For I am a rain dog too!

Raindogs Celebrating Tom Waits på Spor av Nord i Oslo, 24. august 2023

Nei, jeg har aldri sett Tom Waits i levende live. Jeg kommer neppe til å oppleve Tom Waits i levende live heller. Til det lever han nå for tilbaketrukket. Det nærmeste jeg har kommet så langt er å se teaterforestillingene The Black Rider og Woyzeck (Blood Money) der musikken til Tom Waits er helt sentral.

Men i Oslo på den lille restauranten Spor av Nord kom jeg nærmere Tom Waits enn noen gang før. Dette liknet farlig mye. Fabelaktige Ole Jonas Storli på piano og trekkspill. Og Ole Johnny Stensland på vokal og gitar. Stensland kjenner jeg som soloartist, og han ga i fjor ut det flotte albumet Dark Valley Blues som Storli hadde produsert. Jeg så ham også gjøre et flott solosett på Fjording-festivalen i Halden på forsommeren i år.

Verdens minste scene, men nokså høy, som de sa. Et lite, koselig og fullt lokale. Når de åpner med den styggvakre «Reeperbahn» fra Toms teaterplate Alice, er vi øyeblikkelig med. Om det er mulig å synge som Tom Waits? På de styggvakre låtene er Ole Johnny nesten mer Tom Waits enn mannen selv. Og de skitne låtene var det heldigvis mange av i går kveld. Å høre Ole Johnny synge låter som «Hoist That Rag» fra Real Gone (2004) var en opplevelse uten like. Hvordan klarer han det, hvor dypt graver han? Det må koste både stemmebåndene og emosjonell styrke å fremføre disse låtene på dette nivået.

Nei, jeg har ikke glemt Ole Jonas Storli som spiller på billige plastikkdingser for å nesten-sitere ham selv. Hans herjinger forlengs og baklengs fra piano og litt trekkspill er omtrent like viktige ingredienser som Ole Johnnys vokal for at dette blir én av årets store konsertopplevelser. Selv synes jeg at Ole Johnny er aller mest spennende å høre og se på når han gjør de rå låtene. Men Ole Jonas kommer omtrent like godt til sin rett når de fremfører ballader, og et av høydepunktene for søstera mi var låten «Grapefruit Moon» fra Closing Time (1973). Én av få låter de gjorde fra Toms syttitallskatalog. De to andre var glimrende fremføringer av «Fumblin’ With The Blues» og «Martha».

Av de mest obskure albumene til Tom Waits er The Black Rider; herfra fikk vi en fin «The Briar And The Rose». Vi fikk også tre godbiter fra Mule Variations (1999), nesten like mange som fra Rain Dogs.

Men så var det Rain Dogs (1985). En heidundrende «Clap Hands». Ikke bare glimrende fremført, men å se Ole Johnnys bevegelsesmønster var et syn for guder. Det andre settet – de spilte to sett – åpnet med en helt storartet intro til «Tango Till They’re Sore» fra Ole Jonas før Ole Johnny tok låten videre og – om jeg husker riktig – ble låten avløst av en rå «Innocent When You Dream» fra Frank’s Wild Years (1988). Tittellåten på Rain Dogs er av de aller flotteste låtene jeg vet, uansett artist, en låt om folk som lever på skyggesiden. Glimrende fremført: «Taxi, we’d rather walk».

Albumet Rain Dogs var representert med flest låter, naturlig nok, og fikk også æren av å avslutte som ekstranummer med låten «Time».

En glimrende kveld. Dette er konserten med flest gåsehudøyeblikk så langt i år. Tom Waits skal ha sin del av æren for det. Men Ole Jonas Storli og Ole Johnny Stensland bidro så det både sang og skrek!