Lars Winnerbäck i Oslo Spektrum var verkligen bra

Lars Winnerbäck, konsert i Oslo Spektrum, 10. november 2023

Etter de tre første sangene på Lars Winnerbäcks konsert i Oslo Spektrum følte jeg at dette måtte være en best of-konsert. Det begynte bra med «Min gata i stan», så ble Lars varmere i trøya, og det ble enda bedre. Det var bare det at alle låtene var fra de to nyeste albumene. Publikum sang med for full hals fra omtrent første tone. Om noen var skeptisk til låtene på det siste albumet Neutronstjärnen – jeg var det etter de to første gjennomlyttingene – må den være blåst bort etter i kveld. For noen låter.

Åt samma hold med trommis i verdensklasse. Men så kom låten over nesten alle låter, «Åt samma hold». Damene som korer kjører på. Og så, litt seinere, nesten for tidlig tenker jeg. Den minst like bra «Tror jag hittar hem». I fjor ble jeg avstandsforelsket i trommisen, Jonna Löfgren, i år er det dyp kjærlighet. Neida, joda. Men så var det likevel min kone som var på jobb som fikk brorparten av tankene mine under disse låtene som ikke minst i kveld klarte å frembringe gåsehud, tårer og klump i halsen på én gang.

Og noen forsøk på å synge med. For her var det bare å henge på. Mange rundt meg kunne nesten alle låtene og levde dem ut gjennom sang, håndbevegelser og smil til personen ved siden av, enten de kjente vedkommende eller ikke. Før pandemien ville jeg synes at dette var for mye av det gode. Nå synes jeg bare det er nydelig å oppleve. Her skulle vi alle i samme retning om bare for drøye to timer i Oslo. Det er så mye å kjenne seg igjen i, så mange formuleringer som setter seg. Ja, som Lars selv passende sa før han sang låten «Vår tid» fra årets album: «Dette varmer, spesielt når verden er som den er der ute.» Lars fortalte om da han og bandet kjørte til Oslo for å spille på Gamla for 25 års tid siden. De kom, spilte for to personer, pakket sammen og dro hjem igjen dagen etterpå. Så da fortjener de å spille for et omtrent fullt Oslo Spektrum, tenker jeg.

På «Väd gör det om hundra år» fra årets album går tankene mine til dattera mi som elsker Italia og som om ikke lenge skal på en lengre reise:

“Hoppas du får korsa alla haven
Att du kan dra från allt en morgon I april
Hoppas du kan resa till Italien
Med vem du vill“

Ikke ferdigdrømt. Etter den første timen tenkte jeg at nå har jeg fått alle de låtene jeg hadde drømt om. Heldigvis var jeg ikke ferdigdrømt.

Hun jeg vekslet noen få ord med før konserten hadde vært på syv Lars Winnerbäck-konserter tidligere – neppe noen rekord i det her selskapet – fikk sin «Jag får liksom ingen ordning», og hun var ikke alene om det. Jeg er nokså ny når der gjelder å følge Lars Winnerbäck. Jeg startet med Granit och morän i 2016. Vi fikk to glimrende låter derfra i går. Og vi fikk alle en lang og annerledes «Söndermarken», en av de første låtene jeg falt for. Jeg kan ikke teksten. Men hva gjør det? Alle andre kan den, i hvert fall damene. Joda, flere høydepunkter; «Elegi», «För dig» og passende nok «Ingen soldat» helt mot slutten. Og favoritten fra årets album «Nåt som verkligen är bra». For bra var det, gjennom samfulle 140 minutter. Tre damer og tre menn på scenen. Dynamisk og flott, viser og rock. Jeg så nylig PJ Harvey i Oslo. Kunstnerisk, utfordrende og veldig bra. Men i går var det musikk som ikke krevde så mye, men ga og ga, rett i «Själ och hjärte». Fest og opptur.

Abstinenser. Jeg gleder meg til neste Lars Winnerbäck- konsert. Da jeg kom hjem, hadde jeg allerede abstinenser. Kona var kommet. Jeg kjørte i gang stereoen. Hun skjønte at hun skulle vært med:

”Mörkret är så tungt och alla männskor är som is
Men hon tyngdes inte ner, hon sa «Vad spelar det för roll?»
«Här! Ta min hand, jag följer dig, vi ska åt samma håll“