Neil Young – Before + After (album 2023)
”I’m an accident
I was driving way too fast
Couldn’t stop though
So I let the moment last”
”Er dette Neil Young? Er han virkelig 78 år? Dette er slik jeg liker ham“. Dette var kortanmeldelsene fra foreldrene mine og kona mi da vi hørte Neil Youngs plate, Before + After, en lørdags morgen tidligere i desember. Neil Young synger nemlig fortsatt svært bra, og når han er solo, er det ofte – men ikke alltid – lite av støyrockeren å høre. Det blir pent.
”…a concept album of songs throughout my life presented as a musical montage with no beginnings or endings“
–Neil Young
Et sammenhengende konseptalbum. Dette er ikke nye sanger. Neil Young har gravd i kista etter eldre sanger. Sanger som hører sammen, som forteller noe om hvor han nå står i livet, om tida som går og verden som endrer seg. Den gamle historien om da det ble ropt ”They all sound the same“ på en Neil Young-konsert, hvorpå Neil svarte ”It’s all one song“ er for lengst hentet fram av fansen. Paul Simon gjorde noe tilsvarende med sin plate med ny musikk i år; Seven Psalms var ikke en samling sanger, men et musikkstykke som skulle spilles som et verk. Paul Simons musikkstykker var til forskjell fra Youngs nye.
Live-album? Plata er ikke markedsført som ei liveplate, men Neil Young-entusiaster har avslørt at fremføringene stammer fra vårens vestkyst-turné uten publikumsstøy og med noe bearbeiding i studio; omtrent som legendariske Rust Never Sleeps (1979), ei plate som hadde bare tidligere uutgitte låter. Så kan man jo spekulere i om Neil som den gangen med Live Rust tenker å gi ut ei ren liveplate også, men det kan fort fremstå som unødvendig.
Kassegitar. Albumet begynner med låter der Neil er alene med kassegitaren. Først ut er fine «I’m The Ocean» fra samarbeidet med Pearl Jam, Mirror Ball (1995). Teksten er sitert innledningvis, og jeg forestiller meg i større grad en gammel mann som har slått seg til ro. I forbindelse med pandemien trakk Neil Young frem den da uutgitte og fine «Homefires» fra 1970-årene på en av sine «hjemme hos»-videoer innspilt av Kona Daryl Hannah. Den kler konseptet perfekt. Så går Neil helt tilbake til Buffalo Springfield-tida og 1960-årene med låtene «Burned» og «On The Way Home», men i litt, skal vi si, resignerte utgaver: ”Now I’m finding out that it’s so confusin’// No time left and I know I’m losin’“
Orgel og munnspill. Når Neil Young spiller solo, har jeg alltid likt Neil bedre bak tangenter enn hamrende løs på en kassegitar, og alltid bedre med piano enn bak orgel. Joda, jeg elsker også munnspillet hans. Når vi nå går fra kassegitar og over på orgel med den største kuriositeten her, den tidligere uutgitte «If You Got Love», beveger vi oss inn mot kjernen av dette albumet.
Piano! Men det er de fire pianolåtene som følger deretter som virkelig får frem godfølelsen hos denne skribenten. Sleeps With Angels (1994) er ei av de absolutte favorittplatene mine med Neil Young, litt annerledes og mørkere enn de øvrige platene hans med Crazy Horse. Å få de to inderlige låtene «My Heart» og «A Dream That Can Last» med nydelig piano og varme i fremføringen fra den gamle mannen er bare utrolig fint:
”My heart, my heart
I gotta keep my heart
It’s not too late, it’s not too late
I gotta keep my heart“
Og sammen med «Birds» og vakre «When I Hold You In My Arms» i en bedre og mer ektefølt versjon enn på Are You Passionate? (2002) er disse fire låtene den største beholdningen på Before + After.
Neil finner frem pumpeorgelet for miljøhymnen «Mother Earth». Den er ikke av mine favorittlåter med Neil, men en fin versjon. Mot slutten får vi nesten 60 år gamle «Mr. Soul» og 45 år gamle «Comes A Time». To å gamle «Don’t Forget Love» summerer opp albumet og Neils hovedbudskap helt til slutt. Denne slet jeg med på Barn (2021), men Neil bak piano får virkelig frem en nerve i denne enkle sangen her. Store sprang i tid, men alle låter som skal fortelle noe om hvor Neil står i livet og hvordan han ser på verden nå, kanskje med nye tolkninger av noen av tekstene.
Innfrir dette albumet? Låtvalgene er bra og ganske sjeldne. På mine 15 konserter med Neil tror jeg bare jeg har hørt «Mother Earth», «Mr. Soul» og «Comes A Time» fremført. Jeg har likevel spilt alle låtene her mange ganger, så for meg er ikke selve låtene nye. Om du har et mer avslappet forhold til Neils musikk på forhånd, kan låtvalgene her være ekstra interessante. Jeg liker det jeg hører på plata, og elsker pianolåtene. Neils vokal gir dybde til mange av låtene. Kanskje kunne det vært mer arrangement, litt mer avansert gitarspill– sier jeg som ikke kan spille på instrumenter – på låtene som fremføres stort sett bare med kassegitar. Karakter på et slikt verk er vanskelig. Isolert sett står låtene og flere av fremføringene til karakter 6. Hadde hele albumet vært et pianoprosjekt, hadde jeg neppe vært i tvil. Siden dette ikke er det, og siden jeg kjenner låtene fra før, nøyer jeg meg med 5 av 6. Jeg føler meg da snill og streng på en gang. Albumet er spilt det mange ganger, og jeg koser meg med det!
Skriver jeg at den gamle – ingen grunn til å holde på klisjeen Forever Young – høres resignert ut? Om han lever og har helsa, får vi sikkert flere støyrockere, for som han synger:
”Old heart’s going up
Old heart’s coming down
My feelings going up
My feelings coming down
You gotta hold onto someone in this life“
Gubberock 