«Sad songs make me happy»– American Aquarium i Oslo

American Aquarium, konsert John Dee i Oslo, 23. februar 2023

Endelig! Det har blitt noen utsettelser fra bandet som i 2020 ga ut ei av mine favorittplater fra dét året, Lamentations. Ett album som tok pulsen på det amerikanske samfunnet, og ikke bare likte diagnosen det stilte. Det er gått seks år siden sist American Aquarium besøkte Oslo. Den gangen spilte de dagen før beslektede Drive-By Truckers, og tilstedeværende på begge konserter kan fortelle at American Aquarium var aller best. Det tror jeg gjerne, jeg så Drive-By Truckers både den gangen og i fjor. Begge ganger var mer enn bra, men litt mye gitarøs, og litt lite dynamikk. American Aquarium har i dag enda flere strenger å spille på.

Siden 2017 har frontmann B.J. Barhams band fått en helt ny besetning. Jeg har ikke sett tidligere versjoner av bandet, men dagens band låter tøft og tight. B.J. Barham selv oste av energi og spilleglede. Bandet åpnet med tittellåten på deres siste og innadvendte album, Chicamacomico, en litt tung og fin versjon der det tidlig ble klart at dette ville bli en stor kveld, der også vokalisten Barham var i god form. Heldigvis fikk stemmen lov til å være langt framme i lydbildet hele kvelden, og enkel som jeg er, gjorde det ikke meg noe at også bandets hjerte, trommisen, fikk en fremtredende plass sammen med tangenter, steelgitar, andre gitarer og bass.

Det ble fire låter fra Lamentations, tror jeg, og det var helt på sin plass. Som ventet fungerte låter som «The Long Haul» og den tenksomme og semi-selvbiografiske «Six Year Come September» flott live. Det er mye Springsteen i Lamentations, både Nebraska og Born In The USA. En låt som «Start With You» har mest til felles med sistnevnte.

Men fansen av eldre låter fikk absolutt sitt. Et raskt overslag tilsier at godt over halvparten av låtene på albumet Burn. Flicker. Die ble spilt. Mange vil fortsatt mene at dette Jason Isbell-produserte albumet fra 2012 er deres beste. Det var gøy å se folk synge med på låter som tittellåten, «Lonely Ain’t Easy» og «Jacksonville» og vise at disse låtene virkelig betyr noe for dem.

Foran første ekstranummer kommer Barham alene inn på scenen. Han forteller at han er narkoman og alkoholiker. Men at han har vært ren i åtte år. Så begynner han å fortelle om moren. Hans beste venn. En mor som forvant gradvis og døde av pilleavhengighet. Barhams tale var likevel en kjærlighetserklæring og fem rørende minutter før låten om å leve videre etter hennes død ble fremført solo: «The First Year». Helt til slutt fikk vi to rocka låter som Barham ville skulle løfte stemningen etter «The First Year» og talen hans. Og det lyktes de med!

En veldig fin kveld på John Dee. Engasjert rock med mening i halvannen time. Oppmøtet burde vært enda større. Kom snart tilbake!