Gubberock

Arven etter Guy Clark og Townes Van Zandt

Vincent Neil Emerson – The Golden Crystal Kingdom (album 2023)

Det er en aldeles nydelig countryplate han har laget, Vincent Neil Emerson med hjelp av produsenten Shooter Jennings. Og med Jennings på laget, er det ikke overraskende at countryen har et mer enn et snev av rock over seg. Det er tøffe rockelåter, men også låter der den akustiske gitaren og Vincents stemme får skinne helt på egen hånd. For sangens skyld. De ville vært stolte av ham, heltene hans Townes Van Zandt og Guy Clark.

Vincent Neil Emerson er fra Texas, og har tilbrakt mye av tiden på flyttefot. Faren begikk selvmord da Vincent var ni år, og moren ble eneforsørger. Han platedebuterte i 2019 med albumet Fried Chicken and Evil Women. I 2021 kom det flotte selvtitulerte albumet, og jeg ble for alvor oppmerksom på mannen. Albumet hadde mange personlige sanger, og tok opp mentale utfordringer, ikke minst som følge foreldrenes problemer og at han nå har forpliktelser.

Hans nye album har også flere personlige sanger. Den glitrende åpningslåten, «Time Of The Rambler» er inspirert av tiden han bodde i en bil sammen med moren. Emerson funderer på menneskene han ser; er de rike, er de lykkelige? En herlig steelgitar. Dette er en historie og en låt som gjør at jeg stadig vender tilbake til countrymusikken. Slikt går aldri av moten, det er hevet over moter og trender. Tittellåten er beslektet, heldigvis. Den henspeiler på følelsen han hadde etter å ha spilt på honky-tonks og dansehaller. Låten og stemmen går rett til hjertet.

Joda, det er flere låter med store doser rock her, ikke minst i «Man From Uvalde» får de elektriske gitarene funkle. Her tar Emerson et blikk på samfunnet vi lever i. Emerson var opprinnelig skeptisk til å ha med låten på plata, men fikk gode tilbakemeldinger og noen forslag til endringer fra selveste Steve Earle. Jeg håper Steve Earle også lot seg inspirere! Glimrende låt. Ellers får ikke Emerson rost Charley Crockett og Walter nok for deres støtte helt fra han startet med musikk. Emerson serverer en nydelig versjon av Crocketts låt «Time Of The Cottonwood Trees» og også en inderlig versjon av Buffy Sainte-Marie’s «Cod’ine» på dette albumet.

Dette har blitt et kjærkomment album mot slutten av året. En uimotståelig blanding av country og rock, som kanskje til og med overgår forgjengeren albumet hans fra 2021. Texas, ja, men alle countrymusikkelskere har kjent på følelsen:

“Way Out In Texas where the winds are blowin’ high
Been feelin’ lonesome
But I just can’t tell you why
Watchin’ that ol’ sunshine settin’
On The western sky
And it seems that every breath i take
Is followed by a sigh“

Overjordisk vakkert med Krissy Mary

Krissy Mary – Virago (album 2023), releasekonsert på Kafé Hærverk i Oslo 14. desember 2023

Utgangspunktet for releasekonsert med Krissy Mary var det aller beste. Hennes første album som soloartist, Feme Sole, var helt oppe på andreplass over fjorårets beste norske album her oss Gubberock. Hennes helt ferske album, Virago, hadde jeg hørt tre-fire ganger på forhånd. Ikke nok til å kjenne albumet ordentlig, men samtidig nok til å få den opplevelsen bare ferske låter kan gi. Så om jeg snubler i låttitler eller lar være å nevne dem; ha meg unnskyldt.

Følelse. Musikken til Krissy Mary er uansett ikke enkeltlåter, men en følelse. De første låtene er overjordisk vakre. Koringen til Linn Frøkedal og Anne Mette Hårdnes sender sammen med med stemmevidunderet Krissy Mary sangene ut i drømmeland – ikke i drømmene til Krissy Mary riktignok, der lærer vi i løpet av kvelden at ikke er et godt sted å være – men i drømmer som tar deg langt opp mot himmelen.

Jording. Men da vi holder på å lette alle sammen, kommer Anders Møller og Alexander Lindbäck på scenen og jorder det hele med perkusjon og trommer. Hvis ikke er jeg redd det hadde blitt overspenning. Det er en fryd å se hvordan disse guttene spiller, og da mener jeg spiller, på trommer. Ikke briljering, men dynamisk, stemningsskapende.

