Varm og artig John Prine-hyllest på Herr Nilsen

Songs Of John Prine, Herr Nilsen, Oslo 16. februar 2023. Medvirkende: Bill Booth, Billy Troiani, Malin Pettersen, Tove Bøygard, Toini Knudtsen, Bill Booth, Johan Berggren, Johanna Demker.

«It’s half of inch of water and you think you’re gonna drown». Johan Berggren formidlet tydelig, humørfylt flere av Prines humoristiske, ja, til dels galgenhumoristiske låter, som «That’s The Way The World Goes Round» og «All The Best» som én av mange artister som tok for seg John Prines låtkatalog på Herr Nilsen i går.

John Prine. For tre år siden spilte John Prine og hans band en enestående konsert i Oslo Konserthus. Han bød på udødelige sanger om gamle ektepar, nedlagte fabrikker, vietnamveteraner og andre klassikere med en stor dose varme, lun humor og medmenneskelighet. Og ydmykhet for at han de siste årene hadde fått oppleve en ny musikalsk vår der han hjalp og fikk hyllest av yngre, fremadstormende artister. Og ikke mint mottakelsen hans aller siste album «Tree Of Forgivness» fikk. Pga. kneproblemer måtte han sitte, men han fullførte den to timer lange konserten med stil. Fantastisk er vel et bedre ord. Rørende. Og vemodig; vi skjønte at dette kunne bli siste gangen. Få uker seinere døde John Prine av Covid-19. Konserten i Oslo ble hans nest siste. Men sangene lever videre, og får fortsette å skinne når vi får oppleve kvelder som denne på Herr Nilsen.

Norsk Americana Forum har som formål å fremme og ivareta Americana-musikk og alle dens mange aktører i denne sjangeren. Dette innebærer også å arrangere konserter. Tidligere har forumet hatt kvelder der låtene til artister som blant annet Neil Young og Townes Van Zandt har blitt fremført av norske artister. I kveld hadde Norsk Americana Forum samlet en rekke artister på Herr Nilsen som i mer enn to timer spilte John Prines sanger backet av et strålende band med Bill Booth på fele, vokal og gitar, Ian Johannessen på gitar, Bill Troiani på bass, Tore Blestrud på steelgitar og Svein Åge Lade Lillehamre bak trommer. Forumets leder, Kari Meyer, introduserte kvelden, og pekte – i likhet med mange andre – på at hans selvtitulerte debutalbum fra 1971 måtte være ett av tidenes beste debutalbum, eller var det album? Bare klassikere, om mennesker som måtte stå langt unna der den tidligere postmannen fra Chicago stod i sitt unge liv.

Høydepunkter? Jeg vet ikke om jeg skal forsøke meg på å nevne høydepunkter en gang. Jeg vet ikke heller når det er selve låtene eller artistene som har skyld i klumpen i halsen som av og til dukker opp – Malin Pettersens «I Remember Everything» var et slikt øyeblikk – åpningen av låten stod fullstendig i kontrast til forrige artists låt, det hele var vart og nydelig. Det var også noe med måten Malin fremførte den tragiske «Six O’Clock News», den måtte på mange måter bli annerledes i hennes versjon, og ordene fikk en litt annen valør. Og det virket nesten som hun selv forsvant fullstendig i låten da hun forsiktig koret på Johanna Demkers versjon av vemodige «Summer’s End», én av Prines siste store låter, og en låt som kan tolkes i flere retninger. Noe av styrken i Prines låter er jo nettopp at han lot tekstene være tilstrekkelig åpne til at vi kan legge ulike ting i dem – dette var også påpekt fra scenen i går. Johanna Demker fikk æren av å synge den aller største låten av dem alle, en fin versjon av «Hello In There».

Det var fart, trøkk og spilleglede med Toini Knudtsen, det var flere enn henne som fikk god drahjelp av den ypperlige gitaristen Ian Johannessen, og «Paradise»! Og selvfølgelig stor innlevelse og trøkk også med Tove Bøygard. Glimrende «Boundless Love», f.eks., og to sanger i norsk oversettelse av Tom Roger Aadland der jeg likte hennes vare fremføring av «Engel Ifrå Seljord– om husmoren som lengter ut – aller best. Tove kan John Prine, og hadde også fine introduksjoner til låtene hans.

Én av initiativtakerne, Bill Booth, gjorde selv blant annet en fin versjon av klassikeren «Sam Stone» der også Tore Blestrud på steelgitar bidro sterkt. Bill er den som i stemme og fremtoning, naturlig nok, liknet mest på Prine – og jeg er svak for fela hans som han underveis i konserten gledet oss med i passe tilmålte porsjoner.

Helt til slutt var alle på scenen og sang «Please Don’t Bury Me». Låten er ett av flere eksempler på at sanger med en drøss ord, men som Prine selv kunne synge uanstrengt, kan skape litt trøbbel for andre. Men gøy! «The deaf can take both of my ears if they don’t mind the size».

Flott kveld på Herr Nilsen. Postmannen fra Chicago har levert varene for siste gang, men musikken og tekstene hans lever videre! Takk for en fin kveld til alle involverte!

(Jeg noterer ikke underveis – dette er etter hukommelsen).