Tiden er den tiden det tar å dø. Film om Lars Saaabye Christensen. Regi: Bjørn-Owe Holmberg.
”Det gjelder å ha én tanke i hodet av gangen
Dette faller ikke i like god jord Hvorfor ikke to? Hvorfor ikke fire tanker? Hva skal man med bare én? For å få plass til omtanken, sier jeg“
Jeg har vært på kino. Livet er den tiden det tar å dø. Et portrett av Lars Saabye Christensen. Nydelig malt av Bjørn-Owe Holmberg. Lydsporet står Saabye Christensens bluesband Norsk Utflukt for der han leser tekstene støttet av Norges blueskonge Kåre Virud og flere kameraters blå toner. Så snakker de sammen Kåre og Lars. Om inspirasjonskilder, ja, om Jan Erik Vold.
Lars snakker om tiden. Han har alltid vært opptatt av tiden. Det skal ikke være sommertid og vintertid. Det skal være tid. Den tiden det tar å dø skal fylles med liv. Blått liv. Men liv med håp. Tro på en himmel. Kanskje, men vi må under jorda først.
Lars snakker om høykultur og populærkultur. Jim Morrison og Hamsun. Tom Waits selvfølgelig. Lars er høykultur. Han er populærkultur. Han er Lars. Han er både og. Han har vært alvorlig syk. Vi skjønner det. Mellom ordene. I blikket. Lars levde i Oslo. Han er tilbake i naturskjønne Sortland. Og tilbake i gatene i Oslo. Ikke enten eller. Både og. Men ikke flere tanker i hodet samtidig?
Jeg er hjemme. Satte på Norsk Utflukts siste album, «Heder og Verdighet». Lars liker gamle ordtak, sier han. Vrir på dem. Plasserer dem i nye situasjoner. Se filmen om Lars Saabye Christensen!
“Jeg er urmakeren din Har ei klokke på slep I går var den ingenting I dag er den mye mer“
Maj Britt Andersen er av de menneskene det gjør godt å se på TV. Hun utstråler rett og slett varme. Jeg kjenner på ingen måte til alt hun har gjort, men barnesangene «Folk er rare!» og «Ballongvisa» er to sanger som har blitt med meg langt inn i voksenlivet og vokst seg store der. Sangene er like mye for voksne, og et av de store TV-øyeblikkene for meg i fjor var å se Maj Britt og dattera, Daniela Reyes, gjøre «Ballongvisa» sammen som en kommentar til de urolige tidene vi lever i. Det er lett å tenke at Daniela må ha lært ett og annet av sin mor.
Gylden trio og KORK. Maj Britt gir i disse dager ut sitt tredje album sammen med Kringkastingsorkesteret (KORK), og med tekster av Lars Saabye Christensen og komposisjoner av Maj Britts mann, Geir Holmsen. Saabye Christensen er jo rett og slett kanskje den nålevende norske forfatteren jeg setter aller høyest. På sitt beste er jo språket hans musikk i seg selv, og med sin bakgrunn fra bluesbandet Norsk Utflukt og også som dikter, er det på ingen måte overraskende at han har en mer enn stødig hånd om tekstene på dette albumet. Det er nylig kommet en dokumentarfilm om Saabye Christensen. Den må vi få med oss! Får jeg smette inn med at «Bly» (1990) er min favorittbok med ham; jeg mente å se en mørk humor jeg i sin tid lo mye av. Kanskje misforsto jeg. Men nå er det Tredjesangbok:
”Her ville vi etablere en både undrende og kanskje melankolsk synsvinkel, som innbefattet musikk, tekst og vokal. Hvordan ser tilværelse, eller gjerne livet ut fra tiden vi lever i og fra alderen vi er“
– Lars Saabye Christensen
Jeg må vel innrømme at KORK som backingband ofte kan bli litt mye for meg. Jeg liker ofte det mer spartanske bedre. Men nå er jo meningen med dette prosjektet å sette Maj Britts flotte stemme og formidlingsevne sammen med storslåtte arrangementer, og da er det bare å legge fordommene mine til side og forholde meg til premissene som Maj Britt Andersen, Saabye Christensen og Geir Holmsen har lagt.