Krissy Mary og Thomas Bergsten. Foto: Tormod Reiersen

Utover i settet ble det stadig mer rocka, men selvfølgelig godt innenfor det universet Krissy Mary har skapt seg. Krissy Mary oppgir kanadiske Joni Mitchell som en stor inspirasjonskilde, selv tenker jeg like mye de britiske øyer og en artist som Sandy Denny. Folkemusikk. Uansett er dette låter som er fengende, nær mystiske og spennende på en gang. Noen eksempler på kremlåter på årets album er «All Blue», «Lovin’ You» – var det gladlåten de nevnte?– og «Sweet Road», alle glimrende fremført i kveld.

Om Krissy Mary og Virago. Kristine Marie Aasvang– som er hennes fulle navn – er multikunstner med utdanning fra kunstakademier i Bergen og Trondheim. Hun har også deltatt på flere utstillinger, og av CV’en hennes går det fram av lyd er i sentrum for mye av hennes virke. Kristine har vært medlem i anerkjente band som The Secret Sound Of Dreamwalkers. Debutplata tok «feme sole» etter et begrep utviklet fra slutten av 1000-tallet og gjennom 1300-tallet. Begrepet viste til ugifte kvinner som arbeidet uavhengig i et håndverk eller handel og ikke ved siden av en ektemann. Aasvang forteller til nettstedet Musikknyheter at Virago betyr en kvinneskikkelse som er sterk og krigersk, og slik sett befinner vi oss i samme landskap som på debuten. Kanskje blir dette en trilogi til slutt.

Virago er produsert av Aasvang selv i samarbeid med Anders Møller (Ulver, Kåre & the Cavemen, Euroboys, Turboneger, Gluecifer) og er mastret av Lasse Marhaug. Musikere som Linn Frøkedal, Trond Mjøen, Anne Mette Hårdnes, John Stenersen, Thomas Bergsten, Øystein Braut, Alexander Lindbäck, Kristian Pauli Ellefsen og Anders Møller deltar. Mange av disse var med på torsdagens konsert. På det meste talte jeg syv musikere på scenen i det lille lokalet.

Flott kveld. Etter en time var det slutt. Alle låtene på det nye albumet var fremført. Nei, ikke helt slutt. Vi fikk et tragikomisk lite dikt dra Thomas Bergsten. En fin avslutning på en flott kveld!

Anders Møller og Linn Frøkedal. Foto: Tormod Reiersen

Med røtter i fjord, fjell og prærie

Morgan Pain – The Hammer And The Bell (album 2023)

«Your glasses broken on the carpet, you can see them sparkle in the neon light
You’re dancing barefoot around the room, until the last breath of the night

You cock your pistol and take aim, and say your name is Morgan Pain
A muzzle flash and a crack, as your life goes up in flames.»

Alt er ikke alltid slik du tror det er. Noen slipper unna med alt, til og med mord. Morgan Pain er ute med sitt første album, The Hammer And The Bell. Teksten på den beste låten herfra, «She’ll Get Away With murder/The Ballad Of Morgan Pain», gjør det sannsynlig at det er helt tilsiktet at Morgan Pain rimer på Morgan Kane. Kanskje er musikkstilen til Morgan Pain ørlite grann western, selv om jeg synes de mest av alt fremstår som et band som blander sammen norsk og amerikansk tradisjonsmusikk. Denne låten og flere låter til har ei fele som får musikken til å smake av norske fjorder, daler og fjell. Og harmonisang, låtkvalitet og mandolin som sender tankene i retning av både The Jayhawks på det beste og bluegrass.

Morgan Pain består av Øyvind Vådahl på vokal og gitar, Terje Johnsen på gitar, mandolin og sang, samt Gunnar Erik Walseth på fiolin og sang. Alle tre har bakgrunn fra blant annet bandene Skrult og Homo Lupus og har lang fartstid sammen. The Hammer And The Bell er likevel Morgan Pains debutalbum.

Om «She’ll Get Away With Murder» er albumets aller beste låt, er konkurransen likevel hard. Aller først kommer en stillferdig «The Forest» med nydelig gitarspill fremst i lydbildet. Flott melodi og en låt som faktisk minner meg om tidlig Simon & Garfunkel. Og når første låt lover så mye, skal det noe til å holde løftet. Men så fortsetter det jo med allerede mye omtalte «She’ll Get Away With Murder», og når tredje låt er den glimrende «All That Is Real» er alle løfter innfridd, og resten blir ren bonus!

