Hyggelig gjensyn med Tom Russell

Tom Russell, konsert, Røverstaden i Oslo, 12. januar 2023

Det må ha gått rundt tolv år siden jeg sist så Tom Russell i levende live. Den gangen spilte han nesten hele albumet «Blood And Candle Smoke». Fortsatt er dette et album Russell må sette pris på. På torsdagens konsert i regi av Norsk Americana Forum spilte han nemlig tre av de beste låtene derfra: «Guadalupe», «Nina Simone» og «East Of Woodstock, West Of Vietnam». Årene har gått fort for både Tom og oss andre. Tom selv har rukket å bli 75 år.

Malerier og samtale. Sist gang Tom Russell var i Norge for å holde konserter – tror jeg – var for tre år siden, da Norge stengte ned. Han spilte 10. mars i 2020, siden ble konserter avlyst.

For mange av oss kom konserten på Røverstaden i Oslo torsdag litt brått på. Selv oppdaget jeg arrangementet gjennom en epost fra Norsk Americana Forum sist fredag. Før konserten kunne vi se utstilte bilder malt av Russell. Tom Skjeklesæther hadde også en samtale med Tom Russell fra scenen. En fin seanse der de to legendene pratet litt om gamle dager da Tom Russell kunne ha åtte sett i løpet av en kveld på Gamla i Oslo, og siste sett en kveld ikke var over før det var kulehull i veggen! De snakket også litt om omtrent jevnaldrende med Russell som nå har gått bort. Nanci Griffith og John Prine. Og Ian Tyson som Russell hadde skrevet rundt ti sanger sammen med.

Knappenålstille. Under konserten var det helt stille, nærmest andektig. Alt som var å høre denne kvelden under låtene var Toms stemme og hans gitar. Slik liker jeg det. Kanskje var litt av særpreget i Toms stemme borte, men den er mer enn god nok. Tom Russell er en stor historieforteller. Ikke bare selve låtene, men også mellom låtene og i intervjuet før konserten. Han forteller om at han sang «Gallo Del Cielo» for for Robert Hunter, Grateful Deads tekstforfatter, mens han kjørte taxi i New York. Det fikk uante konsekvenser! Selve låten fikk vi servert i en behagelig akustisk versjon; rockversjonen får bli en annen gang. Låten kom tidlig på konserten, før den hadde Tom sunget en medley av låter med store helter som Jesse Winchester, Townes Van Zandt, Billy Joe Shaver og Guy Clark.

Nytt og gammelt. Senere fikk vi en god blanding av eldre og nyere sanger. Tre låter var fra hans foreløpig siste, October In The Railroad Dirt (2019), inkludert den flotte tittellåten om Jack Kerouac, og vi fikk to helt nye låter, hvorav én av dem handlet om Russells fascinasjon for gamle western-filmer. På spørsmål under intervjuet om når neste album kommer, svarte han humoristisk at det kan bli hvilket som helst år nå.

Men høydepunktene var nok likevel eldre låter som den fantastiske «Blue Wing» og nest siste låt «Navajo Rug». Og selvfølgelig «St. Olavs Gate».

Ian Tyson. Russell var innom nylig avdøde Ian Tyson flere ganger. Da han skulle spille Tysons «Four Strong Winds», tilkalte han Claudia Scott fra publikum. Hun koret forsiktig på denne og «Navajo Rug», «Navajo Rug» som lenge var lovet som siste låt. Heldigvis fikk vi etterpå en låt til fra Russells mest ambiøse prosjekt, det 52 låter store musikalen The Rose Of Roscrae (2015).

Legende. Men da etter rundt 80–85 minutter var det slutt. Jeg kunne nok ønsket meg enda mer– det var for mange sanger som ikke ble sunget. Uansett; mange i Tom Russells generasjon er borte nå. For de fleste i publikum må det ha vært noe eget ved å oppleve en av de eldre, store låtskriverne i levende live; sett ham før eller ikke. Det var en fin kveld å leve, som Roy Lønhøiden, sang en gang. I dag finner jeg fram platene, nå er det Borderland.

Redigert.