No Surrender!

Bruce Springsteen & The E Street Band, Ullevi i Göteborg, 24. juni 2023

”So you’re scared, and you’re thinking
That maybe we ain’t that young anymore
Show a little faith, there’s magic in the night“ (fra «Thunder Road»)

Jeg blir lettere rørt med alderen. Allerede på åpningslåten «Ties That Bind» fra The River blir jeg fuktig i øynene, og da Bruce på låt nummer to synger ”Blood brothers in the stormy night//With a vow to defend//No retreat, baby, no surrender“, overgir jeg meg helt. Låten handler om vennskapet i Bruce Springsteen & The E Street Band, men også kraften i rock ‘n’ roll. For meg hadde dagen vært preget av det som skjer i Ukraina og Russland. Fra min plass på tribunen og et stykke unna scenen ser jeg utover et folkehav på mer enn 60 000 mennesker. I kveld er vi blodsbrødre og gleder oss og feirer livet de 190 minuttene konserten varer. Som Bruce Springsteen senere skulle synge, mens mange av oss skrek med så godt vi kunne på det som ofte er min favorittlåt med mannen, “Badlands“:

”For the ones who had a notion, a notion deep inside
That it ain’t no sin to be glad you’re alive
I wanna find one face that ain’t looking through me
I wanna find one place
I wanna spit in the face of these
Badlands“

De første 40 minuttene av konserten kjente jeg på denne følelsen, og selvfølgelig et par timer seinere under nettopp «Badlands»: Det er ingen synd å være glad for å være i live. Fuktige øyne og en liten klump i halsen; «The Promised Land» og «Prove It All Night». Tittelsporet fra nyere «Letter To You» (2020) gled flott inn. Under denne og enkelte andre låter rullet svensk tekst over storskjermen.

Ulike partier i konserten. Etter 40 minutter fikk vi en halvtime jeg var litt mindre begeistret for, men jeg klager ikke, mange gode musikalske øyeblikk, også i dette mer soulpregede partiet. Men «Kitty’s Back» ble vel drøy og rotete. Deretter tok konserten seg igjen opp. Store favoritter som «The River» og «Thunder Road» ble dratt i gang med verdens mest styggvakre munnspill. Siden jeg hadde følt på slikt fred og fordragelighet innledningsvis, lot jeg meg nesten ikke irritere over småprat bak meg i konsertens mer vare partier, og at sidemannen stadig måtte holde seg oppdatert på Twitter. Dette var en stor kveld der også låter som jeg egentlig ikke er så begeistret for fikk en ekstra mening.

Because The Night. Hele dagen hadde «Because The Night» surret i hodet mitt. Om det var fordi Patti Smith synger den med sin egen tekst og var i Oslo denne uken, er sannsynlig, selv om jeg gikk glipp av det. Men da Roy Bittan bak pianoet setter i gang låten, blir jeg overrasket. Jeg så ikke den komme – selv om en litt nøyere titt på tidligere settlister, kunne avverget den positive overraskelsen. Mot slutten av låten stod Nils Lofgren for det som kan ha vært kveldens beste gitarsolo. Joda, sjefen selv hadde noen riktig skitne og deilige selv også!

Fest. Helt mot slutten av konserten var det bare å glemme sangenes mening. Bruce skapte full fest: «Bobby Jean». Jeg likte ikke «Glory Days» på albumet «Born In The USA», glem det! Kona mi får sin favoritt, «Dancing In The Dark». Det store fantastiske bandet, også avdøde medlemmer hedres i nest siste låt: «Tenth Avenue Freeze-Out», og bandet takkes én etter en når de går av scenen. Litt ekstra tid bruker Bruce på nevøen til avdøde Clarence Clemons, mannen som har overtatt saksofonsoloene som mange av låtene bare må ha. Deretter synger Bruce helt til slutt «I’ll See You In My Dreams» alene. En vakker avslutning.

Velregissert. Kanskje har jeg hørt enkelte av låtene i bedre versjoner. Lyden var ikke alltid 100 prosent, og i perioder litt høy under tribunetaket. Pirk! Over tre timer til tross: Konserten var velregissert med sine ulike partier og fremstod strammere enn på i hvert fall enkelte tidligere konserter jeg har vært på med mannen. Bruce selv holder koken. Kanskje går han bare raskt opp og ned trappa som hjelper han ned til publikum helt framme underveis. Tidligere løp han. Men formen til den 73 år gamle mannen må være bra! Han er heller ikke redd for å trøkke til i vokalen og lar den av og til briste. Det høres likevel helt riktig ut. Rock er ikke perfekt skjønnsang. Derfor tillater jeg meg å brøle med som verst jeg kan på flere av låtene – unnskyld til dere rundt meg!

Kona var strålende fornøyd både under og etter konserten. Det teller mye. Nå skal vi restituere noen dager for å bli klare til konsert på Voldsløkka i Oslo på fredag. Da kommer vi nærmere Bruce og bandet. Vi gleder oss, det kan også du gjøre om du har billetter! ”But ’til then, tramps like us//Baby, we were born to run“!

Redigert. Vi glemmer de lunkne omtalene i svenske aviser?