Loaded i Oslo, dag 2, 9. juni 2023

Loaded, Kontraskjæret i Oslo, 8. og 9. juni 2023

Jeg har tidligere skrevet om Chuck Prophets flotte konserter og noen inntrykk fra første dag av festivalen. Her kommer mer:

Loaded er en festival som passer meg bra. Oversiktlig, to scener og ett band som spiller av gangen. Og selv om ikke jeg kjenner alle bandene, eller i utgangspunktet er interessert i musikken deres, er de likevel såpass beslektet med min musikk til at jeg kan finne dem bra, ja, også mer enn det, likevel. Jeg må innrømme at jeg bare fikk med meg litt av konsertene med Gluecifer og The War On Drugs. Likeledes kunne jeg ikke rekke konserten med John Cale og andre fine artister. Her kommer noen smådrypp fra konsertene:

Tex Perkins med Matt Walker og Tex Perkins med The Fat Rubber Band

Tex Perkins er en australsk kulthelt som har gitt ut en rekke album med forskjellige konstellasjoner. De siste to platene hans er med The Fat Rubber Band som han spilte sammen med på dag to av festivalen. På dag én – en konsert jeg rakk halvparten av – spilte han kun sammen med gitaristen Matt Walker. Det var på mange måter nok, de klarte å skape mye lyd og musikk sammen. Andre dag spilte han sammen med hele bandet. Det var mye trøkk. Tex påstod de hadde oppfunnet en ny sjanger soulmetall. For meg som i liten grad kjente låtene fra før, opplevde jeg noen av dem som litt endimensjonale. Tex kompenserte imidlertid med å være Mr. Cool himself, med den bredeste beinstillingen siden Gene Simmons i Kiss, noe som han spøkte med selv også. I det hele tatt svært underholdene å følge ham både i og mellom låtene.

The Nude Party

The Nude Party skal ha blitt til på et internat på et universitet I 2012. Bandets seks medlemmer hadde det med å opptre på fest uten klær, noe som gjorde dem kjent som «the naked party band» i lokalmiljøet, og derav navnet. På Loaded var de stilig kledd, ingen fare. Flere gode sanger med røtter i 60-tallsrock og framover. Stemmen til vokalisten kunne til tider minne om Lou Reed. En fin time!

LP

Jeg satt og skrev på en omtale av Chuck Prophets konserter på den lille scenen, da noen som kalte seg LP startet opp på den store scenen. Etter hvert ble jeg mer og mer fascinert, men skjønte litt seint at jeg burde komme meg fram mot scenen. Men du verden hvor moro. Et fyrverkeri av en vokalist spydde ut den ene fengende og allsangvennlige låten etter den andre. Jeg lurte litt på om jeg skulle tørre å like dette – var det Bonnie Tyler på høyoktan tro – men da jeg så at Chuck Prophet stod og digget tenkte jeg at da er vi i tilfellet minst to som er lurt! Publikum eleket dette.

Hvem LP er? Jeg leste etterpå at dette er amerikanske superstjerner som spiller for fulle hus og har drøssevis med strømminger. Akterutseilt, jeg? Hun og bandet blir med meg på løpetur i dag! (Redigert: Etter en halv times løping søkte jeg opp Jason Isbell – en trekkfugl vendte tilbake.)

Gluecifer

Jeg var egentlig mett på inntrykk, men tok med meg de første 20 minuttene for å se ham jeg først og fremst forbinder med politisk kommentator i aksjon, vokalist Frithjof Jacobsen i Gluecifer. Hard rock, og Jacobsen fremstod som en dyktig vokalist, og med et bra band. Regner med at fansen fikk sitt!

Yot Club