“Jeg skriver sanger som skal kunne synges av Maj Britt alene, slik som en salme kan synges. Dette har også vært en grunntanke i «Desembers salme». Her bruker jeg KORK sine store klangflater, med mørke klanger som understreker alvoret i teksten og med lyse klanger som kanskje kan gi oss et håp“
– Geir Holmsen
Tekster, melodier, KORK og Maj Britt! Og når dette albumet har fått noen runder, setter det seg virkelig. Homsens flotte melodier trer frem, som er forandring er det fint at et stort orkester understreker følelsene låtene formidler framfor en gitarsolo eller et enkelt piano som jeg er mer vant til. Og nei, jeg hører egentlig ikke Lars Saabye Christensens stemme bak tekstene som Maj Britt Andersen fremfører. Dette er tekster skrevet for at Maj Britt skal ta eierskap til dem, og det gjør hun. Noen av disse tekstene ville med en annen formidler kunne fremstå som mørke der drømmen om håp nær blir ironisk som i nydelige ”Desembers salme“:
“Gi meg en trøst jeg kan tro på Si meg noe som er sant Si at de onde tapte Si at de gode vant“
Eller vi får aldri øye på lysglimtene som i den ordfattige favorittlåten – én av mange på plata – «Husken i hagen“. Maj Britt Andersen løfter tekstene opp av sumpen. Også det viser noe av Saabye Christensens mesterskap; rommet av det usagte som kan fylles på ulikt vis. Og Maj Britt har definitivt sitt vis som på beste måte følges opp av KORK. Ja, nå har jeg snart lagt fordommene mine mot orkesteret helt til side. Og når jeg rådigger til den herlige «Sorgens trille», er de parkert. For en melodi, forresten!
”Mitt samarbeid med Lars og Geir har gitt meg mulighet til å gå inn i et helt nytt univers! Sammen med KORK har vi også fått utviklet sangene våre og kledd dem i en symfonisk drakt“
–Maj Britt Andersen
Mye bra: «Engang var det grønt», «Taust vitne» og «Fergemannen». Finurlige «Du skal ikke snu alle steiner» til ettertanke:
”Du skal ikke snu alle steiner De ligger fint som de gjør De har ligget der så lenge at jorda ligner et gammelt slør“
For årstiden og verden av i dag. Jeg har blitt svært begeistret for dette albumet, og må nok oppsøke de to foregående på nytt i dette samarbeidet der Maj Britt Andersens formidlingevne, Lars Saabye Christensens tekster og Geir Holmsen utrolig fine melodier får det beste ut av hverandre. Ja, med hjelp av Kringkastingsorkesteret – takk for at dere dytter meg ut i utkanten av komfortsonen min. Ei plate for årstiden. Og den verden vi lever i.
”Du skal sove Du skal be Lov at vi kan bli i fred“
“Like shapes and colors on a canvas that all blend and become one//It shimmers and hum“
Det nye albumet til Terry Klein, Leave The Light On», åpner med låten «Shimmer and Hums». Den tar lytteren umiddelbart inn i Kleins musikalske univers. Der er det utrolig godt å være en tidlig lørdags morgen. Sangen er skrevet etter at Kleins stefar døde i desember i fjor, med en tittel inspirert av en atmosfære en kunstner fortalte hun ønsket å gi gjennom bildene sine. Kunstneren står bak omslagsbildet til albumet. Nydelig låt, nydelig tekst. Og låtene som følger er ikke dårligere.
Meningsfylte sanger.Gubberock oppdaget den flotte amerikanske låtskriveren og historiefortelleren Terry Klein gjennom utgivelsen av hans forrige album, Good Luck, Take Care (2022). Det ledet meg videre til fantastiske Great Northern (2017) og Tex (2020). Historier om mennesker. Historier som berører, historier som er interessante satt til god countrymusikk. Han sang om ensomme på aldershjem, et gammelt ektepar som flytter ut av et hus som rommet store deler av deres liv og om å reise hjem i begravelse til sin mor. Blant annet. Låtene står og dirrer av uforløst og forløst spenning, innlevelse og mening. Klein var rett og slett én av de store oppdagelsene for meg i fjor. Jeg syntes også det var moro at han på egenhånd hadde oppdaget de to omtalene jeg skrev om musikken hans den gangen og sendte meg en takk på epost.