Men festen er ikke over, det er mer kake igjen. Mye mer. Lettbente «The Habit Of The Heart» fenger som bare rakker’n med sine tempoendringer, musikernes herjinger og sin herlige melodi. Deretter den vakre og inderlige «The Cage», om indre demoner som kan komme i veien for kjærligheten slik jeg tolker den. Herfra og ut er kvaliteten fortsatt omtrent like høy, og jeg kan love deg at du ikke går lei før det hele er over, kanskje må du umiddelbart ha en ny runde med plata når siste låt «The One» toner ut.

Liker du musikk som blander amerikana og norsk folkemusikk, har gode melodier, musikere som vet hva de driver med og vakker sang med flere stemmer som smelter sammen, trenger du ikke lete lenger. Morgan Pains debutalbum har alt dette og mer til. Rett og slett en svært tilfredsstillende totalopplevelse. På den øvre siden av terningkast fem. Spill høyt!

En god, gammeldags jul med Paal Flaata

Paal Flaata – I Heard the Bells on Christmas Day (album 2023)

Coveret er malt av Flaatas 10 år gamle datter. Foto: Sigve Kvamsdal

Søndag morgen. Tolv kuldegrader ute. Fyr på peisen og varm kaffe i koppen. Og Paal Flaatas nye juleplate, I Heard the Bells on Christmas Day, på stereoen. Kanskje varmer musikken mer enn peisen, og kanskje synes naboene at «O Holy Night» på full guffe er fin, men det er mindre sannsynlig at de liker den klokka åtte en søndags morgen.

Det har gått 17 år siden Flaata ga ut forrige julealbum, det smått legendariske Christmas Island. Årets I Heard the Bells on Christmas Day er bedre, har en større tyngde. Mens andre artister jobber for å bli bedre låtskrivere, er Flaatas fokus på å fremføre andres låter stadig bedre. Vi har tidligere fått flotte plater med låtskrivere som Chip Taylor, Townes Van Zandt og Mickey Newbury. Nå går vi stort sett mye lenger tilbake i tid.

Åpningslåten «O Holy Night» kjenner vi kanskje aller best som «Adams julsång» etter komponisten Adolphe Adam eller «O Helga Natt», fremført av Jussi Bjørling. Denne er for mange julesangen over alle julesanger. Sangen er opprinnelig fransk og først fremført i 1847. Sangen er godt kjent, og slik sett en praktfull åpning, men den er ikke av de mest spennende sangene på albumet. Det gjelder i og for seg også de to sangene som avslutter albumet før den korte instrumentalen «December» kommer helt til slutt. «What Child Is This» fremføres nemlig til samme melodi som velkjente «Greensleeves». «Auld Lang Syne» er basert på en tekst av den skotske poeten Robert Burns og en folketone fra 1500-tallet. Den synges av britene ved inngangen til et nytt år. Om sangene som omslutter albumet ikke er de aller mest spennende, er de likevel en perfekt ramme og inngangsport til resten av sangene.

Den kanskje litt odde ungsauen her er Willie Nelsons «Pretty Paper». Sangen er fra 1963 og var året etter en hit med Roy Orbison. En fin utfordring for Paal å skulle matche Orbisons stemmeprakt. Det går helt utmerket. Ellers er det flere gamle godbiter jeg ikke hadde noe sterkt forhold til fra før, og for meg er det aller gjeveste å bli bedre kjent med sanger som «Away In The Manger», «I Wonder As I Wander», «Still, Still, Still», «Ukrainien Bell Carol» og tittellåten. Det er låter med amerikansk, østerriksk, britisk og ukrainsk opphav. Sanger som er 100, 200 og 300 år gamle, tekster som skal være skrevet av kjente og ukjente. Her er det bare å finne frem Wikipedia og lese om sangene!

Kanskje har jeg hørt flere av de for meg mer ukjente sangene tidligere, jeg har bare ikke visst at jeg likte dem så godt! Flaata har produsert plata sammen med Gøran Grini, og jeg mistenker at Grini har mer enn ett ord med i laget når piano, strykere, kor og Paals stemme skaper en spennende og dynamisk atmosfære hele albumet gjennom. Snakker vi en ny juleklassiker?

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: