikere fra øverste hylle, og noen av låtene, men ikke alle, er strålende. De opererer i et lettere countrylandskap enn på flere av Crowells album fra og med «The Houston Kid», og for meg når de ikke helt opp mot forgjengerne til Crowell. Jeg burde uansett fått med meg Rodney og Emmylou minst én av gangene de besøkte Oslo med dette materialet. Rodneys til nå siste album, «Texas» (2019), er i stor grad ei duettplate der han synger sammen med en rekke flotte artister som Vince Gill, Steve Earle og Lyle Lovett. Plata har for få riktige gode låter, og et par litt bakpå blueslåter trekker også ned. Likevel har denne plata 3–4 riktig gode låter der «The Border» er aller best.
Filosofisk og selvransakende på «Triage»
Rodney Crowells nye album «Triage» er ifølge Billboard utpekt som hans mest personlige til dags dato. Det kan synes som en sterk påstand med sikte på at «The Houston Kid» var semibiografisk og at han på det påfølgende albumet «Fate’s Right Hand» med låter som «Time To Go Inward» og «The Man in Me» er i det tankefulle og selvransakende hjørnet. Et par av de mindre vellykkede låtene på «Close Ties» tar også eksempelvis for seg livet hans i kretsen rundt Guy Clark.
Det er en både filosofisk og selvransakende Crowell vi møter på «Triage». Han tar utgangspunkt i seg selv, men temaene er likevel universelle nok til at de fleste vil kunne kjenne seg igjen, eller i det minst ha reflektert over temaene han tar opp. Ordet «Triage» viser til medisinske prioriteringer. Rodney Crowell forteller til Billboard at det første vi må gjøre er å huske hvordan vi skal elske. I låten «I’m All About Love» –platas svakeste spor? – tilkjennegir han en tro på at man skal elske både sine venner og de man misliker, som mennesker i det minste; ja, til og med Vladimir Putin og Donald Trump.
Den flotte åpningslåten «Don’t Leave Me Now» begynner rolig og inderlig med bare Rodney og gitaren i en sang som kan være skrevet til kona Claudia Church: «I’ve been a liar, I’ve been untrue, I’ve compromised myself…». Deretter sparkes låten ordentlig i gang, og vi nærmer oss rockens verden. Friskere enn jeg har hørt Rodney på lenge!
Det skal godt gjøres ikke å bli berørt av låten «The Girl On The Street». Her synger Rodney om et møte med en hjemløs prostituert som ber om penger. Han gir henne noen småpenger når det han burde gjort var å gi henne mat og penger til et trygt sted å sove for natten. Når han ser seg selv i bakspeilet, ser han at han ikke levde opp til den mannen han vil være i møte med denne fremmede. Han viste ikke nok kjærlighet.
Rodney bekrefter på dette albumet at han ønsker å være en mann med stor integritet som ikke lover mer enn han kan holde, samtidig som han er fullstendig klar over sine egne begrensninger. Hans tanker om religion og tro på at «This Body Isn’t All There Is To Who I Am», gir ingen klare svar. I «Hymn #43» synger han at han ikke vet om han vil finne Jesus noen gang, men han vil heller ikke utelukke det. I flere av låtene går slike åndelige tanker hånd i hånd i hånd med troen på at kjærlighet er det viktigste av alt.
Flotte låter og nydelig produksjon
Rodney Crowell har på dette albumet én låt der han snakker frem versene og synger refrengene. Dette er også blant platas høydepunkter. «Transient Global Amnesia Blues» tar utgangspunkt i at Rodney befant seg i en situasjon med akutt hukommelsestap. Jeg oppfatter at Rodney bruker denne hendelsen til å si noe mer allmengyldig om både hans eget liv og vårt, men teksten gir heldigvis ikke ved dørene. Som en liten digresjon kan jeg her nevne at Crowell i denne låten viser til Bob Dylans album «Love And Theft» og at han strømmer den fantastiske låten «Mississippi»! Et lite nikk i retning en annen legende, her altså. På videoen som følger låten, se nederst i saken, sprer Rodney asken etter venninnen Susanna Clark, aske han fikk av kompisen Guy Clark.
Rodney Crowell har produsert albumet sammen med Dan Kobler, og vi finner så mange musikalske bidragsytere at jeg lar være å nevne dem alle. Jeg må likevel trekke fram den flotte trombonesoloen til Raymond James Jason» på låten «Something Has To Change». Ellers er det mange lekre øyeblikk med gitarer, munnspill og slaginstrumenter og mye mer. Velprodusert, ikke overlesset. Rodneys tenorstemme fremfører låtene med stor innlevelse og sæpreg. Han har neppe sunget stort bedre tidligere. Låtene har nesten uten unntak gode uanstrengte melodier; jeg finner lite av de litt haltende og mastete låtene fra den siden av Rodney Crowell jeg er mindre glad i.
Til slutt må jeg nevne to høydepunkter til: «One Little Bird» og «Here Goes Nothing» – plata består stort sett av høydepunkter. «Here Goes Nothing» er neddempet og vakker, med flott cello og piano fremme i lydbildet, der Crowell vart synger frem den innholdsrike teksten:
“Here goes nothing, unlike every time before This time it could be different this time there could be more This time the stars could fall in line for reasons yet untold The gift of one more second chance to come in from the cold”.