Thomm Jutz. Terry har jobbet som advokat, men er så langt jeg har skjønt, heltidsartist, bosatt i Texas med kone og barn. På tidligere album har Klein stort sett skrevet historier inspirert av andres opplevelser. På årets album kommer vi tettere på Klein selv; seks av ti sanger tar utgangspunkt i Kleins eget liv. Som sist har artisten og produsenten Thomm Jutz produsert og bidrar med gitarer. Ellers får vi pedal steel, trommer og bass; den rette innpakningen for sanger av dette kaliberet. Og den herlige fela til Tammy Rogers – love it!
Poesi av høy klasse. Åpningslåten er nydelig, men det er bare å stjele fra tittelen til min omtale av Kleins forrige album: «Ti sterke historier, ti flotte sanger». Materialet jeg har fått tilsendt kan tyde på at «Wedding Day Eve» opprinnelig het «Kate and Matthew’s Song». Som jurist stod Klein for vielsen av hans lillebror. Ordene han sa da, gjorde han om til en låt da svigerinnen giftet seg. Tittelen på albumet er hentet fra denne låten: ”Change’ll come and when it does//Best leave the light on“. Og litt fun fact – det er en linje i denne låten som skal være inspirert av et Tom Waits-intervju. Linjen handler om det magiske i å være sammen om noe, en magi du ikke kan oppleve alene. Det kan være på konsert der du nærmest får en åndelig opplevelse av at alle er til stede i nuet. Artisten er katalysatoren, men uten oss og fellesopplevelsen – ingen magi: ”We’re all out in the meadow tonight//On the eve of your wedding day.“
Foto: Valerie Fremin
Steve Earle og Terry Allen? Albumets rocker er «This Too Shall Pass», en låt som forteller en historie om at flaks kan vise seg å være uflaks og motsatt. Hør selv! Inderlige «Well Enough Alone» er en sang Steve Earle kunne gjort. Og når vi snakker om andre artister: navnebror Terry Allens ånd hviler over kanskje min favorittlåt på albumet, «Oh Melissa». Sangen antyder at noe fælt har skjedd eller skal skje mellom hovedpersonene som elsker hverandre, du vet bare ikke helt hva. Stemningen i låten er dyster i grenselandet mot bekmørk.
Helt til slutt, etter enda flere høykvalitetslåter enn jeg har skrevet om, «Starting At Zero». Klein forteller at dette er en type sang han alltid har ønsket å skrive. Den er skrevet for moren og broren som har måtte gå gjennom noen harde tider. Det handler også om å skjule sin egen sorg, sine egne problemer, ikke bry andre. Slik mange av oss nok har det, dessverre.
”The back garden’s grown over but I mow the front lawn// So the neighbors won’t be concerned“.
Artist å følge. Terry Klein fanger oppmerksomheten min. Det er noe eget å få slike artister inn i livet. Artister du vet du må høre alle albumene til etterhvert som de blir utgitt. Omtrent som det var med folk som Guy Clark, Warren Zevon og Leonard Cohen. Lekkert, innholdsrikt og fascinerende. Historiefortelling, ja, i et utrolig bildesterkt og poetisk språk. Fengende melodier pakket inn i et tilsynelatende tradisjonelt lydbilde, men som likevel vet å overraske om du lytter ordentlig. En sterk femmer!
Lars Winnerbäck, konsert i Oslo Spektrum, 10. november 2023
Etter de tre første sangene på Lars Winnerbäcks konsert i Oslo Spektrum følte jeg at dette måtte være en best of-konsert. Det begynte bra med «Min gata i stan», så ble Lars varmere i trøya, og det ble enda bedre. Det var bare det at alle låtene var fra de to nyeste albumene. Publikum sang med for full hals fra omtrent første tone. Om noen var skeptisk til låtene på det siste albumet Neutronstjärnen – jeg var det etter de to første gjennomlyttingene – må den være blåst bort etter i kveld. For noen låter.
Åt samma hold med trommis i verdensklasse. Men så kom låten over nesten alle låter, «Åt samma hold». Damene som korer kjører på. Og så, litt seinere, nesten for tidlig tenker jeg. Den minst like bra «Tror jag hittar hem». I fjor ble jeg avstandsforelsket i trommisen, Jonna Löfgren, i år er det dyp kjærlighet. Neida, joda. Men så var det likevel min kone som var på jobb som fikk brorparten av tankene mine under disse låtene som ikke minst i kveld klarte å frembringe gåsehud, tårer og klump i halsen på én gang.
Og noen forsøk på å synge med. For her var det bare å henge på. Mange rundt meg kunne nesten alle låtene og levde dem ut gjennom sang, håndbevegelser og smil til personen ved siden av, enten de kjente vedkommende eller ikke. Før pandemien ville jeg synes at dette var for mye av det gode. Nå synes jeg bare det er nydelig å oppleve. Her skulle vi alle i samme retning om bare for drøye to timer i Oslo. Det er så mye å kjenne seg igjen i, så mange formuleringer som setter seg. Ja, som Lars selv passende sa før han sang låten «Vår tid» fra årets album: «Dette varmer, spesielt når verden er som den er der ute.» Lars fortalte om da han og bandet kjørte til Oslo for å spille på Gamla for 25 års tid siden. De kom, spilte for to personer, pakket sammen og dro hjem igjen dagen etterpå. Så da fortjener de å spille for et omtrent fullt Oslo Spektrum, tenker jeg.
Jonna Löfgren. Hjertet i bandet. Som hun spiller!
På «Väd gör det om hundra år» fra årets album går tankene mine til dattera mi som elsker Italia og som om ikke lenge skal på en lengre reise:
“Hoppas du får korsa alla haven Att du kan dra från allt en morgon I april Hoppas du kan resa till Italien Med vem du vill“
Ikke ferdigdrømt. Etter den første timen tenkte jeg at nå har jeg fått alle de låtene jeg hadde drømt om. Heldigvis var jeg ikke ferdigdrømt.
Hun jeg vekslet noen få ord med før konserten hadde vært på syv Lars Winnerbäck-konserter tidligere – neppe noen rekord i det her selskapet – fikk sin «Jag får liksom ingen ordning», og hun var ikke alene om det. Jeg er nokså ny når der gjelder å følge Lars Winnerbäck. Jeg startet med Granit och morän i 2016. Vi fikk to glimrende låter derfra i går. Og vi fikk alle en lang og annerledes «Söndermarken», en av de første låtene jeg falt for. Jeg kan ikke teksten. Men hva gjør det? Alle andre kan den, i hvert fall damene. Joda, flere høydepunkter; «Elegi», «För dig» og passende nok «Ingen soldat» helt mot slutten. Og favoritten fra årets album «Nåt som verkligen är bra». For bra var det, gjennom samfulle 140 minutter. Tre damer og tre menn på scenen. Dynamisk og flott, viser og rock. Jeg så nylig PJ Harvey i Oslo. Kunstnerisk, utfordrende og veldig bra. Men i går var det musikk som ikke krevde så mye, men ga og ga, rett i «Själ och hjärte». Fest og opptur.
Abstinenser. Jeg gleder meg til neste Lars Winnerbäck- konsert. Da jeg kom hjem, hadde jeg allerede abstinenser. Kona var kommet. Jeg kjørte i gang stereoen. Hun skjønte at hun skulle vært med:
”Mörkret är så tungt och alla männskor är som is Men hon tyngdes inte ner, hon sa «Vad spelar det för roll?» «Här! Ta min hand, jag följer dig, vi ska åt samma håll“
Gubberock 