Rodney og resten av oss lever ikke alltid opp til standardene våre, men la oss håpe på nye sjanser. Om du ikke har vært overbevist om kvaliteten på Rodney Crowells siste plater, synes jeg du skal gi både Rodney og deg selv en sjanse til. Det fortjener dere.
Det har kommet plater fra gamle storheter som Jackson Browne og David Crosby de siste ukene. Platene har fått meget positive omtaler, og fans av nyere Jackson Browne og David Crosby, bør sjekke ut disse. Jeg har hørt litt på dem, men oppmerksomheten min har gått til et nytt album av en annen veteran, Rodney Crowell, samt et album av Dallas Burrow. Jeg kommer nok tilbake til Crowells solide plate seinere, men nå Dallas Burrow:
For meg var Dallas Burrow fra Texas et helt ubeskrevet blad inntil for et par uker siden. Da tok jeg en lytt på hans selvtitulerte album. Etter noen runder ble jeg fengslet, ikke minst av de gjennomgående sterke melodiene som åpenbarer seg ved gjentatte lyttinger.
Dallas Burrow har bak seg flere EP’er, og i 2019 ga han ut albumet «Southern Wind» som fikk solid mottakelse. Da han turnerte med Charley Crockett, ble han kjent med Bruce Robison som har produsert årets album. Det er sangene som skinner aller sterkest på «Dallas Burrow», men like fullt er dette et velprodusert album med bidrag fra en rekke musikere, hvorav mange har spilt med mer kjente artister som Robert Earl Keen, Steve Earle og Todd Snider. Sangene fargelegges blant annet med gitarer av alle slag, orgel og forsiktige slaginstrumenter. Lekkert. Stemmen til Burrow er kanskje ikke spesielt original og har slik sett ikke en klar signatur, men han avleverer historiene med stor tyngde og overbevisning.
Far til Dallas Burrow blir i presseskrivet omtalt som en blodsbror til Townes Van Zandt og en venn av Guy Clark – de som skriver presseskriv vet ofte hvilke knapper de skal trykke på for å fange oppmerksomheten. Dallas selv adopterte langt på vei farens og Van Zandts livsstil, dro ut på veien med sangene sine og levde hardt. Debutalbumet «Southern Wind» tok utgangspunkt i dette omflakkende livet. I sangen «A Father’s Son» på årets plate, dveler Dallas med inspirasjonen fra faren, en far han kan ha arvet sin poetiske åre fra. Aller siste låt på albumet, «Outlaw Highway» bygger videre på et dikt skrevet av nettopp faren og er en klassisk morderballade. Men arven etter faren begrenset seg ikke til den poetiske åren. I likhet med faren la Dallas flaska på hylla når kjærligheten til familien krevde det.
Nå er nemlig Dallas Burrow edru og har slått seg til ro med kone og barn. Han har funnet tilbake til en kristen tro samtidig som han uttrykker forståelse for andre åndelige forståelser av tilværelsen. Hans nye liv gjenspeiles i låtene på «Dallas Burrow». Ett av albumets høydepunkter er nydelige «Holy Grail» med blant annet flott samspill mellom Bryan Ducksworth på fele og Bruce Robison på akustisk gitar. Låten oppsummer hva Burrows liv nå handler om:
«I’ve been around the world On the trail of God and song I’ve found the Holy Grail And It’s been true love all along”
Dallas forteller at albumet har historier om kjærlighet, oppvekst, liv og død, Gud og universet som helhet. Ikke småtterier med andre ord. Han håper å bringe trøst, fred og håp med dette nye albumet. Og det gjør han allerede på første låt, den fengende «Country Girl»:
«I love my country girl in all four season On different days for different reasons”
På sangen «American Dream» feires det enkle livet. Munnspill, tempo og orgel, kan trekke tankene i retning av Bruce Springsteen i sine bedre stunder. På litt mer bluesy «Born Down In Texas» bidrar slidegitaren til Chad Pope at det er det litt av Ry Cooders «Paris, Texas» over låten.
Den flotte åpningstrioen er dermed tilstrekkelig variert og skjerper appetitten på enda mer. Og de sterke låtene kommer på rekke og rad. På inderlige og lavmælte «Easter Sunday» synger Burrow om at han trenger hjelp fra høyere makter til å bli den far for barnet og den ektemannen han ønsker å bli. Insisterende «Look At Us Now» er kanskje av de mest umiddelbare låtene på albumet; her løfter Dallas blikket og ser på verden utenfor seg selv.
Foto: Hubert Ryan Vestil
Skal jeg pirke litt, så kan 14 låter over én hel time være mye å gape over. Hadde man luket bort et par låter – vanskelig å velge hvilke, men «Independence Day» er en kandidat – så hadde man latt lytteren sitte igjen med en følelse av å ville høre enda mer, og sette på plata enda en gang. Nå trenger man mer tid på å fordøye alle godbitene.
Uansett er dette et album jeg ikke kommer utenom når musikkåret 2021 en gang skal oppsummeres. Jeg har spart det som kan være den aller beste låten helt til slutt, «My Friend The Shadow», en låt som krydres med koring og ikke minst helt passende plystring. Og om noen tenker på Steve Earle og hans «My Old Friend the Blues», er Dallas Burrow mer en sang til trøst slik jeg forstår den:
«Where there’s a light a shining You can count on me too My old friend the shadow Can always count on you.”
Gubberock 